Sider

16 juni 2008

Løpende servitør på fjellet

Og idag: Ad sushi.

Det er ikke så ofte Jonas og jeg går ut og spiser på ordentlig. Kanskje tre ganger i året. Vi kan diskutere hvor vi skal og hva vi skal spise i flere timer, på og av, og vi gleder oss veldig hver gang. Vi har hatt mange enormt store opplevelser. Hos Thea, Alex Sushi, Ylajali, Dinner. Ellers i året spiser vi også en del sushi ute, og har noen billige, lokale favoritter. Sushi-Expressen på Bislett og Le Meo ved Blitz er av dem vi alltid vender tilbake til og stadig har med godsaker hjem fra. Vi er godt vant, for maten der er nesten alltid veldig god.

Sushi-steder vi har besøkt sjeldnere er Sushi House, Japo Sushi og Nambo Thai på Frogner. Her er maten god, men ikke himmelsk, slik som på de nevnte billigstedene, samt Alex. Nodee var en liten nedtur da vi var der i desember – vi skjønner at det kan være glitrende der, men vi fikk ikke den opplevelsen (fordi det var julebordstid?)

Vi har badet i soyasaus og wasabi, vi har prøvd sashimi, nigiri og maki i alle varianter, vi slurper kamskjell og knasker soft shell crab. Vi avskyr crab sticks og elsker god laks. Som man jo som regel får her til lands. Norge er et virkelig bra sushiland.

Noe av den beste japanske maten jeg har spist, opplevde jeg i São Paulo, under japansk mat-festivalen der i fjor sommer. São Paulo er den byen utenfor Japan med størst japansk befolkning. Ikke til å undre seg over da, at gatematen var helt fantastisk.

Men i dag kom nedturen. Nocebo-effekten, placeboens kjipe tvilling, har allerede satt inn og jeg er ikke fremmed for tanken om å ringe mattilsynet om magen skulle slå seg vrang – noe jeg aldri har opplevd i Norge før. Skurken heter Fuji Japanese Restaurant på fisefine Skillebekk – nesten vegg i vegg med ypperlige Hos Thea. Prisene var ikke av de laveste, og vi håpet på et uhøytidelig, men hyggelig besøk. Oppe er det veldig lyst, litt trist, og ganske rotete. Når bordet vi setter oss ved uansett ikke er ryddet etter ti minutter, og vi heller ikke har sett snurten av servitøren, tripper vi likegodt ned trappa for å se om det ikke er hyggeligere nede. Det er det. Et stort norsk-japansk familieselskap opptar nesten hele det ene rommet, men masse søte barn som ler og hyler. Vi finner oss en stillere krok, og venter ti minutter til før servitøren dukker opp. Dvs, han kommer løpende! Ved nabobordet sitter to høflige homser og kelneren mer eller mindre kaster maten på bordet deres. Denne oppførselen fortsetter hele kvelden. Servitøren er heseblesende stresset absolutt hele tiden, trass i at trafikken roer seg helt ned. Vi og nabobordet føler at vi er i veien hver gang vi prøver å spørre ham om noe, og når det har gått en time etter at vi har kommet inn, er forretten fortært, og vi venter fremdeles på sushien.

Misosuppa er helt grei, faktisk. Ikke noe å rope hurra for, men grei. Men Jonas sine kamskjell med asparges er det verre med, særlig ettersom de er langt dyrere. Kamskjellene er litt seige og flate, de er slett ikke saftige eller bløte. Jonas konkluderer i det vi er på vei ut av døra etter måltidet at sausen til kamskjellene var det beste med hele besøket, så den var heller ikke verst.

Når sushien endelig kommer på bordet, etter at vi har måttet oppgi bestillingen nok en gang, blir undertegnede en smule sjokkert. Fisken er stygt skjært. Uvørent, og helt uten sjel eller matglede. Risen under nigirien er liten og ikke særlig pent trykket til. Makien er rett og slett ikke pen, og avocadoen inni er ikke skåret for å passe i en makirull. Vi har bestilt en Moriwase Sushi, altså slik ”familie-sushi” som man ofte får – med tre maki som som regel er med laks – her er den med crab sticks. I tillegg spiser vi en rull maki med ål, og en med soft shell crab. Ålen smaker lite trass i marinade på toppen, og det er en utydelig bismak på nesten all maten. Soft shell-makien er heller ikke saftig, men nesten fritert tørr.

Jeg ser at Robinson og Fredag i Dagbladet gav Fuji en ypperlig anmeldelse, men denne er neste fire år gammel. Fjellsøtt er ikke lenger beskrivende. Virkelig ikke. Her er ikke lenger varme og fuktige vaskekluter, men billigpinner i papir. Tunfisken er ikke lenger blodrød, men nesten brunlig, uelegant skåret og uten den særegne, deilig kjøttsmaken. Flere av de andre avisene har trukket fram Fuji som et av byens beste sushisteder. Det er bare så feil. Så mye god sushi som denne byen huser. Dette er langt under pari. Mye har skjedd siden Fuji var byens eneste sushisted. Både i byen og i restauranten.

Noe av risen er ikke helt kokt. Vannet smaker kjøleskap. Kelneren er til tider frekk. Nabobordet venter en halvtime på dessertkartet trass i et meget tynt befolket publikum på restauranten. Kanskje ikke uventet droppet vi derfor desserten. Dette er, i tillegg til den dårligste servicen jeg har fått noen gang, den dårligste sushien jeg noen sinne har spist. Ikke gå til fjellet. Fjellet må komme til deg.

14 juni 2008

Tolvskillingsoperaen



Jeg elsker Tolvskillingsoperaen, eller Tiggeroperaen, som Brechts stykke er mer enn inspirert av – det er nemlig en blåkopi av John Gays 1700-talls Londondrama. Scenen er befolket av tiggere, horer og skurker, og et trekantdrama med omkransende slektstre er stammen i plottet.

Men for å sette opp Tolvskillingen må man ha en grunn til det. Man må ha noe å si, noe å formidle til publikum. Sånn er det alltid med teater. Jeg oppfatter ikke hva Det Norske Teatret vil med denne forestillingen. Kanskje det er fordi det er blitt gjort om til musikal. Musikaler er bare underholdning og trenger ingen videre begrunnelse. Det er derfor jeg ikke liker musikaler.

Brecht var en meget kontroversiell dramatiker i sin tid – han var opptatt av å fremmedgjøre publikum for det som skjedde på scenen, og aldri la tilskuerne få lov til å leve seg inn i stykket. Han lot gjerne parykker falle, og lot skuespillerne gå ut av rollen for så å sjikanere og kommentere rollefiguren sin. Han kunne la noen spankulere over scenen med et skilt der det stod ”dette er bare på liksom”, og han syntes ikke det var unaturlig å bruke en Deus ex Machina for å avslutte stykket. Dermed er Tiggeroperaen perfekt for Brecht.

Musikken er lagd av Kurt Weill, og var ekstremt opprørende da den kom. I dag har musikere som Tom Waits, The Doors og Kaizers Orchestra videreført den styggfine måten å musisere på, og vi er vant til denne slags. Sangene er fantastiske, musikken likeså. Hvem kan la være å elske Mackie Kniven, Sjørøver-Jenny, Kanonsangen og Hva lever menn’ske av?

Men castingen er katastrofal. Verst er det at Paul Ottar Haga slett ikke er Mackie Kniven. Mackie er en fantastisk sjarmør. Alle skal falle for ham, og selv om vi vil se ham hengt, skal vi være stupforelsket i ham i samme øyeblikk. Haga er for gammel og trøtt for denne rollen. Han sjarmerer ikke bestemora si engang. Han mangler energi, og kommuniserer ikke med publikum. Enda verre er Sverre Solberg som politimester Brown. Han er bare patetisk. Og på helt feil måte. Det er faktisk litt pinlig. Brown er selvsagt vinglete, han lar sin ungdomsvenn dingle, men Solberg er bare ikke god nok.

De som redder forestillingen er to av Mackies kvinner, nemlig hora Jenny og en av konene hans, mafiakongens datter, Polly Peachum, gestaltet av henholdsvis Evelyn Jons og Heidi Gjermundsen Broch. Begge har en stemmeprakt som er få forunt, og begge er dugelige i sine roller. Sangene spenner mellom operaiske arier og gutturale vræl. Balansegangen mellom det forfinede elegante og det råttent vulgære blir lekkert ivaretatt av begge. Jons sliter med nynorsken, men det er likevel bra at teatret tør å la en svenske slippe til.

Scenografien er klassisk titteskap – industriell stålgrå og dyster – og temmelig fri for humor. Heller ikke den har noe særlig å tilføre forestillingen. Det er fint at man bruker flere etasjer, men man gjør egentlig ikke så mye mer ut av det enn å ha to rekker med folk oppe og to nede, og så står de der og synger, da.

Manuset er så brilliant – fullt av tørrvittigheter, elegant vekslende mellom høytflyvende sosietetsfraser og den mest nedrige rølpeprat. Men i musikalformatet faller mye av den deilige replikkvekslingen bort – eller på stengrunn. Den ramme samfunnskritikken kommer ikke fram, budskapet er slipt vekk. Jeg vil ikke ha musikal. Jeg vil ha Brecht. Men Brecht ville sikkert sagt at dette er det man må tåle. Man skal ikke like alt.