Sider

11 september 2009

Sammen er de onde

Drapene i Aalst

Nationaltheatrets Amfiscene

Regi: Per-Olav Sørensen

Ane Dahl Torp og Aksel Hennie spiller foreldreparet som drepte de to små barna sine i Aalst i Belgia. Aline var tre måneder og Mathias nesten 8 år. Aline ble kvalt med en pute, sønnen stakk de i hjel med ei saks etter å ha prøvd å kvele ham i et teppe dagen før. Familien på fire befant seg på et hotell hvor i hvert fall Kurt hadde planlagt at hele familien skulle tas av dage. Katti påstår i rettsaken at det aldri var hennes hensikt å ta livet av seg. Både Kurt og Katti har selv vokst opp med alvorlig misbruk og svik, og begge har kriminell bakgrunn. Men i følge psykiateren har de ingen betydelige psykiske problemer, de har normal intelligens og er i ganske stor grad helt vanlige folk. Hvordan kunne de da drepe barna sine?

Scenen kunne ikke vært enklere og mer kraftfull. To stoler, to mikrofoner, to personer på et lite, svart podium med forhørslys retta mot seg. Enkle, korte brak som effektivt avslutter sekvenser i rettsaken og setter i gang nye. Stemmen til aktor.

Fra første åndedrett er intensiteten i forestillinga enorm. Fra de to kaster første blikk ut i rommet, gisper jeg og tenker ”HVA ER DETTE!?”. Det er – to helt ubegripelige mennesker, som vi ikke kan få lov til å komme inn på. Hele stykket er en kamp der jeg prøver å finne en inngang til å forstå dem – men jeg stanger konstant hodet i veggen. De slipper en ikke inn, ikke en flik er åpen.

Hvorfor-spørsmålet står ikke så sentralt i forestillinga som jeg hadde forventet. Svaret vi får av Kurt, er at det var den beste løsninga, det måtte ta slutt. Men det var ikke barna som plaget dem, selv om de plaget barna. Mathias ble slått for den minste ting, han hadde ingen leker, knapt nok mat og fikk beskjed om at julenissen ikke kommer til slemme barn.

Jeg føler det enormt berikende å få møte skikkelser som er så ufattelig langt fra noe jeg kjenner. Og likevel er de så menneskelige. Ondskapen inkarnert, men menneskelig. For dette skjer hele tida, igjen og igjen. I krig voldtas og slaktes gravide mødre og spedbarn hives i veggen. Det er nesten normalt. Men disse folka setter seg helt på siden av samfunnet. De tar imot penger av systemet som de synes er forkastelig, de er overhodet ikke innstilt på å gi noe tilbake til samfunnet som bekoster dem, de har ingen samvittighet og gjør aldri opp for seg. De spiller høy musikk, har det helt mørkt i huset, krangler høylytt og kaster i ny og ne en av de tre tv’ene sine ut av vinduet. Kurt banker og voldtar Katti, hun hater ham, men hun elsker ham. Påstår hun. De har vært sammen i mange, mange år, og hun har aldri prøvd å rømme.

Hvordan er det mulig? Man får inntrykk av at de to forsterker hverandre. Sammen er de onde. De vet hva som er normalt, hva som er godt og riktig, men de har ingen som helst planer om å følge det opp. De er ikke en del av verden. De har valgt selv å leve isolert og fjernt. Men hvorfor har de valgt så dårlige liv, og hvordan kan de leve sånn? Kurt hadde bestemt at det ikke skulle vare lenger. De skulle dø. Men da det kommer til stykket, var han for feig til å stikke saksa i seg selv, den samme saksa han drepte sin sønn med.

Forhørsdommeren, stemmen til Dennis Storhøi, stiller en rekke spørsmål, og gjentar nesten hvert eneste svar. 60 prosent av manuset er avskrift av rettsaken. De SA virkelig disse tingene. Dette gjør forestillingen spesielt sterk. Når de sier ting som er så dumme, ulogiske, onde eller fjollete at du ikke ville tatt det alvorlig ellers, det blir ekstra kraftfullt.

Jeg vet at det er en idiotisk sammenligning, men jeg tenker på FrP-velgere. Det er så mange av dem, det er et vanlig valg. Men det er noe ved dem – jeg klarer ikke å tenke at de ikke er dumme. Jeg er overbevist om at det må være en rekke kortsluttede resonnementer i hodene deres – at de ikke skjønner hva de får i samfunnet vårt. At de ikke ser lenger enn bensin, alkohol, skatt og folk de er redde for. Og at disse kortslutningene blåses opp i hodene til foreldreparet i Aalst. De velger lettvinte løsninger, gjentar seg selv, finner på nye svar – det er ingen fornuft i det de sier. Man ønsker å tilgi dem fordi de selv har hatt det så jævlig som barn, men de spytter på oss for det og synes vi er idioter.

Jeg synes både Hennie og Dahl Torp er usedvanlig pene og karismatiske mennesker, og jeg bekymrer meg for at det vil kunne bli vanskelig å ikke synes det selv i denne forestillinga. Men de klarer det. De er overbevisende små, udugelige, brautende – men likevel normale. De har en imponerende potens i formidlingen, og mangelen på kommunikasjon er lysende og total. De sperrer seg inne i sine skall, de angriper oss og setter oss til veggs. Begge begår strålende prestasjoner. Storhøi er det vi tenker, men vi skulle ønske han hadde kjørt dem hardere, spurt ”hvorfor” og ikke avbrutt det han begynte på når vi tror at de kanskje er på gli til å fortelle oss noe mer, til å gi oss svar.

Stykket til Pol Heyvaert og Dimitri Verhulstgir like mange spørsmål som det gir svar, men er et viktig og brutal samtidsdramatikk.

02 september 2009

Kruttønna Balkan

Das Pulverfass
Av Dejan Dukowski. Regi: Dimiter Gotscheff. Gjestespill fra Deutsches Theater Berlin på besøk hos Nationaltheatret.



Deutsches Theater har sin egen stil. Den er knapp, korrekt ekstremt profesjonell og en smule forutsigbar. DT elsker små tablåer, grupperinger av mennesker, vakre bilder, enkel scenografi, god diksjon og tydelige skuespillere. Det overrasket meg stort og positivt at de klarer å holde på alle disse egenskapene i et stykke av vanvittig karakter, ville balkanrytmer, karikerte rollefigurer, roping, skriking og vold.

Alt i alt 23 mennesker, spilt av to kvinner og fem menn, møtes to og to eller i små grupper gjennom elleve små historier. Det ender med konflikt hver gang, og i nesten hver eneste scene er den noen som dør. Med få ytre virkemidler framstiller besetningen helt ulike typer. Venner svikter hverandre, kvinner er ingenting verdt, fyll og sex er svært present. Et karikert bilde av Balkan tegnes av dramatikeren fra Makedonia.

Status snus på hodet - en som er helt i den ene scenen, er hund i de neste. Det er fantastisk at det går an å skrive og spille så hylende morsomt om ting som er så uhyggelige. Den svarte humoren gjør at man vrir seg i ubehag samtidig som man brekker sammen i latter.

Stykket tar for seg den ulmende ondskapen som finnes i oss alle. Bildene er fullkomment vakre, enda så stygge de er. Regien er tett, og det er bandet også. I tablåene gnistrer energien mellom skuespillerne, de gir alt, selv når de ikke gir noe som helst. Det er sprengende levende og vilt og likevel er løpet så stramt så stramt. Drøye to timer uten pause flyr av sted og vi kjeder oss ikke et sekund. Samtidig som man absolutt ikke får lyst til å reise til Balkan, gjør man det likevel.

Bandet gjør en ypperlig jobb med å binde det hele sammen, samt at de presenterer hver scene. En knapp beskrivelse, sceneanvisninger som setter stemninga og gir oss bilder i hodet av hva som er rundt.
Begynnelsen og slutten er det en gammel, krokete kjerring som står for. Hun vaser fram og tilbake i vanndammen foran på scenen, hvor hun plukker epler opp i skjørtet sitt. Etter en stund mister hun alle sammen, og må som en Sisofys stadig begynne på nytt. For hver gang prøver hun å samler flere epler i forkleet, mer og mer rasende. Så paralyseres hun av uvisse grunner – og mister alt. Som Balkan – en kjærlig mor som prøver å gjøre det beste for barna sine, men som glipper taket med ujevne mellomrom – alt rakner. Det er aldri fred å få. Det tar aldri slutt.




1. En fyr har ydmyka en annen foran ei dame. Dermed rundjules han så 29 bein i kroppen hans knekker. Han husker ikke sin illgjerningsmann,
2. En fyr blir drept for å ha bidratt til at en annens bil er blitt ødelagt. Bilen var min sjel, fortviler eieren.
3. Zufallssystem (Tilfeldighetssystem)
4. En buss full av mennesker venter på sjåføren. En av passasjerene begynner å ydmyke de andre, plager dem, fornærmer dem på det groveste. Etter å ha bygd seg opp en status der ingen tør å si ham imot, forlanger han å få alle pengene deres, hvorpå han kaster dem, samt sine egne penger, i elva. Kvinnen blir befølt mens kjæresten ser på, hun tvinges til å sitte og sprike med beina. En fyr må slikke gulvet.
5. Et par sitter på en benk i en park. Noen bøller begynne å plage dem, og tvinger mannen til å synge makedonske folkeviser. Han synger ikke bra.
6. Balkanblues i et fengsel. Her er statusleken ekstrem. Sjefen blir tørka i ræva etter at han har gjort fra seg på bøtta. Han får sigaretter, og han får en hundset jævel til å suge ham. Han blir overmodig og begynner å true en annen fyr. Men denne viser seg å ha knerta en fyr som alle frykter, og dermed er det han som kan overta sjefsrollen, og den tidligere bølla gjør alt for ham.
7. Bis ans Ende der Welt? Et par sitter i en togkupé. Han sover. En annen fyr kommer inn. Her fungerer det fantastisk godt at fire skuespillere spiller en mann samtidig. De snakker i kor, de bytter på å snakke. De er truende overfor henne, og det er tydelig hvor han vil hen. Til slutt våkner kjæresten og kaster ut inntrengeren. Så tar han seg til rette overfor dama, i en scene hvor alle fem mennene rir hele kroppen hennes, armer og bein til forrykende musikk.
8. Zimmer mit Aussicht. Så reiser to av karakterene plutselig til Amerika. Han ene har arva ei gammel tante, og er lykkelig med det amerikanske livet. Kameraten begynner fort å lengte hjem til Balkan, til han som går og raper i gata, til det å sitte utenfor huset sitt og se på solnedgangen, til det å fikle med trusa til kjæresten sin. Han hater neonlysene, de svarte og det stusslige livet hvor han ikke skjønner noen ting. Så mister plutselig arvingen livet, og kameraten går til grunne i pengene han overtar.
9. Noen andre flykter til Argentina. De sitter i en livbåt og venter på å kunne snike seg i land. Selv om det bare er to flyktninger, er alle skuespillerne delaktige i scenen. De bytter på replikkene og poenget er vel at det kunne vært hvem som helst av dem.