Brasserie France ser nesten akkurat ut som kafeen til Amelie fra Montmartre – blekgul og mørkerød med digre speil som gjør at den smale lokalet blir dobbelt så stort. Man kan se like inn på kjøkkenet, og alle servitørene er like fornøyde med livet som den første vi traff. Det ser ut som om de virkelig koser seg på jobb.
Vi starter med en deilig og frisk kir royal selv om det er kaldt ute og Jonas fryser litt, mens vi lurer på om vi skal gå for Dagens 4-retter. Men så kommer jeg på at en venn av meg sa man burde holde seg til få retter fordi porsjonene her er så svære, så vi bestemmer oss for å komponere hver vår 3-retter selv. Jonas elsker Anna, så han bestemte seg for å kjøre på med and både til forrett og til hovedrett. Anna ville endelig prøve snegler, og går for Dagens fisk, en slags havabbor, til hovedrett. Sneglene er gode de, selv om den digre sjampinjongen og all hvitløken gjør at de drukner bittelitt. Men Jonas får anbefalt en dessertvin – son verre til sin lekre andeleverterrin med grillet brioche og Sauternesgele. Å Madonna. Det var helt utrolig. Himmelsk. Foie grasen var så RIK – så ufattelig smakfull og vidunderlig, og med en liten slurk vin til eksploderte det hele i munnen – totalt orgasmisk.
Dagens middelhavsfisk ble servert hel, med følge av deilig kalvekraft, mandelpotet og langstekte grønnsaker, hvor auberginen hadde tatt opp i seg søtsmaken fra tomatene, og jeg vet ikke hva de egentlig hadde gjort, for det var utrolig digg. Jeg antar at de mest bare hadde gitt grønnsakene masse tid. Fisken var god, men igjen var det Jonas som hadde mest hell med sitt valg. And à l’orange med jordskokkpuré og spinat var et usannsynlig mørt bryst som smeltet perfekt på tunga. I tillegg var det en slags kjøttkake av and, oksehale og charlottløk som Jonas seriøst holdt på å dåne av. Og det gjør han jo sjelden, sindig som han er. Nå ble vi begge så mette at vi måtte vente en god halvtime før vi var klare for å så mye som ta i dessertkartet.
Egentlig er det ikke mer enn rett og rimelig at det var Jonas som hadde trukket vinnerloddet denne kvelden, for det er som regel jeg som ender opp med den beste maten. Men jeg fikk til de grader kompensasjon ved å gå for Brasserie France sin forgjette dessertvogn. Man får en tallerken med ”litt av hvert”, eller i mitt tilfelle – litt av alt. Det innebar blant annet en utmerket, ja helt særdeles god crème brûlée, en himmelsk kokossorbé og noen syltede kirsebær som jeg glatt kunne ha forspist meg på. Meu Deus no Ceu.
Jonas hadde det heller ikke så verst på oppløpssiden. Han hadde diskutert med seg selv og vår yndige servitørlærling om hvorvidt han skulle våge seg på husets egen Saint Marcellin. Servitøren mente den kunne være i tøffeste laget, og Jonas kom ned på at han heller ville gå for ostetallerkenen med fire oster. ”Men jeg kan jo spørre kjøkkenet om du kan få Saint Marcellinen som den fjerde osten”, sa gutten imøtekommende. Jonas var strålende fornøyd med denne ypperlige servicen, og det viste seg straks at Marcellin er en fyr vi gjerne kommer tilbake til.
Vi to matelskere hadde en fortreffelig kveld med deilig stemning, ypperlig mat og elskverdige servitører. Vi har aldri kjøpt så dyr vin før, men burgunderen Hautes-Côtes de Nuits til 640 kr var en slags hyllest til sparegrisen, som denne gangen gav oss en hel tusing å kose oss for (halve regninga). Sparegris til restaurantbesøk er en stor suksess i Niels Juels gate, og anbefales til alle som er fattige med glad i dyre spisesteder. Er man flink til å lage god mat sjøl, er det ingen vits i å spise ute med mindre det en spiser er uhyre digg og inspirerende – en opplevelse i seg selv.
