Leken og vakker scenemagi fra franske trøndere

Anmeldelse av Forget me not.

Anmeldelsen ble publisert på Scenekunst.no.

Gjestespill på Det Norske Teatrets hovedscene. 

Av Phillipe Genty. 

Med skuespillere utdannet ved Høgskolen i Nord-Trøndelag (HiNT). 

Forget me not fra Høgskolen i Nord-Trøndelag (HiNT) og regissør Phillipe Genty er en forestilling som uten ord formidler drømmer og følelser i et slående vakkert scenerom. Lekenheten dyrkes, noe som gjør dette til en liten perle av estetikk, humor og rytme, tross noen haltende elementer.

Regissør Philippe Genty dyrker lekenheten i et slående vakkert scenerom.

Levende og døde kropper

I et vinterlig landskap der vinden uler over viddene møter vi dresskledde menn og kvinner i hvite, tidløse kjoler. To sjarmerende sjimpanser er også der, og særlig sympati vekker den feminine apen som så gjerne vil være et menneske. Kraften i annerledesheten hennes er gjenkjennelig.

Hver av skuespillerne har en dobbeltgjenger – en dukke som ligner dem selv veldig både i kropp og fjes. Slik dobles antall aktører, og effekten er fascinerende. Ut på scenegulvet velter menneskelige figurer som larver. Opplevelsen av den organiske kroppen versus den uorganiske er ubehagelig. Vi ser ikke alltid hva som er en dukke og hva som er et menneske. Mest uggen er følelsen som vekkes når den levende kvinnen har en dukkemaske på .

Fanger flyktige fabler

Materialet i Forget me not er utviklet av den franske regissøren og dukkeføreren Phillipe Genty og  kona, koreografen Mary Underwood. De har spart på drømmene sine, og jobbet fram de mange små tablåene ut fra sine vekkflytende drømmer og flyktende tanker. Gjennom improvisasjon har HiNT-klassen så jobbet fram scenene for scene, og fylt forestillingen med yndig sang og dans.

En av de vakreste scenene er den der en hvitkledd kvinne danser med et enormt silkestoff. Dansen gir en rekke assosiasjoner. Stoffet blir en svart silkesky, et stort skjell, andre ganger er det nordlys, så et sotete, digert skjørt som danser litt over gulvet. Mennene som forsøker å nå den dansende kvinnen holdes på avstand av denne askestormen, de fanges i skjellets indre, de overkjøres og forsvinner i løse lufta.

Forget me not. Compagnie Philippe Genty, Det Norske Teatret 2014. 

Glede på glattisen

Noen av scenene er så fengslende vakre at det grenser til scenemagi, mens andre blir litt platte. Sammen med estetikken er humoren et bærende element i Forget me not, og den svinger mellom slap-stick og en mer underfundig stil. Publikum ser ut til å sette pris på spennet, og veksler mellom latterbrøl og gledeshyl og mer smilende humring.

Lengsel etter kjærlighet

Ønsket om å bli elsket er et viktig tema, og lengselen etter det motsatte kjønn er svært present i forestillingen. Et forstyrrende element er det gjennomført ultrastereotype Disney-machistiske kjønnsrollemønsteret i stykket. Kvinnene er kyske, pripne og lengter på avstand, mens mennene er grådige, pågående og maser til de får.

Sprikende lydspor

Bevegelse og spill er detaljert på grensen til det utstuderte. Tekstene i de mange sangene som framføres er vanskelige å få tak i, men det spiller ingen rolle.

Et større problem er måten musikken svekker forestillingen. Melodiene er spesialkomponert til stykket, og er nært beslektet med filmmusikk, der den svinger fra det spielbergklassiske, via krim og til western. 80-tallssaksofonen og spilledåsen får begge sitt. Spriket i sjangre bryter opp og fragmenterer det ellers helhetlige uttrykket i oppsetningen.

Forget me not er likevel en usedvanlig vakker forestilling. Lyssettingen er magisk, og bidrar til frysningene som flere ganger grøsser over hele kroppen.

Kulturarbeidere med kontrakt

Det utdannes for mange skuespillere her til lands, får vi stadig høre. Det er ikke jobb til dem, og kulturarbeidere topper statistikken over velutdannede folk som må ty til NAV og ta irrelevante brødjobber for å kunne drive med faget sitt ved siden av. Teaterutdanningen til HiNT er blant disse som pøser skuespillere utover det norske markedet. Men vent litt – hva er det som har skjedd her? Avgangsklassen fra 2012 har ikke vært ledige et eneste øyeblikk siden de var ferdig utdannete. De har hatt travle dager, på turné verden rundt med sin vakre forestilling Forget me not.

Dette er en stor fjær i hatten til HiNT og Ørjan Hattrem. Lederen for skuespillerutdanninga lykkes stadig med å inngå fruktbare samarbeid med internasjonale, anerkjente aktører innen teaterlivet. Hattrem fortjener anerkjennelse for den jobben han gjør, ikke minst med å skaffe dyktige, internasjonale samarbeidspartnere og -teatre hvor studentene hans får hospitere i studietida. På denne måten får de utvidede perspektiver på hva teater er i internasjonal sammenheng. Det tjener teater-Norge på.

Brødre for livet

Anmeldelse publisert på Scenekunst.no 03.10.13

Black Box Teater
: Jake & Pete’s big reconciliation attempt for the disputes from the past
. Av og med: Jakob & Pieter Ampe.

Jakob og Pieter Ampes forestilling om å være brødre er en språkløs og fysisk duett som presist setter fingeren på den usminkede intimiteten som preger søskenskap. 

Foto: PhileDeprez

Da den belgiske danseren og koreografen Pieter Ampe besøkte Norge for to år siden, gransket han det mannlige vennskapets kriker og kroker i en heidundrende fysisk forestilling, sammen med sin kollega Guillerme Gerrido. Nå er han tilbake med sin bror, Jakob, for å finne ut av hva det vil si å være søsken.

En smertefull tsunami vi trenger

Jeg skriver om DV8 Physical Theatres forestilling Can we talk about this i Norsk Shakespeare- og Teatertidsskrift nr. 2/2012. Her er en smakebit.

Det britiske dansekompaniet DV8 Physical Theatre har laget en er en forestilling handler om ytringsfrihet og voldelig islamisme. 

Can we talk about this er et utmattende og sterkt bidrag til en debatt som altfor ofte tvinges i kne av politisk korrekthet på den ene siden og overspente rop om rasisme og islamofobi på den andre siden. Det er en massiv kaskade av argumenter for hvorfor vi er nødt til å snakke om voldelig islamisme og som som synliggjør paradoksene i den liberale kulturs åpenhet.

I sin nye forestilling Can we talk about this tar det berømte og beryktede britiske dansekompaniet DV8 et oppgjør med den utøvelsen av islam som går over grensen for liberal toleranse.

- Føler du deg moralsk overlegen Taliban? Det er inngangsspørsmålet vi får.

Vi politisk korrekte nordmenn ønsker ikke å føle oss moralsk overlegne noen som helst. Dessuten vet vi at det var USA som bygde opp Taliban militært. Hvem er vi til å klandre, til å hevde oss? Taliban kan anses som moralsk høyaktelige i den forstand at de kjemper og dør for en sak de tror på. Alle mennesker er like mye verdt. Det er ikke så mange som sjanser på å rekke opp handa.

- Vet du hva Taliban har gjort, eller?, fortsetter danseren mens han tripper rolig, nett og utstudert. - Da Taliban tok deler av Afghanistan, reverserte de hele helsevesenet – de stoppet all undervisning for jenter. De stengte jenter og kvinner inne – de skulle ikke lenger være en synlig del av samfunnet. De herjet og brente, og straffet alle som opponerte mot dem. De massakrerte fiendene sine så vel som sivile; sine egne landsmenn. Synes du det er greit? Neida, jeg synes ikke det er greit. Føler du deg moralsk overlegen Taliban? Jeg vet ikke. Jeg synes ikke det er greit. 

...

Røsker løs snillismen

Angående
CAN WE TALK ABOUT THIS?

på Dansens Hus 11.05.12

Can we talk about this er et utmattende og sterkt danset bidrag til en debatt som altfor ofte tvinges i kne av politisk korrekthet på den ene siden og overspente rop om rasisme og islamofobi på den andre siden.

Dette er slik jeg opplevde/husker det, men jeg vil fortelle det likevel. Da småsøsknene mine gikk på barneskolen, kom det en stor somalisk familie til bygda. Vi hadde noen afghanere fra før, og dem gikk det veldig fint med – de var fjellfolk som syntes det var fint å jobbe som avløser i fjøsene til bøndene, og som var vant til kalde vintre. Alle likte

Ufokusert politikk

Jeg anmelder Mia Habib: Head(s) i Norsk Shakespeare- og Teatertidsskrift nr. 2/2012.

Her er en smakebit.

Mia Habib er en norsk dansekunstner med base i Tel Aviv. Hun er opptatt av å lage stykker som er politiske. Hva tenker du nå? Midtøsten-konflikten. Det er nesten umulig å la være. Det er noe med kunstnere som eksplisitt sier at arbeidet deres er politisk: de står i fare for å presentere noe platt.

Head(s) er en forestilling som er delt i to. I første del beveger Mia Habib seg sakte i det tomme scenerommet. I andre del fyller publikum rommet med ting og kaos. Ingen av delene gir meg noe jeg ikke visste fra før. Men underveis flyr tankene til Gazas utsatte innbyggere og til israelske soldater, til ”sikkerhetsmuren”; til menneskers hang til å følge ordre og til deltagelsen publikum kan føle og bidra med overfor kunstneren.

...

Annas bittelille Heddapris

Jeg har endelig tatt meg sammen og lagd en Best Of 2011-liste! Jeg har ikke scenekort og er ikke student, så jeg får langt fra sett all scenekunst jeg gjerne skulle sett. Det er ikke selvsagt å få anmelderbilletter for å anmelde på blogg, dessverre. Men jeg har nå fått med meg ganske mange forestillinger i året som gikk. Her er de ti beste! 

1. plass: Baby Universe: A Puppet Odyssey 
med Wakka Wakka (N/US) på Trikkestallen/Oslo Nye teater.
Vidunderlig, mørkt babyunivers

Kjærligheten mellom mor og barn står sentralt, og offeret det er å gi opp seg selv for å redde andre blir troverdig i møte med undergangen. Jeg sitter ytterst på stolen og hopper som en liten unge gjennom hele forestillingen. Den dystre

Refser staffasjen

Anmeldelse av 

HEAVENS WHAT HAVE I DONE av og med Miguel Gutierrez,

Black Box’ lillesal 

Anmeldelse vil bli publisert i Shakespearetidsskriftet- her er en smakebit. 

Foto: Ian W. Douglas

Vi streber etter det vi tror vi skal strekke oss mot, uten egentlig å vurdere hva som skjer om vi stopper opp eller gjør noe helt annet. Når Miguel Guiterrez på et punkt i sin forestilling HEAVENS WHAT HAVE I DONE snakker om hvordan kunstnere gir hverandre komplimenter for ”good choices”, handler det ikke bare om

Sjeldent godt om menn og mus

Anmeldelse av
Still Standing You 
av og med Pieter Ampe og Guilherme Garrido på Black Box Teater

Anmeldelsen ble publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 3-4/2011.

Svette og snørr utover gulvet, brøl og hyl fyller rommet. Pieter Ampe og Guilherme Garrido gir en gedigen, fysisk opplevelse. Uten et eneste hjelpemiddel utover sine egne kropper framkaller de uendelige lattersalver, beveger til tårer og får publikum til å vri seg i smerte. 

Foto: Phile Deprez

Danseforestillingen de to har lagd, Still Standing You utforsker forhold menn imellom. Det er mennenes lek med sitt kjønn, sin egen maschisme, men også sin sårbarhet som belgiske Piete Ampe og portugisiske Giulherme Garrido dissekerer gjennom sin svært fysiske forestilling. De skader hverandre og leker i en dramaturgisk utstudert, men tilsynelatende spontan koreografi. Humoren deres kan også fungere som en døråpner for salens mange kvinner – all denne mannligheten kunne ellers blitt ubegripelig eller alt for mye.

Med øyensynlig helt ordinær fysikk blir det snart klart at disse karene er utrolig sterke. De spaserer på hverandre, klatrer og hopper brutalt på hverandre, trekker hverandre etter beina og brøler. Overtaket de to imellom er konstant vekslende. De leker med roller og uttrykk. Sammen er de et firarmet, tungt monster som piper som mus. De er langskankede dinosaurer som løper rundt og brøler med korte armer. Med raut og snøft dundrer de som to massive okser mot hverandre. Hhandikappede og benløse velter og jager de over det svarte gulvflaten. Den kuede vil hjelpe den sterke. De nissegode, sympatiske ansiktene dere skinner av glede, mens vi i publikum henrykt ler og ler. 

Sadomasochistisk gladvold

Leken er slett ikke alltid seksuell, men det er med en sterk spenning og energi at klærne etter hvert rives i fillebiter – sokkebomber eksploderer som håndgranater, som soldater i usynlige snøborger kjemper de som Zorro og Supermann mens de legger på sine egne lydspor av tegneserielyder.

Så lenge de har klærne på seg, tenker jeg at det er deilig fordi det er så lite som kan forstyrre alle de rare og fantastiske fysiske møtene mellom Ampe og Garrido. Men når klærne plagg for plagg røskes av, så er det også helt riktig, fordi det nå i enda større grad enn før er kroppens snurrepiperier og mysterier som skal utforskes. 

Smerten jager gjennom også min kropp når mennene pisker hverandre drithardt med sine egne belter. ”Dette kan de bare ikke gjøre hver kveld i uka. De ødelegger seg jo”, tenker vi. De presser seg selv og den andre så langt, så langt, og det er hele tida like før strikken kan ryke. I voldsomme støt klasker de sammen midt i lufta, som villgeiter og titaner. Ved å holde fast i tuppen av tissen på hverandre, lager Ampe og Garrido de underligste knutemorfigurer. Den snåle dansen må smerte, men den er også barnlig lek. 

Foto: Phile Deprez

Kjenner etter

Ampe og Garrido har en fantastisk dynamikk i hvordan de har bygd opp publikums reaksjonsbølger. Fra euforisk fryd bærer det til maktdemonstrasjoner, så til grusom smerte som ikke ser ut til å ende, til dypt bevegende scener som rører meg til tårer. I en scene hvor jeg ser en koalabjørnung holde rundt mamman sin blir en vakker, lang klem. I alle ting tar karene seg tid. De utnytter pauser, frykter ikke gjentagelser, kjenner ordentlig etter, både i seg selv og i publikum. I en pieta-scene bærer Garrido den langskjeggete Ampa i armene, naken og død. Han holder ham fram framfor oss. Det er assosiasjonene til de fryktskakede, halvnakne overlevende ungdommene på Utøya som bygger opp den store klumpen i halsen. Når forestillingen er slutt, har jeg åndenød og mageknip, og kan ikke tenke meg å gjøre noe mer denne kvelden. Jeg er overveldet av følelser, fra disse høyst fysiske karene. 

Det sterke varme lyset endrer seg ikke før forestillinga er slutt. Med flat lyssetting, uten rekvisitter og uten annen musikk enn den kroppene deres lager ved tramping, dasking og stemmebruk, er forestillingen likevel enormt medrivende. Den fantasien som stimuleres i oss, er den som skapes i våre egne hoder. Ikke noe av det som skjer på scenen er dulgt – alt er åpent. Den eneste manipulasjoner som finner sted er dansernes suggererende kraft på publikum, og hvordan de får oss til oppslukt å henge med på berg-og-dal-baneferden.

Menn i et nytt lys

På vei hjem fra Still Standing You ser jeg menn med nye øyne. Det er som om forestillingen ikke tar slutt når jeg går ut av salen. En guttegjeng jeg passerer hoier og skråler og prøver nokså vellykket å få til en slag flerstemt supermannsang. I et vindu ser jeg to menn slåss – de lekeslåss – hiver seg over hverandre og velter i gulvet. Det er ikke til å tro. En ung gutt stiller seg ved siden av meg på busstoppen. Diskret bling i øret, jakka over skuldra, poserer, har en genser der det står ”I don’t care”. 

Det er fantastisk. Han bryr seg jo nesten for mye. Når jeg kommer inn på bussen sitter nok er gjeng med gutter i russealder. Én holder en sigg i den ene handa, en lighter i den andre. Leker med muligheten for å tenne røyken inne på bussen. Alle guttene jeg møter tøffer seg. De tøffer seg for hverandre, for seg selv, for alle andre. Og for meg er det som om alt som skjer er en forlengelse av den kraftfulle danseopplevelsen jeg nettopp har vært med på. Idet jeg går av bussen, hører jeg guttegjengen diskutere. De snakker om verbbøyning i nynorsk. Kanskje var de ikke så tøffe likevel.

Sår hyllest til dansebandkulturen

-Anmeldelse publisert i Klassekampen 11. juni 2011-
Rosa löften av Malin Hellkvist Sellén

En blondrosa, puslete figur står alene på den mørke scenen. Vedkommende har en høy, lyslugget hockeysveis med krøllete dårelokk, trailerbart, lyst kinnskjegg og rosa chinosbukser med pen press. En ekte dansebandentusiast. Men danseren har også lys øyenskygge, rosa leppestift, hjerteformede

Danseren nært inn på livet

- Anmeldelse publisert i Klassekampen 28. mars 2011-

NO Project av Impure Company/Hooman Sharifi i Black Box Teaters Storsal

- Bli med meg, du, sier danserne til hver sin publikummer ute i foajeen. Danseren og koreografen Hooman Sharifi tar meg i hånda og smiler. Han står inntil meg, som en nær venn. Med dette knyttes konkret den kontrakten som alltid finnes mellom publikummer og utøver. Rommet vårt, mitt og min dansers, er lite, og laget av tunge, svarte scenetepper. På gulvet står en god, gammeldags overhead, et kjært minne i dette rushet av den nye opplevelsen å være danserens eneste publikummer. Sharifi legger en tekst, noen linjer om kjærlighetens galskap av kunstteoretikeren Roland Barthes, på overheaden, og setter i gang.

Hooman Sharifi himself. Foto: Torje Næss/Under Dusken

Intimt møte
Når danseren begynner å røre på seg, jobber den trinne, tette kroppen som et lite dyr på alle fire ned mot gulvet. Han leer seg sakte, men kommer likevel mot meg. Snart er det krøllete hodet hans mindre enn en meter unna.

Babelsk lykke

Løp og se! Babel med dansekompaniet Eastman er den suverent beste danseforestillingen jeg har sett.

Babel dreier seg logisk nok om språk, om hvordan mennesker kommuniserer med hverandre og stenger hverandre ute. Det er en babelsk apokalyptisk ferd fra samspill til kaos, der robotkvinnen møtes hulemannen uten at det blir kleint. For et etnisk bredt sammensatt kompani er ikke dette noen ueffen problemstilling.

Vakker, overpedagogisk Sporvogn

Nasjonalballetten hadde lørdag 17. april premiere på John Neumeiers ballettversjon av Tennesee Williams skuespill En sporvogn til begjær fra 1947.

Jeg har mange ganger fortvilt over at jeg med mine teaterbriller ”ikke skjønner noen ting” når jeg ser dans. Med en så klar historie som En sporvogn til begjær er det rakt ut ironisk at det ikke gis mye mer rom for abstraksjon i den dansede versjonen. Det hadde publikum tålt helt fint. Med enkel, elegant scenografi, effektiv lyssetting, vidunderlige kostymer og til dels glimrende musikkvalg har Neumeier med sitt sterke dansekompani mulighet for å gi oss langt flere åpninger for tolkning. Isteden overlater han ingenting til publikums fantasi, og dansens styrke – det å kunne uttrykke følelser gjennom bevegelse og kroppslig energi, utnytter ikke sitt subtile potensial.

Mer på Scenekunst.no.

Bilder: Operaen.

4X Lightfoot & León – delikat lekestund og fyrverkeri i Nasjonalballette

Hipp hurra! Første gang i den nye Operaen. Masse kjentfolk fra alle steder, deilig lukt av ferskt treverk, hele salen minner litt om en 70-tallsbuss. Vi sitter i orkesteret og er sjeleglade for den fantastiske studentrabatten. Det er fullt, og vi har de beste plassene.

Først ut: dansere begrenset av bokser og kasser. De hopper og dytter seg ut og inn av dem, de dulter og gnur. Det er fart og moro som brytes av av stille og vuggende partier. Det mest karakteristiske ved L&Ls uttrykk er lekenheten. I det ene øyeblikket er danseren elegant og kjølig, i det neste henger geipen ute og hun har knekk i knærne. L&L utfordrer det vi tror vi skal få se, hva moderne ballett er. Jeg har ikke sett mye dans, og jeg har aldri likt noe som helst, med unntak av Jo Strømgren, som bruker mye teaterelementer i koreografiene sine.

Dans nummer to er et fabelaktig morsomt lite stykke som minner meg om eurytmi – Gertrude Stein leser et eget dikt. Hvert ord har en tilhørende bevegelse, noe som blir festlig når enkelte uttrykk stadig repeteres på overraskende og eiendommelig vis. To dansere er alene på scenen og jobber med hverandre, men mest mot diktet som durer over dem.

På tross av min mistro til dansen, tross min manglende rutine: balletten ”Subject of Change” er en av mine absolutt største kulturopplevelser noensinne. Musikkstykket er ”Death and the Maiden” av Schubert, og dansen handler riktig nok om en jente som skal dø, og som danser med døden. Det høres klisjéaktig ut, men det er det siste man kan kalle denne åpenbaringen av et dansenummer. Jeg var himmelfallen, lamslått, satt med hjertet i halsen og klamme hender gjennom hele stykket. Det var helt, helt fantastisk. Døden og hans følgesmenn i rødt og svart og jenta i en hvit nattkjole. De danser i mørke, men på et blodrødt teppe som tidvis fanger jenta. Det vakreste øyeblikket i hele forestillingen er når dødens medhjelpere snurrer henne rundt og rundt på teppet; det røde foret i de svarte dressene flagrer, og de er døde mens hun er levende.

Den siste dansen er kalt SH-boom, og er et tøysenummer med en flørtende tryllekunstner, fire nonner, og fire gutter i undertøyet. Samt en dans i bare messingen, hvor lyssettingen utelukkende kommer fra damenes lommelykter. Lysmesteren gjør gjennom hele forestillingen en glimrende jobb. Det er nemlig mørket og skyggene som får definere scenebildet. Det lyset som gis oss er dust og begrenset, perfekt avmålt. Det gir spill i skygger og muskler, det gir silhuetter og lurer oss til å tro på trylleri.

Kostymene er enkle og meget delikate – selv underbuksene er ikke underbuksete. Letthet preger stoffene, og kroppene presenteres nydelig – de kommer til sin rett i dansen. Scenerommet er stort og mørkt, men danserne er kjentmenn som viser oss vei. Dette var en åpenbaring av en forestilling for meg. Jeg lover å tro på dansen fra nå av.