Mer bærekraftig enn naturen selv

KRITIKK: jeg har fulgt Laksespelets surrealistiske reise inn i den mørke havbruksnæringa, og anmelder det på Scenekunst.no.

Laksespelet. Kunsthall Oslo 2014. Foto: Elisabeth Byre

Brenner for biene

Anmeldelse for Scenekunst.no.

Med et sterkt og nært engasjement belyser BIOS miljøutfordringene fra scenekunstens perspektiv. Resultatet er mer bevegende enn den mest engasjerte rapport, og maner til handling.

 

En entydig, men kanskje også litt ensidig forestilling. Foto: Boya Bøckman

Verden over forsvinner millionvis av bier hvert år. Biene har en stor økologisk og økonomisk betydning med sin pollinering av blomster. Bidøden kan samtidig stå som et signal om at noe større og verre er galt i naturen.

Ingen er helt sikre på hva den store bidøden kommer av, men slik vi mennesker har odlet fram og gjort oss avhengige av biene, er det en utfordring for landbruket at de nå blir borte i milliardtall. Nina Ossavy elsker biene, og oppfordrer alle til å bidra til å opprettholde bibestanden i Norge og verden.

I krig for naturen

- Alarm, roper spede Nina Ossavy, kledd som en ridder med visir og rustning, klar til å ta opp kampen for naturen. Eller har hun allerede vært på slagmarken lenge? Scenen, bestrødd med hvite og rosa frø, er en hvit heksagon – bikubemønsterets sekskantete form. Med luft på stemmen forteller naturforkjemperen sakte og poetisk om hvordan engasjementet startet, og hvordan hun frykter for framtida.

Hele sitt voksne liv har Nina Ossavy næret stor lidenskap for miljø. I sin ungdom slet scenekunstneren seg ut for Natur & Ungdom, hvor hun med stort alvor og iver pløyde seg gjennom tjukke rapporter og utredninger. Hun følte at hun på sine unge skuldre alene bar ansvaret for å redde verden, sier hun.

Som mange andre leste hun Rachel Carsons nå femti år gamle bok Den tause våren, og ble opptatt av bærekraftig utvikling og plantevernmidlenes effekt på jord og natur. Hun ble så grepet av retorikken at hun flyttet til en gård som drev på førindustrielt, økologisk vis. Som 19-åring gikk hun så langt som til å ta abort fordi hun ikke mente hun kunne la sitt barn vokse opp på en jord som var i ferd med å gå til grunne, og fordi hun hadde lest økofilosofen Zapffe, som sier at hver og en av oss plikter å bremse overbefolkningen. Følgen var en årelang, personlig sorg, og først mange år senere kom erkjennelsen av at mennesket ikke bare er tanke, men også kropp, og at vi har rett til å ønske å reprodusere oss – og leve videre, på samme måte som resten av naturen.

Hippiene hadde rett

I teateret har korets oppgave tradisjonelt vært å gi hovedpersonen moralske eller religiøse anvisninger. Også BIOS har et kor. Miljøaktivismen kan helt klart minne om religiøsitet noen ganger, og moralen i stykket er tydelig – Ossavy må gjøre noe. Samtidig uttrykker koret følelsene som herjer i vår hovedperson, Nina Ossavy.

I BIOS består koret av tre kvinner og tre menn i storblomstrete 70-tallkjoler. Hippier hadde rett i sine dommedagsprofetier, antyder regissørene: Det spiller ingen rolle at mennene er kledd i kjoler, for slike miljøfundamentalister blir allerede latterliggjort.

Sammen med en fintfølende trommeslager og en cellist i tiara og paljettkjole, lydsetter korets noen ganger klagende, dissonant sang, andre ganger ordløse, atonale stemmebruk BIOS fint.

Visuelt veksler forestillingen mellom et enkelt uttrykk der teksten står i sentrum og scenerommet er kaldt og nesten nakent, og passasjer med honninggyllent, varmt lys og vakre filmprojiseringer. Boya Bøckman har høstet atskillige lovord for sin praktfulle videokunst. Også i BIOS preger han forestillingen med sine enkle, effektfulle nærbilder fra bikuben og projiserte tegninger av døde trær og kvister.

Frustrasjon, men ingen svar

Med rasende dans, sorgfull sang, lange tekstpassasjer og aktuelle filmsnutter gir forestillingen et entydig, men kanskje også litt ensidig bilde av en konkret miljøutfordring.

Mangel på bærekraft i landbruket, enorme monokulturer, for omfattende bruk av pesticider og utarming av jorda, genmanipulering, vannmangel, utrydding av regnskog, samt de store agroindustrielle aktørenes overveldende makt og dominans, er andre problemer som ofte stilles i sammenheng med den økologiske krisen bidøden kan sies å være en del av. Her er nok av vanskelige utfordringer å vie oppmerksomhet.

Det er fornuftig av Ossavy å velge én, nemlig den hun selv brenner varmest for. Det personlige engasjementet kan oppleves smittende i den grad at man kommer ut av salen med ønske om å bruke livet sitt på noe viktig. Samtidig er det lett å føle apati i møte med problemenes enorme omfang. Det gamle slagordet ”Tenk globalt, handle lokalt” gjør seg gjeldende i det som blir forestillingens lyseste punkt, nemlig avslutningsfilmen hvor Nina Ossavy en vakker, smilende sommerdag får seg sin egen bikube.

BIOS framviser stor frustrasjon, men er personlig, og ikke politisk korrekt, der den faktisk ikke gir oss entydige kommandoer eller svar. Det er en styrke for forestillingen.

Black Box store scene

På Scenen: Per Christian Amundrød, Tone Braaten, Tove Erikstad, Ingrid Hanken, Frank Havrøy, Nina Ossavy, Eirik Raude, Trond Reinholdsen, Ebba Rydh. Komposisjon: Bjørn Bolstad Skjelbred. Videodesign: Boya Bøckman. Regi, konsept, research og produksjon: Ossavy&Kolbenstvedt. Tekst: Nina Ossavy. Tegninger: Brita Skybak. Scenografi: Nina Ossavy, Brita Skybak, Cristian Weidmann Cabrera, Espen Mathisen. Videotekniker: Thomas Hildebrand.  Lysdesign: Laurent Ravot. Lyddesign: Jon Selvig Platou. Kostymer: Lillian Baur. Sparringspartner: Sara Serrano Lopez.

Utforsker Reve-enkas erotiske potensial

Melankolien og sødmen fra Caprinos film er byttet ut med burlesk glupskhet og dyrisk vellyst

Foto: Markus Li Stensrud

Min anmeldelse av Lykkelig til mine dagers ende av Ine Wilmann & Sara Li Stensrud kommer på trykk Shakespearetidsskriftet 2/2012. Her er en smakebit. 

”En vakker reve-enke bodde langt inne i skogen med hushjelpen sin, katten Korse. En tid etter at mannen hennes døde, tok det til å komme friere til henne.” Slik starter folkeeventyret om Reve-enka, som forestillingen Lykkelig til mine dagers ende løst baserer seg på. Det vil si – karakterene er de samme, og Reve-enka er i Ine Wilmanns skikkelse like smellvakker som tispa i Ivo Caprinos sjarmerende dukkefilm fra 1962. Men der Caprino nøyer seg med et underholdende skjemteeventyr, utforsker den friske og ferske dramatikeren Sara Li Stensrud fortellingens erotiske potensial.

Samlet uttrykk

Undertittelen lyder: et orgastisk lærestykke fra den markedslibidøse skogen. Tross disse høytflygende og overdrevent elokvente vendingene er ikke heldigvis ikke stykket særlig pretensiøst. Willmanns solospill framstår så samlet i uttrykket at det ved å bombardere oss med assosiativ tekst og desperat lyst makter å si noe om kjønnsroller i folkeeventyr, makt mellom kvinner, filosofien bak The Secret, så vel som skjønnhetstyranniet.

...

Lykkelig til mine dagers ende ble spilt i Oslo, på Black Box Teaters Lille scene 16.-19. mars. Konsept og realisering: Ine Wilmann; Sara Li Stensrud. Tekst og skumgummi: Sara Li Stensrud. Skuespill: Ine Wilmann. Lys: Evelina Dembacke. Sufflør: Hege Hermansen. Foto: Markus Li Stensrud. Støttet av: Norsk kulturråd og Dramatikkens hus. Co-produksjon: Dramatikkens hus.

Frydefull pine fra Nielsen

Entropi er en strålende opptur, fra den seige gjørma der gruppeterapien fungerer nogenlunde greit; til hele dynamikken går fullstendig av sporet og åt skogen, helvetes hunder er løse, det gale vanvidd herjer og futten til slutt går ut av forestillingen med et smell.

Christopher Nielsen har revet av seg et manus nesten på høyde med det legendariske Verdiløse Menn, en tekst som syder og renner over av de vidunderlige vendinger og gullkorn. Anders T. Andersen følger opp  med glimrende personregi, og ensemblet spiller helt på høyden tross et usikkert publikum.

Skranglete forsamling

Skuespillerne er usedvanlig opplagte, og spiller med fynd og klem. Olec Ertvaag gjør den beste rollen jeg har sett ham i, en usedvanlig vellykket katolsk, suicidal krystallraver med

Tilslører diskusjonen

En hvilken som helst Dagsnytt 18-sending er mer givende og nyansert enn de pompøse og humørløse moralistene i Womoon.

Anmeldelse av "Womoon - fra bunad til burka" av Jensen/Heltoft. 
Spilles på Black box' lille scene

Publisert på Scenekunst.no den 10.02.12

Det starter bra, men ender i fadese. Temaet i Womoon er kjønnssegregering, og hvordan klær bidrar til å kontrollere kvinnekroppen, enten den kles av eller på. Timingen kunne ikke vært

Dekadanse i Europas natt

Anmeldelse av
Verk Produksjoner: Build me a mountain!
på Black Box Teaters store sal
Publisert på Scenekunst.no 25.11.11

Da Bertolt Brecht måtte flykte fra Tyskland i 1940, gikk ferden innom Finland. Sammen med sin familie og sine elskerinner ankret han for noen måneder opp hos Hella Wuolijoki, en estiskfødt, finsk salongkommunist, forfatter og forretningskvinne som levde på sitt storgods, Marlebäck. Sammen rømte de fra krigens skremmende realiteter, inn i en drømmeaktig mummidalharmoni.

Foto: Verk produksjoner/BBT

Fra toppen av fjellet
De flyktende bygger seg et fjell, og på toppen av fjellet sitter Hella og Brecht og ser utover Europa – de ser helt til Deutsches Theater. Men mellom fjellet og det tradisjonsrike teaterhuset ligger en slagmark i røyk og

Vårt felles ansvar

- Du er Knut - 

med Asklepios Hane på Black Box' Lillescene

Anmeldelse publisert på Scenekunst.no

Asklepios Hane imponerer med en elegant, humoristisk og sterk forestilling om ansvar, skyld og straff. ”Du er Knut” handler om ondskapen, godheten og feigheten som bor i oss alle. 

Gjennom en studie av rettssaken mot politiinspektør Knut Rød, mannen som koordinerte og gjennomførte jødeprosessene i Oslo under andre verdenskrig, konfronteres vi alle med spørsmålet; Hva er du for en? Er du Knut? Det handler om hva vårt svar skal være i møte med det onde.

I 1946 ble Knut Rød stilt for retten, tiltalt for landssvik

Tragikomisk om byråkrater og asylsøkere

-Anmeldelse publisert på Scenekunst.no 9. juni 2011-
Sangen om Ali-ette med Blendwerk teater

”Sangen om Ali-ette” sier ikke så mye om asylsøkerne. Forestillingen peker på oss som synes asylpolitikken er altfor streng, og sier ”Vet du egentlig hva du snakker om?”. Den når uten å moralisere fram med et klart bilde av et altfor innviklet vegg av byråkrati som asylsøkere stanger hodet mot – om de ikke har dødd av stillstand innen den tid. 

Denne uka kom

En vidunderlig, grønn skatt

-Anmeldelse publisert i Klassekampen 7. juni 2011-

Osperheimkomplekset av Claire de Wangen

I Kristparken like ved Møllergata står verdens siste tre. Det er en stor, vakker lønn, som nettopp nå syder av sevje og liv. Men Irene (Oddrun Valestrand), som steller treet, er bekymret. Hver dag måler hun pulsen på lønna, og den er mer ustabil enn noen gang før. Menneskene har gjort lufta for sur for plantene, og de

Vårt indre seksuelle mørke

-Anmeldelse publisert i Klassekampen 31.mai 2011-
"Det stykke natt" av og med Kompani Camping

Regi: Katinka Rydin Berge
Med: Kaia Varjord,  Hege Aga Edelsteen, Øyvin Berven og Emil Johnsen.
Dramatiker: Toril Solvang,  
Komponist: Martin Horntveth, 
Scenografi/kostyme: Marcus Olson, lysdesign: Tobias Leira, 

Er du en hore? Henvendt til publikum blir spørsmålet hengende i lufta idet forestillingen Det stykke natt på Litteraturhuset ender. Stykket problematiserer sexkjøp, og spør om ikke all sex er knyttet til en eller annen form for transaksjon. På gata blant horene, i utelivets one-night-stand-marked, og ikke minst i ekteskapets institusjonaliserte tjenesteutveksling. – Hva er egentlig den store forskjellen? spør en av

En levende legende i Oslo

- Artikkel publisert på Scenekunst.no 19. mai 2011- 

The Living Theatre har hatt og har enorm innflytelse på det ikke-institusjonelle teatret. De har jobbet i så å si alle europeiske land, men aldri har noen invitert dem til Norge, før Grusomhetens Teater kom på banen. Det ble to intense dager med grunnleggeren Judith Malina, en levende legende.

Denne uka hadde Oslo besøk av en levende teaterlegende. Judith Malina var med på å starte avantgarde-ensemblet The Living Theatre i 1947. 64 år senere arrangerer hun en workshop for skuespillere i Oslo i regi av Grusomhetens Teater. I mellomtida har Malina sammen med The Living Theatre skapt historie langt ut over

En forhastet genierklæring

Jeg skal egentlig skrive en kommentar til Argument i anledning deres femårsjubilum, i egenskap av å være deres styreleder. Men jeg greier ikke slutte å tenke på Gjøkeredet.

Redaktøren min på Scenekunst.no og jeg var enige om at selv om vi vanligvis ikke anmelder (eh,,) skoleteater,

Over Evne III på nytt

Jeg registrerer at Pia Maria Roll og Marius Kolbenstvedt  nok en gang setter opp stykket sitt "Over Evne III". Dette var et av teaterstykkene som gjorde sterkest inntrykk på meg i fjor, og jeg vil varmt anbefale samfunnsengasjerte teatergjengere å få med seg dette på Black Box i mai. Her er anmeldelsen min fra januar 2010, som ble publisert på Scenekunst.no:

Inderlig budskap i ei kritisk tid

Roll og Kolbenstvedt river hjertet ut av den stivnede norske nasjonaltryggheten og gransker det frådende, skriver en begeistret Anna Helene Valberg om Over evne III på Black Box.

Anmeldelse

av Anna Helene Valberg
Foto: Catherine Haanes

Bjørnson blir stadig kritisert for å være lite aktuell for vår tid. Han er utdatert og hans kamper er ferdig kjempet. Men selv om Bjørnson sloss mer for nuet enn for evigheten, beviser Pia Maria Roll og crewet hennes i Over Evne III at det finnes påfallende paralleller fra Bjørnsons 1895 til vårt 2010. Her kreves intet mindre enn revolusjon – såvel for organiseringen av teater-Norge som for samfunnets egentlige makthavere. Makt og penger er fremdeles goder som tross sosialdemokratiets utjevningspolitikk er samlet på færre hender enn vi liker å tenke på. I Over Evne III avkles makteliten, og et grelt bilde av en kodeks helt uten moralsk ryggrad tegnes. Roll og Kolbenstvedt river hjertet ut av den stivnede norske nasjonaltryggheten og gransker det frådende.

For å lese videre, trykk Les mer-knappen under.