 |
| http://www.fni.no/doc&pdf/FNI-R0811.pdf |
Viser innlegg med etiketten Brasil. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Brasil. Vis alle innlegg
02 september 2011
Mulighetsrommet for videre miljøsamarbeid mellom Norge og Brasil
Jeg har forresten publisert en forskningsrapport som Miljøverndepartementet virket ganske så fornøyde med. Den tar for seg en del områder som er i fokus for den brasilianske miljødebatten, og undersøker felter på miljøsiden hvor det er sannsynlig at Norge og Brasil kan finne rom for videre samarbeid. Den peker også på noen svakheter i Regjeringens (stort sett veldig gode) Brasil-strategi.
02 april 2011
Kongene på søppelhaugen
Vi har vært og sett Waste Land, den første Oscarnominerte filmen fra Brasil på mange, mange år. Ikke fordi det ikke lages bra film i Brasil, men fordi den konservative komiteen som velger ut filmen som skal sendes til USA som regel velger en Hollywoodetterligning helt uten integritet. Denne gangen ble det annerledes.
Vik Muniz er en brasiliansk kunstner som ble skutt da han var 15. For erstatningen han fikk, flyttet han fra slummen i São Paulo til USA, hvor han tok utdanning og etterhvert er blitt en meget anerkjent kunstner. Etter å ha jobbet med materialer som sukker blant barn av sukkerørsarbeidere, har han kommet fram til at han vil gi noe tilbake til samfunnet han kom fra. Han vil bruke søppel som materiale til grunn for kunstverk, og vil at Rio
Vik Muniz er en brasiliansk kunstner som ble skutt da han var 15. For erstatningen han fikk, flyttet han fra slummen i São Paulo til USA, hvor han tok utdanning og etterhvert er blitt en meget anerkjent kunstner. Etter å ha jobbet med materialer som sukker blant barn av sukkerørsarbeidere, har han kommet fram til at han vil gi noe tilbake til samfunnet han kom fra. Han vil bruke søppel som materiale til grunn for kunstverk, og vil at Rio
23 september 2009
18 juli 2007
VERST OG BEST MED BRASIL - en oppsummering etter fem máneder
Noen av de beste tingene med Brasil, har også motstykker som er noe av det verste med Brasil. En av våre sterkeste opplevelser, det vi virkelig ønsker å ta med oss hjem, er brasilianeres instinktive og selvfølgelige måte å dele med alle rundt seg. Gjestfrihet og gavemildhet er trekk som er gjennomgående for Brasils innbyggere, og de synes det ville være horribelt om f.eks alle bare skulle ta med den ølen eller den vinflaska de selv skulle drikke på en fest. Men likevel er det ingenting som står så sterkt i dette landet som eiendomsretten. Hele landet er fullt av gjerder. I byene er det høye betonggjerder med skarpe glasskår eller strømgjerde på toppen, på landet er alle eiendommer gjerdet inn og ved porten står det ”Ulovlig å entre dette private området”. Overalt er gjerder, og overalt er eiendom bevoktet. Og når den sosiale urettferdigheten og ulikheten er så påfallende og enorm, må det jo være noe som virkelig ikke ønsker å dele. Men individer imellom er det den mest naturlige ting av verden.
Et annet fellestrekk brasser har, er at de er overmåte hjelpsomme. Overalt hvor vi kommer, er folk klare til å hjelpe deg videre, som regel uten at du har bedt om hjelp en gang. Og aldri forventer de noe igjen, og aldri har vi opplevd at de ikke oppriktig VIL hjelpe. Men på den annen side er det ikke måte på hvor farlig Brasil i de fleste brassers øyne er. ”Nei, skal du dit”, sier de, ”der er det jo fryktelig farlig. Da må du passe på tingene dine og ikke la noen hjelpe deg med bagasjen og slikt. Helst bør du ta taxi rett fra busstasjonen. Og husk å avtale pris på forhånd, ellers blir du bare lurt.” Men vi har enda ikke vært særlig bekymra, selv om vi noen ganger lytter til rådet om at det er bedre å ta en taxi for mye enn en for lite.
Hva skal man så si om brasilianeres direkthet? Den er overveldende, for one. Gutter på gata som wooer eller sier tsk tsk og lokker på jenter som om de var katter. Samtidig som de helt åpent forteller alle som vil høre om at de gjerne vil ha ti kjærester på en gang. Damene derimot, er mest opptatt av om du er tynn, tjukk, lys eller mørk. Og det får du høre. Her er det ikke noe baksnakking, men heller ikke noe som heter politisk korrekthet. En lærer seg også til å bli tatt mye på – brasser er glade i kroppskontakt, og ville synes du var fryktelig kald og lukket om du bare gav dem et distansert håndtrykk første gang dere møttes. De knytter seg fort til folk og er fortrolige nesten med det samme, men ute av øye, ute av sinn. Slik er det i hvert fall med de brasilianske kjæresterier.
Noe jeg virkelig elsker med brasilianere er at de plutselig, spontant og helt uoppfordret kan bryte ut i sang. Det har skjedd fire ganger bare i dag. De er rett og slett utrolig livsglade, og er eksperter på å kose seg. Men på den annen side er det en viss dødsforakt ute og går. Trafikken her er galskap; alle kjører som svin og ingen bryr seg om medbilister, langt mindre syklister og fotgjengere. I tillegg er det sosialt akseptert å fyllekjøre og kjøre seks stykker i bilen. Og ingen stusser over at de noen ganger bokstavelig talt må henge ut av den åpne bakdøra på bussen som kjører i full fart gjennom nattmørke gater.
Et annet fellestrekk brasser har, er at de er overmåte hjelpsomme. Overalt hvor vi kommer, er folk klare til å hjelpe deg videre, som regel uten at du har bedt om hjelp en gang. Og aldri forventer de noe igjen, og aldri har vi opplevd at de ikke oppriktig VIL hjelpe. Men på den annen side er det ikke måte på hvor farlig Brasil i de fleste brassers øyne er. ”Nei, skal du dit”, sier de, ”der er det jo fryktelig farlig. Da må du passe på tingene dine og ikke la noen hjelpe deg med bagasjen og slikt. Helst bør du ta taxi rett fra busstasjonen. Og husk å avtale pris på forhånd, ellers blir du bare lurt.” Men vi har enda ikke vært særlig bekymra, selv om vi noen ganger lytter til rådet om at det er bedre å ta en taxi for mye enn en for lite.
Hva skal man så si om brasilianeres direkthet? Den er overveldende, for one. Gutter på gata som wooer eller sier tsk tsk og lokker på jenter som om de var katter. Samtidig som de helt åpent forteller alle som vil høre om at de gjerne vil ha ti kjærester på en gang. Damene derimot, er mest opptatt av om du er tynn, tjukk, lys eller mørk. Og det får du høre. Her er det ikke noe baksnakking, men heller ikke noe som heter politisk korrekthet. En lærer seg også til å bli tatt mye på – brasser er glade i kroppskontakt, og ville synes du var fryktelig kald og lukket om du bare gav dem et distansert håndtrykk første gang dere møttes. De knytter seg fort til folk og er fortrolige nesten med det samme, men ute av øye, ute av sinn. Slik er det i hvert fall med de brasilianske kjæresterier.
Noe jeg virkelig elsker med brasilianere er at de plutselig, spontant og helt uoppfordret kan bryte ut i sang. Det har skjedd fire ganger bare i dag. De er rett og slett utrolig livsglade, og er eksperter på å kose seg. Men på den annen side er det en viss dødsforakt ute og går. Trafikken her er galskap; alle kjører som svin og ingen bryr seg om medbilister, langt mindre syklister og fotgjengere. I tillegg er det sosialt akseptert å fyllekjøre og kjøre seks stykker i bilen. Og ingen stusser over at de noen ganger bokstavelig talt må henge ut av den åpne bakdøra på bussen som kjører i full fart gjennom nattmørke gater.
14 juli 2007
Mowgli-Anna
Juli tok brigadeprosjektet pause, og alle ble spredt utover. Vi var fem som dro til Amazonas. Vi fløy fra Brasìlia til Manaus, en kjempestor by midt i regnskogen. Flyreisen var temmelig interessant – først var det enorme åkre som lagde et slags kjempesjakkmønster i landskapet under oss – ingenting lå ubrukt, og åkerarealene var på størrelse med norske byer. Det fantes ikke natur. Skogene vi så var alle plantasjer der det ikke finnes biodiversitet, og der trærne som plantes er hurtigvoksende og bruker store mengder vann for å vokse. Så kom vi til en klar og tydelig grense der regnskogen begynte. Og så var det bare grønt og grønt. Noen ganger var det røyk å se fra folk som brenner skog. Andre ganger kunne man se flystriper. Vi kjørte over mange svære elver, men ikke noe tydelig industri eller sivilisasjon før vi kom til Manaus. Dvs, nå i ettertid har vi sett at langs elvebreddene bor det ALLTID noen. Det er bare ikke så greit å få øye på dem fra et fly.
Manaus er ikke min favorittby. Den oppstod i forbindelse med jakt på mineraler som gull og diamanter, men vokste seg stor under gummiboomen på slutten av 1800-tallet. Man kan i dag se hva slags vakker by det må ha vært, men størsteparten av de gamle kolonihusene ligger i ruiner. Litt som man ser for seg i Havanna, kanskje, men her er husene fraflytta og lianer vokser ut av de gapende tomme vinduene. Vi bodde i et litt shabby strøk, men folk var vennlige og hjelpsomme.
Planen var hele tiden at vi skulle på skogstur, og etter å ha besøkt ymse operatører, bestemte vi oss for å bli med vennlige eco-planet tre dager. Den blide gutten fra kontoret kom og hentet oss fem i bilen og kjørte oss av gårde til en havn litt utenfor byen. Stemninga var tipp topp, men så plutselig ble vi vinket inn til siden av et par gretne poliser. Plutselig var det altså ikke greit å kjøre 6 personer i en bil, noe vi sikkert hadde vært enige i om vi hadde vært i Norge, men som er så vanlig her at man ikke engang tenker over det. Så fulgte en lang diskusjon mellom den stakkars Marcelino og betjentene. Det endte med at politimennene gav oss skyss det siste stykket (i to omganger) og at Marcelino mistet lappen. Håper han ikke mister jobben og, for det var mye kjøring han drev med.
Det var det første eventyret, og derpå fulgte ganske mange. Vi kjørte tøfftøffbåt oppover elva i en time, så kom vi til et enkelt losji der vi skulle være den første natta. Etter lunsj dro vi ut for å fiske piraja. Forsiktig kanoet vi inn mellom den oversvømmede skogen, der bare trær på over fem meter var over oss. Det var kjempespennende og mystisk, og det var disse hissige små fiskene også. Jonas hadde virkelig talent, og halte inn fem nydelige sinnatagger. Jeg fikk to stykker, men de var tilgjengjeld de giftigste av alle. Gaiden vår, Vincente, var kjempeentusiastisk og fortalte masse. Etterpå dro vi for å lete etter dovendyr. Vi fikk se hele fem stykker, men de som var sånn passe nært elva satt i trær som enten var for skjøre til å klatre i, eller som det viste seg å bo mangder av sinte maur i. Vincente klødde og hoppet og hadde åpenbart kjempelyst til å hente ned et dyr for å hilse på, men de fikk være i fred for oss alle fem. Da det begynte å skumre, satte vi kursen for noe som så ut som en hvit kladd midt i alt det gråsvarte. Da vi kom helt nærme så vi at det var tre trær fulle av hvite fugler kalt gasa. De samler seg der om kvelden og kakler og lager så mye spetakkel at de skremmer bort de dyra som kunne tenkt seg å angripe en ensom gasa. Da det var blitt helt mørkt, begynte vi å lete etter alligatorer. Vincente stod helt foran i båten og lyste langs elvebredden med lommelykt. En gang så vi et skikkelig digert øye, og jeg tenkte –gufs! Er det han der vi skal plukke på nesen? Heldigvis var ikke Vincente så gal, og vi lette videre. Plutselig la Vincente seg ned foran i båten, og Paulista, hjelperen hans, styrte båten rett mot sivet. Med lommelykta i kjeften strakk Vincente plutselig armene ned i sivet, og før vi kunne si krokodille hadde han fisket opp en liten alligatortass. Han forklarte masse om dyret, som var paralysert av lommelykta (be Jonas om imitasjon – hysterisk morsom). Alle fikk holde ham, og så slapp vi ham ned i vannet igjen. Uff, det må ha vært hans livs sjokk. Håper han kommer over det. Han var mye mykere enn jeg hadde forestilt meg. Dagen etter var vi på jungeltur med en lokal fyr som hadde machete, men som ikke sa så mye. Vi så masse spennende trær, og siden vi spurte og grov sånn hele tida, lærte vi ganske mye. Om kvelden pakket vi snippsekken for å dra på overnattingstur uti skauen. Lokalmannen og Paulista var med. Paulista slet noe aldeles fryktelig med å få futt i bålet, men snart var det deilig grilla kylling med ris og kaffe. Og sardiner til Mari som er veggis. Imens hadde lokalmannen i et rasende tempo hugget en haug rette små trær som vi (han) bygde en gapahuk av. Eller noe lignende. Vi rigga oss til med hengekøyer og myggnett, og fikk etterpå høre om da lokalmannen jobbet med å lete etter olje for Petrobras. Etter en liten cachassa for å få sove, klatret vi inn i det første og eneste myggnettet vi har brukt på hele Brasiloppholdet. Det hadde kanskje ikke blitt så verst hadde det ikke vært for at Jonas fikk et plutselig og voldsomt anfall av mange ting på en gang. Klaus og mygg og drink og en uutholdelig varme. Så han tassa rundt og gjorde sitt beste for at vi andre heller ikke skulle få sove.
Da vi kom tilbake til sivilisasjonen, var det egentlig rett om bord på elvebåten MS 11.mai som vi skulle ta til Belém over fire dager. Den blide Marcelino hadde vært om bord og hengt opp hengekøyene vi hadde kjøpt på forhånd om morran, så det var bare å gå om bord. Etter min første virkelige krangel på portugisisk. Noen lossemenn som jobbet på brygga hadde raska med seg bagasjen vår og lagt i vei uten å avtale noe som helst, og da de så krevde den ublu pris av 30 kr per kolli, altså 150 kr til sammen. Jeg klarte å prute oss ned på 60 kr til sammen og var ganske fornøyd. Så hadde også alle som var rundt, altså alle som skulle på samme båt som oss, hørt at vi snakket portugisisk, og det var lett som en plett å få venner på båten.
Belém har vi ikke stort å berette fra, for vi ble bare en natt. Men om kvelden før vi dro tok en rastamann vi hadde truffet på båten oss med til et sted der vi fikk den beste maten og den beste caipirinhaen vi har fått så langt i Brasil. Det var helt ute ved havkanten og kjempehyggelig og diskret.
Etter enda 35 timer på buss var vi så i Recife, hvor vi straks tok oss ut til Olinda, en kunstnerby som ligger litt nord for storbyen. Her er vi nå, og her blir vi noen dager. Det er kjempegod stemning, og etter å ha oppdaget at alle hosteller og pousadaer er spinndyre grunnet en ukeslang kunstmesse, fant vi en dame som leier ut et rom til en billig penge. Vi lander alltid på beina og siden vi får bruke kjøkkenet hennes fråtser vi endelig i deilig frukt og grønnsaker. Siden vi bor ved havet har det plutselig blitt mulig å få tak i rimelige reker og fisk, så nå er vi helt i himmelen, og sitter man på lokalbussen et stykke, kommer man til de deiligste strender. Dette må være Brasils Montmartre, nå med strand! Dama vi bor oss virker å være litt upper class, men etter å ha prata og diskutert litt, viser det seg at hun har MST-kalender og en mann som er deputado (parlamentsmedlem) for kommunistpartiet. Hun er litt redd for favelaen like ved, men er opptatt av å leie inn lokal hjelp til det hun trenger å få gjort. Artig. I dag har det regna hele dagen, så vi har bare gått tur og ellers lagd deilig lunsj og skravla med dama. Men i kveld skal vi på trommeshowet til en venn av Kristin, som vi dumpet borti på det første herberget.
Manaus er ikke min favorittby. Den oppstod i forbindelse med jakt på mineraler som gull og diamanter, men vokste seg stor under gummiboomen på slutten av 1800-tallet. Man kan i dag se hva slags vakker by det må ha vært, men størsteparten av de gamle kolonihusene ligger i ruiner. Litt som man ser for seg i Havanna, kanskje, men her er husene fraflytta og lianer vokser ut av de gapende tomme vinduene. Vi bodde i et litt shabby strøk, men folk var vennlige og hjelpsomme.
Planen var hele tiden at vi skulle på skogstur, og etter å ha besøkt ymse operatører, bestemte vi oss for å bli med vennlige eco-planet tre dager. Den blide gutten fra kontoret kom og hentet oss fem i bilen og kjørte oss av gårde til en havn litt utenfor byen. Stemninga var tipp topp, men så plutselig ble vi vinket inn til siden av et par gretne poliser. Plutselig var det altså ikke greit å kjøre 6 personer i en bil, noe vi sikkert hadde vært enige i om vi hadde vært i Norge, men som er så vanlig her at man ikke engang tenker over det. Så fulgte en lang diskusjon mellom den stakkars Marcelino og betjentene. Det endte med at politimennene gav oss skyss det siste stykket (i to omganger) og at Marcelino mistet lappen. Håper han ikke mister jobben og, for det var mye kjøring han drev med.
Det var det første eventyret, og derpå fulgte ganske mange. Vi kjørte tøfftøffbåt oppover elva i en time, så kom vi til et enkelt losji der vi skulle være den første natta. Etter lunsj dro vi ut for å fiske piraja. Forsiktig kanoet vi inn mellom den oversvømmede skogen, der bare trær på over fem meter var over oss. Det var kjempespennende og mystisk, og det var disse hissige små fiskene også. Jonas hadde virkelig talent, og halte inn fem nydelige sinnatagger. Jeg fikk to stykker, men de var tilgjengjeld de giftigste av alle. Gaiden vår, Vincente, var kjempeentusiastisk og fortalte masse. Etterpå dro vi for å lete etter dovendyr. Vi fikk se hele fem stykker, men de som var sånn passe nært elva satt i trær som enten var for skjøre til å klatre i, eller som det viste seg å bo mangder av sinte maur i. Vincente klødde og hoppet og hadde åpenbart kjempelyst til å hente ned et dyr for å hilse på, men de fikk være i fred for oss alle fem. Da det begynte å skumre, satte vi kursen for noe som så ut som en hvit kladd midt i alt det gråsvarte. Da vi kom helt nærme så vi at det var tre trær fulle av hvite fugler kalt gasa. De samler seg der om kvelden og kakler og lager så mye spetakkel at de skremmer bort de dyra som kunne tenkt seg å angripe en ensom gasa. Da det var blitt helt mørkt, begynte vi å lete etter alligatorer. Vincente stod helt foran i båten og lyste langs elvebredden med lommelykt. En gang så vi et skikkelig digert øye, og jeg tenkte –gufs! Er det han der vi skal plukke på nesen? Heldigvis var ikke Vincente så gal, og vi lette videre. Plutselig la Vincente seg ned foran i båten, og Paulista, hjelperen hans, styrte båten rett mot sivet. Med lommelykta i kjeften strakk Vincente plutselig armene ned i sivet, og før vi kunne si krokodille hadde han fisket opp en liten alligatortass. Han forklarte masse om dyret, som var paralysert av lommelykta (be Jonas om imitasjon – hysterisk morsom). Alle fikk holde ham, og så slapp vi ham ned i vannet igjen. Uff, det må ha vært hans livs sjokk. Håper han kommer over det. Han var mye mykere enn jeg hadde forestilt meg. Dagen etter var vi på jungeltur med en lokal fyr som hadde machete, men som ikke sa så mye. Vi så masse spennende trær, og siden vi spurte og grov sånn hele tida, lærte vi ganske mye. Om kvelden pakket vi snippsekken for å dra på overnattingstur uti skauen. Lokalmannen og Paulista var med. Paulista slet noe aldeles fryktelig med å få futt i bålet, men snart var det deilig grilla kylling med ris og kaffe. Og sardiner til Mari som er veggis. Imens hadde lokalmannen i et rasende tempo hugget en haug rette små trær som vi (han) bygde en gapahuk av. Eller noe lignende. Vi rigga oss til med hengekøyer og myggnett, og fikk etterpå høre om da lokalmannen jobbet med å lete etter olje for Petrobras. Etter en liten cachassa for å få sove, klatret vi inn i det første og eneste myggnettet vi har brukt på hele Brasiloppholdet. Det hadde kanskje ikke blitt så verst hadde det ikke vært for at Jonas fikk et plutselig og voldsomt anfall av mange ting på en gang. Klaus og mygg og drink og en uutholdelig varme. Så han tassa rundt og gjorde sitt beste for at vi andre heller ikke skulle få sove.
Da vi kom tilbake til sivilisasjonen, var det egentlig rett om bord på elvebåten MS 11.mai som vi skulle ta til Belém over fire dager. Den blide Marcelino hadde vært om bord og hengt opp hengekøyene vi hadde kjøpt på forhånd om morran, så det var bare å gå om bord. Etter min første virkelige krangel på portugisisk. Noen lossemenn som jobbet på brygga hadde raska med seg bagasjen vår og lagt i vei uten å avtale noe som helst, og da de så krevde den ublu pris av 30 kr per kolli, altså 150 kr til sammen. Jeg klarte å prute oss ned på 60 kr til sammen og var ganske fornøyd. Så hadde også alle som var rundt, altså alle som skulle på samme båt som oss, hørt at vi snakket portugisisk, og det var lett som en plett å få venner på båten.
Belém har vi ikke stort å berette fra, for vi ble bare en natt. Men om kvelden før vi dro tok en rastamann vi hadde truffet på båten oss med til et sted der vi fikk den beste maten og den beste caipirinhaen vi har fått så langt i Brasil. Det var helt ute ved havkanten og kjempehyggelig og diskret.
Etter enda 35 timer på buss var vi så i Recife, hvor vi straks tok oss ut til Olinda, en kunstnerby som ligger litt nord for storbyen. Her er vi nå, og her blir vi noen dager. Det er kjempegod stemning, og etter å ha oppdaget at alle hosteller og pousadaer er spinndyre grunnet en ukeslang kunstmesse, fant vi en dame som leier ut et rom til en billig penge. Vi lander alltid på beina og siden vi får bruke kjøkkenet hennes fråtser vi endelig i deilig frukt og grønnsaker. Siden vi bor ved havet har det plutselig blitt mulig å få tak i rimelige reker og fisk, så nå er vi helt i himmelen, og sitter man på lokalbussen et stykke, kommer man til de deiligste strender. Dette må være Brasils Montmartre, nå med strand! Dama vi bor oss virker å være litt upper class, men etter å ha prata og diskutert litt, viser det seg at hun har MST-kalender og en mann som er deputado (parlamentsmedlem) for kommunistpartiet. Hun er litt redd for favelaen like ved, men er opptatt av å leie inn lokal hjelp til det hun trenger å få gjort. Artig. I dag har det regna hele dagen, så vi har bare gått tur og ellers lagd deilig lunsj og skravla med dama. Men i kveld skal vi på trommeshowet til en venn av Kristin, som vi dumpet borti på det første herberget.
30 april 2007
Og hva mer er...
Det regnet i tre dager i strekk. Ettersom vi inntil nå ikke har opplevd en skur som varte i mer enn tre minutter, har jeg ikke investert i støvler, og skinnjoggeskoene mine har gått fra tilnærmet hvite til rødbrune. Veiene var ille i utgangspunktet; fyllekjøring er ikke så farlig her ettersom man sjelden durer opp i stort mer enn 30 km/t. Barna i strøket her er noen ganger hjemme fra skolen når det regner. Noen ganger vet jeg virkelig ikke hvorfor (”det regner”, sier de bare), andre ganger går faktisk ikke bussen. Eller den går i hvert fall ikke innom dem som ikke her særlig mer enn en krøttersti til vei. Bussen seiler rundt i søla – det er livsfarlig, og man vet aldri når den kommer, for plutselig står den og spinner i en halvtime før fire sterke karer fr summet seg til å gå ut for å dytte. Betaling på bussen virker for øvrig nokså vilkårlig, i hvert fall dersom du ikke skal så langt. Det er en egen løpegutt som tasser rundt og tar billetter. Bussen er forresten det stedet der vi kanskje blir aller mest beglodd. Vi har ingen steder å rømme, og de trenger ikke snakke med oss hvis de ikke har lyst.
Det regner tre dager i strekk. I natt ble det stjerneklart, men da jeg våknet, var det voldsomt og plutselig kaldt. ”det kan du si”, tenker du sikkert, men du vet, husene her er ikke akkurat godt isolerte, og vinduene er bare trekkfulle metallskodder som vi skyver for om kvelden. Så da jeg våknet klokka 6 i morres og rommet mitt holdt behagelige 3 ’C, fikk jeg et aldri så lite sjokk. Neste gang jeg er i en by, må jeg vurdere å gå til anskaffelse av vindjakke. Skoene mine slipper ikke inn en dråpe vann, og lue kan jeg jo nå alltids hekle meg.
Ettersom bussen ikke kom da vi skulle til senteret og ha møte med de andre, måtte vi gå i en time. Det var deilig, hadde det ikke vært for at de andre ikke dukket opp fordi bussen ikke gikk, grunnet gjørmeveier. Det slo meg for første gang på lenge at vi er på omtrent 800 m.o.h., for det var akkurat som å vandre rundt i Heidi På Heia, med små seteraktige hus og kyr som gresset fredelig med en stor og strålende blå himmel over seg. På veien fant vi en overkjørt frosk, og begrepet flat som en padde fikk tilført seg en ny dimensjon.
Jeg har forresten en ganske maken som kjæledyr. Ikke det at jeg kjæler så mye med den, men jeg har nå en gang en frosk som bor på rommet mitt. Første gang jeg traff den, satt den midt på senga mi, og fordi jeg fikk kyss-frosken-så-blir-den-en-prins-assosiasjoner, lo jeg så høyt at dons Lourdes kom inn for å se hva som stod på. Idet hun så krabaten, smatt hun av seg hawaiianasen og holdt den høyt hevet, klar til å trøkke gørra ut av stakkaren. Men han skjønte, heldigvis for meg som skulle sove i senga, tegninga, og hoppet opp på skoesken oppå klesskapet. Jeg har egentlig begynt å like ham selv om vi ikke sees så ofte, og jeg har en ubendelig tro på at han spiser opp alle myggene her inne. Ellers var jeg sikker på at det var en rotte inni matskapet som utgjør en ene veggen i ”rommet” mitt, men en dag så jeg en mus pile over gulvet, så da har jeg slått meg til ro med det, og slått fra meg fantasiene om at en svær rotterugg skal komme og ete opp ansiktet mitt mens jeg sover. Tross min venn froskens sikre innsats for å begrense antall insekter her, er det en evig surring, summing, grafsing og knasking hver gang jeg skal sove. Nå har jeg hentet ipoden og laptopen hit, så nå legger jeg meg med musikk på øret og sovner på en-to-tre.
På radioen advarer de mot denguefeber som spres via en egen denguemygg, men så vidt jeg har hørt, biter ikke denne om natta, og at det for øvrig ikke har vært dengue i dette området på mange år. Jeg har altså enda ikke pakket ut mitt fancy 500-kroners myggnett. Og med malariapillene til 700kr, MÅ vi simpelthen dra til Amazonas i juli for å få litt valuta for alt sikkerhetsutstyret vi har investert i. Jonas og Kine er kjempegira, så det er bare å henge seg på. Så lenge jeg får besøke Bahia og Salvador er jeg fornøyd, selv om jeg har fryktelig lyst til å dra en tur til Buenos Aires.
Det regner tre dager i strekk. I natt ble det stjerneklart, men da jeg våknet, var det voldsomt og plutselig kaldt. ”det kan du si”, tenker du sikkert, men du vet, husene her er ikke akkurat godt isolerte, og vinduene er bare trekkfulle metallskodder som vi skyver for om kvelden. Så da jeg våknet klokka 6 i morres og rommet mitt holdt behagelige 3 ’C, fikk jeg et aldri så lite sjokk. Neste gang jeg er i en by, må jeg vurdere å gå til anskaffelse av vindjakke. Skoene mine slipper ikke inn en dråpe vann, og lue kan jeg jo nå alltids hekle meg.
Ettersom bussen ikke kom da vi skulle til senteret og ha møte med de andre, måtte vi gå i en time. Det var deilig, hadde det ikke vært for at de andre ikke dukket opp fordi bussen ikke gikk, grunnet gjørmeveier. Det slo meg for første gang på lenge at vi er på omtrent 800 m.o.h., for det var akkurat som å vandre rundt i Heidi På Heia, med små seteraktige hus og kyr som gresset fredelig med en stor og strålende blå himmel over seg. På veien fant vi en overkjørt frosk, og begrepet flat som en padde fikk tilført seg en ny dimensjon.
Jeg har forresten en ganske maken som kjæledyr. Ikke det at jeg kjæler så mye med den, men jeg har nå en gang en frosk som bor på rommet mitt. Første gang jeg traff den, satt den midt på senga mi, og fordi jeg fikk kyss-frosken-så-blir-den-en-prins-assosiasjoner, lo jeg så høyt at dons Lourdes kom inn for å se hva som stod på. Idet hun så krabaten, smatt hun av seg hawaiianasen og holdt den høyt hevet, klar til å trøkke gørra ut av stakkaren. Men han skjønte, heldigvis for meg som skulle sove i senga, tegninga, og hoppet opp på skoesken oppå klesskapet. Jeg har egentlig begynt å like ham selv om vi ikke sees så ofte, og jeg har en ubendelig tro på at han spiser opp alle myggene her inne. Ellers var jeg sikker på at det var en rotte inni matskapet som utgjør en ene veggen i ”rommet” mitt, men en dag så jeg en mus pile over gulvet, så da har jeg slått meg til ro med det, og slått fra meg fantasiene om at en svær rotterugg skal komme og ete opp ansiktet mitt mens jeg sover. Tross min venn froskens sikre innsats for å begrense antall insekter her, er det en evig surring, summing, grafsing og knasking hver gang jeg skal sove. Nå har jeg hentet ipoden og laptopen hit, så nå legger jeg meg med musikk på øret og sovner på en-to-tre.
På radioen advarer de mot denguefeber som spres via en egen denguemygg, men så vidt jeg har hørt, biter ikke denne om natta, og at det for øvrig ikke har vært dengue i dette området på mange år. Jeg har altså enda ikke pakket ut mitt fancy 500-kroners myggnett. Og med malariapillene til 700kr, MÅ vi simpelthen dra til Amazonas i juli for å få litt valuta for alt sikkerhetsutstyret vi har investert i. Jonas og Kine er kjempegira, så det er bare å henge seg på. Så lenge jeg får besøke Bahia og Salvador er jeg fornøyd, selv om jeg har fryktelig lyst til å dra en tur til Buenos Aires.
Full oppdatering
· Den første uka i bosettinga i Abelardo Luz gikk vi til det lokale senteret hver eneste dag for å prøve å få Fernanda til å fortelle oss hva slags arbeid hun hadde tenkt seg at vi kunne sette i gang med her ute. Nå har vi fått roet ned maurene i ræva vår. Det er ikke noe spesielt å gjøre. Der det fins jobb, er det ofte for vanskelig når vi snakker språket så dårlig. Det som egentlig gjelder, er å snakke med folk, delta i det de driver med, fortelle og diskutere, observere og bidra der man kan. Hadde vi bare skullet være her ute på bygda, kunne inntrykket vårt av hva MST er og hva de driver med fort kunnet blitt snevert. Jeg mener det var kjempesmart å la oss starte oppholdet vårt på MSTs nasjonale skole i São Paulo, for der er ideologi og idealisme aller sterkest. Når MSTerne drar dit, er de på sitt mest kollektivistiske og che guavariske. Her ute i hverdagen er det fare for at de samme kruttønnene smugtitter på de forhatte tv-såpene og drikker cola.
· Teori og praksis henger ikke alltid helt på greip, men mange ting imponerer meg voldsomt, f. eks folks gjestfrihet, og hvor godt mottatt man blir overalt. Hvor flinke folk er til å bidra, hvordan de tar seg tid til deg når du ikke skjønner hva som blir sagt. Noen ganger er folk i overkant imøtekommende, og man må alltid regne med ti minutter ekstra når man går inn i en butikk; det skjer nesten aldri at vi ikke får spørsmål om hvor vi er fra, hva vi driver med, hva vi driver med her og hva som er de største forskjellene mellom Brasil og Norge. Folk er fryktelig nysgjerrige, og dette står i sterk kontrast til deres manglende kunnskaper på mange områder; går de fleste med tildekket ansikt i Norge? Ligger det i Afrika? Trass i at vi selvsagt ikke forventer at noen skal vite hvor Norge ligger, og alltid forklarer at det ligger nord i Europa, er det sjelden folk har noen som helst forestilling om hvordan verden er utenfor Brasil. Brasil ER verden i veldig manges øyne. Jeg er enig i at Brasil er et kontinent i seg selv – de regionalt forskjellene er kjempestore, kulturelt, samfunnsgeografisk og økonomisk.
· Jeg er ikke forelska i Sør-Brasil. Kulturen her er veldig snål. Befolkningen er den hviteste i hele landet, og alle har delte lojaliteter; Brasil seff, men også til Tyskland eller Italia. De er akkurat som norskamerikanere – de vet utrolig lite om det landet de føler seg så sterkt knyttet til. Og for de fleste her finnes det i verden tre eller fire språk; portugisisk, spansk, engelsk og kanskje tysk. Derfor mener de fleste at norsk må være en blanding av tysk og engelsk. Og så synes de fryktelig synd på oss som snakker portugisisk så dårlig. Que tristessa, sier de. Men vi lærer.
· Ikke nok dog til å holde følge med på foredragene på den 4. Festivalen for naturlige frø. Hjelpes meg. En diger hall, stekende varm fra etter klokka 10, hvor 800 brasilianere skal prøve å følge med, men som etter 5 minutter sitter og prater med hverandre med helt vanlig stemmevolum. I tillegg bruker foreleserne ord som er for vanskelige for meg, og jeg har ingen å spørre om hjelp. Det gikk rett og slett ikke. Men det betyr ikke at jeg ikke fikk noe ut av festivalen. Jeg snakket med en av foreleserne, Miguel Altieri, professor ved Berkeley, for han snakket selvsagt engelsk. Takk og pris. Og på hjemmesida hans ligger det masse spennende ting om agroøkologi. Endelig. Er det noe MST er opptatt av, er det agroøkologi. Selv om jeg har hørt ordet nesten hver dag i to måneder, har jeg fortsatt ikke noen ordentlig forståelse av hva det går ut på. Selvberging og bærekraft er selvsagte komponenter, men når man begynner å snakke om at man omtrent ikke kan snu jorda med spade uten å skade den, begynner jeg å lure på hva i alle dager det er de driver med. Oksespannet er mye mer vanlig enn traktor her, men jeg har opplevd at når jeg sier at vi ikke bruker okser, men traktor i Norge, er det det samme som å si at alle norske bønder er kapitalistiske svin som ikke bryr seg det spytt som jorda de dyrker på. Jeg får stadig bakoversveis, men gleder meg til å lese om de mer overordnede prinsippene.
· Mens jeg tidligere hadde og til dels fortsatt har stor sans for den norske velferdsstaten, og på mange måter er stolt av hva som har skjedd i landet vårt de siste 100 åra, har jeg nå begynt å tvile. Riktignok er jeg like opptatt av arbeiderrettigheter, likestilling og sosialdemokrati, men mer og mer tenker jeg på at selv om vi har lyktes usedvanlig godt med dette i Norge, i det minste sammenlignet med de fleste andre land, hjelper det ikke når systemet bygger på det faktum at alle andre ikke kan få det like bra materielt sett som oss. Fra nå av handler utvikling like mye om å begrense Vesten som å fremme rettigheter og økonomisk vekst i u-land. Brasil er et u-land trass i at det er verdens 10. største økonomi, jobber tusenvis av folk for slavelønn og uten rettigheter. Hvordan kan vi digge et system som i praksis fordrer at verdens undertrykte forblir undertrykte?
· Fordi vi har så mye tid her og fordi vi venter mye, har nå halve gruppa vår lært seg å hekle, inkludert Jonas og jeg. Jeg er kommet over halvveis på mitt første sjal, mens Jonas har lagd en nydelig ryggstropp til gitaren han og Gaute har kjøpt. Selv om det heller ikke i Norge er så vanlig at gutter hekler, var det ganske interessant å se reaksjonene til sosialistene i dette machistiske landet. Jeg diskuterte saken med noen av ungdomslederne til gruppa fra Abelardo som vi reiste sammen med, og prøvde å hale ut av dem noen argumenter for at de, som ønsker å endre Brasil og verden, ikke i sin villeste fantasi kunne finne på å berøre en heklenål. Jeg kom ikke særlig langt med dem, og forbanner mine manglende språkkunnskaper og tunga mi som er mye raskere enn hjernen for dette. Men likevel synes jeg Jonas sitt bidrag til den brasilianske (og norske) likestillingskampen var godt, og er veldig stolt av ham. Nå gjenstår det for meg å lære å spille gitar. Av våre ti gruppemedlemmer er det bare de to guttene som spiller. Vi har ikke alltid så mye vi skulle ha sagt når det gjelder likestilling.
· Hva var det jeg skulle ha sagt? Jo, hva jeg fikk ut av frøfestivalen. Hele greia var arrangert av flere ulike sosiale bevegelser og organisasjoner i Brasil; Via Campesina er en stor og internasjonal paraplyorganisasjon for småbønder, der både Norges Bonde- og småbrukarlag, MST og MMC (Movimiento das Mulheres Camponesas; de kvinnelige småbrukernes bevegelse) er medlemmer. MMC har vi besøkt allerede, og de deltok i organiseringen av festivalen sammen med MPA (Movimiento dos Pequenos Agricultores, småbrukerbevegelsen). Det var sikkert flere organisasjoner, men disse tre var de mest markante. Det som var så bra, var å se at disse bevegelsene klarte å samarbeide og mobilisere til festivalen hvor over 2000 deltok på foredragsdagene og sikkert ti ganger så mange var innom markeds- og festdagene som fulgte etterpå. Vi fikk se at MST ikke kjemper alene for mange av sine saker, og vi fikk se at MST ikke bare er hver lille familie, men en sterk kraft hva mobilisering angår. De satte overraskende stor pris på å ha oss der. Det er tydelig at det er viktig å ha venner internasjonalt, å vise at kampen for et mer rettferdig samfunn er global. Dette kan jeg støtte av hele mitt hjerte, det er bare noen ganger man ser ulike veier til det samme målet. Akkurat slik jeg har betraktet EU-spørsmålet de siste åra, da jeg har gode venner som engasjerer seg sterkt på hver sin side, men som veldig ofte har akkurat samme drømmer, ønsker og mål. Man tror bare på ulike veier til dette målet. Jeg har nemlig blitt mindre, ikke mer sosialist av å være her. Det er sikkert urettferdig overfor sosialismen, men det er så mye som går så tregt her at det er til å klikke mentalt av. Som når åtte stykker skal vaske én do, eller når det er umulig å finne en ansvarlig person fordi man overalt har så flat struktur. Jeg er sterk tilhenger av demokrati som tar hensyn til minoriteter, men liker at ting blir gjort, samt å vite hvem som fikk det gjort.
· Vi besøkte et paradis kalt Conquista na Fronteira, Seier på grensa, en bosetting på grensa til Argentina. I dette området drives alt kollektivt, og etter noen timer med presentasjon og spørsmål og svar, måtte jeg spørre om hva som var vanskelig, for alt virket helt ufattelig harmonisk. Problemene bestod i økonomiske, sosiale og kulturelle elementer, ”men”, sa de, ” problemene virker små når vi ser på alt vi har fått til her”. Jeg vet at det de driver med er et evig blodslit og at det er utrolig vanskelig å få det til å gå rundt, men jeg likte meg veldig veldig godt der. Jeg ønsker å tro at slike steder faktisk finnes. Området var helt nydelig – overalt var det rent og pent, plener og busker var friserte, klokka 7 om morran hørte vi traktorer og hoiing fra jordet, maten var kjempegod og alt var produsert på området, samt at gjestfriheten og gleden hos menneskene som bodde der var overveldende. Alle husene var malt og med små hager med masse blomster, man hadde samfunnshus, barnehage og fotballbane, og husene lå mer som en landsby enn som et ruralt område. De har startet kyllingfabrikk og har et helt moderne, feiende flott fjøs hvor krøtterne bare kommer inn for å melkes. Jeg vet ikke om jeg har lyst til å la dette minnet stå så blankpolert eller om jeg vil dra tilbake og bli der minst en uke. Det er det fineste stedet jeg har besøkt her til lands så langt.
· På festen løsnet det veldig for alle de klinelystne nordmennene. Det var vel bare Gaute som nøyde seg med å holde rundt gitaren, samt Mari og Rebecca som har kjærester i Norge. Dette med å ha kjæreste et annet sted har brasilianerne usannsynlig liten respekt og forståelse for. Man kan i og for seg godt ha dem der, men at det ikke skal gå an å ha et par til i Brasil er helt ubegripelig for dem. ”Du aner jo ikke om de er trofaste!” sier de, og mener dermed det er innlysende at du ikke trenger å være det. Selv om jeg ikke blir spesielt sjarmert av brasilianere (de er mye mindre attraktive enn man forestiller seg), er jeg utrolig glad for å ha med meg min kjæreste. Vi regnes forresten mer som gifte. Når man snart har vært sammen i fem år og har bodd sammen i nærmere tre, er det bare et under at man ikke har minst to unger og drittlei av hverandre. Gift er vi enten vi vil eller ikke. Og det er egentlig ganske praktisk, for dette har de respekt for. Selv driver de bare med fica. Så vidt vi har kommet fram til betyr det at de er sammen når de har lyst, men at det ikke betyr at man ikke kan rote med andre. Dette er veldig vanlig fra man er 15 til 25, og er mye løsere i strukturen enn det vi er vant til. Roting er jo greit nok i norsk sammenheng, men da går du ikke rundt og sier at du er sammen med personen. Det gjør de her. For meg er det ganske forvirrende, og det virker som om det er litt vilkårlig hvem man faktisk ender opp med å gifte seg med. Det er nemlig veldig vanlig å bli gravid i 17-årsalderen, i hvert fall her ute hos de fattige bygdefolkene. Og blir du gravid, er du fort gift. Det er selvfølgelig ikke lenge siden det var helt likt i Norge, men det er likevel rart for oss at vi ti norske ungdommer blir sett på som utskudd som er 20-27 år, ugifte og barnløse.
· Selve festen på frøfestivalen var på lørdagskvelden. Er det fest, er det gaucho-bandas. Gaucho er den tradisjonelle kulturen i de tre sørligste delstatene i Brasil (Paraná, Santa Catarina og Rio Grande do Sul). Den er tysk- og italienskinspirert, og ligner på em prikk på Texas. Jeg skjønner ikke hvordan det har gått til. Gaucho betyr gjeter, eller kanskje mer presist cowboy. Den tradisjonelle klesdrakten er cowboyhatt, knyteslips, bredt belte, rutete skjorte og boots med sporer. På fester driver man med rodeo. Musikken er country, men kalles gaucho-banda, der banda ses på som en tysk musikkarv. Det høres ut som danseband med ekstra cowboyschwung. Det er alt de hører på, og det er helt grønnjævlig. Det er hjerte smerte for alle penga, og alt høres helt likt ut. Selv de unge ser ut til å trives med denne pinselen, og selv har jeg lært meg noen av låtene – helt ufrivillig selvsagt. Det er forresten ingenting som rimer, og det er for oss allerede en kjent sak at ingen brasilianere sør for Bahia synger rent. Derfor gikk jeg for å få meg noe å drikke. Men siden jeg ikke liker øl og de selvsagt ikke serverte vin i bodene sine, tenkte jeg jeg kunne be om en caipirinha. Drinkene her er ikke alltid like raffinerte, men dette skulle vise seg å bli ny rekord. ”Vi har ikke caipirinha”, sa de, ”men du kan få caipira” lo de og så ut som om det var en spøk. Jeg takket likevel ja, og fikk et hakeslepp tilbake. ”Er du sikker?” sa de, før de bad om 6 kroner og slengte en halvliters vannflaske på bordet. Det var seff ikke vann på den flaska, men heimbrent. Jaja, tenkte jeg, og kjøpte en guaraná-brusboks til å blande med. Senere på samme fest ble det servert noe som smakte bensin, men guaranádrinken ble god, den.
· Vest i Anchieta hvor festivalen pågikk var det kjempevarmt og helt sommer. Her i Abelardo, bare 3 timers kjøring sørøstover, er det grisekaldt og høst. I dag pøsregner det i tillegg, og for første gang siden jeg kom, har jeg egentlig behov for støvler, for veiene er bare rød søle. Men det går greit. Det blåser ikke, og det går fint an å bruke paraply. Men jeg må nok investere i en ordentlig jakke når jeg skal til en by nesten gang. Foreløpig har jeg klart meg fint med ullgenser. Men det blir snart vinter, og jeg bor i den kaldeste delen av landet. Vi blir forresten ikke så veldig brune, for hver gang det er sol, er den såpass sterk at alle synes vi er klin gærne om vi ikke setter oss i skyggen.
· Forrige uke sendte vi av gårde første reisebrev. Samarbeidet gikk overraskende glatt, alle overholdt fristene og alle var kjempeflinke til å bidra med noe fornuftig hver gang de hadde tid til overs. Alle abonnenter kan glede seg. Vi er i hvert fall ganske fornøyde med oss selv og produktet vårt. Alle dere andre får angre og nøye dere med dette her.
· Teori og praksis henger ikke alltid helt på greip, men mange ting imponerer meg voldsomt, f. eks folks gjestfrihet, og hvor godt mottatt man blir overalt. Hvor flinke folk er til å bidra, hvordan de tar seg tid til deg når du ikke skjønner hva som blir sagt. Noen ganger er folk i overkant imøtekommende, og man må alltid regne med ti minutter ekstra når man går inn i en butikk; det skjer nesten aldri at vi ikke får spørsmål om hvor vi er fra, hva vi driver med, hva vi driver med her og hva som er de største forskjellene mellom Brasil og Norge. Folk er fryktelig nysgjerrige, og dette står i sterk kontrast til deres manglende kunnskaper på mange områder; går de fleste med tildekket ansikt i Norge? Ligger det i Afrika? Trass i at vi selvsagt ikke forventer at noen skal vite hvor Norge ligger, og alltid forklarer at det ligger nord i Europa, er det sjelden folk har noen som helst forestilling om hvordan verden er utenfor Brasil. Brasil ER verden i veldig manges øyne. Jeg er enig i at Brasil er et kontinent i seg selv – de regionalt forskjellene er kjempestore, kulturelt, samfunnsgeografisk og økonomisk.
· Jeg er ikke forelska i Sør-Brasil. Kulturen her er veldig snål. Befolkningen er den hviteste i hele landet, og alle har delte lojaliteter; Brasil seff, men også til Tyskland eller Italia. De er akkurat som norskamerikanere – de vet utrolig lite om det landet de føler seg så sterkt knyttet til. Og for de fleste her finnes det i verden tre eller fire språk; portugisisk, spansk, engelsk og kanskje tysk. Derfor mener de fleste at norsk må være en blanding av tysk og engelsk. Og så synes de fryktelig synd på oss som snakker portugisisk så dårlig. Que tristessa, sier de. Men vi lærer.
· Ikke nok dog til å holde følge med på foredragene på den 4. Festivalen for naturlige frø. Hjelpes meg. En diger hall, stekende varm fra etter klokka 10, hvor 800 brasilianere skal prøve å følge med, men som etter 5 minutter sitter og prater med hverandre med helt vanlig stemmevolum. I tillegg bruker foreleserne ord som er for vanskelige for meg, og jeg har ingen å spørre om hjelp. Det gikk rett og slett ikke. Men det betyr ikke at jeg ikke fikk noe ut av festivalen. Jeg snakket med en av foreleserne, Miguel Altieri, professor ved Berkeley, for han snakket selvsagt engelsk. Takk og pris. Og på hjemmesida hans ligger det masse spennende ting om agroøkologi. Endelig. Er det noe MST er opptatt av, er det agroøkologi. Selv om jeg har hørt ordet nesten hver dag i to måneder, har jeg fortsatt ikke noen ordentlig forståelse av hva det går ut på. Selvberging og bærekraft er selvsagte komponenter, men når man begynner å snakke om at man omtrent ikke kan snu jorda med spade uten å skade den, begynner jeg å lure på hva i alle dager det er de driver med. Oksespannet er mye mer vanlig enn traktor her, men jeg har opplevd at når jeg sier at vi ikke bruker okser, men traktor i Norge, er det det samme som å si at alle norske bønder er kapitalistiske svin som ikke bryr seg det spytt som jorda de dyrker på. Jeg får stadig bakoversveis, men gleder meg til å lese om de mer overordnede prinsippene.
· Mens jeg tidligere hadde og til dels fortsatt har stor sans for den norske velferdsstaten, og på mange måter er stolt av hva som har skjedd i landet vårt de siste 100 åra, har jeg nå begynt å tvile. Riktignok er jeg like opptatt av arbeiderrettigheter, likestilling og sosialdemokrati, men mer og mer tenker jeg på at selv om vi har lyktes usedvanlig godt med dette i Norge, i det minste sammenlignet med de fleste andre land, hjelper det ikke når systemet bygger på det faktum at alle andre ikke kan få det like bra materielt sett som oss. Fra nå av handler utvikling like mye om å begrense Vesten som å fremme rettigheter og økonomisk vekst i u-land. Brasil er et u-land trass i at det er verdens 10. største økonomi, jobber tusenvis av folk for slavelønn og uten rettigheter. Hvordan kan vi digge et system som i praksis fordrer at verdens undertrykte forblir undertrykte?
· Fordi vi har så mye tid her og fordi vi venter mye, har nå halve gruppa vår lært seg å hekle, inkludert Jonas og jeg. Jeg er kommet over halvveis på mitt første sjal, mens Jonas har lagd en nydelig ryggstropp til gitaren han og Gaute har kjøpt. Selv om det heller ikke i Norge er så vanlig at gutter hekler, var det ganske interessant å se reaksjonene til sosialistene i dette machistiske landet. Jeg diskuterte saken med noen av ungdomslederne til gruppa fra Abelardo som vi reiste sammen med, og prøvde å hale ut av dem noen argumenter for at de, som ønsker å endre Brasil og verden, ikke i sin villeste fantasi kunne finne på å berøre en heklenål. Jeg kom ikke særlig langt med dem, og forbanner mine manglende språkkunnskaper og tunga mi som er mye raskere enn hjernen for dette. Men likevel synes jeg Jonas sitt bidrag til den brasilianske (og norske) likestillingskampen var godt, og er veldig stolt av ham. Nå gjenstår det for meg å lære å spille gitar. Av våre ti gruppemedlemmer er det bare de to guttene som spiller. Vi har ikke alltid så mye vi skulle ha sagt når det gjelder likestilling.
· Hva var det jeg skulle ha sagt? Jo, hva jeg fikk ut av frøfestivalen. Hele greia var arrangert av flere ulike sosiale bevegelser og organisasjoner i Brasil; Via Campesina er en stor og internasjonal paraplyorganisasjon for småbønder, der både Norges Bonde- og småbrukarlag, MST og MMC (Movimiento das Mulheres Camponesas; de kvinnelige småbrukernes bevegelse) er medlemmer. MMC har vi besøkt allerede, og de deltok i organiseringen av festivalen sammen med MPA (Movimiento dos Pequenos Agricultores, småbrukerbevegelsen). Det var sikkert flere organisasjoner, men disse tre var de mest markante. Det som var så bra, var å se at disse bevegelsene klarte å samarbeide og mobilisere til festivalen hvor over 2000 deltok på foredragsdagene og sikkert ti ganger så mange var innom markeds- og festdagene som fulgte etterpå. Vi fikk se at MST ikke kjemper alene for mange av sine saker, og vi fikk se at MST ikke bare er hver lille familie, men en sterk kraft hva mobilisering angår. De satte overraskende stor pris på å ha oss der. Det er tydelig at det er viktig å ha venner internasjonalt, å vise at kampen for et mer rettferdig samfunn er global. Dette kan jeg støtte av hele mitt hjerte, det er bare noen ganger man ser ulike veier til det samme målet. Akkurat slik jeg har betraktet EU-spørsmålet de siste åra, da jeg har gode venner som engasjerer seg sterkt på hver sin side, men som veldig ofte har akkurat samme drømmer, ønsker og mål. Man tror bare på ulike veier til dette målet. Jeg har nemlig blitt mindre, ikke mer sosialist av å være her. Det er sikkert urettferdig overfor sosialismen, men det er så mye som går så tregt her at det er til å klikke mentalt av. Som når åtte stykker skal vaske én do, eller når det er umulig å finne en ansvarlig person fordi man overalt har så flat struktur. Jeg er sterk tilhenger av demokrati som tar hensyn til minoriteter, men liker at ting blir gjort, samt å vite hvem som fikk det gjort.
· Vi besøkte et paradis kalt Conquista na Fronteira, Seier på grensa, en bosetting på grensa til Argentina. I dette området drives alt kollektivt, og etter noen timer med presentasjon og spørsmål og svar, måtte jeg spørre om hva som var vanskelig, for alt virket helt ufattelig harmonisk. Problemene bestod i økonomiske, sosiale og kulturelle elementer, ”men”, sa de, ” problemene virker små når vi ser på alt vi har fått til her”. Jeg vet at det de driver med er et evig blodslit og at det er utrolig vanskelig å få det til å gå rundt, men jeg likte meg veldig veldig godt der. Jeg ønsker å tro at slike steder faktisk finnes. Området var helt nydelig – overalt var det rent og pent, plener og busker var friserte, klokka 7 om morran hørte vi traktorer og hoiing fra jordet, maten var kjempegod og alt var produsert på området, samt at gjestfriheten og gleden hos menneskene som bodde der var overveldende. Alle husene var malt og med små hager med masse blomster, man hadde samfunnshus, barnehage og fotballbane, og husene lå mer som en landsby enn som et ruralt område. De har startet kyllingfabrikk og har et helt moderne, feiende flott fjøs hvor krøtterne bare kommer inn for å melkes. Jeg vet ikke om jeg har lyst til å la dette minnet stå så blankpolert eller om jeg vil dra tilbake og bli der minst en uke. Det er det fineste stedet jeg har besøkt her til lands så langt.
· På festen løsnet det veldig for alle de klinelystne nordmennene. Det var vel bare Gaute som nøyde seg med å holde rundt gitaren, samt Mari og Rebecca som har kjærester i Norge. Dette med å ha kjæreste et annet sted har brasilianerne usannsynlig liten respekt og forståelse for. Man kan i og for seg godt ha dem der, men at det ikke skal gå an å ha et par til i Brasil er helt ubegripelig for dem. ”Du aner jo ikke om de er trofaste!” sier de, og mener dermed det er innlysende at du ikke trenger å være det. Selv om jeg ikke blir spesielt sjarmert av brasilianere (de er mye mindre attraktive enn man forestiller seg), er jeg utrolig glad for å ha med meg min kjæreste. Vi regnes forresten mer som gifte. Når man snart har vært sammen i fem år og har bodd sammen i nærmere tre, er det bare et under at man ikke har minst to unger og drittlei av hverandre. Gift er vi enten vi vil eller ikke. Og det er egentlig ganske praktisk, for dette har de respekt for. Selv driver de bare med fica. Så vidt vi har kommet fram til betyr det at de er sammen når de har lyst, men at det ikke betyr at man ikke kan rote med andre. Dette er veldig vanlig fra man er 15 til 25, og er mye løsere i strukturen enn det vi er vant til. Roting er jo greit nok i norsk sammenheng, men da går du ikke rundt og sier at du er sammen med personen. Det gjør de her. For meg er det ganske forvirrende, og det virker som om det er litt vilkårlig hvem man faktisk ender opp med å gifte seg med. Det er nemlig veldig vanlig å bli gravid i 17-årsalderen, i hvert fall her ute hos de fattige bygdefolkene. Og blir du gravid, er du fort gift. Det er selvfølgelig ikke lenge siden det var helt likt i Norge, men det er likevel rart for oss at vi ti norske ungdommer blir sett på som utskudd som er 20-27 år, ugifte og barnløse.
· Selve festen på frøfestivalen var på lørdagskvelden. Er det fest, er det gaucho-bandas. Gaucho er den tradisjonelle kulturen i de tre sørligste delstatene i Brasil (Paraná, Santa Catarina og Rio Grande do Sul). Den er tysk- og italienskinspirert, og ligner på em prikk på Texas. Jeg skjønner ikke hvordan det har gått til. Gaucho betyr gjeter, eller kanskje mer presist cowboy. Den tradisjonelle klesdrakten er cowboyhatt, knyteslips, bredt belte, rutete skjorte og boots med sporer. På fester driver man med rodeo. Musikken er country, men kalles gaucho-banda, der banda ses på som en tysk musikkarv. Det høres ut som danseband med ekstra cowboyschwung. Det er alt de hører på, og det er helt grønnjævlig. Det er hjerte smerte for alle penga, og alt høres helt likt ut. Selv de unge ser ut til å trives med denne pinselen, og selv har jeg lært meg noen av låtene – helt ufrivillig selvsagt. Det er forresten ingenting som rimer, og det er for oss allerede en kjent sak at ingen brasilianere sør for Bahia synger rent. Derfor gikk jeg for å få meg noe å drikke. Men siden jeg ikke liker øl og de selvsagt ikke serverte vin i bodene sine, tenkte jeg jeg kunne be om en caipirinha. Drinkene her er ikke alltid like raffinerte, men dette skulle vise seg å bli ny rekord. ”Vi har ikke caipirinha”, sa de, ”men du kan få caipira” lo de og så ut som om det var en spøk. Jeg takket likevel ja, og fikk et hakeslepp tilbake. ”Er du sikker?” sa de, før de bad om 6 kroner og slengte en halvliters vannflaske på bordet. Det var seff ikke vann på den flaska, men heimbrent. Jaja, tenkte jeg, og kjøpte en guaraná-brusboks til å blande med. Senere på samme fest ble det servert noe som smakte bensin, men guaranádrinken ble god, den.
· Vest i Anchieta hvor festivalen pågikk var det kjempevarmt og helt sommer. Her i Abelardo, bare 3 timers kjøring sørøstover, er det grisekaldt og høst. I dag pøsregner det i tillegg, og for første gang siden jeg kom, har jeg egentlig behov for støvler, for veiene er bare rød søle. Men det går greit. Det blåser ikke, og det går fint an å bruke paraply. Men jeg må nok investere i en ordentlig jakke når jeg skal til en by nesten gang. Foreløpig har jeg klart meg fint med ullgenser. Men det blir snart vinter, og jeg bor i den kaldeste delen av landet. Vi blir forresten ikke så veldig brune, for hver gang det er sol, er den såpass sterk at alle synes vi er klin gærne om vi ikke setter oss i skyggen.
· Forrige uke sendte vi av gårde første reisebrev. Samarbeidet gikk overraskende glatt, alle overholdt fristene og alle var kjempeflinke til å bidra med noe fornuftig hver gang de hadde tid til overs. Alle abonnenter kan glede seg. Vi er i hvert fall ganske fornøyde med oss selv og produktet vårt. Alle dere andre får angre og nøye dere med dette her.
14 april 2007
Etter to máneder
I São Paulo kom vi forbi et vifteanlegg som bláste en plastpose 20 meter opp i lufta...
Abelardo Luz; den tidligere storgodseieren sitt feriehus forfaller kanskje, men er bebodd av adskillige agroókologistudenter, blant andre Leonid, som Kine stár og venter pá...
Den lokale Ingrejinhaen; den katolske kirkes innflytelse er ikke liten, selv innenfor en ród bevegelse.
Fernando og besteforeldrene hans bor i okkupasjonsleiren Dom José Gomes, som venter pá á bli en bosetting. Da fár de lán til á bygge et ordentlig hus.
01 mars 2007
Anna, a pedra
Karol har omvisning på bruket - alle utenom henne synes det er toppers å mate griser. De blir helt gale når vi kommer, men grynter stille og fornøyd når de får maismelet sitt.
Kristin og jeg ble lei av at vi hver dag under vaskeøkta har for få svabere, så vi brukte to timer på å snekre sammen noen ødelagte. Fire nye ble det gitt! Vi var kjempestolte, og Mario sa at vi var Mulheres de Superpoder (Superkvinner) men Alsemar som har ansvar for vasking, bare lo av oss. De ler mye av oss. Men når de får vite hvor kort vi har vært i Brasil, blir de veldig impa over hvor mye portugisisk vi har lært. Jeg lærer dritmasse hver dag, men det er nok mest fordi jeg skravler masse med brassene på fritida (ikke det at vi har så mye av det, men). Jeg er jo ikke akkurat kjent for å være verdens mest tålmodige person, men når det gjelder å skjønne en setning på slurvete bahiisk, er jeg en som en pedra (stein).
Imorra skal vi på fotballkamp! I São Paulo er det to lag som gjelder; São Paulo, som er fra Morimbu - virkelig upper class, mens Corinhas er arbeiderlaget. Var. Vi heier seff på Corinhas, og skal se en skjebnesvanger kamp - om de ikke vinner, blir treneren sparka. Ser for meg at dette på en måte blir første mulighet til å bli rana (minus lørdagsnatta på jentetur i verdens tredje største by, men da var vi så fulle og glade at det ikke var i våre tanker). Men vi planlegger ikke å ta med oss noe av verdi uansett.
Istad var det en diger klapperslange i en av hagegangene. Jeg så på da Eddi drepte en liten slange her om dagen, men gikk glipp av denne her. Fikk bare se bloddammen etter at Mario hadde knerta den. Hadde ikke trodd at han var så tøff. Tøffere enn bøllene som står opp klokka 5 hver morra for å spille fotball. Det må de forsåvidt gjerne gjøre, men trøbbelet for oss er at de av full hals gauler FALTA UM (vi mangler én) helt til de har fulle lag, noe som ikke skjer før i 6-tida. Alle våkner av denne barulloen. Frokost er ikke før 6.45.
Jeg begynner å få ganske mange interessante ting å skrive om; kommersialisering av karnevalet, kvinnner og demokratisering, Aracruz, som vi besøkte idag, og vaskemetoder i andre land. Det siste er mer indirekte. MST er nemlig veldig opptatte av å utdanne ledere som kan bevisstgjøre de fattige på deres egen situasjon. Disse lederne skal være veldig oppmerksomme på å ta med alle på råd når beslutninger skal tas. Alles mening skal tas alvorlig - det demokratiske aspektet er i teorien meget viktig. Jeg vet at dette er banalt - men det er den eneste erfaringen jeg foreløpig har med disse lederspirene; hver dag vasker vi. Vi fikk opplæring av Alsemar. Jeg begynte å vaske på norsk, og da jeg hadde vasket et rom, kom han og sa: "eh, du, her i Brasil vasker vi litt annerledes." Man fyller en bøtte med vann, tømmer den utover gulvet, tømmer masse såpe oppå, finner en skurekost, skurer veldig hardt, finner en svaber, drar alt vannet av gulvet og ut av nærmeste dør. Og tørker over med en tørr klut. Problemet oppstår neste gang vi skal vaske sammen med en brasilianer. Hun gjør nemlig ting på en helt annen måte. Det samme skjer tredje gang. ALLE har forskjellige metoder, og alle har Den Korrekte Metoden, og er overhodet ikke interessert i å høre på hva vi har å foreslå. Jeg er spent på fortsettelsen.
20 februar 2007
Segunda-feira
Vi ble hentet i minibuss av en MSTer
som het Ruiz, og kom saann hoovelig trygt fram til MSTs Escola
National. Trafikken denne fredags kvelden var ikke bare festlig ; i
hvert fall ikke for meg som satt foran og saa hvor aggresive alle
bilistene var. De ropte til hverandre og gjorde tegn med armene ut av
vinduet, tutet og stod paa. Men den eneste gangen jeg ble litt redd,
var da vi i en nedoverbakke laa rett bak en moto, som jeg var helt
sikker paa kjoerte mye saktere enn oss. Jeg saa virkelig for meg at vi
kom til aa meie ham ned.
Escola National er ikke overdaadig, men ganske ny, og meget vakker.
Den ligger paa et ganske stort omraade, og har volley; og fotballbane,
en god datasal, bibliotek og badebasseng. Ingen av de som jobber her
faar loenn, saa alle maa hjelpe til. Det er et paradis. Vi gaar paa
oppdagelsesferd
i skogen hvor vi finner mango, papaya, lime, avocado og chaka.
Vi bader og leker med ungene, og gaar til landsbyen 20 minutter unna
for aa kjoepe is. Det er ikke noe saerlig mygg, maten er kjempegod, og
vi er slett ikke blitt syke. Selv ikke spraakbarrierene er
uoverkommelige. Ingen av tingene jeg var sikker paa
skulle ramme oss har slaatt til. Utrolig.
som het Ruiz, og kom saann hoovelig trygt fram til MSTs Escola
National. Trafikken denne fredags kvelden var ikke bare festlig ; i
hvert fall ikke for meg som satt foran og saa hvor aggresive alle
bilistene var. De ropte til hverandre og gjorde tegn med armene ut av
vinduet, tutet og stod paa. Men den eneste gangen jeg ble litt redd,
var da vi i en nedoverbakke laa rett bak en moto, som jeg var helt
sikker paa kjoerte mye saktere enn oss. Jeg saa virkelig for meg at vi
kom til aa meie ham ned.
Escola National er ikke overdaadig, men ganske ny, og meget vakker.
Den ligger paa et ganske stort omraade, og har volley; og fotballbane,
en god datasal, bibliotek og badebasseng. Ingen av de som jobber her
faar loenn, saa alle maa hjelpe til. Det er et paradis. Vi gaar paa
oppdagelsesferd
i skogen hvor vi finner mango, papaya, lime, avocado og chaka.
Vi bader og leker med ungene, og gaar til landsbyen 20 minutter unna
for aa kjoepe is. Det er ikke noe saerlig mygg, maten er kjempegod, og
vi er slett ikke blitt syke. Selv ikke spraakbarrierene er
uoverkommelige. Ingen av tingene jeg var sikker paa
skulle ramme oss har slaatt til. Utrolig.
08 februar 2007
Hva er det egentlig dere skal i Brasil?
Jeg har begynt å innse at jeg ikke egentlig har forklart hva vi skal i Brasil. Ok, here it comes. Fredskorpset gir oss penger fordi de mener at nord-sørutveksling vil endre verden til det bedre. De igjen får penger av UD. Nedover har de partnerorganisasjoner, både norske og utenlandske, som sender folk fra og til Norge. Vår partnerorganiasjon er Latin-Amerikagruppene i Norge. Dette sier de om seg selv:
Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG) er en partipolitisk uavhengig solidaritetsorganisasjon. Vi jobber for å spre informasjon om forholdene i Latin-Amerika og støtter de som jobber for en bedre framtid på kontinentet. For LAG er det viktig å støtte arbeidet med å finne alternativer til markedsliberalismen, følge opp demokratiserings- og fredsprosesser, og arbeide for grunnleggende menneskerettigheter.
En på Fredskorpset-kurset var sikker på at alle Laggere (som de kalles) er blodkommunister, men selv om Kristin har insistert på å lære meg Internasjonalen, føler jeg meg like sosialdemokrat fordet. Det er rom for oss og. Which is good. Jeg tror det lønner seg for dem å ha sånne som oss, for dersom en modererer språket sitt litt, støter en kanskje ikke like lett fra seg folk (les: Julie og Eva-Kristin). Poenget for meg er at jeg absolutt støtter dem vi skal til i Brasil. MST, De jordløses bevegelse, er Latin-Amerikas største sosiale bevegelse, med anslagsvis 1,5 millioner medlemmer. Movimento dos Trabalhadores Rurais Sem Terra har gjennom jordokkupasjoner siden midten av 1980-tallet bidratt til å skaffe jord til over én million fattige jordløse i Brasil.
Trikset er at i de fleste post-kolonier i Latin-Amerika har man hatt en eller annen form for jordreform. Jorda er latterlig urettferdig fordelt - de familiene som hadde dritmye jord under slaveriet og kolonitida, har fremdeles like mye jord. Fram til slaveriet opphørte i 1888, var det så å si fritt fram for hvem som helst å ta jord. Men etter 1888, innså jordeierne at dette kunne bli et problem, så da begynte man å ta betalt for jord. Ettersom de ikke kunne betale. fikk ikke frigitte slaver tilgang til jord, og måtte fortsette å jobbe for sine tidligere eiere, på omtrent samme vilkår som før. Av de omlag 11 millioner slaver som ble hentet til Sør-Amerika, gikk sannsynligvis 8 millioner av disse til Brasil. Slik har det seg at Brasil idag har verdens største svarte befolkning etter Nigeria (!).
I Brasils grunnlov av 1986 står det at jord som ikke innfrir sin sosiale funksjon, kan eksproprieres av staten og deles ut til fattige som ønsker å drive jorda. Det finnes et statlig byrå, INCRA, som skal sørge for at jordreformen skjer, men dette er ikke effektivt. Ikke har de nok penger heller. Derfor presser MST myndighetene for å øke innsatsen for jordløse. Lula hadde håpet å gi jord til 400.000 familier fra 2003 ril 2006. Dette løftet ble ikke innfridd, men Lula har fokusert på å stabilisere økonomien. Han tror det skal komme flere resultater denne perioden. MST er skeptiske. De fortsetter å okkupere. Helt til de får en godkjenning. Da får de rettigheter - de får støtte til å bygge hus, etablere landsbyer og legge inn vann og strøm. Det MST driver er ikke store bruk, det er ikke effektivt jordbruk, men faktisk dyrkes 86% av maten som spises av brasilianere av småbønder. De store driver bare for eksport.
Mer følger.
Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG) er en partipolitisk uavhengig solidaritetsorganisasjon. Vi jobber for å spre informasjon om forholdene i Latin-Amerika og støtter de som jobber for en bedre framtid på kontinentet. For LAG er det viktig å støtte arbeidet med å finne alternativer til markedsliberalismen, følge opp demokratiserings- og fredsprosesser, og arbeide for grunnleggende menneskerettigheter.
En på Fredskorpset-kurset var sikker på at alle Laggere (som de kalles) er blodkommunister, men selv om Kristin har insistert på å lære meg Internasjonalen, føler jeg meg like sosialdemokrat fordet. Det er rom for oss og. Which is good. Jeg tror det lønner seg for dem å ha sånne som oss, for dersom en modererer språket sitt litt, støter en kanskje ikke like lett fra seg folk (les: Julie og Eva-Kristin). Poenget for meg er at jeg absolutt støtter dem vi skal til i Brasil. MST, De jordløses bevegelse, er Latin-Amerikas største sosiale bevegelse, med anslagsvis 1,5 millioner medlemmer. Movimento dos Trabalhadores Rurais Sem Terra har gjennom jordokkupasjoner siden midten av 1980-tallet bidratt til å skaffe jord til over én million fattige jordløse i Brasil.
Trikset er at i de fleste post-kolonier i Latin-Amerika har man hatt en eller annen form for jordreform. Jorda er latterlig urettferdig fordelt - de familiene som hadde dritmye jord under slaveriet og kolonitida, har fremdeles like mye jord. Fram til slaveriet opphørte i 1888, var det så å si fritt fram for hvem som helst å ta jord. Men etter 1888, innså jordeierne at dette kunne bli et problem, så da begynte man å ta betalt for jord. Ettersom de ikke kunne betale. fikk ikke frigitte slaver tilgang til jord, og måtte fortsette å jobbe for sine tidligere eiere, på omtrent samme vilkår som før. Av de omlag 11 millioner slaver som ble hentet til Sør-Amerika, gikk sannsynligvis 8 millioner av disse til Brasil. Slik har det seg at Brasil idag har verdens største svarte befolkning etter Nigeria (!).
I Brasils grunnlov av 1986 står det at jord som ikke innfrir sin sosiale funksjon, kan eksproprieres av staten og deles ut til fattige som ønsker å drive jorda. Det finnes et statlig byrå, INCRA, som skal sørge for at jordreformen skjer, men dette er ikke effektivt. Ikke har de nok penger heller. Derfor presser MST myndighetene for å øke innsatsen for jordløse. Lula hadde håpet å gi jord til 400.000 familier fra 2003 ril 2006. Dette løftet ble ikke innfridd, men Lula har fokusert på å stabilisere økonomien. Han tror det skal komme flere resultater denne perioden. MST er skeptiske. De fortsetter å okkupere. Helt til de får en godkjenning. Da får de rettigheter - de får støtte til å bygge hus, etablere landsbyer og legge inn vann og strøm. Det MST driver er ikke store bruk, det er ikke effektivt jordbruk, men faktisk dyrkes 86% av maten som spises av brasilianere av småbønder. De store driver bare for eksport.
Mer følger.
26 januar 2007
Puppesuppe
Idag har jeg lært hele Garota de Ipanema. Den er veldig veldig trist og fin, men da vi skulle prøve å beskrive henne etter å ha øvd på sangen, fant vi fort ut at vi antakelig ikke hadde vært helt begeistra for stilen hennes (vi er åtte jenter og to gutter). Etter all sannsynlighet har hun nemlig tanntrådbikini og silikon både her og der.Damen som satte vaksiner på Jonas og meg hadde selv vært på brigade, og ble kjempebegeistret over at det var det vi skulle. "Brasil er et flott land", sa hun, "men det rare er at de er så usannsynlig kroppsfikserte. Selv folk som ikke har så mye penger kan finne det for godt å spare til både en og flere plastiske operasjoner. Jeg hadde en brasiliansk venninne, meget oppegående, og hun hadde fikset på både pupper og lepper. Det er helt normalt."
Hjelp. Og vi som kommer der bleike som lakner, rett til karnevalet i São Paulo. Vi skal nok være vakre syn sammenlignet med as meninas. Vi skal passe oss litt når vi kommer på bygda også. Nordmenn på tur har en egen evne til plutselig å skulle være mest mulig Slask. Men selv om bygdefolket vi skal besøke er fattige, kan vi vente at de er meget rene og pene i tøyet. Om klærne ikke er nye, er de helt sikkert hele. Ane, den ene kurslederen vår, forteller at hennes vertsfamilie skammet seg litt over at hun gikk rundt med hull i buksene og at hun tok et skaut over hodet når hun ikke fikk vasket håret på et par uker.
Vi skal forresten backpacke litt, altså. Fra 1. juli til 23. juli omtrent. Er det noen som har gode tips og ideer er de most welcome. Vi skal sannsynligvis til Amazonas, til fossen Sete Quedas, til Rio, Buenos Aires og kanskje rundt i Argentina, Uruguay og Paraguay, men ikke så mye lenger. Det er langt nok - vi skal stort sett holde oss sør i Brasil, i delstaten Santa Catarina, fram til 1. juli.
Dagens uttale :Det finnes mange ord for jente. Garota, menina, moça, rapariga, miúda.
Dagens Visste Du: Brasil var diktatur fra 1930- 1954, under presidenten Vargas, som er en nasjonalhelt. Han førte en relativt heldig blanding av fascismeinspirasjon ala nasjonalisme og korporativisme og et fokus som gikk videre enn Minas Gerais- og São Paulo-regionene hvor de store kaffebøndene og kvegbøndene (Café com leite-alliansen) holde til. Dette gjorde at hele landet ble industrialisert. Vargas var inspirert av Mussolini, men endte opp med å støtte USA med 20 000 soldater (på ski i Alpene) under 2. verdenskrig.
25 januar 2007
Dølle Darbu
Jeg er tilbake på folkehøgskole. Minnene strømmet på de første dagene. Det er helt sykt at det er fem år siden. Vi er på forberedelseskurs for Brasilbrigaden. Dette er uke 1 av 2. Programmet er temmelig intenst, men meget givende. Mye bedre opplegg enn jeg hadde forventet.
Uka startet med kaospilot (SKEPTISK!!!). Men for en gruppe som skal jobbe tett over lenre tid, men som overhodet ikke kjenner hverandre fra før, er det faktisk ganske ok. Man blir kjent, ganske enkelt. Senere kom Berge Furre på besøk. Jeg ante det ikke, men han har vært engasjert i Brasil om MSTs sak i 7-8 år. Han holdt et personlig og sterkt foredrag. Mannen er jo bl.a prest og SVer, og dette var åpenbart en perfekt for å bli tatt imot med åpne armer på Kongressen MST nå og da har med 12 ooo deltakere.
For å lære noe om brasilinsk småbruk bør man vite noe om norsk småbruk. Ass. Generalsekretær i Norges Bonde- og småbrukarlag gav oss innblikk i dette - ikke alle var like begeistra over diskusjonen vi hadde om ulike norske kuraser, men vi som interesserer oss for landbruk hadde det topp, og de andre hektet seg på da vi kom til WTO. NBSL er del av det internasjonale nettverket Via Campesina. Det viser seg nemlig at det ikke er så enkelt at dersom MUL-land og U-land bare bygger ned tollmurene sine så vil vi ikke lenger ha fattige i verden. Brasil er jo et utmerket eksempel - det er verdens 9. største økonomi. Det er altså ikke et fattig land, men et land av fattige. De fattigste 20 % eier 2,5 av ressursene, de 2% rikeste eier 60%. Minst. Jeg bruker moderate tall her, altså. Så norske og brasilianske småbønder har faktisk sammenfallende interesser, og samarbeider derfor. Men NSBL ønsker heldigvis å kvitte oss med eksportsubsidiene. De har sågar tro på at WTO-prosessen kommer på gli igjen. Dette kommer jeg garantert til å komme tilbake til. Nå mases det om poker nede.
Dagens uttale: Idag har vi blant mye annet (foto og fotoetikk) lært en brasiliansk folkedans som heter xote [shorts]
Dagens Visste Du? Navnet Brasil kommer av et portugisisk ord for den rødfargen du ser i brensel som brenner. Den var den første i den uendelige rekken råvarer landet er blitt utnyttet for, var brasil-treet, som ble brukt som fargestoff til tekstiler i Europa.
Uka startet med kaospilot (SKEPTISK!!!). Men for en gruppe som skal jobbe tett over lenre tid, men som overhodet ikke kjenner hverandre fra før, er det faktisk ganske ok. Man blir kjent, ganske enkelt. Senere kom Berge Furre på besøk. Jeg ante det ikke, men han har vært engasjert i Brasil om MSTs sak i 7-8 år. Han holdt et personlig og sterkt foredrag. Mannen er jo bl.a prest og SVer, og dette var åpenbart en perfekt for å bli tatt imot med åpne armer på Kongressen MST nå og da har med 12 ooo deltakere.
For å lære noe om brasilinsk småbruk bør man vite noe om norsk småbruk. Ass. Generalsekretær i Norges Bonde- og småbrukarlag gav oss innblikk i dette - ikke alle var like begeistra over diskusjonen vi hadde om ulike norske kuraser, men vi som interesserer oss for landbruk hadde det topp, og de andre hektet seg på da vi kom til WTO. NBSL er del av det internasjonale nettverket Via Campesina. Det viser seg nemlig at det ikke er så enkelt at dersom MUL-land og U-land bare bygger ned tollmurene sine så vil vi ikke lenger ha fattige i verden. Brasil er jo et utmerket eksempel - det er verdens 9. største økonomi. Det er altså ikke et fattig land, men et land av fattige. De fattigste 20 % eier 2,5 av ressursene, de 2% rikeste eier 60%. Minst. Jeg bruker moderate tall her, altså. Så norske og brasilianske småbønder har faktisk sammenfallende interesser, og samarbeider derfor. Men NSBL ønsker heldigvis å kvitte oss med eksportsubsidiene. De har sågar tro på at WTO-prosessen kommer på gli igjen. Dette kommer jeg garantert til å komme tilbake til. Nå mases det om poker nede.
Dagens uttale: Idag har vi blant mye annet (foto og fotoetikk) lært en brasiliansk folkedans som heter xote [shorts]
Dagens Visste Du? Navnet Brasil kommer av et portugisisk ord for den rødfargen du ser i brensel som brenner. Den var den første i den uendelige rekken råvarer landet er blitt utnyttet for, var brasil-treet, som ble brukt som fargestoff til tekstiler i Europa.
05 januar 2007
I drew a map of Brazil
Jeg gruegleder meg. Det er tusen småting å fikse. Enda mye blir tatt hånd om av andre. Få nytt visakort, skaffe legeattest og helst finne ut hva slags allergi jeg har, skaffe en pålitelig beboer, ta vaksiner, finne ut hvordan man søker på høgskola når man ikke er i landet. Det er også store ting å gjøre - ta et emne, lese portugisisk. Den type ting. Er ikke helt igang. Hva er det jeg driver med!? Jeg kommer til å bli grisesjuk, kommer til å bli rana og måtte sove på jordgulv sammen med edderkopper på størrelse med tallerkner. Jeg vet ikke en gang hva slags arbeid jeg skal gjøre. Men alt styret til tross, sier alle som har gjort det at det er fabelaktig. Jeg kommer ikke til å ha inntekt det neste halve året. Hipp hurra for feriepenger og tilbake på skatten. Jeg kommer til å savne alle. Masse. Men jeg er nok dritheldig som har med Jonas. Det er visst helt eksepsjonelt at de tar med et par - en venninne sa at man i prinsippet ikke skal kjenne noen i det hele tatt. Jeg er så happy for at vi får dra begge to.
PS. OPA fikk juling. Av meg.
PS. OPA fikk juling. Av meg.
04 oktober 2006
No villj æ færrå te Brasiiiiiiiiiil!
Igår var det Venezia i Oslo, og paraply var overhodet ikke til hjelp, for - skulle man bruke den mot regnet eller mot alle bilene som sprutet alt de orket. Men for all del - det er gøy med litt vær.
Jeg burde sikkert ikke snakke høyt om det engang, for jeg tror egentlig ikke vi kommer med, men Jonas og jeg har DRITLYST til å dra med LAG/Fredskorpset til Brasil til våren. Vi har jo tid - jeg er ferdig med bacheloren og skal ikke studere mer før til høsten, og Jonas tar bare frie emner, og er fri som fuglen. Det er DET semesteret som passer! Dessuten er vi i ferd med å bli for gamle - de har i prinsippet 25-årsgrense.
Og selv om det ikke er teaterhøgskolen (10/600) så er det nok ganske vanskelig å komme med (10/60). De andre søkerne er nemlig så fryktelig flinke, og har gjort så mye flinkt og fikst (vært sentral OD-leder f.eks). Men Hanne som sitter i utplukkingskomiteen mente at de ønsket folk med forskjellig type erfaring. Så hva bør Jonas og jeg spille på i søknadene våre?
Jonas: meget gode datakunnskaper (etterlyses!). Gutt (de kvoterer). Realfag (de er litt lei av HF/SVere). Steinerbarn (filosofi som passer overens med deres tankesett).
Anna: erfaring med jordbruk, teater, politikk, formidling, språk.
Hva mer? Hjelp! De spør sikkert om alle sånne klassiske intervjuspørmålene. Hva er gode/dårlige egenskaper. Hvem er du i en gruppe. Hvordan beskriver vennene dine deg.
Kan jeg få litt hjelp?
Abonner på:
Innlegg (Atom)