Et forsvar for Lollike

Folk som tar avstand fra et teaterstykke de ikke har sett må ha et temmelig snevert syn på hva teater er. 

Det er vanskelig å forsvare demonstrasjoner mot ei bok du ikke har lest. Det er vanskelig å forsvare et teaterstykke du ikke har sett. Men det burde være vel så problematisk på generelt grunnlag å avvise det samme stykket, slik nestleder i støttegruppa etter 22. juli John Hestnes gjør i møte med Christian Lollikes teaterstykke som tar utgangspunkt i ABBs manifest. I Kulturnytt i går gikk han hardt ut mot Manifest 2083, som settes opp på Dramatikkens Hus i Oslo i høst.

Kravet om mer demokrati og åpenhet var også en oppfordring til drøfting, til offentlig ordskifte. Hvor er åpenheten om en avviser kunst en ikke kjenner?

Dramatikkens Hus er ikke Dizzyteatret

Lollike sier rolig at han skjønner at en hollywoodisering ikke er ønskelig. Det er også milevis fra hans prosjekt. Dramatikkens Hus er ikke Dizzyteatret. Teater er ikke bare underholdning. Kunst som vil mer enn å underholde har en evne til å hjelpe oss med å bearbeide det vonde, å komme inn til pss selv. Dette er nettopp noe av kunstens kjerne.

Glemme eller forske

Hestnes sier han vil at vi skal glemme ABB. Men om vi glemmer, setter vi oss i en situasjon der vi er ute av stand til å se andre som er som ham. Vi avskjærer oss selv fra muligheten til å få kunnskap og erkjennelse som vi trenger i det videre arbeidet mot rasisme, fascisme og nynazisme.

Er Hestnes i mot at det forskes på høyreekstremisme og terror? At vi starter nye studier for å lære mer og forstå?

Tidspress og pengepress

Kunsten er studiet av sjelen, og gir rom for kritikk som baserer seg på andre teorier og modeller enn de statsvitenskapelige og biologiske. Dagspressen har behandlet og brettet ut tragedien siden den dagen den inntraff. Selv om mange redaksjoner har gjort godt arbeid, kan det påpekes at norske aviser lever med et ekstremt tids- og produksjonspress. I motsetning til norske medier har Lollike jobbet med sin forestilling i lang, lang tid. Hans stykker er resultat av dype dykk og refleksjoner. På hvilken måte er et slikt nøye gjennomtenkt prosjekt verre enn en grunn avisartikkel?

Avisene er også drevet av et kommersielt press. Klikk og salgstall har en viktig plass. Så ikke i den delen av kunsten hvor Lollike beveger seg. Her er det kommersielle presset lavt.

Et hus som gjør sine egne ting

Hvor mange forestillinger har Hestnes sett ved Dramatikkens Hus? Vet han noe om hva de driver med der? Dramatikkens Hus får ikke så ofte store medieoppslag. Nå er det Hestnes selv som bidrar til å lede oppmerksomheten i deres retning, men på sviktende grunnlag. Jeg håper du tar turen til Grønland i slutten av måneden, Hestnes. 

Penga eller livet

Det er økonomi det står på når teaterstykker ikke blir anmeldt. Det er ikke sensur. Teaterkritikk er viktig, så sleng penga på bordet!

Foto: Kaja Bruskeland.

Det siste døgnet har det pågått debatt rundt kulturredaktørenes rolle og retten til å få anmeldt sitt stykke scenekunst. Jeg håper ikke debatten er et blaff.

Opphavet til diskusjonen er en kronikk trykket i Aftenposten i går. Sensurert av massemediene, kaller forfatterne den. Det er synd, for da er jeg skeptisk allerede i utgangspunktet.

Å kalle redigering for sensur er patetisk, og gjør at jeg fnyser av hele kronikken til Berg og Øglænd. En slik formulering gjør at folk som i grunn er enig med dem vender dem ryggen fordi vi tror de ikke har skjønt hva det her handler om. Har de skjønt hva det handler om?

Det dreier seg ikke om sensur, men om prioriteringer, og i bunn og grunn om penger.

Savnet etter kritikk

Det er et velkjent problem at «små» forestillinger som bare spilles noen få ganger på «små» scener blir nedprioritert i mediene. Avispublikummet har begrenset interesse for dette kulturstoffet, og spalteplass er dyrebar. 

For produksjonene gjelder det imidlertid liv eller død. Å kunne gule ut noen positive setninger fra en aviskritikk, kan avføde nye prosjektmidler i neste omgang, og kan bidra til at scenekunstnerne får leve lenge i landet. Oppmerksomhet er verdifull, enda responsen fra kritikerstanden kan være til dels lunken.

Retter baker for smed

Senere på ettermiddagen sendes et innslag på Dagsnytt Atten, der kronikkforfatter Øyvind Berg debatterer med Dagbladets anmelder Inger Merete Hobbelstad. 

Litt tidligere i sendingen hadde programleder Sigrid Sollund besøk av Hilde Haugsgjerd, sjefsredaktør i Aftenposten. Hvorfor i alle dager lar redaksjonen Haugsgjerd gå før innslaget om kunstkritikk kommer? Hvorfor er det en anmelder, og ikke en redaktør, som stilles til ansvar? De fleste anmeldere vil jo anmelde mer. Dette er en drøy feilvurdering av Dax18-redakjonen.

Sidespor på Dax18

Hobbelstad har imidlertid snakketøyet i orden. Hun er ikke redd for å forsvare Dagbladets redaksjonelle linje, men argumentasjonen hennes kommer helt på sidelinjen av det som er kjernen i problemet.

Ingen kommer inn på kjernen i problemet; nemlig at mediene ikke bruker penger og plass på scenekunstkritikk. At det ikke finnes ordentlige ordninger for anmeldere. At nesten ingen kan leve av å være anmelder. I neste instans handler det selvsagt også om avisenes pressede økonomiske situasjon; alle vil ha nyheter, men ingen vil betale. Det er en mye større og mer omfattende debatt, men det knyttes overhodet ikke an til den. Det er skuffende.

Konspiratorisk skrålebøtte

På den andre siden av bordet sitter forfatteren Øyvind Berg og gjør seg selv mer og mer ufyselig. Berg roper at mediene ikke prioriterer. Det er en ganske tullete påstand.

Berg gir seg ikke med å kalle de redaksjonelle prioriteringene for sensur. Det blir nesten noe konspiratorisk over det hele. Og ikke minst komisk.

Du slipper til med kronikk i Aftenposten (hvem gjør det i disse dager?) og sitter og skriker på Norges mest sette radioprogram at du ikke kommer til orde. Det blir for dumt.

Ultimafestivalen kom i tid like etter Ibsenfestivalen, og like etter et stort slipp av premierer på alle landets scener. Kan det ha noe med saken å gjøre, kanskje?

Scenekunst.nos viktige mandat

For noen få år siden var Scenekunst.no et medium som var svært opptatt av å anmelde nettopp disse forestillingene, som vi så ville bli nedprioritert i de store mediene. Dette var i de dager da Chris Erichsen var redaktør. Siden har det blitt mindre anmeldelser på de viktige nettsidene, tross sterke stemmer og viktig oppmerksomhet rundt det presumptivt smale. 

Det var først etter at Chris' åremål utgikk at jeg skjønte at han hadde tatt av sin egen stillingsprosent, og dermed sin egen lønn for å prioritere anmeldelsene. Dette er usedvanlig edelt og idealistisk, og ikke noe en kan regne med at alle redaktører vil gjøre.

Det burde heller ikke være behov for det. Anmeldelsene er svært viktige, og det er viktig at flere stemmer kommer til orde, for vi anmeldere er sjelden enig i noe som helst. 

Rammet av akutt inhabilitet

Gulp! Nå tok min anmelderkarriere en litt uventet (men svært gledelig!) retning. Jeg har fått et slags engasjement som programmedarbeider på Nationaltheatret. Programredaktør, kanskje til og med. Så nå bør jeg muligens vurdere å skifte bloggnavn, da, til Rosálie Inhabilia. Selv om jeg nok kommer til å ha akkurat de samme meningene som før. Men jeg kommer altså ikke til å anmelde National-ting på lenge. Så det. Men jeg vil altså ha desto mer å fortelle om de mange forestillingene som kommer opp der i høst! Det er jammen ikke få heller..

Som erstatning for de uteblivende anmeldelsene kan jeg kanskje friste med litt mer matblogging? La meg se..

En forhastet genierklæring

Jeg skal egentlig skrive en kommentar til Argument i anledning deres femårsjubilum, i egenskap av å være deres styreleder. Men jeg greier ikke slutte å tenke på Gjøkeredet.

Redaktøren min på Scenekunst.no og jeg var enige om at selv om vi vanligvis ikke anmelder (eh,,) skoleteater,

Teater uten visjoner

- Kommentar trykket i Klassekampen 18. april 2011 -

Norsk teaterbransje mangler vilje til å være visjonær, og er samtidig ufri i møte med krav fra styrer og myndigheter. Debatten om visjoner for norsk teater gaper over for mye, men inneholder spor av oppmuntrende momenter.

- Jeg driver med teater for å kunne påvirke og forandre mennesker. Jeg har selv fått slike opplevelser et par ganger, og derfor fortsetter jeg, muligens noe naiv.
Det var skuespiller Geir Kvarme som med dette utsagnet oppsummerte norsk teaterbransjes motivasjon for å drive med teater. Men motivasjon er ikke det samme som visjon. Vyene uteble nemlig på

En rumpe til besvær

Julie og jeg har funnet ut at å gå tur sammen er en utrolig smart måte å henge ut på. Videre har vi funnet ut at vi liker å få premie når vi er flinke til å gå tur, og at vi liker å få kultur (og kanskje et glass) som gevinst. I går gjorde vi det igjen, da vi gikk tur til Operaen, og var der en halvtime før den legendariske koreografen Kyliáns stykke Wild Flowers begynte på Hovedscenen. Vi hadde ikke store planer, men trasket glade og nesten uten forventninger til billettluka med spørsmålet; Har du noen kjempebillige billetter til oss? Det hadde den snillesnille damen i luka, og dermed ble det kulturkveld i går igjen.

Vi var sprudlende glade, men da vi så skulle forbi tre noenogsekstiåringer for å komme til plassene våre, oppstod trøbbelet. Anna kom seg trygt inn til de tildelte setene, men Julie ble stoppet på veien. Den aldrende kultursnobben med ring i øret og fargerik klut i halsen nektet rett og slett å slippe henne forbi.
 - Man skal takke når man blir sluppet forbi, utbrøt

Restaurantanmelderne og meg

Tidligere i høst diskuterte avisene om de skulle ha anonyme eller navngitte restaurantanmeldere. Grunnen til at de begynte å snakke om det, er at VG har begynt med navngitte. Og jeg har, for første gang på mange år, begynt å frekventere VGs nettsider. Ikke alle, men restaurantguiden deres leses nå jevnlig. Interessant nok mener jeg å se at restaurantanmeldelsene i alle aviser har tatt seg opp i etterkant av den nevnte debatten. Denne delen av matstoffet har ligget nede for telling en stund. Etter en brutal runde med kokker og restauratører virker det som om avisene har begynt å redigere disse spaltene igjen. Ingenting gleder meg mer. Jeg elsker en god restaurantanmeldelse.

Kritikersalong: Kritikere på blogg

Mandag var jeg på Kritikersalong, der det ble diskutert hva rollen til bloggkritikere er sammenlignet med kritikere i aviser. Der var litteratursjefen til Dagbladet, Sven Ove Bakke, og det samme var leder av Kritikerlaget, Anne Schäffer og Bokmerker.org-damene Kristin Storrusten og Julie Brannfjell. Kvelden ble i veldig stor grad preget av drøfting av bloggernes rolle innen litteraturkritikk, men som teaterkritiker fikk jeg likevel mange interessante ideer og et par aha-opplevelser. 

Tilbake til Romeo og Julie

I kveld overvar jeg tilfeldigvis en samtale mellom regissør Visctoria Meirik og noen som heter Shakespeare-selskapet. De snakket om Romeo & Julie-forestillinga til Meirik (som jeg har anmeldt her). Selskapet stilte spørsmål og Meirik svarte og tok i mot kritikk og kommentarer. Meirik er en ganske ung instruktør, og har laget en mørk og bråkete forestilling som mange gamle mennesker ikke helt ser ut til å like. De okker og stønner over all seksualiteten og all volden.

Det er fascinerende hvor ulikt jeg og mine venner tenker og snakker om teater fra disse, stort sett, gamle menneskene. Vi reagerer på totalt ulike ting, og det slår meg at jeg så å si aldri snakker med gamle mennesker om teater.

Anna innfrir nyttårsforsett

I år var et av nyttårsforsettene mine å få publisert en teateranmeldelse på et ordentlig sted. I siste liten kan jeg si meg happy med å ha klart det!

Jeg er plutselig teateranmelder på ordentlig. Dvs, med den pågående anmelderdebatten bør jeg vel akte meg vel for faktisk å KALLE meg denslags,,, men jeg fikk i hvert fall anmelde dette:

http://www2.scenekunst.no/artikkel_6599.nml

foto: Webverket.no