Lykken er et annet sted

Slik kan Anton Tsjekhovs store, vide, dype stykke Måken oppsummeres. Ensemblet på Nationaltheatrets Amfiscene klarer ikke helt å løfte Tsjekhovs bør fram til oss.

Den falmende skuespillerstjernen Arkadina har tatt med seg sin elsker, den berømte forfatteren Trigorin, til sin familie på landet. Her bor hennes gamle bror Petrusjka og hennes sønn, forfatterspiren Konstantin. Konstantins kjæreste heter Nina og vil gjerne blir skuespillerinne. I tillegg er den ulykkelige Masja forelsket i Konstantin, læreren Medveneko forelsket i Masja, Masjas mor er forelsket i legen og… tja. Det var vel det hele. Nina og Trigorin innleder en affære. Alt går til hælvete. Over to år. Tsjekhov kaller stykket sitt en komedie.

Tsjekhov er en mester i å skildre ulykkelige mennesker i håpløse relasjoner. De søker etter kjærlighet, bekreftelse og lykke, men ingen av dem har noe de riktig kan leve for. De gamle skuer tilbake på den suksess som for lengst er historie. Når de unge ser for seg framtida ser de bare tåke og svart. De er utrolig dårlige til å leve. Den eneste som virkelig har livslyst er gamle Petrusjka, men heller ikke han er glad over livet han har hatt. Han ønsker seg en ny sjanse der han 1) kan bli gift og 2) kan bli forfatter. Men prøvde han noen gang å nå de målene han satte seg?

Det er tredje gang vi ser Måken. Før har vi sett det på nynorsk og på tysk. Denne gangen trenger vi ikke bekymre oss over de innviklede relasjonene, men kan konse på spillet og teksten. Vi sitter svært tett på scenen, og det har fordeler og ulemper. Blikkene folk sender hverandre er ubetalelige – de beundrer, forakter, hater, elsker, håper, lengter – kun med blikk. Sterkt. Men nærheten tydeliggjør også svake prestasjoner og det er vanskelig ikke å gi for mye fokus til detaljene. Noen ganger er det sjarmerende, andre ganger irriterende. Ensemblet klarer ikke løfte stykket.

Høydepunktet er definitivt Trigorins monolog overfor Nina hvor han skildrer livet sitt – slett ikke så glamourøst som Nina insitsterer på. Eindride Eidsvold gjør en overraskende god jobb. Han svever liksom over scenen, distansert og arrogant. Nina, i Marian Holes skikkelse, ståler ham i måte, blendet av hans nærvær.

Etter Sofia Jupithers regi på Glassmenasjeriet for en tid tilbake har jeg alltid vært veldig positivt innstilt til henne. Men hun klarer ikke å få Måken til å stråle. Kanskje er det bevisst å trekke alle de høye tankene og ordene ned og snu stemningen på hodet – det blir jo temmelig meta når man noen ganger får inntrykk av at karakterene i stykket snakker om skuespillerne som ytrer ordene. Enkelte virker i virkeligheten omtrent like arrogante som de spiller. Er de også like ulykkelige, kan man jo spørre seg.

Anna innfrir nyttårsforsett

I år var et av nyttårsforsettene mine å få publisert en teateranmeldelse på et ordentlig sted. I siste liten kan jeg si meg happy med å ha klart det!

Jeg er plutselig teateranmelder på ordentlig. Dvs, med den pågående anmelderdebatten bør jeg vel akte meg vel for faktisk å KALLE meg denslags,,, men jeg fikk i hvert fall anmelde dette:

http://www2.scenekunst.no/artikkel_6599.nml

foto: Webverket.no

Sprellende, frisk fisk på billig-Alex

Jonoe i Ringensenteret på Grünerløkka har ikke akkurat de beste forutsetninger for å lykkes. De ligger i et SENTER, og ikke nok med det – de ligger i et senter med inngang fra den mørke sidegata. Lokalet er egentlig nitrist og industrihvitt. Men Jonoe gjør det beste ut av et middelmådig utgangspunkt. 

(Ingar Steinholts bilde)
 
Når vi endelig finner fram, møter vi et vennlig vertskap og et usedvanlig ungt klientell i forhold til det relativt høye prisnivået.  Belysningen er dempet, og vi får et lite bord i et hjørne, trass i at det er nesten fullt og vi ikke har bestilt bord. Vi kommer mer eller mindre direkte fra en fantastisk opplevelse: DeLillos framfører hele ”Hjernen er Alene” i Operaen. Vi er yre og glade og klare for god mat og god samtale. I løpet av kvelden skal vi få servert følgende kommentar fra den elskverdige, svenske servitøren: ”Det er like før jeg kommer bort med en liten stol og setter meg ned med dere, så hyggelig ser det ut som dere har det”. 

Vi dozer på med en flaske Chablis vi kjenner fra før.. Den deler vi gjennom hele det eminente måltidet som venter oss. Det starter kjapt med en skål neongrønt sjøgress med sesamfrø og sitrusdressing. Delikat, herlig konsistens, fin smakssammensetning. Så kommer sashimi av laks, tunfisk og en enestående frekk kveite – alt sammen i husets smakfulle ponzu-saus, og med asparges og hvitkålstrimler og rogn. En strålende frisk start. Kveite er ikke vanlig å få servert som sushifisk i Norge. Vi er svært nysgjerrige på hvorfor ikke. Den vi fikk servert, var noe av den beste sushien vi har fått. 

Like etter følger et langt, smalt fat med tre ulike, men like delikate retter. Her er det seriøst vanskelig å si at noe er bedre enn det andre. På hver sin måte er her hver rett like god. Først tester vi kald, rosastekt indrefilet av okse, dandert på marinerte kålstrimler, med en fantastisk deilig saus omkring. Kjøttet er kanskje en smule for kaldt – det holder omtrent samme temperatur som den rå fisken. 

Ved siden av, oppå en generøs haug dødsgod avocado (hvor FINNER de sånt?!) ligger en skalldyrsalat som selv jeg som ikke liker majones får vann i munnen av. Den inneholder nemlig den mest apetittvekkende kamskjell, hoppende spreke reker og lune biter av annen fisk. Kamskjellene er orgasmisk bløte; helt rå. Rekene har bare så vidt blitt kastet et par ganger rundt i en kjele – de spriker i alle retninger og ser oppriktig glade ut!

I den andre enden av fatet frister to små rispannekaker med Jonoeand – en krisp klassiker i særs god gjennomføring. Anda ligger og koser seg i rislappen sammen med agurk, vårløk samt en søt, tykk saus. Vi fikk servert noe lignende på Dinner en gang, også der utrolig, utrolig godt.
Heldigvis har servitøren vår bedre vett enn oss, og lar det gå en god stund før hun gir oss mer mat. Kollegaen hennes, også han en overstrømmende og forståelsesfull svenske, varter oss opp med vann, vin og vennlige kommentarer. 

Så kommer et digert fat med nigiri og maki – vi undrer oss på om vi klarer dette her – vi begynner tross alt å bli bittelitt mette. Det viser seg at frykten var ubegrunnet: hver eneste bit går ned. Den lange raden med californiaruller inneholder pent skjært laks (ikke noe avskjær her i gården), tempurascampi (knakkige – ikke det spor seige), agurk, chilimajones, og den digge avocadoen. All nigirien er like vakkert skjært; meget godt håndverk. Den dyprøde tunfisken, kveita, laksen, scampien og et nytt bekjentskap: kongefisken. Han er fetteren til tunfisken, forklarer servitøren. Sånn en fetter burde alle ha. Vi besøker ham gjerne igjen. Regninga for hele herligheten kom på drøyt 1 300 kroner. Jonoe gjør det verdt hver eneste krone. Vi var riktignok i strålende humør etter vår drømmedag; men dette gav mersmak. ”Nu har ni varit duktiga”, roser servitøren vår etterpå. ”Jag går langsamt och hemtar rechningen”. 

Pusle-Hamsun

The Writer er en nydelig dukketeaterforestilling lagd av Jo Strømgren og tyske Ulrike Quarke. Den dreier seg om en student som skal skrive oppgave om Knut Hamsun, men hun får ikke riktig tak i ham. Så dukker han opp; den stolte, litt pompøse mannen som ble dømt som landssviker. Han er knøttliten og har pipete stemme – han er rett og slett litt søt og latterlig.

Allerede her dukker stykkets store spørsmål opp – kan vi skille forfatteren fra den politiske Hamsun? Dette temaet har behørig blitt plukket fra hverandre i løpet av Hamsun-året, men heller ikke Strømgren og Quarke gir oss egentlig noen fasit.

Teksten er blitt hentet fra bøker, tekster, brev og forsvarstale. ”Det er ikke noe nazisme å spore i Hamsuns litteratur”, har det blitt fastslått. ”Men det er vel grundig blitt slått fast at Markens Grøde er reaksjonær landbruksromantikk."

- Jeg er ikke enig, sier Strømgren etter stykket.

- Jeg synes Markens Grøde er den kjedeligste boka til Hamsun. Jeg har selv brutt stein hver sommer i mange år, og jeg synes Hamsun gjør det ganske lett for Isak. Det tar jaggu ikke lange tida fra Isak pløyer opp den første åkeren til de har et staselig trehus, sier Strømgren. Jeg kan ikke akkurat si meg enig. Jeg synes de lever i en fattig koje aldri så lenge.

Scenografien er berg og vegger av blanke ark; veggene er noen ganger blader, noen ganger nordlandsstorm med hvite skumtopper på opprørt hav, og noen ganger rosa skyer av romantikk og begjær. Scenen befolkes av studinen og den lille Hamsun. Senere kommer hovedpersonen fra Sult, en langskanka skrikhals og kløne som har det for seg at han er et geni. Han liker ikke Hamsun, men mener selv å være den største dikteren som har levd.

Med de store og forseggjorte dukkene presenteres vi for et utvida univers: dukkene kan tillate seg å gjøre hva de vil uten at vi tar det ille opp. Dukka flørter med jenta, danser med henne og skjeller henne ut. Dette kan vel kanskje også sies å karakterisere Hamsun selv sitt kvinnesyn; han foretrekker drømmen framfor virkeligheten. Den lille mannen piper: jeg trenger ingen Nobelpris. Et geni er et geni – han trenger ingen medalje for det.