Ville orangutanger på Kinabatangan-elva

Etter Elefantdagen, kom Orangutangdagen. Vi stod opp kl. 6, og var ute i båten med guidene Jacob og Eddie, samt og det rare paret som ikke var et par, men en blid malaydame og en noe mutt og rar nordmann, som aldri tilkjennegav for oss at han var norsk.

Først så vi fugler. Så kom vi til et område der de andre så en orangutang som gjemte seg bak to trær. Jeg så den først da den hoppet ned, og hang etter en arm. Heldigvis kom vi forbi et område der det bodde en større hann. Ham fikk jeg sett ordentlig, ordenlig. For en flott fyr. Han var majestetisk, og satt oppe i et tre som hang utover elva, og spiste frukt og blader. Han var lett å få øye på, og han stirret ned på oss. Det store, rustrødoransje dyret har et vakkert ansikt, vennlig nesten, og framstår ganske søt og flott på en gang.

Siden kjørte vi inn en smal, liten elv, og kom til en av elvas flere oxbow lakes. På vannet der vokste et vakker teppe av grønt, med hyasintaktige blomster. Langs elva bor mange fantastiske fugler. Vi så flere flotte hornbills (nesehornfugler), de med hvit casque (et horn på toppen av nebbet), og flere fargerike, små, kule king fishers i blått, gult og oransjerødt. Svømmende i vannet på vei tilbake så vi en stor øgle – monitor lizard med tunga følende ut av munnen. Vi så også de rampete langhalete makake-apene. 

På elvesafari

På med safarihatten og fram med kikkerten – vi har droppet å ta med oss ordentlig kamera (noe som stort sett går greit men som vi noen ganger angrer veldig på) – det er på tide med jungeltur!

I ettermiddag var vi på elvesafari. Det er regntid, og veier, grøfter og skoger er oversvømte. Derfor var det fint å sitte i båten. Jeg elsker å sitte i små båter og sige nedover brede, seige elver i grønne, dype regnskoger. Vi så nesten ingen dyr før vi traff det vi håpet kanskje aller mest på å treffe – pygméelefanter! 

Det var fem stykker, tre store, en ganske liten og én baby. De stod ved elvebredden, stampet rundt i gjørma og gomlet i seg deilig gress og tykke strå. De virket ikke særlig brydd av det menneskelige selskapet. Vi stod riktig lenge og så på dem, før vi endelig kjørte videre. Da skjønte vi at det ikke bare var fem elefanter, men en hel flokk. Jonas telte sytten stykker – (relativt) store og små, unge og gamle. Det er utrolig fint å se ville dyr der de hører til – ute i det fri.

Vi har sett: skjeggete gris/skjeggsvin – en type villsvin med bart og skjegg og bust på siden, med kjempestor og lang snutetryne og små artige ører. Det tasser 6-7 stykker utenfor på gårdsplassen akkurat nå. Cynthia som jobber her sier at når det er flokker av pygméelefanter i området, har de en tendens til å trekke mot folk, fordi de visstnok kniver om den samme maten. 

Er det lov med sånn luksus?

Palmeoljefrukten vokser i digre klaser, fulle av slike små. Palmeoljen er ekstremt profitabelt, og oljen finnes i 40 prosent av produktene du finner i dagligvarebutikken din. Det er denne businessen som er den største trusselen mot den gjenværende regnskogen på Borneo. 

Etter den spennende urskogturen på orangutangreservatet, kjørte vi to timer gjennom palmeoljeplantasjer for å komme til mer skog. Det føles rart og uggent. Vi må på en eller annen måte rettferdiggjøre det for oss selv, men her sitter vi nå, på det skjønne stedet Myne Resort, mer eller mindre på den store floden Kinabatangan, nest største elv i Malaysia. Stedet er nytt, med et stort felleshus – en åpen restaurant – og mange små chaleter, vakre hytter der gjestene bor. Maten her er en usedvanlig vellykket fusion av malay og vestlig kjøkken – utsøkt og velsmakende. Her er alt utrolig smakfullt, rett og slett. Kelneren snapper ikke tallerkenen fra deg mens du fremdeles tygger på siste biten (slik de gjør veldig mange andre steder på Borneo). Det er ikke musikk – bare de fine skoglydene omkring. Det finnes tannpirkere, og til og med brunsukker.

Dessverre er det vanskelig å la være å tvile litt på filosofien her. I en kasse på resepsjonen lever (så vidt) tre babyskilpadder. Alle bygningene her er bygd med lokale hardwood-treslag. Så vidt jeg kan forstå er det altså den type regnskogtømmer en vanligvis jobber for å begrense. Jonas sier; men det er jo ikke sikkert det er jomfruelig naturskog. Riktignok ble området vi kjørte gjennom på vei ut hit ryddet for regnskog allerede på 60-tallet, men vi har nå sett flere nyryddede områder, og vi vet jo godt at det er plantasjeekspansjonene som tar knekken på regnskogen her på Borneo. Det gnager i hjertet. Jeg vil så gjerne vite, samtidig som jeg vil være en hyggelig og høflig turist som ikke kritiserer lokalbefolkningen i tide og utide.

Jeg kom over en lapp som sa noe om Nestlé sine reforestation- og Re Lief-prosjekter. Da ble jeg plutselig litt redd for at vi er på et Nestlé-resort. Det stemmer jo med brunsukkeret og tannpirkerne. Nestlé ville tenkt på dét. 

Orangutania

Etter frokost klokka seks, og etter å ha latt kakkerlakken på badet leve, snek vi oss av gårde fra Selingan. På brygga ventet Eddi på oss. Det er han som har vært guiden vår i dag. Han tok oss med til det store orangutangreservatet i Sepilok. Det er ironisk nok en NGO fra den tidligere koloniherren England som koordinerer parken. De virker ganske flinke. Det hender ofte at orangutangbabyer stjeles av mennesker fra mammaene – en mamma ville aldri forlate ungen sin frivillig i særlig

Skilpaddene på Selingan

Vi har fått være med på å se en stor, flott, grønn havskilpadde legge egg, og har sett nyfødte babyskilpadder legge i vei over stranda og ut i havet, med de bitte små propellene sine. Vi er på skilpaddeøya Selingan.

En times båttur utenfor Sandakan, midt ute i Suluhavet, der grensen går mellom Malaysia og Filippinene, ligger tre øyer som er del av nasjonalparkene i Sabah. Siden 70-tallet har det vært et sted der myndighetene har jobbet for å øke bestanden av overlevende havskilpadder. Tidligere var imidlertid ønsket om turisme så sterkt at parken ikke var særlig strenge overfor turister – de fikk vase rundt på egenhånd om kveldene, og fikk finne sin egen skilpadde. Dette medførte få egglegginger og få babyskilpadder. Nå er det heldigvis mye strengere, ingen blits, ingen vandring på egenhånd etter mørkets frambrudd. Da kjennes det også fint å være her.

Skilpaddene kan leve i hundre år, og blir ikke kjønnsmodne før de er 15-30 år gamle. Men prosentandelen som greier seg fra liten babyskilpadde til parringsklar voksen er på skarve 1-2 prosent. Det betyr at skilpaddemammaen legger om lag hundre egg på en gang, og det kan hun gjøre flere ganger med et par ukers mellomrom, før hun stikker ut på bøljan blå igjen. Da hviler hun et par år før hun setter i gang igjen. Det er vanlig at skilpaddene bor langt fra der de ble født, men at de vender tilbake til sin fødestrand for å legge egne egg. Når hunnen har kravlet seg på land en kveld, må hun finne et tørt, trygt, rent sted i sanda hvor hun kan grave en stor grop å ligge i, samt en mindre grop å legge eggene oppi. Det hele tar ganske stor plass, kanskje halvannen ganger halvannen meter.

Under eggleggingen går hun inn i en transe, og bryr seg lite om hva som skjer rundt. Det er derfor det er ok å kikke. Det store dyret tar seg god tid. Den skilpadden vi fikk se, hadde kommet på land kl. 19.30, og vi ble ikke hentet før ca 20.45. Da vi kom ned til stranda der vi tidligere på dagen hadde badet og kakket hull på friske kokosnøtter, var hun i gang med å ploppe ut egg, men vi fikk se på riktig lenge.

Når hun er ferdig, bruker hun bakbena til å dekke til reiret med sand, og så bruker hun jaggumeg en times tid til på å lage juksereir andre steder på stranda, slik at det ikke skal være så lett for rovdyr å finne rett grop om de leter. Siden det kommer så mange skilpadder for å legge egg her på Selingan, har det også vært fare for at skilpaddene skal grave opp hverandres reir, og på denne måten ødelegge for hverandre.

For å sørge for at så mange babyer som mulig overlever, lar ikke parken dette skje. De griper inn, henter eggene og dyrker dem fram i et klekkeri. Etter hvert som de myke, perfekt runde eggene faller ned i gropa, henter vakten dem opp igjen. Han samler dem i en bøtte, og tar dem med til klekkeriområdet. Hver ladning får sin egen grop i et fint bed av begravde egg, der babyene ligger og utvikler seg i 50-60 dager. Det er temperaturen som avgjør om det blir gutter eller jenter, så for å få til en passelig deling, dekker parken en god del av barnegrindene med en svart teltduk for å få skygge som gir så lav temperatur at det blir en skokk med gutteskilpadder også på den varme øya. 

Etter at de to månedene er gått, bruker de klekkede babyene tre døgn på å klatre opp de 75 cm gjennom sanda, men stikker ikke hodet opp dersom det er lyst. Instinktet deres har fortalt dem at de skal grave mot lyset, men tenk, så venter de til det blir mørkt før de kommer opp av bakken. Det er ganske fantastisk. Det er for ikke å bli brent av sol eller spist av rovdyr og -fugler at de venter. På mindre øde strender er det et problem om ungene klekkes et sted hvor det er lys. Da har de en tendens til å gå mot lyset heller enn ut mot havet. De er innstilt på å svømme i sju dager, og om de begynner å flapse i feil retning, kan de bruke opp alle kreftene sine. Derfor er det at skilpaddeparken henter dem opp fra babygrinda den kvelden de klekkes, samler dem i en kurv og tar dem med ned til vannet, der de kravler og kryper og haster nedover stranda og ut i de skummende, mørke bølgene. God, god tur, og lykke på reisa!

Korall Korall!

De siste dagene har vært helt fantastiske. Vi har vært ganske late og gjort mye av det samme hver dag, men det kjennes som en nokså paradisisk ferie. Hver morgen etter frokost smører vi oss med solfaktor 30, pakker kjeks, vann og frukt, og legger i vei ned til båthavna. Der hopper vi om bord i den skranglete båten til Sunny Rainbow. To dager har vi vært på øya Mamutik, to på Sapi. I det øyeblikket vi er ute av havna, er byen borte, og det er bare sol, bølgesprut og grønne, små øyer.

Ettersom vi uansett snorkler i hver vår retning og nesten ikke snakker sammen mens vi er ute – bare peker og jubler noen ganger, har vi kommet til at vi egentlig klarer oss med en maske og et par svømmeføtter. Vi bytter på å hvile/lese/titte mens den andre er ute i det grunne vannet med den utrolige havbunnen.

Først ser en bare hvitt. Inne ved land er det asiatiske barnefamilier som har på seg redningsvest og titter desperat ned i vannet som er fullt av sand. Men når sanda har lagt seg litt lenger ut, er det et eventyrrike som bretter seg ut. Koraller i fantastiske formasjoner og en masse ulike farger og varianter klatrer på hverandre og på sandbunnen. Og hele vannet er fullt av de rareste og fineste tropiske fisker.

Noen er sky, andre henger etter oss hele tida. Det er skilt som sier at en ikke skal mate fiskene fordi det forstyrrer den balansen i økosystemet, men dessverre er det veldig mange som mater dem med brødbiter for at de skal komme nærmere. Men det er bare tull – man ser fiskene like godt uten. 

Gale, deilige KL

Kuala Lumpur - sceneskifte. Vi flytter fra luksushotell med badekarutsikt til et vennlig lite hostell i en bakgate - men helt i nærheten av KLs beste matgate Jalan Alor. Vi eter og eter...

Eventyrdag

Jonas sin bursdag, 1. juledag, startet med en rolig frokost på hotellet, da vi egentlig var ganske mette etter gårsdagens kalas.

Så gikk vi på taket og svømte, badet og solte oss med bok et par timer, før vi gjorde oss klare for den store eventyrdagen vi hadde foran oss.

Selskapet Shajasa Travel Camp Tours sendte oss den blide og entusiastiske sjåføren Mr. Faliq, som tok oss med ut på tur. På litt flere ting enn vi egentlig hadde lyst til, men la gå. Først besøkte vi en sjokoladefabrikk, hvor vi så kakaofrukt, en gammeldags sjokolademaskin og en million japanske turister. Vi fikk med oss malaysisk overpriset chilisjokolade og grønn te-sjokolade (som faktisk var veldig god).

Neste stopp var en batikkfabrikk, hvor vi fikk se hvordan batikkleder ble malt med voks på duker.

Etterpå dro vi til Royal Selangor, et stort, gammelt tinnselskap som lager flotte ting i tinn. Vi fikk personlig (men kjapp) omvisning, og fikk se hvordan tinn ble brukt som penger før i tida.

Så kjørte vi ut av byen, mot Batu Caves. Undeveis svarte Mr. Faliq vennlig og skravlete på alle spørsmålene våre, som det var ganske mange av. Batu Caves er noen digre dryppsteinshuler hvor hinduene bygde en enorm forgylt gud rundt 1860, og hvor det fremdeles foregår mange hinduseremonier og ritualer. Det er 273 trappetrinn opp til hulen, og på veien opp, samt inne i hulen, kan man møte brunaper. De er ”bad monkeys” sier mr. Faliq. Røkelse brenner og ofringer av blomster og frukt skjer overalt.

Veien videre gikk til Kuala Selangor, som er en fiskelandsby ut mot kysten. Der mistet vi akkurat det lille toget som kunne ta oss opp på toppen av det gamle, nederlandske fortet med fyrhus, et utsiktspunkt mange drar til, ikke minst for å hilse på Silver Leaf monkeys – ”good monkeys”, sier Mr. Faliq. Siden vi mistet det lille toget som kjører opp til toppen, insisterte vi på å spasere opp, noe Mr. Faliq syntes var fryktelig slitsomt, enda han innså at han nok hadde veldig godt av det.

Ved solnedgang fikk vi bord på en kjempepopulær kinesisk sjømatrestaurant. Det var støyete, gøy og stemningsfullt. Vi ble voldsomt fascinert av hvordan de ryddet av bordet – de knippet ganske enkelt sammen dukens fire ender og tok hele lasset med seg ut på kjøkkenet. Greit å bruke plastservise, gitt.

Endelig kom vi til ildflueturen. Dessverre må jeg si at skammen ved å bli sneket først i køen (som egentlig var en time lang fordi det var helligdag og mange lokale hadde tatt turen) for min del nesten overgikk den fantastiske opplevelsen det var å sitte i en liten robåt med plass til fire, og bli rodd langs berembang-busken hvor de gærne små ildfluene blinker lykkelig og synkront i natten – bare til ære for hverandre. De er som små juletrær, gule, vakre små lykter i natten. 

Men alt i alt var det en skjønn dag, full av eventyr. 

Juleaften på hodet

Vi er på hønnimuun i Malaysia, og ettersom vi uansett skriver ned en del av det vi opplever, kan vi egentlig like godt dele det her, så det holdes litt liv i den stakkars bloggen mens vi er borte. 

Det er fugleaften, vi har vært i verdens største free-flight walk-in aviary, en fuglepark hvor noen fugler får mye plass og andre altfor lite. Utrolig gøy å se fugler i alle regnbuens farger, men samtidig gjør det vondt i hjertet med ville dyr som ikke får være ville.

Siden tenkte vi oss på smuleaften – men de ble en feast av dimensjoner – det beste restaurantbesøket på lenge – og til en helt sykt billig penge.

Hver morgen får vi avisa New Strait Times – en usedvanlig morsom avis med fiffige formuleringer og litt overraskende vinklinger på nyhetene. De diskuterer rotter, korrupsjon, skattenivåer og – heldigvis for oss – guider til KL-hotellene julemenyer. Vi falt pladask for den aller første vi leste; den på Brasserie Maya på Maya Hotel. Hotellet er nok et av byens beste, og restauranten ligger innenfor en åpen og delikat lobby. Her er det smakfullt og god bruk av speil, med mørke steinheller og lyst tre.

I avisen stod det at Mayas Christmas Eve Dinner Menu kostet 99 ringgit (200 kr), men da vi kom fram, stod det 169 på døra, og vi syntes ikke det var noen skam å forsyne seg mange ganger av den bugnende menyen ettersom de hadde lurt oss dit med tøyselav pris.

En haug med kokker tilberedte maten mens vi så på, i de mest delikate omgivelser.Vi komponerte en velfylt 6-retter. Det er en underdrivelse. Maten var dessuten overveldende god.

1. Vi startet med forrettfavoritten champagne og østers med sitron. I tillegg tok vi litt grillet scampi og en sjømatminirett – akkar, reke, blåskjell med dill og fransk charlottløk. Gravlaks og gravtorsk. Jonas koste seg også med å nauete kalkun-stuffing. Vi kom for øvrig aldri til kalkunen.
2. så fulgte en litt snål sushitallerken med sashimi av laks, tunfisk og hvit fisk. Maki med sardin, spinat, tunfisk. Handrolls med deilig nori. Her forsynte Jonas oss også med et par stykker kyllingleverpaté – ikke like himmelsk som gåselever, men fortsatt ganske så godt.
3. Vi fortsatte sjømatgaloren med små kamskjell med blomkålpure og deilig saus. Tunfiskbiff med bønner med deilig motstand. Bakte grønnsaker som gresskar, fennikel og gulrot. En litt skuffende vannete og smulete kreps. Store, deilige muslinger kokt i en spicy saus; mye motstand. Fantastisk små asparges – hvite og gønne, ikke mer enn et par millimeter tykke, noen få cm lange.
4. Satayspyd med kylling og biffkjøtt med lekker, hjemmelagd peanøttsaus. Noen kokos/ris-aktige, parfymerte boller fulgte også med. Til dette var det små, milde charlottløk og delikat skåret agurk. Her fikk Jonas også en helt sinnsykt god, nygrillet lammepølse.
5. Vi gikk for alvor over til kjøtt, og fikk oss noen vidunderlige små lammecarrér med friskt tranebærsyltetøy, badet i saftige sopp. Det fantes både (litt tam) risotto, og veldig god og flott potetstappe til. Det var også saftige skiver av andebryst med lettkokt selleriskav.
6. Til dessert ble det Haagen daz-is. Og mini-ostekake. Og minipistasj-og appelisinmarmeladebrownie med marsipanbunn. Marengs- og sjokoladekake, lekker vaniljemousse, solbær og blåbær-mousse, dødsgod, mørk sjokolade på sjokoladefontene med kandiserte kiwi+druer. Og frisk frukt.

Fra dette gildet rullet vi så hjemover under Petronas’ høye tårn, men ikke før vi også hadde opplevd at et kinesisk-malayisk happyhappy julekor entret hotellobbyen, så brasseriet, og sang og sang og sang amerikanske julesanger, så morsomme og søte. De hadde også med seg en klin kokos indisk-malayisk jullenisse som løp opp og ned mellom bordene og ho-ho-hoet og delte ut kjærlighet på pinne. Pynten som prydet restauranten var litt på snei – det var nemlig det vi kanskje ville sett på som nyttårspynt – morsomme papirhatter, konfetti og tutefløyter. Jula ble for oss litt opp ned i år, men du verden så deilig det smakte.

Da vi fikk regninga, viste det seg at hele herligheten bare kostet 99 ringit for hele menyen. Inkludert velkomstchampagne og kaffe til desserten. Da traff uttrykket ”et til du skjems” littegrann; men shit au – det er juleaften.