Fugleelskerne

På ettermiddagen var vi blitt fortalt at vi ville være de eneste gjestene. Men heldigvis kom det et par kjørende – de underholdende Gloria og Mark fra Oxford. De greide seg greit gjennom den økonomiske resesjonen i England fordi gulvleggerarbeidet til Mark – seagrass, er veldig poppis i England nå. Vi skravlet med dem fra slutten av lunsj til vi skulle ut på båttur igjen.

Gloria og Mark satte av penger gjennom året og tok seg hvert år en månedlig reise til akkurat der de hadde lyst. De gjorde det slik at de leste seg grundig opp, men så lot de det stå til med leiebil, nokså lite strikte reiseruter og få bookinger. De bor både på dyre hoteller og billige backpacker-steder, akkurat slik vi også liker. Det var deilig å møte et middelaldrende par som tenker så likt som oss – det betyr kanskje at vi kan fortsette som vi gjør.

De bedyret likevel at de hadde dårlig karma, og ganske riktig begynte det å regne en time før vi skulle ut på elvetur. Det stoppet ikke, og de første femten minuttene av ettermiddagens elvesafari så vi ikke noe som helst. Vi ble bare ganske kalde.

Men så klarnet det opp, regnet gav seg, og eventyret kunne begynne. Mark elsker fugler, og kunne nevnene på alle. Vi så flotte ørner og hauker, sjeldne stormstorker, darters, king fishers, en buffy fish owl, dollarbirds, bee-eaters, colorful pigeons og flere. Og så, mest fantastisk – den ene arten hornbill (nesehornfugl) etter den andre. Det finnes åtte arter i Malaysia, og seks i Sabah-regionen.  Først så vi den samme som tidligere på dagen - oriental pied hornbill. Så kom vi forbi flere black hornbills. Så svevde jaggu et par sjeldnere, enorme, sky white crown hornbills over elva og inn i skogen. De har brusete, hvite, fluffy dusker på hodet.

Den utrolige nesehornfuglen sitter og fikser på sveisen i treet rett over oss.
Han spiser fiken, og når han synes vi har gispet nok over ham, begynner
han å slippe råtten frukt på oss. 

Den aller mest utrolige av disse nesehornfuglene, er selve rhinoceros hornbill. Den digre, helt spesielle og majestetiske fuglen er et utrolig syn. Over den brede, gule stjerten strekker det seg et tykt, svart bånd. Kroppen er svart, mage hvit, og den høres ut som en svane når den
flakser over hodet ditt. Nebbet er langt, krumt og hvitt, og over nebbet svinger seg et stort rød-gult horn. Vi var så heldige. Vi traff tre stykker. Like inntil der plantasjene tok til igjen stod en liten treklynge med røttene i elva. Jacob navigerte seg elegant inn under trærne, til vi satt like under to flotte rhino hornbills og kunne titte opp på hvordan de stelte seg og knasket fiken. Men selvsagt var de oppmerksomme på oss, og plutselig begynte det å regne frukt ned på oss. Hehe. Vi koste oss fælt, ikke minst den fugleglade Mark.

Anna, Jonas, Mark, Gloria, Jacob og Eddie under Munchsk måne.

Jacob la merke til noe stort som beveget seg i elva. En svømmende elefant! Bare toppen av hodet og øvre del av ryggen vistes, mens snabelen noen ganger kom opp for å sprute vann. Det var litt av et syn. Ikke minst da det kom én til. Samtidig er det deprimerende å vite at plantasjeeierne stenger av sine områder med elektriske gjerder. De gamle elefantrutene og -tråkkene ødelegges av plantasjene, og siden elefantene er fredet, stenger eierne dem ute med gjerder. De får bare mindre og mindre plass – de på Myne mente det var pga at villsvinene konkurrerer om maten med elefantene at de noen ganger kom til resortet når det var elefantflokker i nærheten.

Vi fant en hel flokk med fantastiske neseaper - både mammaer, pappaer og babyer.

På turen så vi også to store, glade flokker av aktive neseaper - proboscis monkies. Disse store, rødlige, rare apene blir også kalt Dutch monkeys. Ikke rart, i grunn. Hannene har store, virkelig hengende, neser, oppblåste mager, og er konstant erigerte nedentil. De ikke like storsnutete hunnene hadde babyer på magen, og vi kom ganske nære dem. Herlig å se ville dyr i villmarka, og ikke ved et fôringsfat.

Trekking i jungelen

Mens vi var i det vakre resortområdet i Kinabatangan, ville vi helst ikke nøye oss med elvesafeari – vi ville også så gjerne på trekking i skogen. Heldigvis sa han ja, den fine guiden vår Jacob. 

Superguiden Jacob

Vi fikk endelig bruk for de spesialinnkjøpte iglesokkene våre, de som ser ut som noen store, mørkegrønne julestrømper. Vi fulgte en tråkket sti gjennom den vakre, tette skogen i utallige grønn-nyanser. Vi så kjempestore edderkopper, knallgrønne pinnedyr, men ingen igler. Heldigvis.

Kinabatangan-elva og jungelen

I det grønne

Jacob er en fantastisk speider, og finner alt som er av dyr. Han både er og går stille, og hører hva slags dyr vi har rundt oss. Han mente det var noen gibbon-aper i noen fjerne trær, noe vi syntes var ganske spennende. Så, mens vi gikk i et gjørmete elefanttråkk, stoppet Jacob. I et tre ikke så høyt over oss hang en kjempevakker, spretten orangutang.

En orangutang i treet rett over oss

Hun gomlet i seg blader, og idet den hoppet fra et tre til et annet, stoppet hun på halvveien, hang etter en arm og en fot, stirrende ned på oss. Så vakkert et dyr, som vi har så lett for å identifisere oss med på noe vis. Så ble hun visst lei av oss, for hun begynte å ruske i treet og kastet greiner etter oss. Men dette var en virkelig stor opplevelse – å stå like ved treet der det hang en vill orangutang.

Det hjelpsomme Merbau-treet

På vei tilbake viste Eddie og Jacob oss det spesielle, enorme Merbau-treet i skogen like ved Myne. Det er et kjempehøyt og kjempedigert tre som er helt hult inni. En åpning nede ved foten er akkurat stor nok til at en kan krype inn i treet. Når du er inne, ser du at det er plass til i hvert fall fem mennesker der inni treet. Under andre verdenskrig herjet japanerne i dette området. De stjal avlingene og voldtok de unge kvinnene. Dette treet var redningen for mange. Her ble mat og jenter stablet inn og gjemt når et angrep nærmet seg byen. I Merbau-treet var det ingen japanere som lette.

Jonas i treet

Kjøkkenet på Myne Resort er virkelig bra, selv om det kanskje heller en tanke for mye mot det vestlige/britiske kjøkkenet. Til middag ble det servert en forrett, en suppe, tre fat med mat (fisk/kylling/grønnsaker/tofu), samt frisk frukt til dessert. Nydelige overraskelser som en fantastisk god velkomstsmoothie og plutselige friterte jackfruits løftet det hele enda mer. Smakfulld krafter og lette sauser gjorde dette til deilige matopplevelser. Kelneren var så korrekt som en kan tenke seg, og å sitte alene i den luftige, åpne restauranten å nyte synet av elva som renner forbi, den duftende regnskogen, samt å lytte til de milde, konstante lydene fra skogen, var skjellsettende.

I hagen gresset en liten flokk fantastisk rare villsvin – skjeggsvin (bearded pigs) – en art som finnes i Sabah, og som har greid seg kanskje pga de mange muslimene i befolkningen, som ikke har jaktet på gris.

Deilig, deilig mat. Fusion er ofte ikke et honnørord, men her funker det. 

Vi spiser rambutan hele dagen. Yummy!

Ville orangutanger på Kinabatangan-elva

Etter Elefantdagen, kom Orangutangdagen. Vi stod opp kl. 6, og var ute i båten med guidene Jacob og Eddie, samt og det rare paret som ikke var et par, men en blid malaydame og en noe mutt og rar nordmann, som aldri tilkjennegav for oss at han var norsk.

Først så vi fugler. Så kom vi til et område der de andre så en orangutang som gjemte seg bak to trær. Jeg så den først da den hoppet ned, og hang etter en arm. Heldigvis kom vi forbi et område der det bodde en større hann. Ham fikk jeg sett ordentlig, ordenlig. For en flott fyr. Han var majestetisk, og satt oppe i et tre som hang utover elva, og spiste frukt og blader. Han var lett å få øye på, og han stirret ned på oss. Det store, rustrødoransje dyret har et vakkert ansikt, vennlig nesten, og framstår ganske søt og flott på en gang.

Siden kjørte vi inn en smal, liten elv, og kom til en av elvas flere oxbow lakes. På vannet der vokste et vakker teppe av grønt, med hyasintaktige blomster. Langs elva bor mange fantastiske fugler. Vi så flere flotte hornbills (nesehornfugler), de med hvit casque (et horn på toppen av nebbet), og flere fargerike, små, kule king fishers i blått, gult og oransjerødt. Svømmende i vannet på vei tilbake så vi en stor øgle – monitor lizard med tunga følende ut av munnen. Vi så også de rampete langhalete makake-apene. 

På elvesafari

På med safarihatten og fram med kikkerten – vi har droppet å ta med oss ordentlig kamera (noe som stort sett går greit men som vi noen ganger angrer veldig på) – det er på tide med jungeltur!

I ettermiddag var vi på elvesafari. Det er regntid, og veier, grøfter og skoger er oversvømte. Derfor var det fint å sitte i båten. Jeg elsker å sitte i små båter og sige nedover brede, seige elver i grønne, dype regnskoger. Vi så nesten ingen dyr før vi traff det vi håpet kanskje aller mest på å treffe – pygméelefanter! 

Det var fem stykker, tre store, en ganske liten og én baby. De stod ved elvebredden, stampet rundt i gjørma og gomlet i seg deilig gress og tykke strå. De virket ikke særlig brydd av det menneskelige selskapet. Vi stod riktig lenge og så på dem, før vi endelig kjørte videre. Da skjønte vi at det ikke bare var fem elefanter, men en hel flokk. Jonas telte sytten stykker – (relativt) store og små, unge og gamle. Det er utrolig fint å se ville dyr der de hører til – ute i det fri.

Vi har sett: skjeggete gris/skjeggsvin – en type villsvin med bart og skjegg og bust på siden, med kjempestor og lang snutetryne og små artige ører. Det tasser 6-7 stykker utenfor på gårdsplassen akkurat nå. Cynthia som jobber her sier at når det er flokker av pygméelefanter i området, har de en tendens til å trekke mot folk, fordi de visstnok kniver om den samme maten. 

Er det lov med sånn luksus?

Palmeoljefrukten vokser i digre klaser, fulle av slike små. Palmeoljen er ekstremt profitabelt, og oljen finnes i 40 prosent av produktene du finner i dagligvarebutikken din. Det er denne businessen som er den største trusselen mot den gjenværende regnskogen på Borneo. 

Etter den spennende urskogturen på orangutangreservatet, kjørte vi to timer gjennom palmeoljeplantasjer for å komme til mer skog. Det føles rart og uggent. Vi må på en eller annen måte rettferdiggjøre det for oss selv, men her sitter vi nå, på det skjønne stedet Myne Resort, mer eller mindre på den store floden Kinabatangan, nest største elv i Malaysia. Stedet er nytt, med et stort felleshus – en åpen restaurant – og mange små chaleter, vakre hytter der gjestene bor. Maten her er en usedvanlig vellykket fusion av malay og vestlig kjøkken – utsøkt og velsmakende. Her er alt utrolig smakfullt, rett og slett. Kelneren snapper ikke tallerkenen fra deg mens du fremdeles tygger på siste biten (slik de gjør veldig mange andre steder på Borneo). Det er ikke musikk – bare de fine skoglydene omkring. Det finnes tannpirkere, og til og med brunsukker.

Dessverre er det vanskelig å la være å tvile litt på filosofien her. I en kasse på resepsjonen lever (så vidt) tre babyskilpadder. Alle bygningene her er bygd med lokale hardwood-treslag. Så vidt jeg kan forstå er det altså den type regnskogtømmer en vanligvis jobber for å begrense. Jonas sier; men det er jo ikke sikkert det er jomfruelig naturskog. Riktignok ble området vi kjørte gjennom på vei ut hit ryddet for regnskog allerede på 60-tallet, men vi har nå sett flere nyryddede områder, og vi vet jo godt at det er plantasjeekspansjonene som tar knekken på regnskogen her på Borneo. Det gnager i hjertet. Jeg vil så gjerne vite, samtidig som jeg vil være en hyggelig og høflig turist som ikke kritiserer lokalbefolkningen i tide og utide.

Jeg kom over en lapp som sa noe om Nestlé sine reforestation- og Re Lief-prosjekter. Da ble jeg plutselig litt redd for at vi er på et Nestlé-resort. Det stemmer jo med brunsukkeret og tannpirkerne. Nestlé ville tenkt på dét. 

Orangutania

Etter frokost klokka seks, og etter å ha latt kakkerlakken på badet leve, snek vi oss av gårde fra Selingan. På brygga ventet Eddi på oss. Det er han som har vært guiden vår i dag. Han tok oss med til det store orangutangreservatet i Sepilok. Det er ironisk nok en NGO fra den tidligere koloniherren England som koordinerer parken. De virker ganske flinke. Det hender ofte at orangutangbabyer stjeles av mennesker fra mammaene – en mamma ville aldri forlate ungen sin frivillig i særlig

Skilpaddene på Selingan

Vi har fått være med på å se en stor, flott, grønn havskilpadde legge egg, og har sett nyfødte babyskilpadder legge i vei over stranda og ut i havet, med de bitte små propellene sine. Vi er på skilpaddeøya Selingan.

En times båttur utenfor Sandakan, midt ute i Suluhavet, der grensen går mellom Malaysia og Filippinene, ligger tre øyer som er del av nasjonalparkene i Sabah. Siden 70-tallet har det vært et sted der myndighetene har jobbet for å øke bestanden av overlevende havskilpadder. Tidligere var imidlertid ønsket om turisme så sterkt at parken ikke var særlig strenge overfor turister – de fikk vase rundt på egenhånd om kveldene, og fikk finne sin egen skilpadde. Dette medførte få egglegginger og få babyskilpadder. Nå er det heldigvis mye strengere, ingen blits, ingen vandring på egenhånd etter mørkets frambrudd. Da kjennes det også fint å være her.

Skilpaddene kan leve i hundre år, og blir ikke kjønnsmodne før de er 15-30 år gamle. Men prosentandelen som greier seg fra liten babyskilpadde til parringsklar voksen er på skarve 1-2 prosent. Det betyr at skilpaddemammaen legger om lag hundre egg på en gang, og det kan hun gjøre flere ganger med et par ukers mellomrom, før hun stikker ut på bøljan blå igjen. Da hviler hun et par år før hun setter i gang igjen. Det er vanlig at skilpaddene bor langt fra der de ble født, men at de vender tilbake til sin fødestrand for å legge egne egg. Når hunnen har kravlet seg på land en kveld, må hun finne et tørt, trygt, rent sted i sanda hvor hun kan grave en stor grop å ligge i, samt en mindre grop å legge eggene oppi. Det hele tar ganske stor plass, kanskje halvannen ganger halvannen meter.

Under eggleggingen går hun inn i en transe, og bryr seg lite om hva som skjer rundt. Det er derfor det er ok å kikke. Det store dyret tar seg god tid. Den skilpadden vi fikk se, hadde kommet på land kl. 19.30, og vi ble ikke hentet før ca 20.45. Da vi kom ned til stranda der vi tidligere på dagen hadde badet og kakket hull på friske kokosnøtter, var hun i gang med å ploppe ut egg, men vi fikk se på riktig lenge.

Når hun er ferdig, bruker hun bakbena til å dekke til reiret med sand, og så bruker hun jaggumeg en times tid til på å lage juksereir andre steder på stranda, slik at det ikke skal være så lett for rovdyr å finne rett grop om de leter. Siden det kommer så mange skilpadder for å legge egg her på Selingan, har det også vært fare for at skilpaddene skal grave opp hverandres reir, og på denne måten ødelegge for hverandre.

For å sørge for at så mange babyer som mulig overlever, lar ikke parken dette skje. De griper inn, henter eggene og dyrker dem fram i et klekkeri. Etter hvert som de myke, perfekt runde eggene faller ned i gropa, henter vakten dem opp igjen. Han samler dem i en bøtte, og tar dem med til klekkeriområdet. Hver ladning får sin egen grop i et fint bed av begravde egg, der babyene ligger og utvikler seg i 50-60 dager. Det er temperaturen som avgjør om det blir gutter eller jenter, så for å få til en passelig deling, dekker parken en god del av barnegrindene med en svart teltduk for å få skygge som gir så lav temperatur at det blir en skokk med gutteskilpadder også på den varme øya. 

Etter at de to månedene er gått, bruker de klekkede babyene tre døgn på å klatre opp de 75 cm gjennom sanda, men stikker ikke hodet opp dersom det er lyst. Instinktet deres har fortalt dem at de skal grave mot lyset, men tenk, så venter de til det blir mørkt før de kommer opp av bakken. Det er ganske fantastisk. Det er for ikke å bli brent av sol eller spist av rovdyr og -fugler at de venter. På mindre øde strender er det et problem om ungene klekkes et sted hvor det er lys. Da har de en tendens til å gå mot lyset heller enn ut mot havet. De er innstilt på å svømme i sju dager, og om de begynner å flapse i feil retning, kan de bruke opp alle kreftene sine. Derfor er det at skilpaddeparken henter dem opp fra babygrinda den kvelden de klekkes, samler dem i en kurv og tar dem med ned til vannet, der de kravler og kryper og haster nedover stranda og ut i de skummende, mørke bølgene. God, god tur, og lykke på reisa!

Korall Korall!

De siste dagene har vært helt fantastiske. Vi har vært ganske late og gjort mye av det samme hver dag, men det kjennes som en nokså paradisisk ferie. Hver morgen etter frokost smører vi oss med solfaktor 30, pakker kjeks, vann og frukt, og legger i vei ned til båthavna. Der hopper vi om bord i den skranglete båten til Sunny Rainbow. To dager har vi vært på øya Mamutik, to på Sapi. I det øyeblikket vi er ute av havna, er byen borte, og det er bare sol, bølgesprut og grønne, små øyer.

Ettersom vi uansett snorkler i hver vår retning og nesten ikke snakker sammen mens vi er ute – bare peker og jubler noen ganger, har vi kommet til at vi egentlig klarer oss med en maske og et par svømmeføtter. Vi bytter på å hvile/lese/titte mens den andre er ute i det grunne vannet med den utrolige havbunnen.

Først ser en bare hvitt. Inne ved land er det asiatiske barnefamilier som har på seg redningsvest og titter desperat ned i vannet som er fullt av sand. Men når sanda har lagt seg litt lenger ut, er det et eventyrrike som bretter seg ut. Koraller i fantastiske formasjoner og en masse ulike farger og varianter klatrer på hverandre og på sandbunnen. Og hele vannet er fullt av de rareste og fineste tropiske fisker.

Noen er sky, andre henger etter oss hele tida. Det er skilt som sier at en ikke skal mate fiskene fordi det forstyrrer den balansen i økosystemet, men dessverre er det veldig mange som mater dem med brødbiter for at de skal komme nærmere. Men det er bare tull – man ser fiskene like godt uten.