Brasserie France

Vi har for lengst avgjort hvor vi skulle ta veien denne kvelden, og vi har allerede gledet oss lenge. Jeg har lest alle anmeldelser, mens Jonas ikke har lest en eneste og møter Brasserie France med et lyst og åpent sinn. Det se fancy ut, og vi stopper andektig opp og venter på hovmesteren. ”Håper de ikke er altfor formeller her”, hvisker Jonas. Vi tar et skritt til side da en tilsynelatende morsk, eldre servitør kommer farende mot oss. Han bråstopper og glefser med et blidt glimt i øyet; ”Jeg biter ikke”. Vi ser på hverandre og smiler – vi har kommet hjem

Brasserie France ser nesten akkurat ut som kafeen til Amelie fra Montmartre – blekgul og mørkerød med digre speil som gjør at den smale lokalet blir dobbelt så stort. Man kan se like inn på kjøkkenet, og alle servitørene er like fornøyde med livet som den første vi traff. Det ser ut som om de virkelig koser seg på jobb.

Vi starter med en deilig og frisk kir royal selv om det er kaldt ute og Jonas fryser litt, mens vi lurer på om vi skal gå for Dagens 4-retter. Men så kommer jeg på at en venn av meg sa man burde holde seg til få retter fordi porsjonene her er så svære, så vi bestemmer oss for å komponere hver vår 3-retter selv. Jonas elsker Anna, så han bestemte seg for å kjøre på med and både til forrett og til hovedrett. Anna ville endelig prøve snegler, og går for Dagens fisk, en slags havabbor, til hovedrett. Sneglene er gode de, selv om den digre sjampinjongen og all hvitløken gjør at de drukner bittelitt. Men Jonas får anbefalt en dessertvin – son verre til sin lekre andeleverterrin med grillet brioche og Sauternesgele. Å Madonna. Det var helt utrolig. Himmelsk. Foie grasen var så RIK – så ufattelig smakfull og vidunderlig, og med en liten slurk vin til eksploderte det hele i munnen – totalt orgasmisk.



Dagens middelhavsfisk ble servert hel, med følge av deilig kalvekraft, mandelpotet og langstekte grønnsaker, hvor auberginen hadde tatt opp i seg søtsmaken fra tomatene, og jeg vet ikke hva de egentlig hadde gjort, for det var utrolig digg. Jeg antar at de mest bare hadde gitt grønnsakene masse tid. Fisken var god, men igjen var det Jonas som hadde mest hell med sitt valg. And à l’orange med jordskokkpuré og spinat var et usannsynlig mørt bryst som smeltet perfekt på tunga. I tillegg var det en slags kjøttkake av and, oksehale og charlottløk som Jonas seriøst holdt på å dåne av. Og det gjør han jo sjelden, sindig som han er. Nå ble vi begge så mette at vi måtte vente en god halvtime før vi var klare for å så mye som ta i dessertkartet.

Egentlig er det ikke mer enn rett og rimelig at det var Jonas som hadde trukket vinnerloddet denne kvelden, for det er som regel jeg som ender opp med den beste maten. Men jeg fikk til de grader kompensasjon ved å gå for Brasserie France sin forgjette dessertvogn. Man får en tallerken med ”litt av hvert”, eller i mitt tilfelle – litt av alt. Det innebar blant annet en utmerket, ja helt særdeles god crème brûlée, en himmelsk kokossorbé og noen syltede kirsebær som jeg glatt kunne ha forspist meg på. Meu Deus no Ceu.



Jonas hadde det heller ikke så verst på oppløpssiden. Han hadde diskutert med seg selv og vår yndige servitørlærling om hvorvidt han skulle våge seg på husets egen Saint Marcellin. Servitøren mente den kunne være i tøffeste laget, og Jonas kom ned på at han heller ville gå for ostetallerkenen med fire oster. ”Men jeg kan jo spørre kjøkkenet om du kan få Saint Marcellinen som den fjerde osten”, sa gutten imøtekommende. Jonas var strålende fornøyd med denne ypperlige servicen, og det viste seg straks at Marcellin er en fyr vi gjerne kommer tilbake til.

Vi to matelskere hadde en fortreffelig kveld med deilig stemning, ypperlig mat og elskverdige servitører. Vi har aldri kjøpt så dyr vin før, men burgunderen Hautes-Côtes de Nuits til 640 kr var en slags hyllest til sparegrisen, som denne gangen gav oss en hel tusing å kose oss for (halve regninga). Sparegris til restaurantbesøk er en stor suksess i Niels Juels gate, og anbefales til alle som er fattige med glad i dyre spisesteder. Er man flink til å lage god mat sjøl, er det ingen vits i å spise ute med mindre det en spiser er uhyre digg og inspirerende – en opplevelse i seg selv.

Løpende servitør på fjellet

Og idag: Ad sushi.

Det er ikke så ofte Jonas og jeg går ut og spiser på ordentlig. Kanskje tre ganger i året. Vi kan diskutere hvor vi skal og hva vi skal spise i flere timer, på og av, og vi gleder oss veldig hver gang. Vi har hatt mange enormt store opplevelser. Hos Thea, Alex Sushi, Ylajali, Dinner. Ellers i året spiser vi også en del sushi ute, og har noen billige, lokale favoritter. Sushi-Expressen på Bislett og Le Meo ved Blitz er av dem vi alltid vender tilbake til og stadig har med godsaker hjem fra. Vi er godt vant, for maten der er nesten alltid veldig god.

Sushi-steder vi har besøkt sjeldnere er Sushi House, Japo Sushi og Nambo Thai på Frogner. Her er maten god, men ikke himmelsk, slik som på de nevnte billigstedene, samt Alex. Nodee var en liten nedtur da vi var der i desember – vi skjønner at det kan være glitrende der, men vi fikk ikke den opplevelsen (fordi det var julebordstid?)

Vi har badet i soyasaus og wasabi, vi har prøvd sashimi, nigiri og maki i alle varianter, vi slurper kamskjell og knasker soft shell crab. Vi avskyr crab sticks og elsker god laks. Som man jo som regel får her til lands. Norge er et virkelig bra sushiland.

Noe av den beste japanske maten jeg har spist, opplevde jeg i São Paulo, under japansk mat-festivalen der i fjor sommer. São Paulo er den byen utenfor Japan med størst japansk befolkning. Ikke til å undre seg over da, at gatematen var helt fantastisk.

Men i dag kom nedturen. Nocebo-effekten, placeboens kjipe tvilling, har allerede satt inn og jeg er ikke fremmed for tanken om å ringe mattilsynet om magen skulle slå seg vrang – noe jeg aldri har opplevd i Norge før. Skurken heter Fuji Japanese Restaurant på fisefine Skillebekk – nesten vegg i vegg med ypperlige Hos Thea. Prisene var ikke av de laveste, og vi håpet på et uhøytidelig, men hyggelig besøk. Oppe er det veldig lyst, litt trist, og ganske rotete. Når bordet vi setter oss ved uansett ikke er ryddet etter ti minutter, og vi heller ikke har sett snurten av servitøren, tripper vi likegodt ned trappa for å se om det ikke er hyggeligere nede. Det er det. Et stort norsk-japansk familieselskap opptar nesten hele det ene rommet, men masse søte barn som ler og hyler. Vi finner oss en stillere krok, og venter ti minutter til før servitøren dukker opp. Dvs, han kommer løpende! Ved nabobordet sitter to høflige homser og kelneren mer eller mindre kaster maten på bordet deres. Denne oppførselen fortsetter hele kvelden. Servitøren er heseblesende stresset absolutt hele tiden, trass i at trafikken roer seg helt ned. Vi og nabobordet føler at vi er i veien hver gang vi prøver å spørre ham om noe, og når det har gått en time etter at vi har kommet inn, er forretten fortært, og vi venter fremdeles på sushien.

Misosuppa er helt grei, faktisk. Ikke noe å rope hurra for, men grei. Men Jonas sine kamskjell med asparges er det verre med, særlig ettersom de er langt dyrere. Kamskjellene er litt seige og flate, de er slett ikke saftige eller bløte. Jonas konkluderer i det vi er på vei ut av døra etter måltidet at sausen til kamskjellene var det beste med hele besøket, så den var heller ikke verst.

Når sushien endelig kommer på bordet, etter at vi har måttet oppgi bestillingen nok en gang, blir undertegnede en smule sjokkert. Fisken er stygt skjært. Uvørent, og helt uten sjel eller matglede. Risen under nigirien er liten og ikke særlig pent trykket til. Makien er rett og slett ikke pen, og avocadoen inni er ikke skåret for å passe i en makirull. Vi har bestilt en Moriwase Sushi, altså slik ”familie-sushi” som man ofte får – med tre maki som som regel er med laks – her er den med crab sticks. I tillegg spiser vi en rull maki med ål, og en med soft shell crab. Ålen smaker lite trass i marinade på toppen, og det er en utydelig bismak på nesten all maten. Soft shell-makien er heller ikke saftig, men nesten fritert tørr.

Jeg ser at Robinson og Fredag i Dagbladet gav Fuji en ypperlig anmeldelse, men denne er neste fire år gammel. Fjellsøtt er ikke lenger beskrivende. Virkelig ikke. Her er ikke lenger varme og fuktige vaskekluter, men billigpinner i papir. Tunfisken er ikke lenger blodrød, men nesten brunlig, uelegant skåret og uten den særegne, deilig kjøttsmaken. Flere av de andre avisene har trukket fram Fuji som et av byens beste sushisteder. Det er bare så feil. Så mye god sushi som denne byen huser. Dette er langt under pari. Mye har skjedd siden Fuji var byens eneste sushisted. Både i byen og i restauranten.

Noe av risen er ikke helt kokt. Vannet smaker kjøleskap. Kelneren er til tider frekk. Nabobordet venter en halvtime på dessertkartet trass i et meget tynt befolket publikum på restauranten. Kanskje ikke uventet droppet vi derfor desserten. Dette er, i tillegg til den dårligste servicen jeg har fått noen gang, den dårligste sushien jeg noen sinne har spist. Ikke gå til fjellet. Fjellet må komme til deg.

Tolvskillingsoperaen

Jeg elsker Tolvskillingsoperaen, eller Tiggeroperaen, som Brechts stykke er mer enn inspirert av – det er nemlig en blåkopi av John Gays 1700-talls Londondrama. Scenen er befolket av tiggere, horer og skurker, og et trekantdrama med omkransende slektstre er stammen i plottet.

Men for å sette opp Tolvskillingen må man ha en grunn til det. Man må ha noe å si, noe å formidle til publikum. Sånn er det alltid med teater. Jeg oppfatter ikke hva Det Norske Teatret vil med denne forestillingen. Kanskje det er fordi det er blitt gjort om til musikal. Musikaler er bare underholdning og trenger ingen videre begrunnelse. Det er derfor jeg ikke liker musikaler.

Brecht var en meget kontroversiell dramatiker i sin tid – han var opptatt av å fremmedgjøre publikum for det som skjedde på scenen, og aldri la tilskuerne få lov til å leve seg inn i stykket. Han lot gjerne parykker falle, og lot skuespillerne gå ut av rollen for så å sjikanere og kommentere rollefiguren sin. Han kunne la noen spankulere over scenen med et skilt der det stod ”dette er bare på liksom”, og han syntes ikke det var unaturlig å bruke en Deus ex Machina for å avslutte stykket. Dermed er Tiggeroperaen perfekt for Brecht.

Musikken er lagd av Kurt Weill, og var ekstremt opprørende da den kom. I dag har musikere som Tom Waits, The Doors og Kaizers Orchestra videreført den styggfine måten å musisere på, og vi er vant til denne slags. Sangene er fantastiske, musikken likeså. Hvem kan la være å elske Mackie Kniven, Sjørøver-Jenny, Kanonsangen og Hva lever menn’ske av?

Men castingen er katastrofal. Verst er det at Paul Ottar Haga slett ikke er Mackie Kniven. Mackie er en fantastisk sjarmør. Alle skal falle for ham, og selv om vi vil se ham hengt, skal vi være stupforelsket i ham i samme øyeblikk. Haga er for gammel og trøtt for denne rollen. Han sjarmerer ikke bestemora si engang. Han mangler energi, og kommuniserer ikke med publikum. Enda verre er Sverre Solberg som politimester Brown. Han er bare patetisk. Og på helt feil måte. Det er faktisk litt pinlig. Brown er selvsagt vinglete, han lar sin ungdomsvenn dingle, men Solberg er bare ikke god nok.

De som redder forestillingen er to av Mackies kvinner, nemlig hora Jenny og en av konene hans, mafiakongens datter, Polly Peachum, gestaltet av henholdsvis Evelyn Jons og Heidi Gjermundsen Broch. Begge har en stemmeprakt som er få forunt, og begge er dugelige i sine roller. Sangene spenner mellom operaiske arier og gutturale vræl. Balansegangen mellom det forfinede elegante og det råttent vulgære blir lekkert ivaretatt av begge. Jons sliter med nynorsken, men det er likevel bra at teatret tør å la en svenske slippe til.

Scenografien er klassisk titteskap – industriell stålgrå og dyster – og temmelig fri for humor. Heller ikke den har noe særlig å tilføre forestillingen. Det er fint at man bruker flere etasjer, men man gjør egentlig ikke så mye mer ut av det enn å ha to rekker med folk oppe og to nede, og så står de der og synger, da.

Manuset er så brilliant – fullt av tørrvittigheter, elegant vekslende mellom høytflyvende sosietetsfraser og den mest nedrige rølpeprat. Men i musikalformatet faller mye av den deilige replikkvekslingen bort – eller på stengrunn. Den ramme samfunnskritikken kommer ikke fram, budskapet er slipt vekk. Jeg vil ikke ha musikal. Jeg vil ha Brecht. Men Brecht ville sikkert sagt at dette er det man må tåle. Man skal ikke like alt.

For portugisisktalende

Hoho, jeg fant en artikkel om oss og en om meg i en brasiliansk nettavis!


Visste ikke om den, men husker dagen godt :)

Tatt ved nesen av Hartmann

Sebastian Hartmann er så smart! Uansett hva jeg gjerne ville sagt om Leonce og Lena, så vinner han. Han tar en ved nesen, og lurer en samma hva. L&L er en dritrar forestilling, men jeg synes det var gøy. Men hvis jeg sier at jeg likte den, er jeg dum. For som publikummer blir man ganske konsekvent driti ut. Og dersom en sier at en ikke liker den, er man enda dummere. For det er så mange subtile vittigheter, så mange elegante knep, så mange drops for øyet, så ulike og overraskende sekvenser. Og det handler om kjedsomhet, og da hadde det vært ganske teit om ikke også publikum må kjede seg noen ganger. Skal det være, så skal det være – Hartmann gjør ikke ting halvveis. Han overdriver ALT. Og det hadde i hvert fall ikkefunka dersom han hadde begynt å kompromisse.

Mange folk på første balkong gikk underveis. Noen trampet ut, noen ramlet over stolene ut, mange klarte ikke la mobilen ligge i fred. De som går – hva går de til? Hjem for å se Hotell Cæsar?? Hvorfor kan de ikke holde ut å sitte i teatret og se på noe de ikke får noe ut av? Så mye annet det er her i livet som man ikke får noe ut av. De som går, tør de ikke utfordre seg selv? Tør de ikke tåle at alt ikke er som det pleier, at det ikke er pause så de kan sitte i restauranten og ta seg ut og kommentere? Men vi som sitter igjen – hva får vi ut av det?

Karen, min scenografsamboer, sa at det verste en scenograf nok kan få høre, er at scenografien var bra, men stykket dårlig. Scenografien i L&L er brillijant, intet mindre. Hele det sceniske uttrykket, lyd, bilde, båt, folk, klær – er fantastisk vakkert. Jeg synes ikke det gjør noe at det er dette som virkelig gjør forestillingen. Det er litt som å gå på galleri og se en underlig installasjon. Man begriper ikke så mye, men man tenker mye på det etterpå og kjenner hvordan det gjorde inntrykk på en.

Noen ganger leser jeg ikke anmeldelser før jeg stykket, noen ganger leser jeg alle. Til L&L har jeg lest alle. De fleste er ganske lunkne. Jeg tror de er litt redde for å dumme seg ut, disse anmelderne. På en måte. Fordi de er redde for at Hartmann skal lure dem.

Hvis jeg skal si noe om hva stykket inneholder, velger jeg å si at det er ikke handler om Leonce og Lena, men om alle oss, og om kjedsomhet. Det er helt komplett meningsløst å si at det handler om livet og døden og narkose og overlevelse. Det som er gøy, er at de har beholdt replikkene fra Büchners stykke, men at alle rollene derfra er borte. Skuespillerne har isteden lagd helt nye karakterer. Ikke det at hvem disse nye er har noe å si. Det er fine skuespillere. De tror på prosjektet. De synes det er rart, men jeg tror de koser seg. Det gjorde jeg og.

Verdiløse menn

Vi skulle på prøveforestilling til Jokkes Verdiløse Menn på Torshovteatret med vår Jokke-elskende, dypt lidenskapelige og livlige venninne Kristin. Vi var til og med invitert på trønderske elgkarbonader og øl i forkant - Kristin er nabo til teatret. Men så ble hun så sjuk at hun måtte avlyse. Og vi tenkte at nå kommer denne kvelden til å bli forringa, for er det noen som sprer glede og entusiasme, så er det Kristin.

Men lykkelig overraska var jeg da jeg straks forestillinga var i gang innså at jeg ikke trengte Kristin for å bli revet med av de nedkjørte verdiløse mennene. Jeg har ikke likt så mye av det Jokkes bror Christoffer driver med før, men dette manuset er virkelig glitrende. Jeg har sjelden sittet og skrattledd og humret så kontinuerlig på teater før. Stemninga var topp – knapt et grått hår i salen, folk som responderte med spontane tilrop på det som ble sagt på scenen, ølklirring både i salen og på scenen, folk som sang eller klappet med, folk som bare var fascinerte.

Christoffer Nielsen har selv stått for den sparsommelige scenografien. Han er gnien, og det er greit. Det er sikkert ikke nødvendig å lange mer oppstyr ut av den. Det er spillet og replikkene dette dreier seg om, men aller aller mest handler det om Jokkes sanger. Christoffer har bygd karakterene rundt antydninger han finner i sangene, og sangene får selvsagt mest oppmerksomhet, ikke minst fra publikum. Det skjer egentlig veldig lite i disse livene, men det er vel mye av poenget. Og det funker helt utmerket.

Valentourettes, de gamle gutta til Jokke, utgjør bandet, og det hadde selvsagt ikke vært det samme uten dem. Petter Baarli er den by far mest energiske aktøren på scenen – han hopper og spretter rundt i ett sett og er super self confident, noe som virkelig gjør seg, for det styrker i så utrolig stor graden troverdigheten til hele prosjektet.

Ensemblet består av gamle grinebitere som Finn Schau, som jeg for første gang (ever?) ser i en rolle hvor han virkelig kooser seg. Han er gamle Herr Smith, dommedagsprofeten og alkisen som bare er opptatt av sin egen ubrukelige helse. Det er Jan Sælid, som den kledelig seige, tilbakelente Goggen, det er Kim Sørensen med en fantastisk suveren stemme – han må ha jobbet jævlig hardt for å få den til, han er den sleske og paranoide entreprenøren Knuger’n, og det er sist men ikke minst Gard Eidsvold med en karakter jeg ikke ante han var i stand til å gjøre – han er den perfekte klassiske knarkeren. Han har forresten blitt far. Tror han i hvert fall selv. Nå er jeg litt stygg mot Marte Engebrigtsen, for jeg lot henne ikke få være en av gutta. Men det blir hun aldri. Hun er et deilig deilig bladepillepoppende vrak, men hun ruller ut og inn i historien som en liten ånd, og jeg får ikke helt taket på henne. Hun er den av skuespillerne som er lengst unna å finne kjernen i karakteren sin. De andre er skarpe og litt overraskende helt helt forskjellige.

Godt gjort, ikke minst av den morske regissøren Anders T. Andersen, som sitter og gnurer borte ved teknikerboksen. Han er svært opptatt av å poengtere at det er en prøve. Han vaser inn og ut av scenen, og jeg vedder på at hele gjengen får en omgang pryl når vi har gått – det trenger MYE stramming, og veldig få av overgangene er på plass. Men det gjør ikke noe at første omgang er dobbelt så lang som andre. Jeg er helt overbevist om at de klarer å jobbe seg inn og at de er i boks innen onsdag.

Jonas kommenterte på typisk underfundlig vis; ”Jeg håper de inviterer alle narkisene i gatene til å komme og se dette, slik at det ikke kun blir de som har råd til å gå på teater på fast basis som får gleden”. Men ut fra våre medpublikummere å dømme, kan National kanskje ha klart bragden det ville være å tiltrekke seg en helt flunkende ny tilskuermasse – nemlig guttene under 40 (uten at dama har dratt dem med).

Mere Markens

Det er skikkelig pussig, altså! Var på jobb i går. Alle jeg snakket med om Markens grøde så den for ca et år siden, rett etter premieren, og alle vektlegger hvordan det som virkelig GJORDE forestillingen var lekenheten, energien, nettopp at aktørene på scenen koste seg og likte det de gjorde! Nettopp det jeg sa jeg savnet. Så kanskje hadde jeg likt denne forestillingen dersom jeg hadde sett den før. Før skuespillerne ble så lei at de ikke har lyst til å være der. For det tror jeg nemlig ikke de har. Synd, men da er det vel bare å glede seg til neste Hartmann-forestilling, Leonce & Lena, som har premiere 8. mars. DEN skal jeg se så fort jeg kan, mens det er liv i de der oppe på scenen. Og så har han med noen av de skuespillerne jeg liker best; Jan Gunnar Røise, Espen Reboli Bjerke og Agnes Kittelsen. Dvs de to siste liker jeg vel mest fordi jeg likte Ulrike så godt. Men vi får se. Hun der Mariann Saastad Ottesen er jo Flink, men hun er så hurpete at æsj.

Markens Grøde

Et tonn med torv faller fra taket. De to voksne barna kommer nakne til verden. Eleseus tømmer en kasse øl sammen med Barbro. Heyerdal driter seg bokstavelig talt ut. Hamsun blir nazist og settes i tvangstrøye. En slags alien kommer på besøk. Tja, en helt tradisjonell oppsetning er det nå ikke. Svigermors kommentar: er det alltid de nyskapende og revolusjonerende og bråkete regissørene som får jobben nå eller? Jeg antar at det ikke er det Hartmann prøver å være. Ikke så flåsete, i hvert fall.

Hva er det Hartmann gjerne vil si. Hva slags tanker er det han vil at vi skal gå ut i kvelden med. Hvilke tankeprosesser er det han vil sette i gang hos oss. Han vil åpenbart ikke at vi skal bli grepet, rørt, begeistrede. Overveldede. Nei. Jeg begynner å lure på om han vil at vi skal tenke – jøss, hva i alle dager er det Hartmann prøver å si.

Det aller aller meste som blir sagt er direkte hentet fra Hamsun. Det er stokket litt om på, men man tar seg god tid til å fortelle mange små historier. Og det er fint.

Ingen av skuespillerne gjør noe galt. De er dyktige, alle sammen. Men er de ikke litt lei? De mangler energi. De tror på det de gjør, men de er slitne. Det er en lang forestilling, og den har gått lenge. Men det skulle ikke ha noe å si.

Jeg har skikkelig høy terskel for å reise meg under applausen. Det er bare når jeg elsker det. Men alle disse gamle skrukkemenneskene. De har hørt at dette er en helt spesiell forestilling, at dette er bra. Skal tro om de reiser seg bare fordi de er så fornøyde med seg selv som har gått for å se denne forestillingen, som om de vil bekrefte at de har gjort et riktig valg, som om de prøver å overbevise seg selv om at dette er fantastisk.

Orkesteret

Av en eller annen ubegripelig grunn har jeg helt fram til i går klart å gå glipp av Jo Strømgren. Det har ikke vært med vilje, og jeg skjønner at det har vært en underliggende faktor at jeg aldri har forstått meg på dans. Jeg vet hvordan jeg skal se og oppleve teater, men jeg skjønner ikke et pøkk av hva som skal til for at jeg skal få noe ut av danseforestillinger.

Men nå har jeg kanskje skjønt det likevel. Jo Strømgren gir inntrykk av å være en fredelig trønder, en sånn som ikke på noen som helst måte går inn for å være intellektuell. Men så er han likevel klin kokos. På en veldig fin måte.

Orkesteret er et underlig innblikk i hans verden. Fire kvinner bor på en nedlagt jernbanestasjon. De er utrolig stygge og utrolig bakfulle. Men de er uten mat og uten sprit, og så bare finner de på masse tull. Det kommer post, og det viser seg at Kimmo fra Nigeria har vært en viktig del av alle fires liv. De fire skuespillerne snakker kaudervelsk med finsk aksent, men vi skjønner nesten alt de sier. Alle fire har strålende sprelske kroppsspråk. Fysiske forestillinger er det gøyeste som fins. Og så danser de. Inspirert av finsk tango. Og det GIR masse! Det er virkelig en opplevelse! Endelig, og egentlig for nesten første gang, for meg. Og så synger de. Med mørke, finske røster. Og de er så stygg-fine at det er til å bli rørt over.

Hvorfor må alt ha så mye mening alltid? Kan man ikke bare oppleve? En fullkommen estetisk opplevelse, sa jeg om Reisen til Julestjernen. Det var dette og, bare mye styggere.

Og så måtte jeg si at jeg har lånt bildet av Knut Bry.

Ulrike Maria Stuart

Da den østerrikske forfatteren Jelinek fikk Nobels litteraturpris for et par år siden, var det en overraskelse for de fleste. Damen er sprø, og skriver enorme automatskriftlignende tekster som er umulige å forstå seg på. Sies det. Men med bearbeiding er det kanskje mulig å få noe ut av det likevel.

Ulrike Maria Stuart har lånt fra Shakespeare og fra Schiller, men handler hovedsakelig om Ulrike Meinhof og de andre lederne av Baader-Meihofgruppen, RAF, Rote Armé Fraksjon. Trekantdramaet er en maktkamp, en kamp om agendasetting, om mål og midler, om ideologi, og dessuten om kjærlighet, eller hva man nå velger å kalle det. Andreas Baader og Gudrun Ensslin er et par, og disse to, Hans og Grete, forsøker å sette Ulrike utenfor. Alle tre ender sine liv i tyske fengsler.

Vi har flaks med forestillingen – Romerike Folkehøgskole med lærere okkuperer halve salen, og bidrar til å skape skikkelig god stemning. Det er litt kjipt med bare gæmlisspublikum når det ropes fittefittefitte fra scenen og man titter ned i trusene på hverandre. Jeg vet ikke – jeg blir alltid litt brydd av at de blir brydd, de gamle. Man kan si, ja vel, men de var der faktisk den gangen for 30 år siden, det var ikke vi. Men det at salen er ung, betyr at den er full av idealister, som tror at en bedre verden er mulig. Det passer bra, ettersom det er stykkets siste replikk.

Historien er fascinerende i seg selv, men Elfride hjelper oss med å sette det hele i et mye større perspektiv; ideologisk, historisk, politisk, geografisk. Vi besøker Kina, hvor produksjonen enn så lenge drives, vi er en tur på Cuba, i Frankrike, i Norge. Men hovedsakelig i Tyskland. Vi lager kake av den tyske historien – en blodig og jævlig affære som blir en nydelig, rosa sitronterte. Vi settes i stadige dilemmaer; vi går fra rollen som medborger til rollen som forbruker, som i dag er noe av det eneste som står igjen for oss, folket. Man ynker seg når man føler seg truffet, men akkurat det samme skjer når sosialismen viser seg som et temmelig utopisk og mislykka prosjekt – i hvert fall historisk. Jeg kan både internasjonalen og avanti popoli og andre kommunistiske kampsanger, men selv om koret framfører sangene med stor entusiasme, er alt forestillingen så langt har vist, at de tar feil. Ingenting funker, alt er feil.

Det er så mange av debattene Jelinek tar for seg som jeg har brukt hele 2007 på å føre. Halve året gikk med til å jobbe og bo med sosiale bevegelser i Brasil, et av verdens mest urettferdige samfunn. Marigella, har han ikke rett? Hva med Fidel(?), i den siste talen? Vårt superutviklede samfunn – vi surfer på å undertrykke den tredje verden, derom kan det ikke råde noen tvil. RAF kjempet mot sitt lands fortid, nazismen, på et tidspunkt der ingen i det tyske samfunnet turde å snakke om krigen. Jødene hadde fått litt penger, men ingen riktig unnskyldning. De kjempet også mot den akkumulerende kapitalismen – aksjonene deres hvor de brant ned to svære kjøpesentre ble sett på med en viss aksept og anerkjennelse i det tyske samfunnet. Det var da de begynte å drepe kapitalistene at de satte seg utenfor samfunnet for godt.

Ine Jansen viser med all tydelighet den tvil som lå i Ulrike Meinhof om de mål og de midler gruppen brukte. Den kjente journalisten med borgerlig-intellektuell bakgrunn som skilte seg og dro fra sine barn for å bli blodaktivist, ønsket egentlig at man skulle kunne bekjempe sine fiender med ord og argumenter. Det holdt ikke for Ennslin og Baader.

Det er sjelden jeg digger bruk av effekter som kor, sang, dans, talekor (!), film, teksting (!) og lignende. Men her funker faktisk alt sammen. Det er dritkult. Særlig knepet med svart-hvittfilm fra virkelige og fiktive hendelser, virkelige taler, karikeringen av Baader og Ennslin, de kinesiske konferansierene. Det funker som faen. Og jeg vet ikke om vi har flaks med dagen, men det virker som om de som er på scenen koser seg.

Og så er det dette med alle dimensjonene. Vi er tidvis i Tyskland, tidvis i gamle England hvor Maria Stuart (Bloody Mary) kjemper mot sin søster Elisabeth med den sleipe Leicester i midten. Så er det filminnspilling og skuespillerne bruker sine egne navn, og så er det Hans og Grete og Anna, som riktignok er kodenavnene til RAF-lederne, men hvor Hans og Grete blir et eget lite narrativ. Til siste bryter Ulrike Maria helt ut til oss i det hun på småborgerlig, fitteaktig vis skjeller ut suffløren for ikke å følge med.

Det er forresten et dugelig ensemble de har rasket sammen. Alle drar hverandre, og energien er på topp, selv med bare tre forestillinger igjen, samtidig som alle (?) skuespillerne burde være dritslitne etter en million Julestjernen-forestillinger. Ine Jansen graver seg dypt ned i Meinhofs psyke, Espen Reboli Bjerke og Kikki Stormo er deilige og kjipe og ekle og glammy, og skaper en elegant kontrast til den stille og fortvilte Ulrike. Dybden deres er ikke særlig overveldende, men det er ikke her fokuset ligger.

Jeg tipper at en som hadde likt dette her, ville vært Brecht. Det er ingen som helst tvil om at dette er en forestilling, men du verden så mye det klarer å formidle. Men det er takk og lov ikke vanlig teater – det er temmelig mye mer. Det er helt sykt mye tekst, det snakkes og snakkes og snakkes i to timer uten pause, det er ikke stille et sekund. Jeg tror ikke det er meningen at man skal få med seg halvparten engang, men dette illustrerer nok på ypperlig vis det Jelinek driver med. Det ville vært forræderisk å ha for mange pauser.

Det at man overveldes så totalt av all teksten bidrar også til å sette i gang en rekke prosesser inni hodet mitt. Det er så mye jeg kjenner igjen, så mange ting jeg gjerne skulle ha sagt. Takk, Elfride. Og takk til regissør Melanie Mederlind som tok seg bryet med å bearbeide Elfride slik at jeg kunne få så mye glede av det at jeg var nødt til å gå to ganger. Og det er helt greit at jeg sitter igjen med flere spørsmål enn svar.

tre stykker.

Faust

Nå kan det vel hende at man burde kjenne Faust fra før for å få noe ut av en forestilling man vet et skjært ned til beinet. Jeg har hørt at del to er akkurat like ubegripelig som del en. Når Goethe trengte 28 år på å si det han ville, burde han jo klare å formulere budskapet sitt noenlunde klart. Det kan det godt hande han gjorde. Hva vet jeg. Men ensemblet på Torshov-teatret klarer i hvert fall ikke å videreformidle det. Anders T. Andersen spiller Mefisto, og han er virkelig en fantastisk klovn. Men man blir så opptatt av klovneriene at man ikke klarer å se dybden i karaktereren – hva er det han prøver å si? Birgitte Larsen har jeg vel egentlig aldri likt, så hennes mange rare roller blir bare artige og rare. Og Faust selv? Som min venninne Ingvild så riktig sa; hun forsvinner rett og slett. Den eneste som virkelig overbeviste var han som spilte Hans. Han aner jeg ikke hva heter – men han var virkelig dyktig. For en fyr. Men det hjelper så lite.

Scenografien er kjempelekker, og musikken, levende med en rockegutt, er ok. Men det kommer ingen anbefaling fra denne hånd.

Glassmenasjeriet

Dette er Tennesee Williams mest selvbiogrefiske stykke, og vet man det, river det skikkelig. Særlig på Nationaltheatret. Handlingen utspiller seg i Sør-statene på 30-tallet. Den falmede skjønnheten Amanda Wigfield er hjemmeværende husmor for sine to voksne barn - Tom, dikterspiren som jobber på skolager og drikker altfor mye, og den sykelige Laura, som både har en fysisk skavank og kanskje ikke helt velutviklende sosiale evner. Mora er obsessed med å få giftet bort dattera, og presser Tom til å ta med en ung mann fra jobben hjem på middag.

Wow. Wow. Dette er noe av det aller beste jeg har sett i Norge. Jeg har ikke lyst til å analysere det engang. Vil bare holde på den gode følelsen. Wow. Alle fire er lysende. Og jeg trekker tilbake alt stygt jeg måtte ha sagt om Birgitte Larsen. Hun er jo fantastisk. Og Torbjørn Harr gjør et ypperlig portrett av den unge Tom. Kjersti Holmen kler så godt Tennesee Williams – eller omvendt. Hun er SÅ god! Og denne Jan-Gunnar Røise – hvem er han? Det er han som løper og løper i Hawaii – Oslo, men nå har han lagt på seg litt, og han stråler. Noen mener Williams skriver banalt. Men man vil jo bli rørt. Man vil jo drømme seg bort. Og scenen mellom Jim og Laura er så hjerteskjærende, så vidunderlig vár og skrekkelig. Man er så pinlig berørt av man bare vil gå i oppløsning, både ved Laura og ved hennes mor. Gud.

Amfi har noen heftige fordeler, ass! Man sitter omtrent i fanget på skuespillerne, og dette medfører naturlig nok at de på scenen ikke trenger å spille med sånne voldsomme store fakter. De kan spille mer på mimikk, spille stille. Scenen er så smal, som publikummer titter man ikke inn fra avstand, vi er der inne, vi og. Scenografien er brun. Er fargen lun eller grumsete? Noen ganger det ene, andre ganger det andre. Den er meget vakker. Lysmesteren har også gjort en utmerket jobb, og dramaturgien funker finfint, ut og inn av tre dører. Man føler de andre rommene i leiligheten.

Regissøren er svensk og heter Sofia Jupither. Hun er fabelaktig. Magisk. Mere. Mere.

Først blir man jo født

Det altfor sjelden man går på forestillingene til Teaterhøgskolen. For min del er nok det mest fordi det er så utrolig vanskelig å finne ut av når de spiller. Men det er alltid en skjær lettelse å gå der. De er så rene! De er enda ikke preget av institusjonenes trykkende konformitet. Å, please behold det! Stykket ”Først blir man jo først” er helt merkelig. Jonas elsket det. Jeg synes det var helt koko. I en fantastisk kul scenografi, hovedsakelig bygd på tråder, møter vi seks rare mennesker i en blokk. To helsprø tvillingsøstre, Liss og Tiss, en migrenelidende asosial type, to venner som er som to små barn, og en kjæreste med et lass kofferter. Tre av skuespillerne gikk jeg på folkehøgskole med; Audun, Julia og Mattis. Og det er utrolig morsomt å se hvor mye mer håndverk det er i det de gjør nå enn den gangen for seks år siden. Men den som virkelig har komisk talent, er Trulte, Marte Mørland. Ingen av disse folka er normale, gitt. Men de er veldig søte, og selv om språket veldig ofte ikke gir mening, er det veldig poetisk. Det er fargerikt, og det er kostymene og stemningen også. Jeg fikk ikke så mye intellektuelt utbytte av stykket, men det bobler litt i magen av dette lille fyrverkeriet.

Å kjøpe ny mobil

Etter at vi kom hjem fra Brasil har jeg innsett at det er et slit å ha en mobil som må lades daglig fordi den er så gammel og sliten. Men jeg hadde vent meg til Sony Ericsson, og kunne godt tenke meg å fortsette med dem. Jonas, min egen FBI, elsker å finne Den Perfekte Tingen, det være seg kamera, mobil, mp3-spiller, data. Så etter alt i alt mange timers søk, med Anna i bakgrunnen med "Nei, den har stygge knotter"-kommentarer, fant vi endelig en perfekt mobil. Den er enkel, veldig pen, ryddig, kler meg og heter Sony Ericsson T250i. Hurra! Vi bestilte den fra XD.no, for bestiller man på nett har man 14 dagers ubetinget angrefrist.

Trodde jeg.

Det ER en fin mobil, men den har en feil - den mangler funksjonen "Egendefinerte ord", dvs man kan ikke legge til egne ord. Dvs at prosessen med å skrive sms, som helt klart er det jeg bruker mobilen mest til, blir en håpløst treig ting å gjøre, all den tid man ikke kan skrive på dialekt og ordboka ikke kan skrive navnet mitt, navnet på skolen min, adressen min og alle de mer eller mindre "uvanlige" ordene som forekommer i hver eneste melding som kommer fra min hånd.

Ettersom angreretten er ubetinget, så fremt ikke mobilen tydelig er skadet eller bærer preg av bruk, bestemte jeg meg for å returnere den. I loven står det at det skal følge med angrerettsskjema i posten. Det gjorde det ikke. XD selv hevder at de har sendt angrerettsskjemaet på mail. Det kan se ut som om de har forsøkt, men det som evt er ment å være linken, virker ikke. Jeg skjønte altså ikke hvordan jeg skulle få fatt i rett skjema. Til slutt innså jeg at man kunne registrere retur på hjemmesidene deres. Jeg trodde da at skjemaet ville komme i posten, men det gjorde det ikke. Jeg måtte skrive ned et returnummer, og returnere telefonen. Det gjorde jeg den dagen det var gått 14 dager.

Ettersom mobilen ikke bærer fnugg av preg av bruk, ble jeg ganske paff da jeg fikk beskjed om at "siden jeg hadde brukt mobilen SOM MIN EGEN, og hadde mottatt anrop i over en time, samt sendt mer enn 90 sms, var mobilen for slitt til å kunne returneres". Wow. Hvor står det!!??? Jeg finner det ikke. Og mobilen ser totalt ubrukt ut.

Jeg fikk beskjed av XD om at dette er deres endelige avgjørelse, og at dersom jeg ikke er enig, får jeg ta saken til Forbrukerrådet.

Jeg tenkte at det kanskje finnes en annen mulighet. På Sony Ericssons hjemmesider for min mobil, står det svart på hvitt (grønt) om T250i

Inntasting med ordforslag Skriv tekstmeldinger og e-post raskere. Mens du skriver, sjekker telefonen ordlisten over tidligere brukte og egendefinerte ord, og kommer med forslag.

Det gjør den aldeles ikke. Så jeg skrev til Sony Ericsson og spurte om de enten kunne lage en oppdatering eller ta imot retur av min mobil ettersom de driver villedende reklame og jeg aldri ville kjøpt mobilen dersom jeg visste at den ikke kunne legge til egne ord.

Det vil de ikke.

"Detta är tyvärr felaktig information på hemsidan som vi har felanmält.

Vi reserverar oss för feltryck och kan tyvärr inte ta tillbaka din mobil, denna diskussion får du ta vidare med din återförsäljare."

Tusen takk. Så hva gjør jeg nå? Skriver til Forbrukerrådet? Satser på bloggerens makt?! Det funket for Julie..

Jeg kan ikke ha en mobil som ikke har Egendefinerte ord-funksjonen. Jeg blir så sinna på den hver gang jeg skal skrive melding. Det er ikke forsvarlig for helsa mi.

Cirque du Soleil - endelig!

To av de aller kuleste forestillingene jeg noen gang har sett, var Romeo og Julie på Elverket i Stockholm, og 100 % i Bærum Kulturhus. Den siste stod\svenske Cirkus Cirkör helt og fullt for, i den første samarbeidet de med Dramaten, en karateklubb og en dansetrupp.

De to siste månedene våre på Romerike Folkehøgskole holdt vi på med nysirkus, akrobatikk og comedia del arte dag ut og dag inn. Vi trente fra 9-15, og etterpå trente vi enda mer, før vi svømte for å bli smidige og sterke. Herregud, så gøy det var. Marie, den svenske tjeien som gikk på skolen, hadde gått på sirkusskole, og fungerte som hjelpelærer. Det var hun som introduserte meg for Cirque de Soileil.

Alt jeg har sett av nysirkus EVER har referert til dem. De er den store, canadiske sola i nysirkussolsystemet, mens de andre er små stjerner eller i høyden planeter, langt, langt unna. Når navnet er så stort, er fallhøyden det også. Men -tenk at de var kommet til lille Oslo! Det er de dyreste billettene jeg noensinne har kjøpt. Men det var verdt det.

Delirium er den første forestillingen de gjør "vanlig" turné på. Og de gjør den i samarbeid med en kommers pengebedrift. Hva skal man forvente...? Vi skjønte jo at det lå an til en voldsom tilgjengeliggjøring av det ellers ganske sære stoffet. På en måte er det jo ikke dumt - man når helt sikkert ut til mange, mange som lar seg frelse, mens de ellers aldri ville kommet seg på en nysirkusforestilling.

Det er en meget ujevn forestilling. En del supre akrobatiske høydepunkter til tross - det mangler et tema, en historie, en rød tråd. Man har klippet og limt fra ulike Cirque du Soleiloppsetninger, og man har gjort musikken mye mere mainstream. Hvilket er en tragedie. I hvert fall for sånne som meg som hater harry el-gitar og trommesettet fra musikkrommet på barneskola.

De har dessuten satset voldsomt på multimedia. Tre enorme skjermer lokker oppmerksomheten til seg, og noen ganger er det også med hell. Men det er aldri noen tvil om hvor jeg helst vil hvile øynene: på artistene. De er fantastiske, helt klart. Aller best er nummeret som starter med en trommebattle mellom to tribes, og som følges opp av en trapes- brytekamp mellom to urbane, unge herrer. Hvis man skal kunne peke ut temaer, må det nettopp være i kontrapunktet (?) tribal/urban.

Rockeringdama er suveren, tross heftig diskostil, det samme er de fire leopardtrusebekledde menneskelig-pyramidemakerne. Sambanummeret fra Brasil er en annen highlight; utrolig fargesprakende og fengende, mens Dame Med Ball er vakker, men kunne gjort mer ut av seg. Nesten aller kulest er likevel de tre dukkene som danser og vikler seg i sånne hengende duker. Der funket også multimediahendene som vinket sakte rundt dem. Det eneste nummeret jeg hadde tittet på på YouTube, er by far det dårligste i forestillingen, og jeg vil ikke linke til det, for det er virkelig ikke representativt.

Sangerne fikk genrelt alt for mye oppmerksomhet, det samme gjorde dette hersens Bandet. Og dansemovsene ble repetative. Jeg vil ha MER særhet, MER fokus på lys og scenografi (begrenset hva man kan få til når man skal rigge alt på 9 timer), MER raffinert klovnei og MER akrobatikk. Og en historie. Så vi har lovt oss selv at vi skal mer på solsirkuset, men neste gang er det kanskje vi som skal komme til fjellet, ikke hoppe på når fjellet utrolig nok kommer til oss.

Hjemkomsten

Så "Hjemkomsten" av Harold Pinter. Pinter er kul. En brite som skrev sine beste ting på 60- og 70-tallet, men som fikk Nobelprisen for bare et par år siden. Han er kjent for pausene sine, underteksten og absurditeter. Pinter er gøy.

Men jeg halvsov meg bokstavelig talt gjennom hele første runde. Vet ikke om det var lyset og musikken, at jeg var trøtt eller om det rett og slett var kjedelig og at jeg irriterte meg over de fjollete gamle damene som fniste høyt hver gang Ousdal d.e. slengte ubehøvlede gloser om seg (noe han gjorde gjennom hele stykket) som gjorde det, men jeg konstant på nippet til å sovne. Kanskje dén scenografien kunne være noe for mitt fremtidige soverom.. Jeg likte forøvrig den; skitten og lekker. Stor og oppstilt i et klassisk titteskap.

Uansett - etter pausen kviknet både jeg og pjesen til. Hahaha - det var brilliant. For min del kunne jeg skippet å være der fram til pausen. Nå blir det action.

Hele greia er altså at 4 gubber bor alende uten kvinnemennsker tilstede. To aldrende brødre, hvorav Ousdal d.e. er patriarken som tror han styrer familien (samtidig som han står for all matlaging i huset), og Per Jansen som privatsjåfør (av yrke altså). Ousedals to sønner, Ousdal d.y. og en fyr jeg aldri har sett før og som uansett ikke gjør det store inntrykket. Den første ser ut som en,, hva var det Julie sa - flattør, mens den andre prøver å bli bokser. Så kommer den tredje sønnen hjem. Med sin kone som ingen har hørt om eller sett før, angivelig fordi paret bor i USA hvor Han er doktor i filosofi.

Ruth, som dama heter, er hovedpersonen i stykket. Det skulle ikke forundre meg om det er hennes hjemkomst tittelen spiller på. At det er hun som hører hjemme i dette galehuset. Hun tar rommet fra første stund, og gjør forøvrig som hun vil. Det som er så gøy med stykket, er å se hvordan alle karakterene forsøker å dominere hverandre. Alle tror liksom de har makta. Kanskje er det egentlig Ruth som har den. På tross av metodene hun bruker, som i hvert fall jeg finner ganske forkastelige. Hun spiller på sex fra begynnelse til slutt. Mannen hennes virker noen ganger stressa over det, andre ganger ser det ikke ut til å bry ham det aller ringeste.

Måten man snakker om kvinner på, hvordan ingen reagerer på de florerende stygge betegnelsene, tyder på at man her i familien går ut fra at alle kvinner er horer og loppete fitter. Man kommer stadig tilbake til Jessie, "guttenes" mor, og man undrer seg over hva hun kan ha vært slags husholderske. Jeg vil anta at hun var ganske lik Ruth.

Det geniale knepet til Pinter er vel også måten han spiller på våre forventninger om hva som skal skje. Når Ousdal d.y. insisterer på å danse med Ruth, for så å sette igang med å råkline med og beføle henne i hennes manns nærvær, er det ikke til å unngå at vi forventer at han skal gyve løs på sin bror. Eller i det minste protestere på den ene eller andre måten. Men det gjør han ikke. Han lar seg knapt merke med det som skjer, også når den andre broren kommer hjem og overtar henne. Hele denne plutselige omveltningen i struktur - fra det relativt sosialrealistiske til det totalt absurde hvor de hjemmeboende gjør henne til til hore, og ikke bare for seg selv - er så sjokkerende at til og med den gamle skrukkemannen med stokk som sitter ved siden av meg, gapskratter. Vi gapskratter alle sammen - i lettelsen over at det ikke er oss selv det skjer med?

Men Ruth ser ut til å være komfortabel med situasjonen. Det ser faktisk ut til at hun behersker den, at den er ønsket fra hennes side. Hun setter alle under press, stiller krav, og får sin vilje, særlig overfor Ousdal d.y., som viser seg å være en veletablert hallik. Og når Ousdal d.e. i siste scene faller på sine knær og regelrett krabber mot henne mens han gjentatte ganger roper "Kyss meg!", begynner man å lure på om dette stykket er en kritikk av tidens kvinnesyn, eller om Pinter kanskje egentlig er helt forstokket. Gud veit.

Da vi kom ut, spurte Jonas: "Men si meg en ting - hva handlet dette stykket om?". Ingen kunne svare. Men det tror jeg er et av poengene til Pinter. Vil gjerne se mer av ham. Kanskje jeg skulle få tak i filmatiseringen av the Homecoming fra 1969.




Igår ble jeg med Karen på Den Arabiske Natta på Det Norske. Jeg likte midtpartiet som minnet meg om en av mine favorittbøker "Mesteren og Margarita", men ellers synes jeg Elisabeth Ryggs anmeldelse var helt i tråd meg det jeg mener, så jeg gidder ikke si noe mer om den saken

Himmelweg

·
Vi blir kommandert fra vi kommer inn – Øigardens blikk gjør at jeg faktisk ynker meg og blir litt redd.

· Da vi hadde Nyere europeisk historie hadde jeg fordypning i Holocaust. Vi leste rapporten fra Røde Kors etter besøket i Terezin. Vi lærte om det som ble bestemt i Wannsee. Vi studerte enkeltskjebner, systemer og prosesser. Men mange ganger er det vanskelig å si akkurat hva som skjedde, og historieskriveren er aldri objektiv. Derfor er det å ta utgangspunkt i en historisk hendelse man ikke kjenner alle fakta i superspennende på teater.

· Mayorga, dramatikeren, fantaserer fritt, er filosof, eksperimenterer med ulike uttrykk og hvor mye han trekker inn publikum. Han er noen ganger politisk, noen ganger apolitisk. Han sjonglerer med stiler, risikerer å drite seg ut ved å skildre det kvalme og skrekkelige som faktisk skjer. Men han velger vekk aggresjon på scenen, og går elegant klar av de fleste skjær i sjøen.

· Så hva oppnår han? Som publikum tvinges man ut og inn av sinnsstemninger, avsky, skuffelse, tragikomikk, og ut og inn av roller; fange, delegat, lytter, kulisse. Man integreres i forestillingen på en, for meg, ny måte, og føler at stykket på en måte er avhengig av deg, av publikum. Og det er alltid like interessant at alle ser deg. Lyset er ofte på, og man følger med på andres respons.

· Den lange åpningen, monologen til Røde kors-utsendingen, spilt av Kai Remlov, blir aldri kjedelig. Glemmer nesten at det skal skje noe mer dramatisk. Vi ser for oss bildene han beskriver. Vi følger ham, tror på ham – inntil han skuffer oss når han sier at han ville gjort det samme. At han fornektende og selvrettferdig forsvarer det han gjorde.

· Terezin som inspirasjon, men hvorfor er åstedet lagt 30km nord for Berlin? Bare forvirrende.

· Skuffelsen over de elendige barneskuespillerne er den samme som kommandanten føler. Men vi får ikke kjenne på Gottfrieds frykt. Hvorfor går de med på skuespillet? Ingen har noe å vinne, men ingen har noe å tape; kanskje vil de slippes fri etterpå? Kanskje de får leve? Gutten og jenta: han jobber fordi han fremdeles tror på fremtiden, og selv om det bare er en replikk han har fått utdelt, er det sannehet i det. Hvorfor skulle han ellers gå med på å spille rollen?

· Meta meta er vanskelig, men her fungerer det. Teater som politisk filosofisk tenkeboks.

· Kommandanten, eller Jon Øigarden: fabelaktig sjarmerende og motbydelig: enormt følelsesmessig engasjement i forhold til kommandantens forestilling, men totalt fraværende følsomhet i forhold til menneskenes situasjon i leiren.

· Den lille jentas grufulle smil; har hun skjønt hva som står på spill? Hvorfor avviker hun fra skjemaet når det gjelder? Hun har ikke fått beskjed om det.

· Scenografi: skoene våre som del av scenebildet gjør at vi trekkes inn i stykket – de har noe som er vårt. Vi skal være Røde Kors-utsendingen, men samtidig skal vi ydmykes ved å sitte på gulvet (på utrolig gode puter!). Litt forstyrrende moment fordi man er usikker på den rollen man blir tildelt. Men nettopp den samme følelsen har jo jødene i leiren, så det er et poeng. Å ha skuespillerne tassende blant oss er uvant, men jeg har alltid likt deltakende og direkte kommuniserende teater som ikke prøver å skjule at det er teater. Her blander man – og det er nesten enda bedre.

Águas de março

É pau, é pedra, é o fim do caminho
é um resto de toco, é um pouco sozinho
é um caco de vidro, é a vida, é o sol
é a noite, é a morte, é um laço, é o anzol
é peroba do campo, é o nó da madeira
caingá, candeia, é o Matita Pereira
É madeira de vento, tombo da ribanceira
é o mistério profundo
é o queira ou não queira
é o vento ventando, é o fim da ladeira
é a viga, é o vão, festa da cumeeira
é a chuva chovendo, é conversa ribeira
das águas de março, é o fim da canseira
é o pé, é o chão, é a marcha estradeira
passarinho na mão, pedra de atiradeira

Uma ave no céu, uma ave no chão
é um regato, é uma fonte
é um pedaço de pão
é o fundo do poço, é o fim do caminho
no rosto o desgosto, é um pouco sozinho

É um estrepe, é um prego
é uma ponta, é um ponto
é um pingo pingando
é uma conta, é um conto
é um peixe, é um gesto
é uma prata brilhando
é a luz da manhã, é o tijolo chegando
é a lenha, é o dia, é o fim da picada
é a garrafa de cana, o estilhaço na estrada
é o projeto da casa, é o corpo na cama
é o carro enguiçado, é a lama, é a lama
é um passo, é uma ponte
é um sapo, é uma rã
é um resto de mato, na luz da manhã
são as águas de março fechando o verão
é a promessa de vida no teu coração

É pau, é pedra, é o fim do caminho
é um resto de toco, é um pouco sozinho
é uma cobra, é um pau, é João, é José
é um espinho na mão, é um corte no pé
são as águas de março fechando o verão
é a promessa de vida no teu coração

É pau, é pedra, é o fim do caminho
é um resto de toco, é um pouco sozinho
é um passo, é uma ponte
é um sapo, é uma rã
é um belo horizonte, é uma febre terçã
são as águas de março fechando o verão
é a promessa de vida no teu coração

É pau, é pedra, é o fim do caminho
é um resto de toco, é um pouco sozinho

É pau, é pedra, é o fim do caminho
é um resto de toco, é um pouco sozinho

Pau, pedra, fim do caminho
resto de toco, pouco sozinho

Pau, pedra, fim do caminho,
resto de toco, pouco sozinho

-Antônio Carlos Jobim

VERST OG BEST MED BRASIL - en oppsummering etter fem máneder

Noen av de beste tingene med Brasil, har også motstykker som er noe av det verste med Brasil. En av våre sterkeste opplevelser, det vi virkelig ønsker å ta med oss hjem, er brasilianeres instinktive og selvfølgelige måte å dele med alle rundt seg. Gjestfrihet og gavemildhet er trekk som er gjennomgående for Brasils innbyggere, og de synes det ville være horribelt om f.eks alle bare skulle ta med den ølen eller den vinflaska de selv skulle drikke på en fest. Men likevel er det ingenting som står så sterkt i dette landet som eiendomsretten. Hele landet er fullt av gjerder. I byene er det høye betonggjerder med skarpe glasskår eller strømgjerde på toppen, på landet er alle eiendommer gjerdet inn og ved porten står det ”Ulovlig å entre dette private området”. Overalt er gjerder, og overalt er eiendom bevoktet. Og når den sosiale urettferdigheten og ulikheten er så påfallende og enorm, må det jo være noe som virkelig ikke ønsker å dele. Men individer imellom er det den mest naturlige ting av verden.

Et annet fellestrekk brasser har, er at de er overmåte hjelpsomme. Overalt hvor vi kommer, er folk klare til å hjelpe deg videre, som regel uten at du har bedt om hjelp en gang. Og aldri forventer de noe igjen, og aldri har vi opplevd at de ikke oppriktig VIL hjelpe. Men på den annen side er det ikke måte på hvor farlig Brasil i de fleste brassers øyne er. ”Nei, skal du dit”, sier de, ”der er det jo fryktelig farlig. Da må du passe på tingene dine og ikke la noen hjelpe deg med bagasjen og slikt. Helst bør du ta taxi rett fra busstasjonen. Og husk å avtale pris på forhånd, ellers blir du bare lurt.” Men vi har enda ikke vært særlig bekymra, selv om vi noen ganger lytter til rådet om at det er bedre å ta en taxi for mye enn en for lite.

Hva skal man så si om brasilianeres direkthet? Den er overveldende, for one. Gutter på gata som wooer eller sier tsk tsk og lokker på jenter som om de var katter. Samtidig som de helt åpent forteller alle som vil høre om at de gjerne vil ha ti kjærester på en gang. Damene derimot, er mest opptatt av om du er tynn, tjukk, lys eller mørk. Og det får du høre. Her er det ikke noe baksnakking, men heller ikke noe som heter politisk korrekthet. En lærer seg også til å bli tatt mye på – brasser er glade i kroppskontakt, og ville synes du var fryktelig kald og lukket om du bare gav dem et distansert håndtrykk første gang dere møttes. De knytter seg fort til folk og er fortrolige nesten med det samme, men ute av øye, ute av sinn. Slik er det i hvert fall med de brasilianske kjæresterier.

Noe jeg virkelig elsker med brasilianere er at de plutselig, spontant og helt uoppfordret kan bryte ut i sang. Det har skjedd fire ganger bare i dag. De er rett og slett utrolig livsglade, og er eksperter på å kose seg. Men på den annen side er det en viss dødsforakt ute og går. Trafikken her er galskap; alle kjører som svin og ingen bryr seg om medbilister, langt mindre syklister og fotgjengere. I tillegg er det sosialt akseptert å fyllekjøre og kjøre seks stykker i bilen. Og ingen stusser over at de noen ganger bokstavelig talt må henge ut av den åpne bakdøra på bussen som kjører i full fart gjennom nattmørke gater.

Mowgli-Anna

Juli tok brigadeprosjektet pause, og alle ble spredt utover. Vi var fem som dro til Amazonas. Vi fløy fra Brasìlia til Manaus, en kjempestor by midt i regnskogen. Flyreisen var temmelig interessant – først var det enorme åkre som lagde et slags kjempesjakkmønster i landskapet under oss – ingenting lå ubrukt, og åkerarealene var på størrelse med norske byer. Det fantes ikke natur. Skogene vi så var alle plantasjer der det ikke finnes biodiversitet, og der trærne som plantes er hurtigvoksende og bruker store mengder vann for å vokse. Så kom vi til en klar og tydelig grense der regnskogen begynte. Og så var det bare grønt og grønt. Noen ganger var det røyk å se fra folk som brenner skog. Andre ganger kunne man se flystriper. Vi kjørte over mange svære elver, men ikke noe tydelig industri eller sivilisasjon før vi kom til Manaus. Dvs, nå i ettertid har vi sett at langs elvebreddene bor det ALLTID noen. Det er bare ikke så greit å få øye på dem fra et fly.

Manaus er ikke min favorittby. Den oppstod i forbindelse med jakt på mineraler som gull og diamanter, men vokste seg stor under gummiboomen på slutten av 1800-tallet. Man kan i dag se hva slags vakker by det må ha vært, men størsteparten av de gamle kolonihusene ligger i ruiner. Litt som man ser for seg i Havanna, kanskje, men her er husene fraflytta og lianer vokser ut av de gapende tomme vinduene. Vi bodde i et litt shabby strøk, men folk var vennlige og hjelpsomme.

Planen var hele tiden at vi skulle på skogstur, og etter å ha besøkt ymse operatører, bestemte vi oss for å bli med vennlige eco-planet tre dager. Den blide gutten fra kontoret kom og hentet oss fem i bilen og kjørte oss av gårde til en havn litt utenfor byen. Stemninga var tipp topp, men så plutselig ble vi vinket inn til siden av et par gretne poliser. Plutselig var det altså ikke greit å kjøre 6 personer i en bil, noe vi sikkert hadde vært enige i om vi hadde vært i Norge, men som er så vanlig her at man ikke engang tenker over det. Så fulgte en lang diskusjon mellom den stakkars Marcelino og betjentene. Det endte med at politimennene gav oss skyss det siste stykket (i to omganger) og at Marcelino mistet lappen. Håper han ikke mister jobben og, for det var mye kjøring han drev med.

Det var det første eventyret, og derpå fulgte ganske mange. Vi kjørte tøfftøffbåt oppover elva i en time, så kom vi til et enkelt losji der vi skulle være den første natta. Etter lunsj dro vi ut for å fiske piraja. Forsiktig kanoet vi inn mellom den oversvømmede skogen, der bare trær på over fem meter var over oss. Det var kjempespennende og mystisk, og det var disse hissige små fiskene også. Jonas hadde virkelig talent, og halte inn fem nydelige sinnatagger. Jeg fikk to stykker, men de var tilgjengjeld de giftigste av alle. Gaiden vår, Vincente, var kjempeentusiastisk og fortalte masse. Etterpå dro vi for å lete etter dovendyr. Vi fikk se hele fem stykker, men de som var sånn passe nært elva satt i trær som enten var for skjøre til å klatre i, eller som det viste seg å bo mangder av sinte maur i. Vincente klødde og hoppet og hadde åpenbart kjempelyst til å hente ned et dyr for å hilse på, men de fikk være i fred for oss alle fem. Da det begynte å skumre, satte vi kursen for noe som så ut som en hvit kladd midt i alt det gråsvarte. Da vi kom helt nærme så vi at det var tre trær fulle av hvite fugler kalt gasa. De samler seg der om kvelden og kakler og lager så mye spetakkel at de skremmer bort de dyra som kunne tenkt seg å angripe en ensom gasa. Da det var blitt helt mørkt, begynte vi å lete etter alligatorer. Vincente stod helt foran i båten og lyste langs elvebredden med lommelykt. En gang så vi et skikkelig digert øye, og jeg tenkte –gufs! Er det han der vi skal plukke på nesen? Heldigvis var ikke Vincente så gal, og vi lette videre. Plutselig la Vincente seg ned foran i båten, og Paulista, hjelperen hans, styrte båten rett mot sivet. Med lommelykta i kjeften strakk Vincente plutselig armene ned i sivet, og før vi kunne si krokodille hadde han fisket opp en liten alligatortass. Han forklarte masse om dyret, som var paralysert av lommelykta (be Jonas om imitasjon – hysterisk morsom). Alle fikk holde ham, og så slapp vi ham ned i vannet igjen. Uff, det må ha vært hans livs sjokk. Håper han kommer over det. Han var mye mykere enn jeg hadde forestilt meg. Dagen etter var vi på jungeltur med en lokal fyr som hadde machete, men som ikke sa så mye. Vi så masse spennende trær, og siden vi spurte og grov sånn hele tida, lærte vi ganske mye. Om kvelden pakket vi snippsekken for å dra på overnattingstur uti skauen. Lokalmannen og Paulista var med. Paulista slet noe aldeles fryktelig med å få futt i bålet, men snart var det deilig grilla kylling med ris og kaffe. Og sardiner til Mari som er veggis. Imens hadde lokalmannen i et rasende tempo hugget en haug rette små trær som vi (han) bygde en gapahuk av. Eller noe lignende. Vi rigga oss til med hengekøyer og myggnett, og fikk etterpå høre om da lokalmannen jobbet med å lete etter olje for Petrobras. Etter en liten cachassa for å få sove, klatret vi inn i det første og eneste myggnettet vi har brukt på hele Brasiloppholdet. Det hadde kanskje ikke blitt så verst hadde det ikke vært for at Jonas fikk et plutselig og voldsomt anfall av mange ting på en gang. Klaus og mygg og drink og en uutholdelig varme. Så han tassa rundt og gjorde sitt beste for at vi andre heller ikke skulle få sove.


Da vi kom tilbake til sivilisasjonen, var det egentlig rett om bord på elvebåten MS 11.mai som vi skulle ta til Belém over fire dager. Den blide Marcelino hadde vært om bord og hengt opp hengekøyene vi hadde kjøpt på forhånd om morran, så det var bare å gå om bord. Etter min første virkelige krangel på portugisisk. Noen lossemenn som jobbet på brygga hadde raska med seg bagasjen vår og lagt i vei uten å avtale noe som helst, og da de så krevde den ublu pris av 30 kr per kolli, altså 150 kr til sammen. Jeg klarte å prute oss ned på 60 kr til sammen og var ganske fornøyd. Så hadde også alle som var rundt, altså alle som skulle på samme båt som oss, hørt at vi snakket portugisisk, og det var lett som en plett å få venner på båten.

Belém har vi ikke stort å berette fra, for vi ble bare en natt. Men om kvelden før vi dro tok en rastamann vi hadde truffet på båten oss med til et sted der vi fikk den beste maten og den beste caipirinhaen vi har fått så langt i Brasil. Det var helt ute ved havkanten og kjempehyggelig og diskret.


Etter enda 35 timer på buss var vi så i Recife, hvor vi straks tok oss ut til Olinda, en kunstnerby som ligger litt nord for storbyen. Her er vi nå, og her blir vi noen dager. Det er kjempegod stemning, og etter å ha oppdaget at alle hosteller og pousadaer er spinndyre grunnet en ukeslang kunstmesse, fant vi en dame som leier ut et rom til en billig penge. Vi lander alltid på beina og siden vi får bruke kjøkkenet hennes fråtser vi endelig i deilig frukt og grønnsaker. Siden vi bor ved havet har det plutselig blitt mulig å få tak i rimelige reker og fisk, så nå er vi helt i himmelen, og sitter man på lokalbussen et stykke, kommer man til de deiligste strender. Dette må være Brasils Montmartre, nå med strand! Dama vi bor oss virker å være litt upper class, men etter å ha prata og diskutert litt, viser det seg at hun har MST-kalender og en mann som er deputado (parlamentsmedlem) for kommunistpartiet. Hun er litt redd for favelaen like ved, men er opptatt av å leie inn lokal hjelp til det hun trenger å få gjort. Artig. I dag har det regna hele dagen, så vi har bare gått tur og ellers lagd deilig lunsj og skravla med dama. Men i kveld skal vi på trommeshowet til en venn av Kristin, som vi dumpet borti på det første herberget.