Smalhans med smell

Denne helga fikk Jonas og jeg barnefri kveld og mulighet til å gå ut. Da vi dumpet ned i sofaen på Ringen kino var jeg først litt redd for at ingen andre hadde booket kjærestesofa, men der hadde jeg intet å frykte – det var masse dater ute og gikk. De to eldre damene var nok de søteste. The Grand Budapest Hotel var nøyaktig som forventet: Wes Anderson lager film for fansen, men nydelig var det. Og passelig romantisk for oss. Etterpå ruslet vi over til St. Hanshaugen og Smalhans.

Om kvelden kan man på Smalhans velge mellom en treretter (Smalhans) og en femretter (Krøsus). Vi var ikke megasultne, men ville gjerne smake på alt, så vi valgte en av hver. Fram til kjøttretten tenkte jeg kanskje at vi burde gått for to Krøsus, men med svin ble magen fort full, og jeg var veldig fornøyd med valget.

Knapp kelner 

Første rett var en spekeplanke. Vi fikk fennikelsalami og en ok villsvinpølse, men det beste var den italienske drømmen av ei skinke fra San Daniele. ”Kjøttegenskapene til grisene, som veier minimum 160 kg, kombinert med høyde og beliggenhet, gir San Daniele-skinken en særpreget smak som er mild og behagelig”, sier Jacobs, som har ei skinke herfra blant sine utvalgte. Dessverre var ikke servitøren vår like informativ. Hun virka rett og slett litt urutinert og veldig knapp, og ikke så flink til å beregne sitt publikum. Det var ikke noe ekstra å hente, enda vi gjerne fisker for å få mer informasjon. Det var synd, for, som vi lærte i The Grand Budapest Hotel, kan servicen i seg selv være besøket verdt.

Smalhans har ikke vinpakke. Vi bad om forslag til drikke, for med en bredt sammensatt meny var det vanskelig å finne ut av det på egenhånd. Dessuten er det vel jobben til en servitør å gi råd om vin. Det kunne hun ikke. Men vi var veldig fornøyde med cavaen vi fant – bobler passer til alt, tenkte vi. Og dessertvinen vi fikk foreslått til osten (en recioto) fungerte ypperlig.

Jordomseiling på en asjett

Rett nummer to var en verdensomseiling i seg selv. Klippfisk, chipotle og kimchi. Chipotle er røkte jalapenos fra Mexico, og kimchi en en fermentert kålblanding som er selvskrevent  følge til mange koreanske retter.  Selv er jeg særs glad i klippfisk, og elsker å oppdage nye, gode måter å presentere den på. Men selv jeg måtte heve øyebrynene ørlitt over denne komboen. Men trass i at maten totalt sett var blitt utsatt for ekstremt mange former for konservering, og alle tre elementer er kraftige i seg selv, slo de hverandre ikke i hjel. Det var skikkelig vellykka, synes jeg.

Neste rett var også et høydepunkt: Friterte torsketunger med rødbetpure og remulade. Jeg har vage barndomsminner om torsketunger jeg åt med en viss motvilje, men jeg veit ikke helt hva det kom av. Dette var virkelig snadder! Pappa stekte tungene i smør, så jeg tipper det var ganske godt, men Smalhans´ tunger er fritert til perfeksjon. Varme og saftige, knasende sprø. Flotte farger, utrolig innbydende og delikat, samtidig som presentasjonen er nedpå som på et litt raffinert gatekjøkken. Bra! Det er akkurat passe lange pauser mellom hver rett, og vi får god tid til å skravle, også med herrene på nabobordet. 

Skjell til besvær, teknikk til begjær

Vi var heldige og fikk en av kveldens siste serveringer med jospergrillete hjerteskjell. De små skjellene ansees å være hakket lekrere og mer kompakte enn blåskjell, og tilsatt friske koriander, hvitløk og lime var det en herlig, liten rett. Selv er jeg minst like stor fan av blåskjell, men det er veldig gøy med andre skjell innimellom. På nabobordet var de ikke like heldige. Der satt en kar som har vært i restaurantbransjen i Oslo i tjue år, med en kavaler som ikke har likt eller spist fisk eller sjømat siden han ble tvangsfora i åtteårsalderen. Uten advarsel var hjerteskjellene bytta ut med blåskjell. Jeg hadde nok aldri kommet på tanken å klage, men disse guttene var rutinerte. De sendte skjellene rett ut, og fikk raskt besøk av kveldens hovmester, strålende vennlig og unnskyldende. Hun gav dem få to glass vin hver som plaster på såret, og gjorde ellers gode mine til slett spill. Jeg ble imponert over guttene, men ville nok ikke våget noe lignende selv. Et raskt googlesøk forteller meg at han ene har vært butler på Feinschmecker. Teknikken er verdt å skrive seg bak øret ;)

Ikke akkurat husmannskost

Kveldens kjøttrett var en fantastisk, grilla svinenakke med BBQ-saus og bakte potetbåter med chorizofyll. En fin coleslaw fulgte også med. Det var akkurat så mektig og deilig som det høres ut. Om servitøren vår manglet rutine og kunnskap, tok hun det til dels igjen med løping. Fra kjøkkenet kunne hun melde at BBQ-sausen består av bl.a aprikos, kaffe, stjerneanis og sherryeddik. NAM.

Ostefatene så ut til å variere litt fra bord til bord. Foreldre+sønn på det ene nabobordet fikk nemlig en ost mer enn (oss og) paret ved siden av oss, enda begge de to andre bordene kjørte ren Krøsus. Pussig. Ostene, fulgt av en god aprikoskompott med ingefær, ble presentert så kort som det går an, og det var ikke noen angivelse av hva en burde starte med.

Desserten var et artig sammensurium av earl grey sjokolademousse (som egentlig ikke smakte noe særlig earl grey), en kraftig pasjonsfruktslush, pistasjnøtter, og en kirsebærsky som ikke smakte noe særlig kirsebær. Sjokolade og pasjonsfrukt er alltid godt, da, men det var likevel overraskende at fyrverkeriet uteble.

Smalhans har kjempehyggelige lokaler, med store vinduer ut mot gata. Mange sitter i baren og tar seg et glass. Men akustikken er helt forferdelig. Det gir seg positivt utslag i at man ikke hører hva de på nabobordet sier, noe som er greit siden bordene står tett, men problemet er at det er vanskelig å høre hva servitøren sier, selv om hun lener seg over bordet.

Konseptet til Smalhans tar utgangspunkt i norsk husmannskost. Dette medfører kreativitet på kjøkkenet og et ikke spesielt dypt innhugg i pengeboka. Det er virkelig et sted der en får valuta for pengene, selv om en del av konseptet innebærer at vi ikke får ny tallerken før langt uti rettene. Miljøvennlig er fint, men det er litt kjedelig med smaker som blander seg inn i hverandre. For en femretter, en treretter, en flaske cava og to glass dessertvin endte vi på drøyt 1500 kr. Når hun servitøren bare får kjørt seg ordentlig inn, er det en virkelig bra kveld til en rimelig penge.

Brenner for biene

Anmeldelse for Scenekunst.no.

Med et sterkt og nært engasjement belyser BIOS miljøutfordringene fra scenekunstens perspektiv. Resultatet er mer bevegende enn den mest engasjerte rapport, og maner til handling.

 

En entydig, men kanskje også litt ensidig forestilling. Foto: Boya Bøckman

Verden over forsvinner millionvis av bier hvert år. Biene har en stor økologisk og økonomisk betydning med sin pollinering av blomster. Bidøden kan samtidig stå som et signal om at noe større og verre er galt i naturen.

Ingen er helt sikre på hva den store bidøden kommer av, men slik vi mennesker har odlet fram og gjort oss avhengige av biene, er det en utfordring for landbruket at de nå blir borte i milliardtall. Nina Ossavy elsker biene, og oppfordrer alle til å bidra til å opprettholde bibestanden i Norge og verden.

I krig for naturen

- Alarm, roper spede Nina Ossavy, kledd som en ridder med visir og rustning, klar til å ta opp kampen for naturen. Eller har hun allerede vært på slagmarken lenge? Scenen, bestrødd med hvite og rosa frø, er en hvit heksagon – bikubemønsterets sekskantete form. Med luft på stemmen forteller naturforkjemperen sakte og poetisk om hvordan engasjementet startet, og hvordan hun frykter for framtida.

Hele sitt voksne liv har Nina Ossavy næret stor lidenskap for miljø. I sin ungdom slet scenekunstneren seg ut for Natur & Ungdom, hvor hun med stort alvor og iver pløyde seg gjennom tjukke rapporter og utredninger. Hun følte at hun på sine unge skuldre alene bar ansvaret for å redde verden, sier hun.

Som mange andre leste hun Rachel Carsons nå femti år gamle bok Den tause våren, og ble opptatt av bærekraftig utvikling og plantevernmidlenes effekt på jord og natur. Hun ble så grepet av retorikken at hun flyttet til en gård som drev på førindustrielt, økologisk vis. Som 19-åring gikk hun så langt som til å ta abort fordi hun ikke mente hun kunne la sitt barn vokse opp på en jord som var i ferd med å gå til grunne, og fordi hun hadde lest økofilosofen Zapffe, som sier at hver og en av oss plikter å bremse overbefolkningen. Følgen var en årelang, personlig sorg, og først mange år senere kom erkjennelsen av at mennesket ikke bare er tanke, men også kropp, og at vi har rett til å ønske å reprodusere oss – og leve videre, på samme måte som resten av naturen.

Hippiene hadde rett

I teateret har korets oppgave tradisjonelt vært å gi hovedpersonen moralske eller religiøse anvisninger. Også BIOS har et kor. Miljøaktivismen kan helt klart minne om religiøsitet noen ganger, og moralen i stykket er tydelig – Ossavy må gjøre noe. Samtidig uttrykker koret følelsene som herjer i vår hovedperson, Nina Ossavy.

I BIOS består koret av tre kvinner og tre menn i storblomstrete 70-tallkjoler. Hippier hadde rett i sine dommedagsprofetier, antyder regissørene: Det spiller ingen rolle at mennene er kledd i kjoler, for slike miljøfundamentalister blir allerede latterliggjort.

Sammen med en fintfølende trommeslager og en cellist i tiara og paljettkjole, lydsetter korets noen ganger klagende, dissonant sang, andre ganger ordløse, atonale stemmebruk BIOS fint.

Visuelt veksler forestillingen mellom et enkelt uttrykk der teksten står i sentrum og scenerommet er kaldt og nesten nakent, og passasjer med honninggyllent, varmt lys og vakre filmprojiseringer. Boya Bøckman har høstet atskillige lovord for sin praktfulle videokunst. Også i BIOS preger han forestillingen med sine enkle, effektfulle nærbilder fra bikuben og projiserte tegninger av døde trær og kvister.

Frustrasjon, men ingen svar

Med rasende dans, sorgfull sang, lange tekstpassasjer og aktuelle filmsnutter gir forestillingen et entydig, men kanskje også litt ensidig bilde av en konkret miljøutfordring.

Mangel på bærekraft i landbruket, enorme monokulturer, for omfattende bruk av pesticider og utarming av jorda, genmanipulering, vannmangel, utrydding av regnskog, samt de store agroindustrielle aktørenes overveldende makt og dominans, er andre problemer som ofte stilles i sammenheng med den økologiske krisen bidøden kan sies å være en del av. Her er nok av vanskelige utfordringer å vie oppmerksomhet.

Det er fornuftig av Ossavy å velge én, nemlig den hun selv brenner varmest for. Det personlige engasjementet kan oppleves smittende i den grad at man kommer ut av salen med ønske om å bruke livet sitt på noe viktig. Samtidig er det lett å føle apati i møte med problemenes enorme omfang. Det gamle slagordet ”Tenk globalt, handle lokalt” gjør seg gjeldende i det som blir forestillingens lyseste punkt, nemlig avslutningsfilmen hvor Nina Ossavy en vakker, smilende sommerdag får seg sin egen bikube.

BIOS framviser stor frustrasjon, men er personlig, og ikke politisk korrekt, der den faktisk ikke gir oss entydige kommandoer eller svar. Det er en styrke for forestillingen.

Black Box store scene

På Scenen: Per Christian Amundrød, Tone Braaten, Tove Erikstad, Ingrid Hanken, Frank Havrøy, Nina Ossavy, Eirik Raude, Trond Reinholdsen, Ebba Rydh. Komposisjon: Bjørn Bolstad Skjelbred. Videodesign: Boya Bøckman. Regi, konsept, research og produksjon: Ossavy&Kolbenstvedt. Tekst: Nina Ossavy. Tegninger: Brita Skybak. Scenografi: Nina Ossavy, Brita Skybak, Cristian Weidmann Cabrera, Espen Mathisen. Videotekniker: Thomas Hildebrand.  Lysdesign: Laurent Ravot. Lyddesign: Jon Selvig Platou. Kostymer: Lillian Baur. Sparringspartner: Sara Serrano Lopez.

Vesentlig hverdag

Anmeldelse for Scenekunst.no.

I forestillingen Point of you på Nationaltheatret møtes palestinere og nordmenn med ulike syn på verden. Nettopp det hverdagslige og lille gjør at forestillingen fungerer.

To verdener møtes i Point of You på Nationaltheatret.

Den som ikke har store bekymringer, lurer på om livet er ekte når det ikke kjennes. Den som lar ødeleggelsen fylle sitt bryst, lar tankene fly mot grønne enger og små, røde trehus. I denne forestillingen brytes små fortellinger og filosofiske refleksjoner mot hverdagslig trivialitet.

 - Noen ganger skulle jeg ønske at det brøt ut krig her – bare for at det skulle skje noe, sier først den norske kvinnen og så den palestinske mannen. -Tanken på å dø gjør meg redd for at jeg ikke har begynt å leve, sier kvinnen.

Rammen for møtet mellom de to er en flyreise fra Oslo til Jerusalem. Begge er redde for å fly og griper til hverandre i angstens øyeblikk. For å tenke på noe annet forteller de historier om livene sine. Mannen om hvordan separasjonsmuren som skjærer gjennom det palestinske landskapet setter livene dere på vent. Kvinnen fordi om hvordan hverdagens trivialiteter slår henne så hardt i fjeset at hun innser at den tøffe palestinske virkeligheten hun ikke trenger å forholde seg til, kanskje er mer levende enn hennes. Fortellingene flettes i hverandre og vi går inn og ut av norsk og palestinsk hverdag, uten noen enhetlig, drivende historie.

De to skuespillerne står frontalt mot oss, og beveger seg rundt på den tomme, svarte scenen, hver for seg eller sammen. På veggen bak dem ruller tekster på arabisk og engelsk, avhengig av hvem som snakker og på hvilket språk. Flerspråkligheten flyter så godt at det knapt merkes at tre språk preger forestillingen. 

Dyr jakke


Den norske kvinnen, spilt av Birgitte Larsen, forteller en tilsynelatende banal historie om hvordan hun endte opp med å kjøpe en spinndyr designerjakke. Hun forteller hvordan hun følte seg så fin i butikken, følte seg heldig for at de hadde hennes størrelse, at ekspeditrisen syntes det var fantastisk at hun kledde jakken så godt, at hun ville ha det gøy med den jakken. At den var verdt det.

Historien er for nordmenn til å kjenne seg igjen i. Den dulgte underbevisstheten som full av moral velter opp og gir skyldfølelse for den luksusen du unner deg. Den gode følelsen du vet ikke varer lenger enn noen minutter.

Forsvarsmekanismene som irrasjonelt kicker inn og lar kvinnen lire av seg argumenter som er så dårlige at man i en seriøs diskusjon ville skrelt dem vekk lenge før de kom til uttrykk, men som de fleste kanskje har tenkt og så avvist: ”Det er ikke min skyld at jeg er norsk og født med sølvskje i munnen. Oljerikdommen og den gode politiske styringen vi har i Norge er ikke mitt ansvar eller min fortjeneste. Jeg nyter bare godt av den og kan ikke noe for det. Skulle vi bare gi alle pengene våre til de fattige? Ville det ha hjulpet noen?” Den selvforsvarende snurtheten i det himmelropende innsiktsløse utsagnet ”Man må da få ha det litt gøy, selv om man er norsk!”

Velferd ≠ luksus


Valget av den dyra designerjakka som uttrykk for norsk velstand kan diskuteres. Blant nordmenn er det kanskje ikke så mange som i det hele tatt ville vurdert å kjøpe noe slikt. Designerbutikker drøyer med å etablere seg i Norge, kanskje fordi vi uansett har en tendens til å velge allværsjakka.

På den annen side er nordmenn verdensmestre i oppussing, og få andre folkeslag drar vel så hyppig på dyre ferieturer. Mens verden rundt oss sliter med økonomisk krise og høye arbeidsledighetstall, bekymrer nordmenn seg lite om egen økonomi. Tross høye skatter og avgifter har vi mer enn romslig nok privatøkonomi. Når regissør Kai Johnsen velger å framstille den norske kvinnen som overflatisk og med et unyansert syn på velferd, er det kanskje fordi en slik destillasjon ikke er helt urimelig.

Men hvis regissøren prøver å sidestille vestlig luksusforbruk med norsk oljevelferd, bommer han. De to er ikke sider av samme sak. Mens jakka er luksus, er velferdsstaten vi er så heldige å leve i et spleiselag som er politisk villet.

Palestina står i så måte i komplett motsats til Norge. Palestinske politiske institusjoner fungerer ikke særlig godt, og palestinere har ikke suverenitet over eget territorium.

Arabisk poesi


Den palestinske mannen i stykket, spilt av Saleh Bakri, legger fram materiale som umiddelbart framstår som poetisk og rikt. Her er smerte og sorg over det ødelagte Palestina,  men også dagdrøm og betraktninger rundt Jerusalems skjønnhet og viktighet.

Fra palestinernes uendelige tålmodighet med venting og trakassering ved stadig nye israelske kontrollposter, synes den norske sørlandsbygda Feda, som kunstnerne bak Point of you har besøkt i arbeidet med stykket, som et paradis fra profetens tid. Små trehus, eplehage og rolige, vennlige mennesker. Jerusalem er vidunderlig og full av folk, men hver skjønne morgen ødelegges av vakter som hindrer deg i å komme på jobb, og som gjør at du bruker to timer på å komme til din brors hus. Huset ligger ti meter unna, men muren skiller dere ad.

Frisøren med den forgiftede kammen


Forestillingen er resultat av et samarbeid mellom to norske og to palestinske tekstforfattere, hvor en palestinsk og en norsk skuespiller framfører under norsk regi. Stykket er utarbeidet i Norge og i Palestina, hvor teamet har reist rundt og jobbet ulike steder, under ulike forhold. Prosjektet er ment som et møte mellom to verdener og tar for seg filosofiske betraktninger så vel som tanker om utviklingen i Midtøsten.

I år er det tjue år siden Oslo-avtalen ble underskrevet. Den historiske fredsavtalen har ikke bragt palestinerne mye godt. I dag er de palestinske områdene fremdeles okkupert, og antallet israelske bosettere i de okkuperte områdene mangedoblet. Osloavtalen vies oppmerksomhet i stykket på den måten at den fungerer som referansepunkt i begge leire, men helt uten å gi felles assosiasjoner.

Palestineren i stykket forklarer at for palestinerne var nordmennene i prosessen fram mot Oslo-avtalen som en frisør som skulle gjøre klar en forventningsfull brud, men der kammen bruden blir gredd med, er forgiftet. Palestinerne er bitre på kalde Oslo for den ulykkelige avtalen de fikk – muligens var de palestinske utsendingene i en så dypfrossen tilstand at de ikke var i stand til riktig å lese hva som stod i den, sier rollefiguren videre.

Flerstemmig


Forestillingen er satt sammen av fire stemmer fra to land. Heldigvis har ikke dramatikerne forsøkt å forene stemmene, men latt dem klinge flerstemt, slik at de ulike realitetene, raspende eller glatte, står sammen, men ikke som én.

Når virkelighetene speiler seg i hverandre oppstår en dissonans så sterk at dersom forestillingen hadde vært mer politisk og mindre personlig, ville den blitt irriterende overtydelig. Vestlig overforbruk og egosentrisme står brutalt opp mot palestinsk kamp for verdighet og sorgen over alt som er blitt knust. Den rike har ikke noe å leve for, mens den marginaliserte har en kamp å kjempe. Det er klassiske konfliktlinjer som males med store bokstaver.

Møtet mellom de to er imidlertid troverdig, og velspilt i sin stiliserte stil. Nettopp det hverdagslige og lille gjør at forestillingen fungerer.

Brødre for livet

Anmeldelse publisert på Scenekunst.no 03.10.13

Black Box Teater
: Jake & Pete’s big reconciliation attempt for the disputes from the past
. Av og med: Jakob & Pieter Ampe.

Jakob og Pieter Ampes forestilling om å være brødre er en språkløs og fysisk duett som presist setter fingeren på den usminkede intimiteten som preger søskenskap. 

Foto: PhileDeprez

Da den belgiske danseren og koreografen Pieter Ampe besøkte Norge for to år siden, gransket han det mannlige vennskapets kriker og kroker i en heidundrende fysisk forestilling, sammen med sin kollega Guillerme Gerrido. Nå er han tilbake med sin bror, Jakob, for å finne ut av hva det vil si å være søsken.

Bloggen har pause

Bloggen har pause mens jeg driver med andre ting. Den kvikner nok til igjen etterhvert. 

Kjedsomhet og isolasjon

Anmeldelse av Zoo av Jonas Corell Petersen m.fl. På Det Norske Teatret. Publisert i Norsk Shakespeare- og Teatertidsskrift 4/12. 

Granskingen av kjedsomheten blir dessverre kjedelig.

Foto: Chris Erlbeck

I sin diplomoppgave ved KHiO, Unge Werthers Lidingar, forsket regissør Jonas Corell Petersen i hvordan vi nordmenn er blitt så velferda og vellykka at vi ikke lenger har noe å strekke oss etter, og heller ikke noe å leve for. Siden sist har han kommet til at det likevel oppstår et fornyet behov hos oss konsumnordmenn: behovet for menneskelig kontakt.

For når alt, inkludert studier, fritidsaktiviteter og hobbyer på en måte dreier seg om konsum, forblir fokus gjerne rettet innover; mot selvrealiseringen. Samtidig oppstår savnet etter den gode samtalen, klemmen og intimiteten gode vennskap rommer

Flyttedag som utvider fantasien

Anmeldelse av Trevi gods & transport av Claire de Wangen. Publisert på Scenekunst.no.

På et hjørne ved Sofienbergsparken i Oslo lå det en gang et apotek. Mye har skjedd her siden den gang. I teaterforestillingen Trevi gods & transport får Claire de Wangen oss til å undre oss på hva folk som tidligere har levd i byen gjorde, hva de tenkte og hvorfor de flyttet.

Regissør Claire de Wangen skaper stedsspesifikt teater der publikums helhetlige sanselige opplevelse er vel så betydningsfull som innholdet i tekst og handling. Med den fortryllende forestillingen Osperheimkomplekset greide hun å skape stort engasjement for trær og økologi. I Legemsarkivene tok hun oss med på en reise gjennom Kulturhistorisk museum i Oslo, der budskapet kunne knyttes til overvåknings- og arkiveringskritikk. Denne gangen er det minner og sykdom som

Faust som halloweengrøsser

Faust for kids på Black Box Teaters lille scene. Anmeldt på Scenekunst.no. 

Den monumentale klassikeren strippes ned til en liten times spennende og detaljrik grøsser for tweens.

Faust for kids er første forestilling ut i en serie på tre
stykker som serverer klassikere for et ungt publikum.

Da Johann Wolfgang von Goethe var gutt, så han på dukketeater en forestilling om magikeren og vitenskapsmannen Faust. Faust tilhører den tyske legendeverdenen, og lille Johann syntes fortellingen var fascinerende. Han tok med seg Faust videre, og fra han begynte å skrive sitt eget storslåtte verk om Faust til han ble ferdig, tok det hele 60 år. Slik sett kan en si at historien på en måte ble hans egen: verken Goethe eller Faust ble noen gang riktig tilfreds.

Grådige Faust

I et rom med hvite, rene møbler, sirlige bunker av hvite håndklær og rekker med hvite bøker møter vi den gamle, sorgtyngede mannen Faust (Anders Høgli). Han ånder og lever for kunnskap, og får aldri nok. Han drikker bokstavlig talt bøker, men ingenting kan slukke

Et forsvar for Lollike

Folk som tar avstand fra et teaterstykke de ikke har sett må ha et temmelig snevert syn på hva teater er. 

Det er vanskelig å forsvare demonstrasjoner mot ei bok du ikke har lest. Det er vanskelig å forsvare et teaterstykke du ikke har sett. Men det burde være vel så problematisk på generelt grunnlag å avvise det samme stykket, slik nestleder i støttegruppa etter 22. juli John Hestnes gjør i møte med Christian Lollikes teaterstykke som tar utgangspunkt i ABBs manifest. I Kulturnytt i går gikk han hardt ut mot Manifest 2083, som settes opp på Dramatikkens Hus i Oslo i høst.

Kravet om mer demokrati og åpenhet var også en oppfordring til drøfting, til offentlig ordskifte. Hvor er åpenheten om en avviser kunst en ikke kjenner?

Dramatikkens Hus er ikke Dizzyteatret

Lollike sier rolig at han skjønner at en hollywoodisering ikke er ønskelig. Det er også milevis fra hans prosjekt. Dramatikkens Hus er ikke Dizzyteatret. Teater er ikke bare underholdning. Kunst som vil mer enn å underholde har en evne til å hjelpe oss med å bearbeide det vonde, å komme inn til pss selv. Dette er nettopp noe av kunstens kjerne.

Glemme eller forske

Hestnes sier han vil at vi skal glemme ABB. Men om vi glemmer, setter vi oss i en situasjon der vi er ute av stand til å se andre som er som ham. Vi avskjærer oss selv fra muligheten til å få kunnskap og erkjennelse som vi trenger i det videre arbeidet mot rasisme, fascisme og nynazisme.

Er Hestnes i mot at det forskes på høyreekstremisme og terror? At vi starter nye studier for å lære mer og forstå?

Tidspress og pengepress

Kunsten er studiet av sjelen, og gir rom for kritikk som baserer seg på andre teorier og modeller enn de statsvitenskapelige og biologiske. Dagspressen har behandlet og brettet ut tragedien siden den dagen den inntraff. Selv om mange redaksjoner har gjort godt arbeid, kan det påpekes at norske aviser lever med et ekstremt tids- og produksjonspress. I motsetning til norske medier har Lollike jobbet med sin forestilling i lang, lang tid. Hans stykker er resultat av dype dykk og refleksjoner. På hvilken måte er et slikt nøye gjennomtenkt prosjekt verre enn en grunn avisartikkel?

Avisene er også drevet av et kommersielt press. Klikk og salgstall har en viktig plass. Så ikke i den delen av kunsten hvor Lollike beveger seg. Her er det kommersielle presset lavt.

Et hus som gjør sine egne ting

Hvor mange forestillinger har Hestnes sett ved Dramatikkens Hus? Vet han noe om hva de driver med der? Dramatikkens Hus får ikke så ofte store medieoppslag. Nå er det Hestnes selv som bidrar til å lede oppmerksomheten i deres retning, men på sviktende grunnlag. Jeg håper du tar turen til Grønland i slutten av måneden, Hestnes. 

Penga eller livet

Det er økonomi det står på når teaterstykker ikke blir anmeldt. Det er ikke sensur. Teaterkritikk er viktig, så sleng penga på bordet!

Foto: Kaja Bruskeland.

Det siste døgnet har det pågått debatt rundt kulturredaktørenes rolle og retten til å få anmeldt sitt stykke scenekunst. Jeg håper ikke debatten er et blaff.

Opphavet til diskusjonen er en kronikk trykket i Aftenposten i går. Sensurert av massemediene, kaller forfatterne den. Det er synd, for da er jeg skeptisk allerede i utgangspunktet.

Å kalle redigering for sensur er patetisk, og gjør at jeg fnyser av hele kronikken til Berg og Øglænd. En slik formulering gjør at folk som i grunn er enig med dem vender dem ryggen fordi vi tror de ikke har skjønt hva det her handler om. Har de skjønt hva det handler om?

Det dreier seg ikke om sensur, men om prioriteringer, og i bunn og grunn om penger.

Savnet etter kritikk

Det er et velkjent problem at «små» forestillinger som bare spilles noen få ganger på «små» scener blir nedprioritert i mediene. Avispublikummet har begrenset interesse for dette kulturstoffet, og spalteplass er dyrebar. 

For produksjonene gjelder det imidlertid liv eller død. Å kunne gule ut noen positive setninger fra en aviskritikk, kan avføde nye prosjektmidler i neste omgang, og kan bidra til at scenekunstnerne får leve lenge i landet. Oppmerksomhet er verdifull, enda responsen fra kritikerstanden kan være til dels lunken.

Retter baker for smed

Senere på ettermiddagen sendes et innslag på Dagsnytt Atten, der kronikkforfatter Øyvind Berg debatterer med Dagbladets anmelder Inger Merete Hobbelstad. 

Litt tidligere i sendingen hadde programleder Sigrid Sollund besøk av Hilde Haugsgjerd, sjefsredaktør i Aftenposten. Hvorfor i alle dager lar redaksjonen Haugsgjerd gå før innslaget om kunstkritikk kommer? Hvorfor er det en anmelder, og ikke en redaktør, som stilles til ansvar? De fleste anmeldere vil jo anmelde mer. Dette er en drøy feilvurdering av Dax18-redakjonen.

Sidespor på Dax18

Hobbelstad har imidlertid snakketøyet i orden. Hun er ikke redd for å forsvare Dagbladets redaksjonelle linje, men argumentasjonen hennes kommer helt på sidelinjen av det som er kjernen i problemet.

Ingen kommer inn på kjernen i problemet; nemlig at mediene ikke bruker penger og plass på scenekunstkritikk. At det ikke finnes ordentlige ordninger for anmeldere. At nesten ingen kan leve av å være anmelder. I neste instans handler det selvsagt også om avisenes pressede økonomiske situasjon; alle vil ha nyheter, men ingen vil betale. Det er en mye større og mer omfattende debatt, men det knyttes overhodet ikke an til den. Det er skuffende.

Konspiratorisk skrålebøtte

På den andre siden av bordet sitter forfatteren Øyvind Berg og gjør seg selv mer og mer ufyselig. Berg roper at mediene ikke prioriterer. Det er en ganske tullete påstand.

Berg gir seg ikke med å kalle de redaksjonelle prioriteringene for sensur. Det blir nesten noe konspiratorisk over det hele. Og ikke minst komisk.

Du slipper til med kronikk i Aftenposten (hvem gjør det i disse dager?) og sitter og skriker på Norges mest sette radioprogram at du ikke kommer til orde. Det blir for dumt.

Ultimafestivalen kom i tid like etter Ibsenfestivalen, og like etter et stort slipp av premierer på alle landets scener. Kan det ha noe med saken å gjøre, kanskje?

Scenekunst.nos viktige mandat

For noen få år siden var Scenekunst.no et medium som var svært opptatt av å anmelde nettopp disse forestillingene, som vi så ville bli nedprioritert i de store mediene. Dette var i de dager da Chris Erichsen var redaktør. Siden har det blitt mindre anmeldelser på de viktige nettsidene, tross sterke stemmer og viktig oppmerksomhet rundt det presumptivt smale. 

Det var først etter at Chris' åremål utgikk at jeg skjønte at han hadde tatt av sin egen stillingsprosent, og dermed sin egen lønn for å prioritere anmeldelsene. Dette er usedvanlig edelt og idealistisk, og ikke noe en kan regne med at alle redaktører vil gjøre.

Det burde heller ikke være behov for det. Anmeldelsene er svært viktige, og det er viktig at flere stemmer kommer til orde, for vi anmeldere er sjelden enig i noe som helst.