Sider

22 oktober 2011

Mumu – langdrygt og vakkert

Russiske Kompani Komediantry gjestespilte på Nationaltheatret 21. oktober. 

I en smellvakker forestilling som blir noe langdryg viser russerne seg fra sin lidenskapelige side.


Mumu er en novelle av Ivan Turgenev – satt i 1840-årene på en storgård drevet av en enke. Hun savner mannen sin fryktelig, men driver et terrorregime på gården – hvor tjenerne og de livegne kan straffes beinhardt for den minste filleting.

Det St.Petersburgbaserte teaterkompaniet Komedianty framstiller det skrekkfylte
livet på gården svært stilisert, med en nesten karikert spillestil. Menneskene er enten overlykkelige eller komplett ulykkelige. Sterke følelser uttrykkes konstant, uten at vi egentlig blir godt kjent med karakterene.

Kostymene er tradisjonelle, med fine, små detaljer. Rekvisittene er hovedsakelig tre hvitmalte benker, samt ymse samovarer, sjal og badstubaljer. Videoprojeksjonene er mindre klisjéfylte. De gjør hele scenebildet nydelig, og er kanskje det aller fineste med stykket. Mange av projeksjonene er av gamle russiske malerier. Med et mattet, varmt uttrykk fyller fargerike bilder sinnene til det striekledte tjenerskapet, og får det også til å skinne inni meg.

De mange sangene løfter også stykket. Flerstemt runger den ene visen etter den andre ut i salen – men språket er hakket opp og forkrøplet så det meste er kaudervelsk. Grepet er fint overfor oss som ikke snakker russisk, men når stykket spilles for mange russere, som i Oslo, er det kanskje litt snålt at de ikke får høre sitt kjære, storslagne språk. Det er også litt synd at kompaniet ikke har noe orkester med på laget – virkelig levende musikk ville gjort seg godt her.

Marsjer og trommevirvler brukes for å markere ritualer for straff, belønning, soving og festing. Disse gjentas, og kommer igjen og igjen – i ulike versjoner. Med sine to og en halv time blir Mumu i overkant langdryg og repetitiv. Her kunne en med fordel tatt fram motorsaga.




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar