En glitrende vakker og kraftfull scenografi. Et kor som nesten konstant er til stede og ser Brand i all hans gjerning. Sex og blod fra første scene. Calixto Bieto er ikke en regissør som holder igjen – han lesser på med drama, mettede farger og mer tekst enn vi klarer å ta inn i en omgang. Og Maria Bonnevie er Norges desidert beste skuespiller. Brand er mer enn en fundamentalist som streber mot sine umulige idealer. Dette er tvilerens kamp.

Nå har jeg sett Brand om igjen. Og min venninne Kristin som jeg så det sammen med var så begeistret at jeg i farten har glemt alle tingene som irriterte meg da jeg så stykket i september. Den gang satt jeg en meter fra intim gnukking mellom Thorbjørn Harr og Maria Bonnevie, fikk tunga til Brand i fanget når Sven Nordin skjærer den av i siste scene og så generelt ikke en dritt av det som skjedde til venstre på scenen etter pause.

Calixto Bieito er maksimalist til de grader, men det medfører ikke alltid publikumsvennlighet. Nesten uansett hvor man sitter går man glipp av noe. Og slik er det jo i livet, så kanskje det privilegerte Nationaltheaterpublikummet egentlig bare har godt av ikke å få med seg riktig alt.

De blir i hvert fall sjokkert et par ganger underveis. Åpningsscenen, som i Ibsens tekst foregår oppå et fjell hvor presten Brand møter en gammel bekjent, kunstneren Einar, og hans forlovede, Agnes på sin vei forbi sin barndoms bygd. De får han med ned i bygden, og stykket er i gang. I Bieitos versjon treffer Brand fremdeles Einar og Agnes, men de er på en crazy og ekstremt fargesprakende kunstnerfest der isbjørner og dykkere har seg med alle, en fyr løper rundt i blå paljettruse og cowboyhatt, og bak ligger en diger purke med pattene ut i en bar. Bare å forsyne seg med gratis drinker.

Scenografien er like svingende kaleidoskopisk som de ubekymrede hedonistlivene til dem som befolker scenen. Finnes det for dem en Gud, har han ikke noen annen plass enn som purka med drinkene.

Brand river det ned, river med seg Agnes, og redder en mann og barnefar fra å dø. I boka er han ute på sjøen og Brand får med seg Agnes på å redde ham når ingen annen tør, mens i denne versjonen er det en galning som skyter seg selv som reddes. Jo, her var det noe jeg ikke likte. I boka er det lett å svelge at Agnes går fra den glade Einar for å leve sammen med den store helten og karismatiske predikanten Brand. Det er det ikke her. Kanskje fordi det er så mange mennesker på scenen at vi ikke oppdager at Agnes faller for Brand og bestemmer seg for å gå fra lys til mørke, fra glede til sorg, fra hele livet sitt for å følge ham inn i den trange dalen der han bestemmer seg for å bo. Det kommer som en overraskelse at hun ganske plutselig faller ham i armene, noe som er irriterende. Hun hadde jo nettopp Einar mellom beina og ropte og gaulte om lyset i sitt bryst.



Men så går hun likevel med ham, godtar hans totale kompromissløshet; ”Hvis alt du gav foruten livet, så husk at du har intet givet”, ”Det du er, vær fullt og helt og ikke stykkevis og delt” og alle de kjente sitatene. Brand treffer i vrimmelen sin gamle mor. Hun som giftet seg med en rikere mann enn ham hun egentlig elsket, han som ble faren til taterungen Gerd. Gerd, glitrende spilt av en gal og stein Kjerst Holmen, er en som Brand etter hvert får stor omsorg for, og som han føler et sjelelig slektskap med. Eller er de til og med ekte halvsøsken? Det ville jo være typisk Ibsen.

Brand nekter å gi sin syke mor sakramentet før hun dør. Hun vil nemlig ikke gi opp sitt gods. Så har hun altså intet givet. ”Gud er ikke hårdhent som min sønn” sier hun idet hun dør.

Men før dette forandres stemningen i stykket. Den store, lyse hvelvingen som hevet seg over den glade festen faller ned, og blir en snødekt og tåkefull dal. Lyset går fra rosa og lyseblått til grått, kaldt og gufsent. Her inne har Brand og Agnes slått seg ned, i hvert sitt telt. Det provisoriske og meget fattigslige livet speiler forgjengeligheten og at Brand nekter å ha det vakkert og rikt rundt seg, enda så mange penger han arver.

Så sliter og hoster og fryser de seg gjennom sine liv, bare med Guds lys over seg. De får sønnen Alf, som er sykelig. Legen sier de må flytte om de ikke vil at Alf skal dø. Brand farer opp og bestemmer at de skal reise samme kveld. Agnes blir lykkelig over at Brand endelig vil høre. Men idet de skal reise, kommer en herlig monolog fra legen – om hvor ubønnhørlig han er overfor andre, men overfor sine egne er han lett medgjørlig. Legen sier han får større respekt for Brand når han ser han knekket. Men Brand skjønner at han er i ferd med å bryte sitt inget eller alt-prinsipp, og nekter dermed å reise fra dalen. Alf dør. Agnes blir ulykkelig og kan ikke forsone seg med at guttens sjel skal ha reist til himmelen. Det er hun som fremmer ideen om å bygge den stygge, lille kirken stor. Men når Brand tvinger henne til å gi Alfs dåpsklær til et fantefølge, brister det for henne. Hun gir alt. Helt ned til undertøyet. Og så er hun fri. Hun kan tenke på Alf og på kirkegården uten å knekke. Men så vil hun heller ikke leve mer. Hun ber og ber om ikke Brand kan ta livet av henne, noe han også gjør.

Maria Bonnevie er en stor kunstner. Hun er flere hakk hevet over alle andre norske skuespillere. Hun har en kraft, en tilstedeværelse, en stemme som er helt til å få gåsehud av. Hun glipper ikke ett sekund, men bærer Brand på sin rygg. Maria Bonnevie glitrer.

Brand går i gang med å bygge den store kirken. Bygden, som har fulgt med all hans gjerning og som har lyttet til ham og opphøyd ham, mister respekten for ham. Nå kommer Brands fall. Og han skjønner at om han bygger Herrens hus aldri så stort, så har det ingenting å si for troen. Han angrer at han har latt Alf og Agnes dø. Han lar seg håne og banke. I boken ender det hele med at Gerd og Brand blir tatt av et snøras i Gerds isbrekirke. På scenen sitter Brand i stillaset og er helt ødelagt. Livet hans er slutt selv om vi ikke ser ham dø. Han har mistet sin Gud.