Det eneste gode stykket Torshovteatret har levert oss tidligere i år, er ”Verdiløse Menn”. Det begynner å bli en stund siden. ”Sult” stiller vår teaterhunger. Dette er høstens beste premierestykke.
Jeg elsker teater som er fysisk, energisk, rent og tydelig. ”Sult” er alt det. I tillegg er Hamsuns litteratur stor, og med særs enkle virkemidler overlates det meste til de tre skuespillerne som sammen befolker scenen. Glitrende lyssetting er den viktigste hjelpen de får.
Protagonisten i Hamsuns ”Sult” har i denne forestillingen tre ansikter, tre stemmer. Det gir muligheter. Ensemblet på Torshov har laget en rivende god teaterforestilling. Der Ulven-oppsetningen på Nationaltheatrets amfiscene er mer deklamering av dikt i et scenerom med kulisser og flere på scenen av gangen, er ”Sult” teater.
Den runde scenen er rammet inn av en høy og svart vegg, og på toppen av den står pantelåneren og andre høytstående samfunnsmedlemmer. Nede på gulvet ligger Mannen i en sammenkrøllet, skjelvende ball. ”Det var på den tiden jeg gikk omkring og sultet i Christiania”. Veggen er en tavle, og Mannen kritter opp sitt liv, på den. Tall, streker og bokstaver risses opp, og strykes ut.
Hele forestillingen foregår i svart-hvitt. Tavleveggen og strekene, mannens tre kritthvite ansikter med briller på, samt den loslitte og fillete dressen. Mer er det ikke. Med et unntak – når han drømmer, eksploderer forelskelsen i Ylajali fra St. Olavsplass 2 i blodrødt konfettifyrverkeri. Og når han forestiller seg at han er på dødens rand, tyter all den røde konfettien ut av munn og nese.
Mannen viser oss sin ensomhet og nød, han sulter og lider all kunstneriske pine foran oss. Endre Hellestveit, Anders T. Andersen og Birgitte Larsen bytter på alle rollene. Det at de noen ganger alle tre forestiller hovedpersonen samtidig, gjør at han blottlegger sine tanker og følelser, som slett ikke alltid er i tråd med hans handlinger. Det gir nyanser og menneskelighet, trass i at mannen slett ikke framstår som sympatisk. Han er uforbederlig. Han drømmer om et bedre liv, men hver gang han kommer til penger, fråtser han dem raskt bort.
Hellestveit har vi fulgt siden teaterhøgskolen, og likte ham da, og under Robert Wilsons legendariske Peer Gynt, men siden har han skuffet oss. Han har ikke kommet til sin rett. Men i ”Sult” får han vise sin skjørhet. Hans milde sinn blir dog utfordret av både hardhet og ryggesløshet. Birgitte Larsen gjør seg best når hun får gjøre rare ting. Her er hun gjennomført, yndig og rå. Andersen har nesten alltid piggene ut, han er salt og ram, men deilig.
Når vi kommer ut i bykulda, føler jeg meg møkkete. Ikke rart, krittskyen fra scenen fylte hele salen på Torshov. Jeg har frosset, og var heldigvis kjempesulten gjennom hele stykket. Slett ikke verst da, å komme hjem til vidunderlig grillet kylling, hvitløksbaguetter, tzatziki og gresk salat. Fråtseri-fråtsera. Studenter i hovedstaden lærer aldri.
Foto: Gisle Bjørneby
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar