Slik kan Anton Tsjekhovs store, vide, dype stykke Måken oppsummeres. Ensemblet på Nationaltheatrets Amfiscene klarer ikke helt å løfte Tsjekhovs bør fram til oss.
Den falmende skuespillerstjernen Arkadina har tatt med seg sin elsker, den berømte forfatteren Trigorin, til sin familie på landet. Her bor hennes gamle bror Petrusjka og hennes sønn, forfatterspiren Konstantin. Konstantins kjæreste heter Nina og vil gjerne blir skuespillerinne. I tillegg er den ulykkelige Masja forelsket i Konstantin, læreren Medveneko forelsket i Masja, Masjas mor er forelsket i legen og… tja. Det var vel det hele. Nina og Trigorin innleder en affære. Alt går til hælvete. Over to år. Tsjekhov kaller stykket sitt en komedie.
Tsjekhov er en mester i å skildre ulykkelige mennesker i håpløse relasjoner. De søker etter kjærlighet, bekreftelse og lykke, men ingen av dem har noe de riktig kan leve for. De gamle skuer tilbake på den suksess som for lengst er historie. Når de unge ser for seg framtida ser de bare tåke og svart. De er utrolig dårlige til å leve. Den eneste som virkelig har livslyst er gamle Petrusjka, men heller ikke han er glad over livet han har hatt. Han ønsker seg en ny sjanse der han 1) kan bli gift og 2) kan bli forfatter. Men prøvde han noen gang å nå de målene han satte seg?
Det er tredje gang vi ser Måken. Før har vi sett det på nynorsk og på tysk. Denne gangen trenger vi ikke bekymre oss over de innviklede relasjonene, men kan konse på spillet og teksten. Vi sitter svært tett på scenen, og det har fordeler og ulemper. Blikkene folk sender hverandre er ubetalelige – de beundrer, forakter, hater, elsker, håper, lengter – kun med blikk. Sterkt. Men nærheten tydeliggjør også svake prestasjoner og det er vanskelig ikke å gi for mye fokus til detaljene. Noen ganger er det sjarmerende, andre ganger irriterende. Ensemblet klarer ikke løfte stykket.
Høydepunktet er definitivt Trigorins monolog overfor Nina hvor han skildrer livet sitt – slett ikke så glamourøst som Nina insitsterer på. Eindride Eidsvold gjør en overraskende god jobb. Han svever liksom over scenen, distansert og arrogant. Nina, i Marian Holes skikkelse, ståler ham i måte, blendet av hans nærvær.
Etter Sofia Jupithers regi på Glassmenasjeriet for en tid tilbake har jeg alltid vært veldig positivt innstilt til henne. Men hun klarer ikke å få Måken til å stråle. Kanskje er det bevisst å trekke alle de høye tankene og ordene ned og snu stemningen på hodet – det blir jo temmelig meta når man noen ganger får inntrykk av at karakterene i stykket snakker om skuespillerne som ytrer ordene. Enkelte virker i virkeligheten omtrent like arrogante som de spiller. Er de også like ulykkelige, kan man jo spørre seg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar