Barneteater som ikke forenkler

Anmeldelse publisert på Scenekunst.no 31. august 2011
 "Istialia" av Fabula Rasa på Nationaltheatrets Amfiscene

Ny scenekunst for barn er blitt etterlyst og bejublet, og Nationaltheatret og Fabula Rasas ressurser må betraktes som vel anvendt i Dramatikkfestivalens oppsetning av "Istialia". 

Foto: Erik Aavatsmark

Nationaltheater-general Hanne Tømta har tatt friteatret inn i varmen når hun med Istialia lar frigruppa Fabula Rasa slå seg løs på Amfiscenen. Der har de sammen med 9-åringen Iben snekret sammen en
riktig fin forestilling om barnets ensomhet og fantasi, ønsket om å komme til et bedre sted, at det kanskje finnes mer enn én sannhet og om familiens verdi.

Det er ikke første gang Fabula Rasa tematiserer ensomme barns smerte. Både En hemmelig hage og Veras vinduer dreier seg om barn som opplever savn, sorg eller ensomhet.

Når nerdebarnet Iben glemmer gymtøyet for ørtende gang, blir gymlæreren så opprørt at han ved et uhell slår henne i hodet så hun besvimer. Det er slik hun kommer til fantasilandet Istialia. Her lever hennes eventyrlige venner i et land hvor bleke blomster og fargerike fossiler gløder til vakre toner fra strykere og xylofon. Men landet pines av en langvarig tørke, og det blir Ibens vanskelige jobb å finne ut hvordan de kan få vannet tilbake slik at ikke Istialia tørker helt ut.

I Istialia møter Iben flere fine figurer. De to skrømtlignende, murpusstøvende hominidene Ingenting (Henning Farner) og Noenting (Frank Havrøy) er uhyre sjarmerende, og elsker å spise bøkene de finner på bakken som nedfallsfrukter. De slikker i seg bokstaver, og blir gale av fryd når de får høre rim og regler. Selv om de to ikke kan leve uten hverandre, har de hver seg et helt eget kroppsspråk. Ingenting har et sjimpanseaktig, hoppende uttrykk med lange armer og bredt glis, mens Noenting er mer opprett, har et mildere vesen, trillrunde øyne og en stor, fin sangstemme. Når de hører språk, bobler det over for dem – de synes det er så moro med ordleker at de greier å fornærme den hissige YrgoRengi (Runhild Olsen) skikkelig.

Den huleboeraktige jenta YrgoRengi gir assosiasjoner til fossilet Ida; hun er godhjertet, aggressiv og vill. Hovedpersonen Iben spilles av Pia Tjelta, som ser ut til å trives svært godt i Fabula Rasa. Etter å ha satt seg litt fast i et mønster av noe bertete roller, er hun her tilbake i en uskyldig, men smart skikkelse, og hun tolker rollen som Iben med respekt og konsentrasjon.

Fra sin skolevirkelighet henter Iben med seg to andre figurer til eventyrlandet. Inspirert av den greie, men vitenskapsorienterte helsesøstera, samt den iltre, kristne gymlæreren, stiger palentologen Asta Nilsen (Marit A. Andreassen) og kristenfundamentalisten Salige Sakarias (Per Christian Ellefsen) ned i Istialia. Begge er beinharde i sitt verdensbilde, og begge har fulgt etter Iben og brutt seg inn i hennes verden. Vitenskapskvinnen Asta vil lage museum av Istialia og pumpe publikum fulle av fakta. Fordi Istialia kryr av fossiler og fantasifostre, vil den bokstavtro Sakarias brenne ned hele landet. Det tematiseres at det finnes mange syn på verden, og at de kanskje finnes mer enn én sannhet. Utgangen blir dramatisk, men ender med at Iben må stille opp med en motfantasi for å komme seg ut. Det er hennes egen kjære familie som trekker henne hjem.

Foto: Erik Aavatsmark

Fabula Rasa undervurderer med Istialia ikke sin målgruppe, og gjør ingenting for å forenkle fortellingen overfor barn. De lar den være kompleks og mangfoldig, og bruker ord og språk som noen ganger blir forklart, andre ganger ikke. Gjennom barnets fantasi gis det rom for både latterbrøl og skumle sekvenser hvor ungene kryper inntil sine voksne. Istialia er et stykke som greier å engasjere både liten og stor, og som med sin fine og livlige fysikk, samt vakre og melankolske estetikk lokker oss med ned stigen og inn i landet.

Istialia framstår innledningsvis som grått og tørt, men lekker lyssetting bidrar til at den sandstrødde bakken kan bli hva som helst. Veggene er lerreter hvor film og animasjon spilles av. Filmsekvensene fungerer godt, særlig fordi de lar oss komme enda dypere inn i Ibens hode. På denne måten møtes den virkelige klassen til Iben hennes jungellignende fantasi. Julie Engaas’ og Ørjan Jensens nydelige animasjoner, samt Brita Skybak bilder, gir landet en detaljrikdom som vi ellers måtte ha lett etter i våre egne hoder.

Ny scenekunst for barn er blitt etterlyst og bejublet, og Nationaltheatrets ressurser må betraktes som vel anvendt i denne forestillingen.


Å få være med på barnet Ibens reise til fantasilandet Istialia gir bobling i magen og lyst til å smake på bokstaver.

Den virkelige Iben, Iben Ossavy Kolbenstvedt, er riktignok skuffet over at ikke flere av hennes mange fantasivenner har fått plass på scenen, men med bilde, lyd og lys settes vi i publikum selv i stand til å fantasere videre på den verdenen som skisses opp for oss i hvite steiner og gule strå.

Foto: Erik Aavatsmark

---

“Istialia” er en del av Dramatikkfestivalen 2011 og spilles på Nationaltheatrets Amfiscene. 

Av: Nina Ossavy, Marius Kolbenstvedt og Iben Ossavy Kolbenstvedt.
Regi: Nina Ossavy og Marius Kolbenstvedt
På scenen: Pia Tjelta, Henning Farner, Frank Havrøy, Runhild Olsen, Marit A. Andreassen, Per Christian Ellefsen og Jan Hårstad

Musikere: Sigrun Gomnæs, Kjersti Rydsaa, Aja Humm
Komponist: Bjørn Bolstad Skjelbred
Scenografi: Nina Ossavy, Marius Kolbenstvedt og Per Amund Riseng
Kostymedesign: Cathrine Engehagen Bråthen
Lysdesign: Øyvind Wangensteen og Ida Klevstul Burdal
Masker: Annikka N. Andersen
Videodesign: Boya Bøckman
Tegning/Maleri: Brita Skybak
Animasjon: Ørjan Jensen og Julie Engaas