Kruttønna Balkan

Das Pulverfass

Av Dejan Dukowski. Regi: Dimiter Gotscheff. Gjestespill fra Deutsches Theater Berlin på besøk hos Nationaltheatret.

Deutsches Theater har sin egen stil. Den er knapp, korrekt ekstremt profesjonell og en smule forutsigbar. DT elsker små tablåer, grupperinger av mennesker, vakre bilder, enkel scenografi, god diksjon og tydelige skuespillere. Det overrasket meg stort og positivt at de klarer å holde på alle disse egenskapene i et stykke av vanvittig karakter, ville balkanrytmer, karikerte rollefigurer, roping, skriking og vold.

Alt i alt 23 mennesker, spilt av to kvinner og fem menn, møtes to og to eller i små grupper gjennom elleve små historier. Det ender med konflikt hver gang, og i nesten hver eneste scene er den noen som dør. Med få ytre virkemidler framstiller besetningen helt ulike typer. Venner svikter hverandre, kvinner er ingenting verdt, fyll og sex er svært present. Et karikert bilde av Balkan tegnes av dramatikeren fra Makedonia.

Status snus på hodet - en som er helt i den ene scenen, er hund i de neste. Det er fantastisk at det går an å skrive og spille så hylende morsomt om ting som er så uhyggelige. Den svarte humoren gjør at man vrir seg i ubehag samtidig som man brekker sammen i latter.

Stykket tar for seg den ulmende ondskapen som finnes i oss alle. Bildene er fullkomment vakre, enda så stygge de er. Regien er tett, og det er bandet også. I tablåene gnistrer energien mellom skuespillerne, de gir alt, selv når de ikke gir noe som helst. Det er sprengende levende og vilt og likevel er løpet så stramt så stramt. Drøye to timer uten pause flyr av sted og vi kjeder oss ikke et sekund. Samtidig som man absolutt ikke får lyst til å reise til Balkan, gjør man det likevel.

Bandet gjør en ypperlig jobb med å binde det hele sammen, samt at de presenterer hver scene. En knapp beskrivelse, sceneanvisninger som setter stemninga og gir oss bilder i hodet av hva som er rundt.

Begynnelsen og slutten er det en gammel, krokete kjerring som står for. Hun vaser fram og tilbake i vanndammen foran på scenen, hvor hun plukker epler opp i skjørtet sitt. Etter en stund mister hun alle sammen, og må som en Sisofys stadig begynne på nytt. For hver gang prøver hun å samler flere epler i forkleet, mer og mer rasende. Så paralyseres hun av uvisse grunner – og mister alt. Som Balkan – en kjærlig mor som prøver å gjøre det beste for barna sine, men som glipper taket med ujevne mellomrom – alt rakner. Det er aldri fred å få. Det tar aldri slutt.

1. En fyr har ydmyka en annen foran ei dame. Dermed rundjules han så 29 bein i kroppen hans knekker. Han husker ikke sin illgjerningsmann,

2. En fyr blir drept for å ha bidratt til at en annens bil er blitt ødelagt. Bilen var min sjel, fortviler eieren.

3. Zufallssystem (Tilfeldighetssystem)

4. En buss full av mennesker venter på sjåføren. En av passasjerene begynner å ydmyke de andre, plager dem, fornærmer dem på det groveste. Etter å ha bygd seg opp en status der ingen tør å si ham imot, forlanger han å få alle pengene deres, hvorpå han kaster dem, samt sine egne penger, i elva. Kvinnen blir befølt mens kjæresten ser på, hun tvinges til å sitte og sprike med beina. En fyr må slikke gulvet.

5. Et par sitter på en benk i en park. Noen bøller begynne å plage dem, og tvinger mannen til å synge makedonske folkeviser. Han synger ikke bra.

6. Balkanblues i et fengsel. Her er statusleken ekstrem. Sjefen blir tørka i ræva etter at han har gjort fra seg på bøtta. Han får sigaretter, og han får en hundset jævel til å suge ham. Han blir overmodig og begynner å true en annen fyr. Men denne viser seg å ha knerta en fyr som alle frykter, og dermed er det han som kan overta sjefsrollen, og den tidligere bølla gjør alt for ham.

7. Bis ans Ende der Welt? Et par sitter i en togkupé. Han sover. En annen fyr kommer inn. Her fungerer det fantastisk godt at fire skuespillere spiller en mann samtidig. De snakker i kor, de bytter på å snakke. De er truende overfor henne, og det er tydelig hvor han vil hen. Til slutt våkner kjæresten og kaster ut inntrengeren. Så tar han seg til rette overfor dama, i en scene hvor alle fem mennene rir hele kroppen hennes, armer og bein til forrykende musikk.

8. Zimmer mit Aussicht. Så reiser to av karakterene plutselig til Amerika. Han ene har arva ei gammel tante, og er lykkelig med det amerikanske livet. Kameraten begynner fort å lengte hjem til Balkan, til han som går og raper i gata, til det å sitte utenfor huset sitt og se på solnedgangen, til det å fikle med trusa til kjæresten sin. Han hater neonlysene, de svarte og det stusslige livet hvor han ikke skjønner noen ting. Så mister plutselig arvingen livet, og kameraten går til grunne i pengene han overtar.

9. Noen andre flykter til Argentina. De sitter i en livbåt og venter på å kunne snike seg i land. Selv om det bare er to flyktninger, er alle skuespillerne delaktige i scenen. De bytter på replikkene og poenget er vel at det kunne vært hvem som helst av dem.