Gnagende, nådeløs tvil

Anmeldelse av Tvil

av John Patrick Shanley

På Det Norske Teatret, Scene 3

Tvil er sterk, klar og medrivende. Helt fra første scene gir den et kraftig sug i magen – vi skjønner at sterke krefter vil stå mot hverandre i kampen om å overbevise oss om at de har rett.

Foto: Dag Jenssen/ Det Norske Teatret

En tyngende uro

Det er USA 1964, og den katolske skolen St. Nicholas regjeres av den strenge rektor Aloysius Beauvier. Samtidig forsøker den radikale og karismatiske presten fader Flynn å lette på de strenge, religiøse normene som preger skolen, som nettopp har tatt inn skolens første svarte elev, Donald Miller, en tolvårsgammel gutt som ikke har det så lett i det kaoset av politikk og følelser han lever i.

Søster Aloysius frykter at det ikke bare er vennlighet som driver Flynn når han legger en beskyttende hånd over Miller. Hun mener Flynn utnytter gutten som er i en sårbar situasjon. Det er denne tanken hun planter i hodet til Millers unge, entusiastiske lærer, Søster James.

Vilje mot vilje

Den unge søsteren vil så gjerne være flink. Hun slipper taket i sin begeistrede tone i undervisningen, distanserer seg og forsøker å betrakte alt og alle med kjølig blikk. Hun kommer så til Søster Aloysius, og nå har hun noe å fortelle. Søster Aloysius kaller faderen inn til et møte, og fra første stund blir det klart at her foregår en maktkamp mellom rektoren og hennes overordnede.

De kjemper om overtaket – angående den beste stolen, teen og julespillet. Hver minste ting blir en subtil men knallhard strid mellom de to sterke personlighetene; hun, stram og steil, moralistisk og hardnakket. Han, tilbakelent, vennlig, omgjengelig og smilende, før de begge hever stemmene flere hakk. Den milde Søster James bølger gjennom stykket fram og tilbake mellom å støtte de to. Hennes gode vesen vil så gjerne at det gode skal skje, at løgnen skal avsløres, men også at en som beretter skal bli trodd.

Den gode hyrde

Også publikum følger åndeløst dramaets utvikling med usikkerhet og tvil som bølger fra den ene til den andre. Søster Aloysius uforsonlige jernvilje står ubøyelig mot den opprørte faderen, som alltid har en ryddig og sympatisk forklaring på alt som har skjedd, og som ikke tåler at det som ikke er bevitnet skal gjelde som bevis.

Det er når Søster Aloysius kaller inn Donalds mor, den dempede, fine fru Miller, at stykket tar en overraskende vending. Det vi trodde blir igjen uklart, og nye, mulige forklaringer trer fram. Når stykket ender, er det etter et oppgjør så nådeløst og hardt at det står for oss som en heksejakt. Det er først i stykkets aller siste scene at også søsterens tvil pipler fram.

Imponerende ensemble

Hans Petter Molands regidebut på teaterscenen er knallsterk og uklanderlig. Når han takler et stykke som krever slik intens oppmerksomhet og hvor hver pause kan få luften til å gå ut av ballongen, er det å håpe at dette ikke blir siste gang han entrer en scene. I et særs krevende og tekstdrevet stykke gjør alle de fire skuespillerne en strålende. Særlig Hildegunn Riise imponerer med sin guddommelige timing, som flere ganger gir rom for en rik humor som ligger i teksten. Hun utnytter alle pauser og all stillhet, og fyller dem med gnagende energi.

Agnes Kittelsen spiller den sarte og lydige Søster James, og hennes blussende engasjement formidles nydelig. Søsterens ønske om å være dyktig og god kulminerer for henne, og når Kittelsen skildrer James’ stormfulle oppgjør med den morske sjefsnonnen, er hun som aller best. Fader Flynn spilles av Svein Tindberg, og dette gjør han med en vidunderlig varme og lunhet, samtidig som den sterke og rakryggede mannen etter hvert uttrykker en stadig hardere isolasjon og desperasjon. Hele hans liv og omdømme står og faller på en kvinne som hater ham for det han er, for hans ideer så vel som politiske ståsted, og som ikke krever bevis for å felle ham. Therese Mungai er et nytt bekjentskap for meg, og hun står ikke et øyeblikk tilbake for resten av dette sterke ensemblet. Fru Millers myke krumning i nakken, den dempede, insisterende viljen, den innbitte kampen for sønnen, det store offeret – alt skildres bevegende og sterkt.

Gnistrende og stille

På den nær sagt ribbede scenen er alt opp til skuespillerne, kun hjulpet av enkle møbler og tydelig lyssetting som tegner opp kirken, kontoret og hagen med klare, varme søyler av lys. Det gnistrer av den stille scenen – det tomme rommet som fylles opp av rasende følelser. Spillet flyter så godt – de ulike energiene bryter mot hverandre som brottsjøer mot bratte berg. Og når vi lamslåtte tumler ut i vinternatten, røsker usikkerheten og tvilen i oss som aldri før. Men må da tvilen være så nådeløs. 

Regi:

Hans Petter Moland

Medvirkende:

Svein Tindberg

Hildegun Riise

Agnes Kittelsen

Terese Mungai