Vårt felles ansvar

- Du er Knut - 

med Asklepios Hane på Black Box' Lillescene

Anmeldelse publisert på Scenekunst.no

Asklepios Hane imponerer med en elegant, humoristisk og sterk forestilling om ansvar, skyld og straff. ”Du er Knut” handler om ondskapen, godheten og feigheten som bor i oss alle. 

Gjennom en studie av rettssaken mot politiinspektør Knut Rød, mannen som koordinerte og gjennomførte jødeprosessene i Oslo under andre verdenskrig, konfronteres vi alle med spørsmålet; Hva er du for en? Er du Knut? Det handler om hva vårt svar skal være i møte med det onde.

I 1946 ble Knut Rød stilt for retten, tiltalt for landssvik
. Han meldte seg frivillig inn i NS, og gjennomførte på snedig vis, med iver og stor pliktfølelse de arrestasjonene som førte til at over 500 norske jøder ble sendt direkte til Auschwitz. At Rød ble frifunnet har i alle år vært et sår og en gåte i norsk bevissthet. Men var Knut Rød en ond mann, og er hans ansvar større enn andres?

Hvem er Knut?

På en grå, kvadratisk skråscene står fem oransjekledde, unge mennesker – kompaniet Asklepios Hane. Kostymene er identiske, og gir assosiasjoner til smilende egg, detektiver og Guantanamos fangedrakter. Eggeplommer blir det ganske riktig adskillige av ettersom kompaniet etterforsker skyldspørsmålet med sitt nyanserte syn. De skal spille rettssaken mot Knut Rød, med aktor og forsvarer, dommer og vitner. Men det er vi i publikum som etter håndsopprekning skal velge hvem av de to mannlige skuespillerne som er Knut i kveld. Med humor, tempo, brudd og utfordringer rettet mot publikum ruller historien fram, og når den ender, er vi kanskje litt nærmere svarene på hva en nordmann er, hva skyld og ansvar innebærer i en konfliktsituasjon, og hvordan vi forteller våre historier. Hvordan vi gjentar fortellingen inntil den er sementert.

Forvirrede fortellinger

Sentralt står spørsmålet om hva slags historier vi forteller, hvordan vi forteller dem og hva vi utelater. Ensemblet mener at vi aldri får nok skildringer fra krig og konflikt, fordi perspektivene er så ulike, fordi hver fortelling er særegen. Når scener spilles om igjen med en annen grunntone, endres våre sympatier og antipatier overfor karakterene i stykket. Ensemblet nøyer seg ikke med å be publikum bidra med andrehåndsberetninger fra andre verdenskrig, men gjengir i skinnet fra mobiltelefoner svarene de fikk da de spurte utenlandske journalister som dekket 22. juli-tragedien om hva som var deres vinkling på saken og hvorfor. Svarene er overraskende svake. Bare den danske journalisten er på sporet av en klar tanke når hun sier: Vi vil komme nær de enkelte menneskene fordi det er slik vi kan relatere oss til grusomhetene.

Sin egen opplevelse

Men skuespillerne går lenger. I en sirkel av rødt lys, som i et klekkeri, bekjenner de overfor oss hva de føler at ”dette” handler om. De balanserer på tynn line når de vil ha oss til å tro at de ikke spiller. At de er seg selv. Men når Marie Blokhus’ tårer strømmer nedover kinnene er det umulig å stille seg kynisk avvisende. Dette prosjektet er også kompaniets bearbeiding av 22. juli. Det var kanskje ikke det de hadde planlagt da de satte i gang, men det er helt naturlig å la dette sporet ligge tett inntil Knut Røds rettssak. Grunnen er at ikke er en eneste publikummer kan la være å tenke i de baner uansett. At teatergruppa velger å forholde seg til 22. juli oppleves på ingen måte opportunistisk. Når gruppa diskuterer hensikten med straff, bidrar de konkret ved å gå rett inn i den pågående diskusjonen vi har hatt i Norge den seneste måneden. Å være så eksplisitt i linken er imidlertid ikke en styrke for stykket. Det påtrengende i de personlige tolkningene grenser til det patetiske, men holder seg på riktig side fordi vi i publikum snakker samme språk som dem. I denne situasjonen står vi tross alt sammen. 

Jeg har tidligere opplevd det som sterkt ubehagelig å vite hva skuespillere mener et stykke handler om. Det er nettopp min egen tolkning som gir opplevelsen i teatret. Når ensemblet vil dytte på meg sin fortolkning, risikerer de i virkeligheten å ødelegge min teateropplevelse. Vi kommer alle med ulik bagasje, og leser stykket ut fra vår egen virkelighet.

Viljen til teater

Da gjengen som nå kaller seg Asklepios Hane avsluttet fjerde året på Teaterhøgskolen i 2010, satte de opp den greske klassikeren Antigone. Stykket handler om skyld og ansvar, akkurat som ”Du er Knut”. Parallellen er interessant fordi alle skuespillerne kommer fra samme klasse, og fordi de gjennom denne forestillingen bygger videre på sitt prosjekt. Det er svært prisverdig at de, selv om flere av dem er ansatt ved institusjonene, tar seg tid og krefter til å bygge opp sin egen forestilling sammen.

Ikke minst i lys av den store institusjonsdebatten er det bare å ta av seg hatten for at disse folkene fortsetter å samarbeide. De er et usedvanlig godt og samspilt kompani som brenner for det de gjør, og som gjør det godt.

Forbrytelse og straff

Asklepios hane spør oss: Hvem, om noen, var ansvarlige for jødeprosessene i Norge. De peker på den enkelte borger og spør om det ikke var noe hver enkelt av oss kunne gjort. De funderer på om tyskerne kunne lyktes med sin jødeaksjon i Norge om det ikke var for nordmenns innsats. For politifolk, hird, stille naboer, medgjørlige taxisjåfører, folkeregistret og selv det mosaiske trossamfunn var alle involvert, direkte eller indirekte. Hvor grensen for ansvar skal gå er et viktig og umulig spørsmål.

Videre diskuterer de elegant, ved hjelp av 532 egg, et for hver deporterte jødiske osloboer, om det spiller noen rolle om du griper inn mot ondskap. Ville det endret noe om menneskene som våknet midt på natten den 26. november 1942 hadde protestert over at deres naboer, landsmenn og jøder, ble bortført på sleipt vis? Legenden forteller at Josef Schultz, soldaten som da han ble bedt om å bidra i likvideringen av sivile, slapp geværet og stilte seg sammen med de som skulle henrettes. Ville det hjulpet om flere var som ham? Utfallet i den sistnevnte saken ble 15 drepte i stedet for 14.

Legenden om Schultz peker på vårt behov for å lage oss myter om det gode i mennesket, samtidig som Asklepios Hane er livredde for det onde de bærer i sine hjerter. Men i mitt hode snurrer filmen om Hanne Fjalestad, frivillig for Norsk Folkehjelp på Utøya, og hvordan hun med utstrakte armer samlet en gruppe ungdommer bak seg og tappert forsøkte å verge dem mot gjerningsmannen. Hun ble skutt og drept før han angrep ungdommene hun hadde beskyttet.

Troen på livet vårt, menneskets verd

”Du er Knut” er et ambisiøst prosjekt også fordi det insisterer på å bite over en diger sandwich av temaer. Når Asklepios Hane lykkes, er det fordi de lar hovedpoenget henge i luften. De angriper ikke, og de dømmer ikke verken oss eller Knut, men lar oss tenke over saken selv. Kaster du den første stein? Følger du flokken?

Ensemblet skriker ut om behovet for godhet og troen på mennesket. Det overraskende er at de her ikke reflekterer over det norske fellesskapets svar i møte med ondskapen 22. juli. Svaret fra det offisielle Norge har vært nettopp det Asklepios Hane etterlyser. Politikere, ofre, pårørende og berørte har møtt hat med kjærlighet.