Sjeldent godt om menn og mus

Anmeldelse av
Still Standing You 
av og med Pieter Ampe og Guilherme Garrido på Black Box Teater

Anmeldelsen ble publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 3-4/2011.

Svette og snørr utover gulvet, brøl og hyl fyller rommet. Pieter Ampe og Guilherme Garrido gir en gedigen, fysisk opplevelse. Uten et eneste hjelpemiddel utover sine egne kropper framkaller de uendelige lattersalver, beveger til tårer og får publikum til å vri seg i smerte. 

Foto: Phile Deprez

Danseforestillingen de to har lagd, Still Standing You utforsker forhold menn imellom. Det er mennenes lek med sitt kjønn, sin egen maschisme, men også sin sårbarhet som belgiske Piete Ampe og portugisiske Giulherme Garrido dissekerer gjennom sin svært fysiske forestilling. De skader hverandre og leker i en dramaturgisk utstudert, men tilsynelatende spontan koreografi. Humoren deres kan også fungere som en døråpner for salens mange kvinner – all denne mannligheten kunne ellers blitt ubegripelig eller alt for mye.

Med øyensynlig helt ordinær fysikk blir det snart klart at disse karene er utrolig sterke. De spaserer på hverandre, klatrer og hopper brutalt på hverandre, trekker hverandre etter beina og brøler. Overtaket de to imellom er konstant vekslende. De leker med roller og uttrykk. Sammen er de et firarmet, tungt monster som piper som mus. De er langskankede dinosaurer som løper rundt og brøler med korte armer. Med raut og snøft dundrer de som to massive okser mot hverandre. Hhandikappede og benløse velter og jager de over det svarte gulvflaten. Den kuede vil hjelpe den sterke. De nissegode, sympatiske ansiktene dere skinner av glede, mens vi i publikum henrykt ler og ler. 

Sadomasochistisk gladvold

Leken er slett ikke alltid seksuell, men det er med en sterk spenning og energi at klærne etter hvert rives i fillebiter – sokkebomber eksploderer som håndgranater, som soldater i usynlige snøborger kjemper de som Zorro og Supermann mens de legger på sine egne lydspor av tegneserielyder.

Så lenge de har klærne på seg, tenker jeg at det er deilig fordi det er så lite som kan forstyrre alle de rare og fantastiske fysiske møtene mellom Ampe og Garrido. Men når klærne plagg for plagg røskes av, så er det også helt riktig, fordi det nå i enda større grad enn før er kroppens snurrepiperier og mysterier som skal utforskes. 

Smerten jager gjennom også min kropp når mennene pisker hverandre drithardt med sine egne belter. ”Dette kan de bare ikke gjøre hver kveld i uka. De ødelegger seg jo”, tenker vi. De presser seg selv og den andre så langt, så langt, og det er hele tida like før strikken kan ryke. I voldsomme støt klasker de sammen midt i lufta, som villgeiter og titaner. Ved å holde fast i tuppen av tissen på hverandre, lager Ampe og Garrido de underligste knutemorfigurer. Den snåle dansen må smerte, men den er også barnlig lek. 

Foto: Phile Deprez

Kjenner etter

Ampe og Garrido har en fantastisk dynamikk i hvordan de har bygd opp publikums reaksjonsbølger. Fra euforisk fryd bærer det til maktdemonstrasjoner, så til grusom smerte som ikke ser ut til å ende, til dypt bevegende scener som rører meg til tårer. I en scene hvor jeg ser en koalabjørnung holde rundt mamman sin blir en vakker, lang klem. I alle ting tar karene seg tid. De utnytter pauser, frykter ikke gjentagelser, kjenner ordentlig etter, både i seg selv og i publikum. I en pieta-scene bærer Garrido den langskjeggete Ampa i armene, naken og død. Han holder ham fram framfor oss. Det er assosiasjonene til de fryktskakede, halvnakne overlevende ungdommene på Utøya som bygger opp den store klumpen i halsen. Når forestillingen er slutt, har jeg åndenød og mageknip, og kan ikke tenke meg å gjøre noe mer denne kvelden. Jeg er overveldet av følelser, fra disse høyst fysiske karene. 

Det sterke varme lyset endrer seg ikke før forestillinga er slutt. Med flat lyssetting, uten rekvisitter og uten annen musikk enn den kroppene deres lager ved tramping, dasking og stemmebruk, er forestillingen likevel enormt medrivende. Den fantasien som stimuleres i oss, er den som skapes i våre egne hoder. Ikke noe av det som skjer på scenen er dulgt – alt er åpent. Den eneste manipulasjoner som finner sted er dansernes suggererende kraft på publikum, og hvordan de får oss til oppslukt å henge med på berg-og-dal-baneferden.

Menn i et nytt lys

På vei hjem fra Still Standing You ser jeg menn med nye øyne. Det er som om forestillingen ikke tar slutt når jeg går ut av salen. En guttegjeng jeg passerer hoier og skråler og prøver nokså vellykket å få til en slag flerstemt supermannsang. I et vindu ser jeg to menn slåss – de lekeslåss – hiver seg over hverandre og velter i gulvet. Det er ikke til å tro. En ung gutt stiller seg ved siden av meg på busstoppen. Diskret bling i øret, jakka over skuldra, poserer, har en genser der det står ”I don’t care”. 

Det er fantastisk. Han bryr seg jo nesten for mye. Når jeg kommer inn på bussen sitter nok er gjeng med gutter i russealder. Én holder en sigg i den ene handa, en lighter i den andre. Leker med muligheten for å tenne røyken inne på bussen. Alle guttene jeg møter tøffer seg. De tøffer seg for hverandre, for seg selv, for alle andre. Og for meg er det som om alt som skjer er en forlengelse av den kraftfulle danseopplevelsen jeg nettopp har vært med på. Idet jeg går av bussen, hører jeg guttegjengen diskutere. De snakker om verbbøyning i nynorsk. Kanskje var de ikke så tøffe likevel.

Barn som dør

Jeg leser en bok nå som heter Idas dans. Den er skrevet av en mor som mister datteren sin i leukemi – blodkreft. Familien er en cafelattebeige, shabby chic Bærumsfamilie, og jeg hadde sikkert ikke kommet så godt overens med dem om jeg traff dem. Språket er noen ganger ubehjelpelig og klønete, selv om det om redigeringen er god. Men det er en hudløs og sterk historie. Jeg håper Jonas og alle de andre som jobber med døende har lyst til å lese den.

Jeg leser den fordi tanten min

Sushi med bismak av thai

Anmeldelse av restauranten

Art of Sushi, Elisenbergveien 19

Mat: 4-5

Meny: 5
Miljø: 5
Service:4
Pris: 4
Totalt: 4+

Selv om vi ikke hadde reservasjon, fikk vi fliken av et firemannsbord midt i den nokså fulle restauranten på Frogner. Atmosfæren her er deilig – det er som å være pakket inn i varme håndklær på et spa. Lyset er dempet, mens store lamper, noen funkis, noen mer chic. Veggene går i lun brun og lilla, og bak den lange sushidisken står blide, unge kokker. Menyen er imidlertid omfattende, og

Rammet av akutt inhabilitet

Gulp! Nå tok min anmelderkarriere en litt uventet (men svært gledelig!) retning. Jeg har fått et slags engasjement som programmedarbeider på Nationaltheatret. Programredaktør, kanskje til og med. Så nå bør jeg muligens vurdere å skifte bloggnavn, da, til Rosálie Inhabilia. Selv om jeg nok kommer til å ha akkurat de samme meningene som før. Men jeg kommer altså ikke til å anmelde National-ting på lenge. Så det. Men jeg vil altså ha desto mer å fortelle om de mange forestillingene som kommer opp der i høst! Det er jammen ikke få heller..

Som erstatning for de uteblivende anmeldelsene kan jeg kanskje friste med litt mer matblogging? La meg se..

Mulighetsrommet for videre miljøsamarbeid mellom Norge og Brasil

Jeg har forresten publisert en forskningsrapport som Miljøverndepartementet virket ganske så fornøyde med. Den tar for seg en del områder som er i fokus for den brasilianske miljødebatten, og undersøker felter på miljøsiden hvor det er sannsynlig at Norge og Brasil kan finne rom for videre samarbeid. Den peker også på noen svakheter i Regjeringens (stort sett veldig gode) Brasil-strategi.

http://www.fni.no/doc&pdf/FNI-R0811.pdf

Barneteater som ikke forenkler

Anmeldelse publisert på Scenekunst.no 31. august 2011
 "Istialia" av Fabula Rasa på Nationaltheatrets Amfiscene

Ny scenekunst for barn er blitt etterlyst og bejublet, og Nationaltheatret og Fabula Rasas ressurser må betraktes som vel anvendt i Dramatikkfestivalens oppsetning av "Istialia". 

Foto: Erik Aavatsmark

Nationaltheater-general Hanne Tømta har tatt friteatret inn i varmen når hun med Istialia lar frigruppa Fabula Rasa slå seg løs på Amfiscenen. Der har de sammen med 9-åringen Iben snekret sammen en