Anmeldelse av: 1814 – En western fra vidda
Anmeldelsen er publisert på Scenekunst.no
Gjestespill på Det
norske teatret, scene 3
1814 – En western fra vidda med Statsteatret. Regi: Yngve Sundvor.
I en vilter westernkomedie greier Statsteatret å si noe om
Norge som nasjon, samtidig som de skaper rein underholdning, god stemning, og
gir et beleilig spark til nasjonalfeiringa.
 |
| Statsteatret består av rutinerte skuespillere. Dette gjør de fordi de har lyst, og spillegleden er smittende. |
Frigruppa Statsteatret gjør det de sier de skal – lage god
underholdning med sin viltre western. Spørsmålet er om de også greier å si noe
om hvem vi nordmenn er, og hva vi kommer fra. Hvis man har litt sans for
metaforer, er det ikke til å underslå at de til en viss grad makter dét også.
Gjennom ti forestillinger skal Statsteatret fortelle sin
egen versjon av Norgeshistorien fra 1066-2066. Dette er den fjerde produksjonen
i serien, og den knytter an mot grunnlovsjubileet. Hadde den ikke gjort det, ville nok
denne forestillingen hatt litt mindre å by på av refleksjoner som går ut over
westernkomikken.
Norge som overgriper
Storyen er banal. Men fordi ensemblet velger et ofte
ignorert perspektiv, nemlig Norge som overgriper etter at vi endelig ble en
selvstendig nasjon, gir stykket det lille ekstra.
Norges kolonialisering av samisk territorium og den
knallharde fornorskingspolitikken som ble ført fra midten av 1800-tallet er
kjent. Men i dette stykket trer den direkte sammenhengen med Norges eget nasjonsbyggingsprosjekt som tydelig fram, og i forlengelsen av grunnlovsjubileet får den nasjonale festen seg her et
betimelig stikk.
Mannsdominert og
depressivt
Begivenhetenes sentrum er et lite mannssamfunn i Finnmark.
Her er guvernøren og hans assistent, lappologen Kayser (Gard B Eidsvold). De henger i baren til
Per Pedersen (Kim Sørensen), tidligere same, nå god kristen. På vidda bor samen Ailo, og han
vil de alle ha has på. Men det skjer ikke stort før den kriminelle John (Per Kjerstad) kommer
ridende inn fra sidelinja. Han er blitt forvist fra Kristiania, og har fått
lovnad om et stykke land dersom han blir i Finnmark, subsidiært et reip rundt
halsen dersom han kommer tilbake til Kristiania.
Depresjonen henger tjukk over vidda. Livet her er ensomt og
repetitivt, og karakterene bytter på å være den mest suicidale i selskapet. Men
de har også filosofiske øyeblikk.
Metaforer på Norge
Eks-samen Per har store komplekser for sitt samiske utseende
og bakgrunn, og sitter mye foran speilet. Per ønsker å utslette sin egen
identitet og sin egen kultur (og hele samefolket) for å tekkes og omfavne det
norske. Samtidig følger han en slags rasjonell logikk og presenterer nøkterne
analyser av hva nordmennene egentlig driver med i Finnmark. Det dreier seg om å
skape utvikling, i betydningen utnytte naturressursene og fremme kristendommen.
Gjennom Per ser vi på en måte Norge som oljenasjon.
Lappologen er Norge som godhetsregime; han vil det beste,
men teknokrat som han er, gjør han stadig håpløse valg som fører ham stadig
lenger ut på –ja- viddene.
Emosjonelt
personlighetsforstyrret
Den mest usympatiske figuren i stykket er guvernøren, et
tilfelle av klassisk boarderline. Det er han som representerer Norge som ny,
selvstendig stat i stykket. Han sliter med traumer etter en brutal barndom, men tar
stadig aggresjonen ut på andre. Han veksler mellom å være en sippete grineunge med
et enormt behov for medynk, og en triggerhappy tyrann. Han er slik en karikatur
over Norge, som sliter med mindreverdighetskomplekser overfor Danmark og Norge,
men som med den nyvunne selvstendigheten går rett hen og tyranniserer og
overkjører urinnvånerne i Finnmark.
Linken til ville Vesten – komplett med cowboys, indianere og
saloon – fungerer bra. Urfolksperspektivet versus de opportunistiske, kyniske
mennene som representerer staten er lett å kjøpe når det gjelder andres
historie, men smerter kanskje litt mer når det er vi selv som er skurkene.
Westernjoik
Teatertruppen har et godt samspill. Noe av det beste er
detaljene i mimikk og timing, samt de enkle, men effektive virkemidlene. Ved
hjelp av strikk skvetter blikkbokser veggimellom når det blir "skutt på", og
røde, hvite og blå ballonger er blod og knall. Mange av replikkene sitter også
som skudd.
Westernmusikken er gjennomgående i stykket, og veksles av
med litt joik og sametrommer innimellom. Det er filmatisk og fint. Scenografien
består ganske enkelt av paller som utgjør det som måtte behøves av bar, kontor
og gamme, og gir sammen med enkel lyssetting den rette effekten. Forestillingen
skjeler med sin blodige humor og sine skrudde detaljer til Quentin Tarantino og
Wes Anderson. Ensemblet spiller avslappet og selvtilfreds. De gjør dette fordi
de har lyst, og deres spilleglede smitter. Statsteatret lykkes i å skape rein
underholdning, god stemning, og et beleilig spark til nasjonalfeiringa.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar