Førsteklasses sushi

Etter mange år har vi bestemt oss for å vende tilbake til Alex Sushi. Forrige gang var vi yngre og mer urutinerte. Nå er vi fortsatt fattige, og har ingen tendenser til metthet i møte med luksusmat. Det skal til en viss grad endre seg i løpet av kvelden. Den som tar knekken på oss er en diger, saftig, guddommelig hummer.

Alex Sushi, Cort Adelers gate 2
Mat: 6
Meny: 6
Miljø: 5
Service: 4
Pris: 5
Totalt: 5




Vi har bestilt bord i god tid, og fikk i mailen vite at vi skulle få sitte i baren. Det får vi ikke, men geleides i stedet opp i andre etasje, hvor vi etter en del om og men får et bord hvor kelneren lager vind i håret til Anna hver gang hun går forbi, noe hun gjør ofte. Ikke optimalt

En levende legende i Oslo

- Artikkel publisert på Scenekunst.no 19. mai 2011- 

The Living Theatre har hatt og har enorm innflytelse på det ikke-institusjonelle teatret. De har jobbet i så å si alle europeiske land, men aldri har noen invitert dem til Norge, før Grusomhetens Teater kom på banen. Det ble to intense dager med grunnleggeren Judith Malina, en levende legende.

Denne uka hadde Oslo besøk av en levende teaterlegende. Judith Malina var med på å starte avantgarde-ensemblet The Living Theatre i 1947. 64 år senere arrangerer hun en workshop for skuespillere i Oslo i regi av Grusomhetens Teater. I mellomtida har Malina sammen med The Living Theatre skapt historie langt ut over

Byggrisotto med ost og sopp

Litt mer mat. Jeg har dilla på byggryn. Både J og jeg har masse kjipe minner fra da vi var små, men med riktig behandling blir bygg en fest. Denne risottoen var helt suveren.

Fandenivoldsk revolusjonsvilje på Teaterhøgskolen

- Anmeldelse publisert på Scenekunst.no 7. mai 2011 -

Gjøkeredet spilles på KHiO av Teaterhøgskolens påbygningsklasse. 

Kamuflert bak en animert humørbombe er Gjøkeredet i virkeligheten et frontalangrep på skuespillerstudentenes framtidige arbeidsgivere. Klassen vil vekke institusjonsteatrene fra galehusets zoombietilstand før de selv legges inn. 

Alle bilder: Stephen Hutton /KHiO

Når Teaterhøgskolens påbygningsklasse gjør Gjøkeredet som avslutningsprosjekt, er det ikke uten baktanker. Klassen har gjennom det siste året gjort seg bemerket i det offentlige ordskifte, der de tappert har grepet

En forhastet genierklæring

Jeg skal egentlig skrive en kommentar til Argument i anledning deres femårsjubilum, i egenskap av å være deres styreleder. Men jeg greier ikke slutte å tenke på Gjøkeredet.

Redaktøren min på Scenekunst.no og jeg var enige om at selv om vi vanligvis ikke anmelder (eh,,) skoleteater,

Kvinnfolk i bukser og kvinnfolk i skjørt

Jeg er stolt over å få presentere Ingrid D. Rogstads ypperlige Masterblogginnlegg om framstilling av kjønnsstereotypier i medienes valgkampdekning.

Foto: Kjetil Ree/WikiCommons

Kloakkalligatorer og fet dame rullet i mel

- Anmeldelse trykket i Klassekampen 15. april -
Brødmannens Memoarer av Vassvik/Haugen/Harstad
I Black Box teaters lillesal

Med Brødmannens Memoarer slår Johan Harstad på den tekstlige stortromma. Der den teatrale presentasjonen er minimalistisk gjennom en sittende iscenesatt lesning, eser språket ut i en heslig og svulmende tekst så rik og overveldende at den gjennom fem timer truer med å slite oss helt ut. Det er ikke tungt å henge med, men det tar på å svelge alle avskylighetene som serveres oss.

Vassvik/Haugen/Harstad

Brødmannens memoarer er et teaterprosjekt som har vært forberedt i flere år. De som står bak er forfatter og dramatiker Johan Harstad, skuespiller og regissør Håkon Mathias Vassvik og lyd- og videokunstner Bjørn Erik Haugen.
Gjennom tre selvstendige stykker som til sammen utgjør trilogien Brødmannens memoarer fortelles historien til den østerrikske Hr. Barker og den milde ukrainske komponisten Rasputin Stoklitsky, som begge er immigranter i New York. De leier et værelse på kvisten hos Fru Martinez, en diger dundre

Bøygen Slottsparken

Hjemmet mitt ligger på Frogner, på den andre siden av Slottsparken når jeg skal hjem fra byen. Det logistisk smarte ville være å gå tvers igjennom. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har gått rundt.

Lenge trodde jeg at Slottsparken var trygg fordi gardistene ville komme dersom jeg ropte på en skremt nok måte. Men det gjør de ikke. De er der for å passe på Kongen, og skal ikke la seg avspore av skremte

Teater uten visjoner

- Kommentar trykket i Klassekampen 18. april 2011 -

Norsk teaterbransje mangler vilje til å være visjonær, og er samtidig ufri i møte med krav fra styrer og myndigheter. Debatten om visjoner for norsk teater gaper over for mye, men inneholder spor av oppmuntrende momenter.

- Jeg driver med teater for å kunne påvirke og forandre mennesker. Jeg har selv fått slike opplevelser et par ganger, og derfor fortsetter jeg, muligens noe naiv.
Det var skuespiller Geir Kvarme som med dette utsagnet oppsummerte norsk teaterbransjes motivasjon for å drive med teater. Men motivasjon er ikke det samme som visjon. Vyene uteble nemlig på

En rumpe til besvær

Julie og jeg har funnet ut at å gå tur sammen er en utrolig smart måte å henge ut på. Videre har vi funnet ut at vi liker å få premie når vi er flinke til å gå tur, og at vi liker å få kultur (og kanskje et glass) som gevinst. I går gjorde vi det igjen, da vi gikk tur til Operaen, og var der en halvtime før den legendariske koreografen Kyliáns stykke Wild Flowers begynte på Hovedscenen. Vi hadde ikke store planer, men trasket glade og nesten uten forventninger til billettluka med spørsmålet; Har du noen kjempebillige billetter til oss? Det hadde den snillesnille damen i luka, og dermed ble det kulturkveld i går igjen.

Vi var sprudlende glade, men da vi så skulle forbi tre noenogsekstiåringer for å komme til plassene våre, oppstod trøbbelet. Anna kom seg trygt inn til de tildelte setene, men Julie ble stoppet på veien. Den aldrende kultursnobben med ring i øret og fargerik klut i halsen nektet rett og slett å slippe henne forbi.
 - Man skal takke når man blir sluppet forbi, utbrøt

Masterblogging om Islands krise

I dag debuterer jeg som fagredaktør for statsvitenskap på Masterbloggen.no.

Søndag stemte islendingene nok en gang nei til Icesave, og blir nå trukket for retten av Storbritannia og Nederland. Håkon Dalby Trætteberg forklarer i sitt blogginnlegg hvorfor Island tok valgene som endte med den økonomiske kollapsen i 2008.

Bilde: Flickr (c) _molly_

Lun broccolisalat

Ehh, kan jeg også blogge oppskrifter? Jeg er jo en pasjonert kokk. Om enn ikke alltid veldig komplisert. Dette her er for eksempel veldig, veldig lett. Raskt å lage, smaker fortreffelig i vårsola.


1 raus broccolikvast med frisk stilk
1 stor gulrot
1 nepe
1 boks brune kikerter (kjøpt på thai-butikk)
1 fedd hvitløk,
1 vårløk
God olivenolje, nykvernet pepper og salt
Evt litt timian


Skyll og skrell grønnsakene, del broccolien opp i små buketter, og skjær stilken i strimler. Skjær gulrot og nepe i små biter. Kok broccolien i et par minutt, ha så i gulrot og nepe. Kok et par minutter til, og trekk det hele av plata. Ta av vannet, og rør kjapt inn finhakket hvitløk, hakket vårløk og skylte kikerter. Ha over litt olivenolje, og rør om. Ferdig. Gi salaten et dryss med pepper, salt og timian, og server.


Dessuten gleder jeg meg enormt til å sitte på rad 2 under konserten til denne fantastiske mannen 30. april. Jippi!

Vilter undergang

- Anmeldelse publisert i Klassekampen 4. april 2011-

Superheroes av Isenkramteatret

I Black Box Teaters Lillesal

Superheroes er en søt og vimsete apokalypsefortelling. Men selv om det ender med død og katastrofe, blir vi ikke så veldig bekymret.

Om bare fem dager kommer den Intergalaktiske Liga til å gå til angrep på jorda ved hjelp av sin grusomme Dvergmutant. De fire superheltene i Superheroes kommer i samråd fram til at det eneste som kan redde verden, er

Vidunderlig, mørkt babyunivers

-Anmeldelse- 
Baby Universe: A Puppet Odyssey
med Wakka Wakka (N/US)
På Trikkestallen/Oslo Nye teater

Jorda er gått til grunne, grå og dyster trekker den sine siste åndedrag. Menneskene som har overlevd, har forskanset seg i høye skyskraperbunkerser, hvor de desperat arbeider for å dyrke fram et nytt univers. Det er et vanskelig forskningsprosjekt, men Baby Univers nummer 7001 virker svært lovende. Han er en skjønn liten krabat, svart med hvitfiolette stjerner. Han utvikler seg raskt, og er sterkt knyttet til moren sin, en mild dukke med trekk fra engelen og den klassiske sykepleieren. Det er forholdet mellom de to som står sentralt i en forestilling så utsøkt vakker, og samtidig lo-fi og enkel at jeg tror jeg kan si at dette er noe av det beste jeg har sett.

Kjærligheten mellom mor og barn står sentralt, og offeret det er å gi opp seg selv for å redde andre blir troverdig i møte med undergangen. Fortellingen er vakkert bygd opp, og vi må gi oss litt tid før vi forstår eller greier å gi slipp på logiske

Kongene på søppelhaugen

Vi har vært og sett Waste Land, den første Oscarnominerte filmen fra Brasil på mange, mange år. Ikke fordi det ikke lages bra film i Brasil, men fordi den konservative komiteen som velger ut filmen som skal sendes til USA som regel velger en Hollywoodetterligning helt uten integritet. Denne gangen ble det annerledes.

Vik Muniz er en brasiliansk kunstner som ble skutt da han var 15. For erstatningen han fikk, flyttet han fra slummen i São Paulo til USA, hvor han tok utdanning og etterhvert er blitt en meget anerkjent kunstner. Etter å ha jobbet med materialer som sukker blant barn av sukkerørsarbeidere, har han kommet fram til at han vil gi noe tilbake til samfunnet han kom fra. Han vil bruke søppel som materiale til grunn for kunstverk, og vil at Rio

Danseren nært inn på livet

- Anmeldelse publisert i Klassekampen 28. mars 2011-

NO Project av Impure Company/Hooman Sharifi i Black Box Teaters Storsal

- Bli med meg, du, sier danserne til hver sin publikummer ute i foajeen. Danseren og koreografen Hooman Sharifi tar meg i hånda og smiler. Han står inntil meg, som en nær venn. Med dette knyttes konkret den kontrakten som alltid finnes mellom publikummer og utøver. Rommet vårt, mitt og min dansers, er lite, og laget av tunge, svarte scenetepper. På gulvet står en god, gammeldags overhead, et kjært minne i dette rushet av den nye opplevelsen å være danserens eneste publikummer. Sharifi legger en tekst, noen linjer om kjærlighetens galskap av kunstteoretikeren Roland Barthes, på overheaden, og setter i gang.

Hooman Sharifi himself. Foto: Torje Næss/Under Dusken

Intimt møte
Når danseren begynner å røre på seg, jobber den trinne, tette kroppen som et lite dyr på alle fire ned mot gulvet. Han leer seg sakte, men kommer likevel mot meg. Snart er det krøllete hodet hans mindre enn en meter unna.

Brattbergs variasjoner

- Anmeldelse publisert på Scenekunst.no 28. mars 2011- 

MONSEMANN av Fredrik Brattberg på Dramatikkens hus

Fredrik Brattberg er en frisk dramatiker, men selv om stykkene hans er snedig og replikkene småvittige, er innholdet svevende og virker nokså meningstomt. 

Fredrik Brattberg er et åpenbart multitalent. Han skriver samtidsmusikk, spiller og synger. Spiller og spiller og synger og synger. Han driver sin egen musikkskole og underviser i drama ved en videregående skole. Han har også begynt å skrive dramatikk selv. Dramatikk. Stykkene hans handler om små gutter som kanskje eller kanskje ikke finnes, og psykotiske eller kanskje

Innbitt minne om familiens kjærlighet

Anmeldelse av "What a glorious day!"
med Grusomhetens Teater

Publisert på Scenekunst.no 21. mars 2011


Med forestillingen What a glorious day gir Grusomhetens Teaters oss en sterk fortelling om den undertrykte og marginalisertes erindring om familiens hengivne kjærlighet.

Når Lars Øyno sier at What a glorious day er laget i anledning kunstneren Bendik Riis’ (1911-1988) 100-årsdag, gir han oss en nøkkel til en forestilling som følger det anatomiske teaters tradisjon. Her er det kroppens bevegelse, og ikke teksten som står i fokus. Det finnes ingen opplagt forteller, og ingen hovedperson. Likevel oppleves forestillingen som en løs og umiddelbar tankerekke – skyll på skyll av noens minner og følelser vasker over

Anna i bur?

Fordi jeg er inne i en aktiv jobbsøkerperiode hender det at jeg googler meg selv. I dag skjønte jeg hvorfor ingen har ansatt meg enda. Med et slikt førstetreff blir jeg muligens oppfattet som litt vel,,, dyrisk? En litt primitiv ape? en plaprende papegøye? Eller en overdrevent snerrende ulv?

Nåja, ingen fare. Jeg er ingen av delene. Det er bare å ansette meg. Om jeg skulle være et dyr, ville jeg kanskje helst være en glad sebra med godt gemytt.

I farta -

Har egentlig ikke tid til å skrive en hel og ordentlig anmeldelse, men må bare i farta si at

Vi har så korte armar på Det Norske Teatret er kjempemorsomt og nydelig! Det er Olaug Nilsen som har skrevet manus av sin egen bok, om det utrolig gjenkjennelige i å møte Universitetsverdenen som bygdebarn. Hihihi, jeg og min medtitterske, trønderen Ingrid Aune, følte konstant av Nilsen nudget oss med alle bygdebarn i byen-referansene sine. Perfekt casting med de snåle og skjønne og nusselige Silje Storstein og Audun Sandem  i roller de virkelig kler.

Foto: Det norske teatret

Etter skuffelsen Innsirkling (som jeg anmelder i kommende nummer av Argument,) var det godt å få en boblende, klein og deilig forestilling på Scene 2 på Det norske. Det er første gang jeg har likt noe regissør Marit Moum Aune har gjort. Men så fikk jeg ikke med meg Få meg på, for faen, et annet Olaug Nilsen-stykke som ble satt opp på Det norske for et par år siden. 

Ellers er et annet morsomt stykke som best treffer et ungt publikum Endelig skjer det noe på Torshovteatret. Det var ikke helt like festlig som Herr Kolpert - som vi lo oss halvt i hjel av. Men det var snedig, og Thomas Seeberg Torjussen, han som lagde Fyr på peisen, funker kjempebra på teater også. Komilab-prosjektet på Torshov er forresten veldig på sin plass - det finnes jo nesten ikke morsomme komedier i denne byen. Takk og honnør til Komilab-gruppa som henter inn friskt og overraskende materiale. Blir spennende å se om de greier å følge opp suksessen i Komilab nr. 3.  Den skal regisseres av den heller trauste Kjetil Bang-Hansen.