Gjøkeredet spilles på KHiO av Teaterhøgskolens påbygningsklasse.
Kamuflert bak en animert humørbombe er Gjøkeredet i virkeligheten et frontalangrep på skuespillerstudentenes framtidige arbeidsgivere. Klassen vil vekke institusjonsteatrene fra galehusets zoombietilstand før de selv legges inn.
 |
| Alle bilder: Stephen Hutton /KHiO |
Når Teaterhøgskolens påbygningsklasse gjør Gjøkeredet som avslutningsprosjekt, er det ikke uten baktanker. Klassen har gjennom det siste året gjort seg bemerket i det offentlige ordskifte, der de tappert har grepet
både penn og mikrofon og greid å få sin stemme hørt når det gjelder å sette på dagsorden spørsmålet ”hva skal teater være i kultur-Norge, og i samfunnet ellers?” De har jobbet for rettigheter, men enda mer for frihet. Frihet fra pengestyrt kultur, pengefolk i teaterstyrene og kulturbyråkrater som ikke skjønner forskjell på underholdning og kunst, og som i hovedsak teller besøkende. De spirende skuespillerne er redde for ikke å få lov til å jobbe som kunstnere, redde for å måtte spille Reisen til Julestjernen resten av livet.
Teatret er ufritt, har de ropt. Det er pengestyrt, og en kan ikke gjøre kunst om en bare skal tenke på publikumstall. Så sent som på deres eget seminar for noen uker siden, fikk de støtte fra Nationaltheatrets sjef Hanne Tømta, som gikk med på å kalle institusjonsteatrene ”Det ufrie feltet”. Nå følger de opp kritikken; de bruker hele Gjøkeredet som en allegori over dagens Teater-Norge. Selv er de McMurphy; opprøreren som uten å nøle utfordrer institusjonens ledere, som forsøker å riste liv i de neddopede zoombiene som befolker anstalten. Derfor opptrer skuespillerne i Gjøkeredet som marionetter, bokstavelig talt. Gjennom hele forestillingen spiller studentene noe som ligner dukketeater.
Frigjøringsstykke
Gjøkeredet er fortellingen om R.P. McMurphy, en kriminell som soner straff i en arbeidsleir, og som blir overført til en psykiatrisk institusjon for vurdering. McMurphy er en sleiping som håper å slippe det tunge arbeidet i leiren om han spiller gal, men virker mer anti-autoritær enn koko. Avdelingen styres av den harde søster Ratched, som gjennom ydmykelser, medisinering og trusselen om elektrosjokk undertrykker de innlagte til sløvsinn. McMurphy vil gjerne hjelpe pasientene til å frigjøre seg fra søster Ratcheds jerngrep. Han gjennomfører prosjektet sitt med fatale konsekvenser. På et allegorisk nivå kan en se Gjøkeredet som en speiling av samfunn hvor grupper holdes nede til fordel for den styrende eliten. En dag kommer en revolusjonær leder for å sette dem fri, uavhengig av konsekvenser.
Alle skuespillerne befinner seg i hovedsak bak en to meter høy mur, der vi bare ser overkroppene deres. De eneste gangene vi får se hele kroppen, er når en karakter gjør opprør eller tar styringa. Kanskje kan det kritiseres at typene som spilles ut på scenen er så overtydelig stereotype at det knapt blir rom for nyanser mellom ondt og godt. Men linjen til animasjonsfilmselskapet Pixar, med sin humor, tempo og timing, er heller ikke lang. Scenespråket er herlig karikert med vakre tablåer, rask og vittig replikkveksling, god bruk av perspektiv og nydelige farger. De innlagte er kledd i ulike nyanser av burgunder og lyserødt. De ansatte er i svart, kantet med purpur, alle med solbriller for å verge øynene sine fra de grusomhetene er de med på. McMurphy bærer alene blått – håpets farge. Dongeri – arbeidernes stoff.
Vilje til kunst
Skuespillerne er strålende. De innlagte er alle gale – men har helt ulike uttrykk, fra den tussete, utholdende indianerhøvdingen (Henriette Faye-Schjøll) til den schizofrene, stammende gensertyggende Billy (Eldar Skar). Jo Adrian Haavind er glitrende i rollen som McMurphy. Han utstråler en kraftfull vitalitet, en primitiv brutalitet og en voldsom besluttsomhet. Han er bevisst, han er ikke gal, han vil noe.
Den sterke viljen gjennomsyrer hele forestillingen, ikke minst den delen hvor, midt i elektrosjokket, spillet stopper opp, taklyset slås på, scenen brytes opp og vi blir servert (og bedt om å ta del i) en ti minutter lang sekvens der hele scenen blottlegges og blir kaos. ”Her er mikrofonen hvis noen av dere vil si noe”, sier Nader Khademi. Selv slutter han seg til klassekameratene sine, som løper rundt, hopper på trampoline, siterer manifester, kler av seg, flyr modellhelikopter, bokser, snakker med publikum. Med denne sekvensen tydeliggjør de at teater kan være hva de vil, og hvis de vil, kan de streike. De kan være McMurphy – droppe å følge reglene på en måte som får konsekvenser ikke bare for dem selv, men for teaterhusene. Kan denne bruddscenen tolkes som en trussel? Kanskje ikke nødvendigvis, men den er helt klart ment å demonstrere vilje til kunst. 4. klassen har allerede lagt så mange lag i sitt Gjøkerede at verfremdungseffekten her kommer her i annen rekke. ”Hva er du villig til å ofre for en sak”, spør Ester Marie Grenersen publikum på første rad under sekvensen. Jeg antar at hun peker mot at klassen kollektivt setter sin egen framtid på spill når de bruker denne siste muligheten i den frie skoletida til å gå til angrep på sine kommende arbeidsgivere.
Frivillig dårekiste
Uredd og pågående kritiserer 4. klassen uhemmet, men diskret, kapitalismen i teatret, ikke minst når de siterer det franske anarkistisk-kommunistiske verket Den kommende oppstand (2007), som framlegger hypotesen om den kapitalistiske kulturens kollaps. Med lyserøde, revolusjonære faner og fagforeningskampsanger kaller de de kapitalistiske institusjonsteatrene for galehus, der de innlagte (kunstnerne) er bundet på hender og føtter.
På Gjøkeredets galehus er det alle fleste frivillig innlagt – en parallell til hvordan ansettelse på et institusjonsteater er det tryggeste for en skuespiller. Trygg, men bundet, ufri, neddopa og ulykkelig. Pisket av sadistiske, blodsugende kapitalister som sitter i styrene, underkastet avgjørelsene til forskrudde kulturbyråkrater som egentlig er på deres side, men som når som helst er troende til å kastrere dem, lobotomere dem. Dette er drøy kost. Dette er en kritikk så sviende at jeg er mektig imponert over at de tør. Dette er teater med mening. Gratulerer.
Alle har sett Milos Formans legendariske film, der Jack Nicholsen gjør en av sine største roller, og alle vet hvordan det går. McMurphy blir lobotomert til slutt – institusjonen lever videre. Måtte dette stykket vekke like mye debatt som filmen gjorde da den kom i 1975.
---
Regi: Matthias Huhn
På scenen:
Jo Adrian Haavind, Ingvild Holthe Bygdnes, Henriette Faye-Schjøll, Ester Marie Grenersen, Ole Christoffer Ertvaag, Espen Klouman Høiner, Nader Khademi, Eldar Skar, Hanne Skille Reitan, Helle Hennum Haugsgjerd, Ine Marie Wilmann
Kostymedesign: Gjøril Bjercke Sæther
Lysdesign: Anders Busch
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar