4X Lightfoot & León – delikat lekestund og fyrverkeri i Nasjonalballette

Hipp hurra! Første gang i den nye Operaen. Masse kjentfolk fra alle steder, deilig lukt av ferskt treverk, hele salen minner litt om en 70-tallsbuss. Vi sitter i orkesteret og er sjeleglade for den fantastiske studentrabatten. Det er fullt, og vi har de beste plassene.

Først ut: dansere begrenset av bokser og kasser. De hopper og dytter seg ut og inn av dem, de dulter og gnur. Det er fart og moro som brytes av av stille og vuggende partier. Det mest karakteristiske ved L&Ls uttrykk er lekenheten. I det ene øyeblikket er danseren elegant og kjølig, i det neste henger geipen ute og hun har knekk i knærne. L&L utfordrer det vi tror vi skal få se, hva moderne ballett er. Jeg har ikke sett mye dans, og jeg har aldri likt noe som helst, med unntak av Jo Strømgren, som bruker mye teaterelementer i koreografiene sine.

Dans nummer to er et fabelaktig morsomt lite stykke som minner meg om eurytmi – Gertrude Stein leser et eget dikt. Hvert ord har en tilhørende bevegelse, noe som blir festlig når enkelte uttrykk stadig repeteres på overraskende og eiendommelig vis. To dansere er alene på scenen og jobber med hverandre, men mest mot diktet som durer over dem.

På tross av min mistro til dansen, tross min manglende rutine: balletten ”Subject of Change” er en av mine absolutt største kulturopplevelser noensinne. Musikkstykket er ”Death and the Maiden” av Schubert, og dansen handler riktig nok om en jente som skal dø, og som danser med døden. Det høres klisjéaktig ut, men det er det siste man kan kalle denne åpenbaringen av et dansenummer. Jeg var himmelfallen, lamslått, satt med hjertet i halsen og klamme hender gjennom hele stykket. Det var helt, helt fantastisk. Døden og hans følgesmenn i rødt og svart og jenta i en hvit nattkjole. De danser i mørke, men på et blodrødt teppe som tidvis fanger jenta. Det vakreste øyeblikket i hele forestillingen er når dødens medhjelpere snurrer henne rundt og rundt på teppet; det røde foret i de svarte dressene flagrer, og de er døde mens hun er levende.

Den siste dansen er kalt SH-boom, og er et tøysenummer med en flørtende tryllekunstner, fire nonner, og fire gutter i undertøyet. Samt en dans i bare messingen, hvor lyssettingen utelukkende kommer fra damenes lommelykter. Lysmesteren gjør gjennom hele forestillingen en glimrende jobb. Det er nemlig mørket og skyggene som får definere scenebildet. Det lyset som gis oss er dust og begrenset, perfekt avmålt. Det gir spill i skygger og muskler, det gir silhuetter og lurer oss til å tro på trylleri.

Kostymene er enkle og meget delikate – selv underbuksene er ikke underbuksete. Letthet preger stoffene, og kroppene presenteres nydelig – de kommer til sin rett i dansen. Scenerommet er stort og mørkt, men danserne er kjentmenn som viser oss vei. Dette var en åpenbaring av en forestilling for meg. Jeg lover å tro på dansen fra nå av.