Vårt felles ansvar

- Du er Knut - 

med Asklepios Hane på Black Box' Lillescene

Anmeldelse publisert på Scenekunst.no

Asklepios Hane imponerer med en elegant, humoristisk og sterk forestilling om ansvar, skyld og straff. ”Du er Knut” handler om ondskapen, godheten og feigheten som bor i oss alle. 

Gjennom en studie av rettssaken mot politiinspektør Knut Rød, mannen som koordinerte og gjennomførte jødeprosessene i Oslo under andre verdenskrig, konfronteres vi alle med spørsmålet; Hva er du for en? Er du Knut? Det handler om hva vårt svar skal være i møte med det onde.

I 1946 ble Knut Rød stilt for retten, tiltalt for landssvik

På en armlengs avstand

Nationaltheatrets Jeanne d’Arc er blitt en kald og tannløs forestilling uten retning.

Historien om jomfruen fra Orléans blir her ikke formidlet som noen heltefortelling. Det er bra. Men hvorfor regissør Victoria Meirik har valgt å gi stykket det høytidelige preget Schillers (1801), Claudels (1939) og Bressons (1962) tekster svøper det i, er vanskelig å forstå. Den deklamerende spillestilen gjør at ensemblet framstår som ironisk distansert; de tar et skritt tilbake og betrakter Jeannes skjebne på avstand. Dette fører til

Eventyrlig frelse

-Anmeldelse trykket i Klassekampen 1. august 2011-

Gösta Berlings Saga 
på Västanå teater, Berättarladan i Sunne i Värmland. 

"Endelig sto presten i prekestolen". Slik åpner Selma Lagerlöfs fabelaktige beretning Gösta Berlings Saga, og slik åpner den mer enn fem timer lange kvelden i Berättarladan, Västanå teaters storslåtte, katedralaktige låve. Med talekor åpner de, og dette skal være pregende for hele forestillingen – et sterkt fokus på kollektivet og på helheten.

Foto: Jan Nordström

Den fordrukne presten holder et fyrverkeri av en tale, men for sine lasters skyld blir han likevel avsatt. En avsatts prest står ikke høyt i kurs, men

Opptakt til teateranmeldelse av Gösta Berlings Saga

Jeg jobber med anmeldelsen av Gösta Berlings Saga, men kommer ikke unna mine egne seneste dager. Derfor kommer de først. Anmeldelse kommer etterhvert. 

Gösta Berlings Saga. Foto: Jan Nordstrøm

Jeg har gledet meg hele sommeren til å reise til Sunne i Värmland for å se Västanå Teaters nye oppsetning av Selma Lagerløfs vidunderlige og eventyrlige roman Gösta Berlings Saga. Så kommer fredagen, og det er umulig å glede seg over noe som helst. Så kommer lørdag, tidlig tidlig morgen, og jeg bråvåkner som jeg aldri har bråvåknet før av radioens grufulle nyheter og av at selv himmelen brøler og gråter med heftig lyn og torden. Kan vi dra nå? Kan vi dra midt i dette?

Radio om navn og vårt manneglade språk

Det er helt umulig å høre på radio når dagene er annerledes enn vanlig. P2 er min kanal, og den er ikke helt seg selv nå om sommeren. Men det finnes lyspunkter, og det er lett å finne de fine programmene som podcast, så kan en høre dem når på bussen.

Å - jeg elsker denne episoden av Språkteigen. Helene Uri snakker om språklig likestilling, eller mangel på sådan, og om hvordan mannlige kroppsdeler og vedheng betegnes som symboler på mot. Jeg er ikke så glad i romanene til Uri, og har ikke lest den siste, Kjerringer, men jeg liker å høre på henne.

"Du har skikkelig baller", eller

Sår hyllest til dansebandkulturen

-Anmeldelse publisert i Klassekampen 11. juni 2011-
Rosa löften av Malin Hellkvist Sellén

En blondrosa, puslete figur står alene på den mørke scenen. Vedkommende har en høy, lyslugget hockeysveis med krøllete dårelokk, trailerbart, lyst kinnskjegg og rosa chinosbukser med pen press. En ekte dansebandentusiast. Men danseren har også lys øyenskygge, rosa leppestift, hjerteformede

Tragikomisk om byråkrater og asylsøkere

-Anmeldelse publisert på Scenekunst.no 9. juni 2011-
Sangen om Ali-ette med Blendwerk teater

”Sangen om Ali-ette” sier ikke så mye om asylsøkerne. Forestillingen peker på oss som synes asylpolitikken er altfor streng, og sier ”Vet du egentlig hva du snakker om?”. Den når uten å moralisere fram med et klart bilde av et altfor innviklet vegg av byråkrati som asylsøkere stanger hodet mot – om de ikke har dødd av stillstand innen den tid. 

Denne uka kom

En vidunderlig, grønn skatt

-Anmeldelse publisert i Klassekampen 7. juni 2011-

Osperheimkomplekset av Claire de Wangen

I Kristparken like ved Møllergata står verdens siste tre. Det er en stor, vakker lønn, som nettopp nå syder av sevje og liv. Men Irene (Oddrun Valestrand), som steller treet, er bekymret. Hver dag måler hun pulsen på lønna, og den er mer ustabil enn noen gang før. Menneskene har gjort lufta for sur for plantene, og de

På Masterbloggen presenterer jeg idag Marte Hårvik Austgulens masterblogginnlegg Makta sitter hjemme.

Da klimaforhandlingene i København i 2009 ble en fiasko, var en viktig faktor USAs nasjonale lovgivning. Hvis en lov ikke går igjennom på hjemmebane, kan ikke Obama kjempe for en ambisiøs klimaavtale i internasjonale fora. Han er bundet av sine egne, og kan dermed svekke den endelige avtalens innhold. På Masterbloggen forklarer Marthe Hårvik Austgulen hvorfor.

Tortellini eventyrlico

Den beste pastaen jeg noen gang har smakt, lagde jeg faktisk selv; store tortellini med mozarella, nøtte- og skinkefyll. NAM!

Pastadeig:
4 dl mel (durum tipo 00)
1 ts salt
4 egg

Vårt indre seksuelle mørke

-Anmeldelse publisert i Klassekampen 31.mai 2011-
"Det stykke natt" av og med Kompani Camping

Regi: Katinka Rydin Berge
Med: Kaia Varjord,  Hege Aga Edelsteen, Øyvin Berven og Emil Johnsen.
Dramatiker: Toril Solvang,  
Komponist: Martin Horntveth, 
Scenografi/kostyme: Marcus Olson, lysdesign: Tobias Leira, 

Er du en hore? Henvendt til publikum blir spørsmålet hengende i lufta idet forestillingen Det stykke natt på Litteraturhuset ender. Stykket problematiserer sexkjøp, og spør om ikke all sex er knyttet til en eller annen form for transaksjon. På gata blant horene, i utelivets one-night-stand-marked, og ikke minst i ekteskapets institusjonaliserte tjenesteutveksling. – Hva er egentlig den store forskjellen? spør en av

Førsteklasses sushi

Etter mange år har vi bestemt oss for å vende tilbake til Alex Sushi. Forrige gang var vi yngre og mer urutinerte. Nå er vi fortsatt fattige, og har ingen tendenser til metthet i møte med luksusmat. Det skal til en viss grad endre seg i løpet av kvelden. Den som tar knekken på oss er en diger, saftig, guddommelig hummer.

Alex Sushi, Cort Adelers gate 2
Mat: 6
Meny: 6
Miljø: 5
Service: 4
Pris: 5
Totalt: 5




Vi har bestilt bord i god tid, og fikk i mailen vite at vi skulle få sitte i baren. Det får vi ikke, men geleides i stedet opp i andre etasje, hvor vi etter en del om og men får et bord hvor kelneren lager vind i håret til Anna hver gang hun går forbi, noe hun gjør ofte. Ikke optimalt

En levende legende i Oslo

- Artikkel publisert på Scenekunst.no 19. mai 2011- 

The Living Theatre har hatt og har enorm innflytelse på det ikke-institusjonelle teatret. De har jobbet i så å si alle europeiske land, men aldri har noen invitert dem til Norge, før Grusomhetens Teater kom på banen. Det ble to intense dager med grunnleggeren Judith Malina, en levende legende.

Denne uka hadde Oslo besøk av en levende teaterlegende. Judith Malina var med på å starte avantgarde-ensemblet The Living Theatre i 1947. 64 år senere arrangerer hun en workshop for skuespillere i Oslo i regi av Grusomhetens Teater. I mellomtida har Malina sammen med The Living Theatre skapt historie langt ut over

Byggrisotto med ost og sopp

Litt mer mat. Jeg har dilla på byggryn. Både J og jeg har masse kjipe minner fra da vi var små, men med riktig behandling blir bygg en fest. Denne risottoen var helt suveren.

Fandenivoldsk revolusjonsvilje på Teaterhøgskolen

- Anmeldelse publisert på Scenekunst.no 7. mai 2011 -

Gjøkeredet spilles på KHiO av Teaterhøgskolens påbygningsklasse. 

Kamuflert bak en animert humørbombe er Gjøkeredet i virkeligheten et frontalangrep på skuespillerstudentenes framtidige arbeidsgivere. Klassen vil vekke institusjonsteatrene fra galehusets zoombietilstand før de selv legges inn. 

Alle bilder: Stephen Hutton /KHiO

Når Teaterhøgskolens påbygningsklasse gjør Gjøkeredet som avslutningsprosjekt, er det ikke uten baktanker. Klassen har gjennom det siste året gjort seg bemerket i det offentlige ordskifte, der de tappert har grepet

En forhastet genierklæring

Jeg skal egentlig skrive en kommentar til Argument i anledning deres femårsjubilum, i egenskap av å være deres styreleder. Men jeg greier ikke slutte å tenke på Gjøkeredet.

Redaktøren min på Scenekunst.no og jeg var enige om at selv om vi vanligvis ikke anmelder (eh,,) skoleteater,

Kvinnfolk i bukser og kvinnfolk i skjørt

Jeg er stolt over å få presentere Ingrid D. Rogstads ypperlige Masterblogginnlegg om framstilling av kjønnsstereotypier i medienes valgkampdekning.

Foto: Kjetil Ree/WikiCommons

Kloakkalligatorer og fet dame rullet i mel

- Anmeldelse trykket i Klassekampen 15. april -
Brødmannens Memoarer av Vassvik/Haugen/Harstad
I Black Box teaters lillesal

Med Brødmannens Memoarer slår Johan Harstad på den tekstlige stortromma. Der den teatrale presentasjonen er minimalistisk gjennom en sittende iscenesatt lesning, eser språket ut i en heslig og svulmende tekst så rik og overveldende at den gjennom fem timer truer med å slite oss helt ut. Det er ikke tungt å henge med, men det tar på å svelge alle avskylighetene som serveres oss.

Vassvik/Haugen/Harstad

Brødmannens memoarer er et teaterprosjekt som har vært forberedt i flere år. De som står bak er forfatter og dramatiker Johan Harstad, skuespiller og regissør Håkon Mathias Vassvik og lyd- og videokunstner Bjørn Erik Haugen.
Gjennom tre selvstendige stykker som til sammen utgjør trilogien Brødmannens memoarer fortelles historien til den østerrikske Hr. Barker og den milde ukrainske komponisten Rasputin Stoklitsky, som begge er immigranter i New York. De leier et værelse på kvisten hos Fru Martinez, en diger dundre

Bøygen Slottsparken

Hjemmet mitt ligger på Frogner, på den andre siden av Slottsparken når jeg skal hjem fra byen. Det logistisk smarte ville være å gå tvers igjennom. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har gått rundt.

Lenge trodde jeg at Slottsparken var trygg fordi gardistene ville komme dersom jeg ropte på en skremt nok måte. Men det gjør de ikke. De er der for å passe på Kongen, og skal ikke la seg avspore av skremte

Teater uten visjoner

- Kommentar trykket i Klassekampen 18. april 2011 -

Norsk teaterbransje mangler vilje til å være visjonær, og er samtidig ufri i møte med krav fra styrer og myndigheter. Debatten om visjoner for norsk teater gaper over for mye, men inneholder spor av oppmuntrende momenter.

- Jeg driver med teater for å kunne påvirke og forandre mennesker. Jeg har selv fått slike opplevelser et par ganger, og derfor fortsetter jeg, muligens noe naiv.
Det var skuespiller Geir Kvarme som med dette utsagnet oppsummerte norsk teaterbransjes motivasjon for å drive med teater. Men motivasjon er ikke det samme som visjon. Vyene uteble nemlig på