Slottet

Stemninga er søvning og dunkel allerede idet publikum kommer inn i salen. Lyset er svakt og med rødskjær. Skuespillerne ligger strødd utover den runde, burgunderrøde scenen. De sover. Eller våker de? Det viser seg i alle fall at de har svært god etterretning om alt som skjer med den stakkars hovedpersonen, Landmålaren.

Han har blitt innkalt til Slottet, og kommer til landsbyen ved Slottsfjellets fot. Gjennom halvannen time forsøker Landmålaren fortvilt å få kontakt med Slottet. Det lykkes ham ikke.

Bevegelsen står i sentrum i denne forestillingen, ved siden av den uggne følelsen av å ikke helt vite om man er våken eller drømmer. Men tross lekent språk og koreografi, er forestillingen ikke så energisk som man kanskje kunne vente og håpe. De går og går og kommer aldri til døra. Dette er Kafka, men mangelen på klimaks i stykket, denne helt flate dramaturgien, gjør at vi likevel ikke begeistres. Jan Grønli gjør en hederlig innsats i siste akt, og denne monologen er også noe av det beste i stykket.

Stykket har et vakkert sceneuttrykk, og er nesten rensket for rekvisitter. Der det behøves, kommer et sjablongaktig skilt dalende ned fra taket. En telefon, et dokument, en øks. Mer behøves i og for seg ikke. Selv lyset er det til dels skuespillerne selv som styrer. Med lommelykter lyssetter de hverandre for oss og for seg selv.

Noen ganger plages man ikke av nynorsken på Det Norske. Andre ganger er den påtrengende og påklistret. Her utfolder skuespillerne seg med alle mulige merkelige og virkelige vestlandsdialekter. Ikke alle er like knirkefrie. Kanskje er det komisk for meg bare fordi jeg har fulgt flere av skuespillerne gjennom teaterhøgskolen og synes det er uvant. Imidlertid er det godt å se at de ”er seg selv” fremdeles – at de er like lekne og spilleglade som de var på skolen sin.

Det er alltid fint når man får lyst til å lese forfatteren bak stykket, men det tyder kanskje også på at man ikke er helt tilfreds med det man har fått servert.