Traust om traumer

Teateranmeldelse: Tilbaketoget fra Moskva - Om hvordan livet i hvert fall ikke skal bli


Et middelaldrende par vet ikke lenger hvordan de skal holde ut med hverandre. Mannen vil gå, men får ikke lov av sin kone. Den voksne sønnen blir budbringer mellom de to, og stuekrigen mellom dem river også i ham. Under Napoleons tilbaketog fra Moskva var spørsmålet om man skulle la andre dø for å redde seg selv. Mannen innser at han ofrer andres lykke for å redde sin egen overlevelse, men han skjønner ikke at han også ødelegger familiens liv. Når han overfor kona innrømmer at han gjennom tretti år har ”latet som”, synes hun at han tar fra henne hele hennes idé om det livet hun har hatt.

Ibsens skygge hviler over dette stykket. Det handler om livsløgnen, om hvordan vi er avhengige av hverandre, og hvordan vi slett ikke forstår hverandre. Og det ender med at sønnen ser for seg å leve med den samme pinen som foreldrene hans har gjort. Forfedrenes synder går igjen i barna.

Monna Tandberg spiller med dette sin siste rolle på Nationaltheatret. Trond Brænne spiller mannen. Jeg har ikke egentlig sansen for noen av dem. Tandberg er usedvanlig proklamerende i stilen, samtidig som hun alltid ser ut til å ville forføre publikum, mens Brænne har problemer med å komme seg ut av barne-TV-onkel-rollen jeg tilla ham for 20 år siden. Men i denne forestillingen fremstår de begge som meget troverdige. Kanskje er det fordi gjenkjennelsen mellom tekst og eget liv for mange middelaldrede er svært stor. Men når man vet at forfatteren av stykket, William Nicholson, har basert manuset på sine egne foreldres opprivende skillsmisse, er også skillsmissebarnets rolle oppi det hele meget sentral. Sønnen spilles av den ofte energiske Kim Sørensen, som imponerte voldsomt i Verdiløse Menn. Her blir han overraskende flat og tam, og hans indre krig kommer ikke godt nok til uttrykk. Han forblir dessverre en bifigur.

En annen forferdelig irriterende ting ved stykket er musikken som spilles mellom noen av aktene. Piano og saxofon i en gresselig såpeoperamelodi. Man får inderlig håpe at de som har valgt musikken tenker det samme som meg: den eneste grunnen til at man skulle velge et såpeoperatema måtte være om man ville si at våre liv er klisjéfylte som såpeoperaer, men de er fremdeles våre liv, og verdt å beskrive og betrakte.

Scenografien beskriver et hjem med kræsjende elementer som uttrykker noe om livene som leves her. Veggene har forfalne, men vakre tapeter, stolene paret sitter i er rutete hverdagslige, og kjøkkenet er moderne. Her har ekteparet laget te til hverandre hver eneste dag i alle de år. Teen står ved lag. Eller kanskje står den nettopp nå for fall. Alle tre skuespillere er på scenen gjennom nesten hele stykket, men lyssettingen veksler på å gi dem vår oppmerksomhet. Distanse beskriver relasjonene mellom dem. De kommer sjelden nær hverandre.

Best liker jeg de første aktene. Her bruker mannen en rekke metaforer til å beskrive livet til paret ved å si en hel del andre ting. Om Napoleon og om krig.

Heldig er den som ikke lever i et slikt dødt forhold. Det er rart hvordan man, når man ser film og teater, søker å relatere historien til sitt eget liv. Dette er kanskje noe av selve poenget med kulturopplevelsene. Men noen ganger kan det være fint å se andres liv beskrevet også. Og så kan man sukke lettet og prise seg lykkelig for at det ikke er en selv. Eller, dersom en kjenner seg igjen, kan man føle seg lettet over at man ikke er alene i møkka.