Det Karamasovske problem

På Nationalteatrets hovedscene. Regi: Oleg Kulikov. Med: Per Jansen, Fridtjof Såheim, Mariann Hole, Mads Ousdal. m.fl.



Brødrene Karamasov er et slags krimdrama der de svært ulike Karamasovene forsøker å finne ut hvem (av dem) som har dreper faren, Fjodor. De undrer ikke et øyeblikk på hvorfor noen har drept ham ,for han var et svin.

Stykket handler, som mange av Dostojevskijs bøker, om tro og tvil, skyld og samvittighet. Men det er bare Mads Ousdal som virkelig behandler temaet, som drøfter sin skepsis og sitt verdensbilde. Oleg Kulinov skal være en stjerneregissør, men jeg synes han blir altfor… vanlig. Skuespillerne er ikke så verst. Det er regien som er platt, rett og slett. Jeg kjeder meg helt til Ivan, Ousdal, kommer på banen. Mads Ousdal gjør en fremragende jobb. Han kunne nesten ha spilt Karamasov alene. Han er den av brødrene som ikke tror på Gud. Han er velutdannet, en vitenskapsmann. Han holder seg ofte litt i bakgrunnen, men stykkets største scener er hans monologer. Han kjemper med seg selv, troen og galskapen.

Dostojevskij var selv dypt religiøs, og helten hans i boka er Aljosja, den gode og rene yngstebroren som vil gå i kloster og som alle elsker. Aljosja er Dostojevskijs ideal. Han har en slik figur i mange av sine romaner, for eksempel i Forbrytelse og Straff. Jeg tror kanskje Ivans kamp med seg selv er ment å bunne ut i en erkjennelse av at Gud og Satan finnes. Men jeg leser Ousdals spill som uten konklusjon. Man får selv velge hva Ivan til slutt finner ut. Eller ikke finner ut.

Brødrene Karamasov er en svær og tjukk roman. Når man skal forsøke å bearbeide den for scenen, må man selvsagt velge ut noen få historier. Men stykket må stå på egne ben. Dette er problemet i forestillingen på National. Man har valgt ut fortellingene, men relasjonene presenteres ikke tilstrekkelig godt. Man skjønner rett og slett ikke hva far Fjodor har gjort som skulle føre til at alle hans sønner hater og avskyr ham. Kanskje bunner dette i en russisk inneforståtthet. Setter man opp Peer Gynt i Norge, er det mange ting man ikke behøver å si. Setter man som russer opp Dostojevskij i Norge, er det en del ting man ikke kan forutsette at publikum vet. Man skal ikke trenge å ha lest boka. Forestillingen skal kunne tale for seg selv. Det gjør den dessverre ikke.

Estetisk sett er Brødrene Karamasov en perle. Musikken er veldig russisk, men likevel ikke typisk. Lyset er en vikig og fager del av et himmelsk vakkert scenebilde. Scongrafien er ved Simon Pastukh, russisk som regissøren. Fargene hans går i skitten pastell og mørke gråtoner. Scenen er lag på lag med halvgjennomsiktige plastduker der skuespillerne kan komme og gå. I Karamasovgården står et gammelt epletre, og gårdsplassen er full av aprilgrønne epler og hvite høner. Det snør, alle er godt kledte i tykt, russisk vintertøy. Bildene fra forestillingen er absolutt det vakreste ved den.