Pinlig morsomt og absurd om overklassen

Jeg har billettene, er sent ut. Marit svarer meg ikke, og jeg beiner over det skitne gulvet i Torshovteatrets lille kafé. Døra opp til scenen står åpen, men langs den står en rekke folk, og ganske mange av dem jobber på Nationalteatret. De glor på meg. Jeg skjønner ingenting, er 100% overbevist om at Marit har kommet seg inn og holder av plass til meg. Jeg smiler og gir fra meg begge billettene ved inngangen. Tar to trinn i hvert steg opp trappa, og ved toppen av den står Tim, en av de triveligste skuespillerne teatret huser. Han gliser og sier velkommen, bare kom inn, dette går fint. Jeg sier takk, jeg håper det, og så finner jeg ikke Marit. Når jeg ringer, viser det seg at hun også er sein, og at hun står nede og ikke kommer inn fordi det er fullt og de er strenge i dag. Herregud, tenker jeg, Herregud. De er da aldri strenge her. Jeg karrer til meg et par stoler oppe på galleriet. Du må jo bare si at jeg trodde du var inne og at jeg gav fra meg begge billettene. Folk tror på en når en sier det som det er. Klokka er ett minutt på, de fleste setene rundt den lille manesjen som er Torshovscenen er tatt. Lyset er på og folk sitter og kose seg og ler og følger med på alle de som ankommer i siste liten. Først nå oppdager jeg at Tim, som åpenbart spiller mannen i huset, sier hei til flere enn meg, og at Ågot Sendstad renner rundt og hjelper folk å finne et sted å sitte. Hun sludrer ivei. Er det for kaldt her, spør hun. Jeg har luftet, altså. Ja, det er så hyggelig at dere kunne komme. Vi er jo litt skuffet over at vi ikke har kunnet flytte inn i det nye huset enda. Folkk renner på, men det affiserer ikke vertskapet det minste. Du verden, tenker jeg. De er jo alltid så strenger på tiden. Å begynne presis og alt dette. Marit kommer durende opp trappen og ut på scenen. Jeg roper lavt: Marit. Hun stråler opp mot meg, vinker og roper Hei! Alle ler. Jeg ler. For en festlig start på en forestilling. Ja, nå venter vi vel egentlig bare på én – min far, sier Ågot Sendstad.

I de finere og mer møblerte hjem på vestkanten forekommer hyppig et for meg inntil nylig ukjent fenomen. Salong. Det vellykkede par hyrer en eller noen få klassiske musikere,catering, inviterer venner og familie, og holder en konsert i sin egen stue. Vi er på salong. Hjelpes meg. Musikeren er Ingeborg Christoffersen, og hun spiller seg selv. Hun studerer ved tre forskjellige konservatorier og spiller blokkfløyter i alle farger og størrelser. Rundt seg har hun Helene, Helenes bror den vinglade jusstudenten, sønnen, den skravlesyke venninnen,den takknemlig og triste kokken, den selvopptatte far og den støttende mannen. Og oss.

Den hvite dobbeltdøren vi kommer inn gjennom og ut på scenen, er rammet inn av et lite stykke hvit vegg med stukkatur oppunder ”taket”. Vi er på Frogner, tenker jeg, for akkurat sånn ser det ut hos oss og. Bortsett fra denne biten av vegg, er det vi, publikum, som utgjør scenografien. Vi er, viser det seg raskt, del av er større regi, Vertinnen Helenes regi.

Dette er hennes forestilling. Hun introduserer, presenterer, dirigerer. Hun bestemmer hvem som skal få komme til orde, hvem de skal få snakke med, om hva. Hun bestemmer hvorden fløytistens verker skal analyseres, og hvordan alt liv i leiligheten defineres. Hun er falsk som fy, med et kjempedigert påklistret smil. Hvorfor gjør
de dette mot seg selv, spør meg meg mens jeg skadefro kroer meg på galleriet. Det er herlig.

Goksøyr & Martens har et prosjekt. De forteller om Oslo. Deres forrige forestilling, Ønskekonsert, handlet om fattigsom i Oslo. En prisverdig tematikk å sette fokus på, men de klarte slett ikke å formidle noe til meg, og jeg likte ikke stykket i det hele tatt. Jeg må tilstå at jeg kom til Salong med svært lave forventninger. Men denne gangen lykkes de med sin dokumentasjon, hovedsakelig gjennom bruk av humor og å sette navlebeskuenheten på spissen.

Det de to regissørene har gjort, er å invitere seg selv hjem til disse finere hjemmene. De har overvært en rekke salonger. De har observert, og gjort det godt. De har rett og slett plukket med seg replikker og historier og lagd et helhetlig manus ut av det. Menneskene i denne fiffen beskrives gjnneom et ekstremt fokus på fasade, og en ”the show must go on”-innstilling. De er hyggelige mot alle, men mener det ikke nødvendigvis like dypfølt hele tiden. De er ikke redde for å subtilt å sparke nedover. Men gjennom masken gir familen og gjestene oss gløtt av deres privatliv og følelser.

Blokkfløytisten har ikke valgt et klassisk renessanse- eller barokkreportoar slik en kansksje kunne ha forventet. Hun har gått for det absurde, det en i noen grad må være en kjenner for å få noe ut av. Dette gir seg herlige utslag i kulturkræsj som skal glattes over. Utsøkt festlige er vertinne Helenes kommentarer av typen: det der kunne jo nesten tippet over i det vulgære, men med din begavelse evner du å kombinere det emosjonelle med det intellektuelle. Christophersen er realisten i stykket. Hun er ikke skuespiller, men har spilt på mange huskonserter. Lurer på hva hun synes om denne utleveringen av hennes arbeidsgivere. Lurer på om Goksøyr og Martens har de samme etiske kvalene som sosantere på feltarbeid. Lurer veldig på hva de som har gitt inspirasjon til produksjonen av stykket, de rike familene, synes når de kommer. Lurer på om noen spør dem.

Det er ikke stort teater, men det er en herlig kveld som igjen sier meg noe om hvilke settinger jeg i virkelighetens verden føler meg ekstremt distansert i. Goksøyr og Martens fremhever besteborgerligheten og gjennom humor kritiseres det egosentriske verdenssynet innenfor de vakre, lukkede dørene.