Råraffe, raffinerte rockedelikatesser

Anmeldelse av Palace Grill, besøkt 1. juni 2010

Palace Grill, Solligata 2

Mat: 6

Meny: 6

Miljø: 5

Service: 6

Pris: 5

Hjemmeside: Palace Grill

E-post: jonna@palacegrill.no

Telefonnummer: 23 13 11 40

Det er en av de første, virkelig deilige sommerdagene. Den ene samboeren vår skal på picnic i parken, og den andre er litt solbrent. Vi har 8-årsdag og det er en perfekt kveld å tilbringe i friluft. Eller - en perfekt dag å få bord på den bittelille, vulgærfine gourmetrestauranten Palace Grill.
- Har du et ledig bord til to?
- Ja, dersom dere er klar for fire timer og tolv retter, spytter hovmesteren tilbake, og tar oss i mistrosk betraktning. Han er vant til at folk kommer uten å vite hva de kommer til.
- Kjempeklare! roper vi jublende.
- Jaha, da er det bare å ta plass, smiler hovmesteren.
Det blir et stort, fornøyd glis fra ende til annen. Hovmesteren Tony er en klassisk møring som bikker mellom forfinete betraktninger om druetyper og dalsider, og vulgære hentydninger til både elskelige, italienske pappaer og hva som egentlig er det beste en kan putte i munnen uten å kle av seg. Vi fryder oss over begge ender av skalaen hans.


Friskt landbrød fra Åpent bakeri og to typer smør (Kvitseid og en sherryvariant hvor smøret på mystisk vis skal ha blitt brunet for så å bli satt sammen til smør igjen), samt fantastisk sevjeaktig olivenolje med grovt salt i kommer raskt på bordet.
Kvelden starter med et enkel og genialt brak: to friske Bretagne-østers til hver. Helt naturelt, bare med en sherry- og charlottløksky samt et drypp av lime til. Skjellene, som smaker konsentrert og perfekt av hav, får følge av en champagne Henriot (tror jeg) som med østersene opphøyes i en høyere forening. Er det mulig å smake så GODT!?


Neste rett er en kald foie gras-skive med et lokk av rødbetgelé, et dryss av pistasjenøtter. Sidegarnityret er en strek charlottløkkompott og en strek kirsebær som har ligget på sprit et halvt år, for så å bli kjørt i blenderen. Et strøk sherrykaramell er malt på tvers av tallerkenen. Til den får vi en halvtørr tysker, som til gåseleveren blir litt vel saftaktig. Den skal senere vise seg å eksplodere i samklang med neste tallerken; en tunfiskcarpacchio kanskje litt inspirert av salat Niçoise - i alle fall har den kapers på kastanjekrem, yndige, små skiver av reddik, kjørvel og vaktelegg, samt det beste av alt garnityret: en slags majo på brunet smør i en pen sirkel inntil tunfisktykket. Her kom tyskeren i glasset virkelig til sin rett. En genial vinstrek er at hver vin er ment å skulle fungere til både en rett og den påfølgende. Dvs at vi hele tiden har to glass vin foran oss, og på denne måten kan vi kombinere oss til dobbelt så mange smaksopplevelser.


Vinen som hørte til den delikate tunfisken var en galisisk, ung vin kun basert på druen albariño. Albariñovinen er som sesongvare å regne, og denne spesielle vinen er det bare fire kasser igjen av i Norge. Med andre ord ikke noe en får på polet. Selv om polet har denne druen inne. Jeg er utrolig fornøyd med at jeg satt og nippet til denne vinen i begynnelsen, for den var bare helt ufattelig god. Heldigvis holdt Tony et langt foredrag om den. Vi følte oss etter hvert svært heldige med plasseringa, midt på gulvet, for det betydde at Tony måtte sneie forbi oss hver eneste gang han var ute på det lille gulvet i restauranten med 23 stoler. Mannen er et oppkomme av gode vendinger og snedige syn på livet, men han holder ikke tilbake når det gjelder andre heller: guttene på kjøkkenet er nesten bedre desto yngre de er, sier han. Den ene av ungguttene som står ved grytene i kveld er yngstemann på kokkelandslaget. Den andre, Marc, er en brite som har jobbet på de fleste av Oslos beste restauranter. - Nå er han her, konstaterer Tony.


Det ser ut til at kokkene styrer musikken. Den er en helt riktig blanding av Johnny Cash, old school hiphop, sinnarock og Madrugada. Lydnivået er akkurat slik at en kan snakke høyt med hverandre uten at noen av de andre i det relativt lille rommet hører hva du sier.Restauranten er et fiint gammelt Frognerlokale med stukkatur og høyt under taker. Stilen er maksimalistisk rommets størrelse tatt i betraktning, og på veggene henger alt fra gummikyllinger og kjøttkverner til flasker med kattepiss og rødsprit. I vinduene står glass med lyspærer og gummimenn på sprit. J kan titte like inn på det knøttlille kjøkkenet, og når en ser det, skjønner en at Palace Grill bare har én bordsetting per kveld. - Dere er griseheldige som fikk plass når dere kom nærmere åtte, sier Tony. - Det er galskap å tro at en skal få bord etter seks.


Nå må jeg jobbe litt med masteroppgaven min, men jeg kommer tilbake til denne anmeldelsen. Til suppa og hummeren og laksen og kveita og bønnene og oksen og potetene og ostene og rabarbraen og ikke minst calvadosen.


Palace grill tilbyr et kompromissløst konsept: mange timer, mange retter. Take it or leave it. Det er ikke mulig å bestille bord her, og det er ikke mulig å ha med skrikerunger. Vi elsker det.

Foto: Mikaela Berg, Arne Ove Bergo