Personlig, varm og modig Werther

Foto: Chris Erlbeck

Anmeldelse av Unge Werthers Lidingar av J.W von Goethe på Det norske teatrets Scene 2. 

Jonas Corell Petersen er en mann med betydelig og løfterikt regitalent. I sin diplomoppgave ved regilinja på KHiO velger han den tungsindige 1700-tallstragedien Unge Werthers Lidingar, og setter den opp som en bittersøt norsk, rosenrød fjell&vidde-fantasi. Den danske regissøren lar den enkle og effektive scenografien og rekvisittene være en konstant mobbing av appelsin- og kvikklunsjnordmenn; vi som er så mette, spreke og vellykkede at vi ikke lenger har noe å strekke oss etter, noe å leve for.



Unge Werther er ressurssterk både i hodet og i pengeboka. Men han trenger noe å leve for, og når han treffer den vidunderlige, kvikke og skjønne Lotte S faller han i staver. Hun er alt han trenger. Men han trenger henne. Uten henne er livet hans ingenting. Sammen seiler de som små barn rundt i en stor dam av vaffelrøre, de leker jublende og fyller salen med en boblende, naken glede, som kun flerres når Lottes forlovede, Albert, kommer hjem fra sin lange reise. Mens de to uskikkelige gjemmer seg i hytta, pakker Albert sammen den digre plastduken med røre – en kjempekondom full av sperm. Lotte velger Albert, og Werther knuses, og utgangen på det hele er nattsvart.

De tre skuespillerne, Thorbjørn Eriksen som unge Werther, Marie Blokhus som Lotte, objektet for all Werthers kjærlighet og lidelse og Tobias Santelmann som Lottes fornuftige og gode forlovede Albert, har sammen med regissøren jobbet fram forestillinga gjennom improvisasjon, og hopper inn og ut av roller, trakterer en rekke instrumenter og henvender seg konstant til publikum. Idet vi kommer inn får vi servert vafler, og skuespillerne hilser på kjente med strålende smil.

Petersens genistrek i denne oppsetningen er de brå, men elegante bruddene mellom det fargerikt naivistiske og det dystre dypsindige. Manuset er fremdeles en dagbokroman, men hvor lenge vi får dvele i hver dag varierer sterkt, ofte avhengig av Werthers eget humør; noen dager forbigås i mørke, stillhet og stønn, i bunnløs ulykkelig forelskelse eller frustrasjon over de idiotiske menneskene som alltid higer etter å rykke én plass opp ved bordet.   Werther i fosterstilling og ynker seg, mens han samtidig har ødelagt det glade forholdet mellom den av alle høyt elskede Lotte og den sindinge og sympatiske Albert, som ikke engang orker å hate Werther. Noen dager spretter skuespillerne rundt, blussende glade og tøysete.

Sjelden har jeg opplevd at en forestilling lukter så godt heller. Hele salen dufter sterkt av grønnsåpe, og senere av appelsiner. Lyssettinga er som på en norsk skole; med harde lysstoffrør, men også med varme lykter, sånne som henger utenpå alle hus på bygda. Skuespillerne sjonglerer mellom egne og andres dialekter, riksmål og nynorsk – noe som er deilig på Det norske teatret. Musikken er nynorske, nære oversettelser av Moldy Peaches’ Anyone else but you og U2s One som framføres med ironi, men også stor overbevisning og intimitet.

Dette fantastiske ensemblet er kjærlig samkjørte, og alle har bidratt til sterkt å prege denne sprudlende og sårbare forestillingen som varmer og river i hjertet. Petersen frigjør seg fra Goethes tunge tekst i stor nopk grad til at dette er et modig og personlig arbeid, og det er en styrke at han for det første tør å la gruppa improvisere så mye, og for det andre at han tør å velge ut.