Mandag var jeg på Kritikersalong, der det ble diskutert hva rollen til bloggkritikere er sammenlignet med kritikere i aviser. Der var litteratursjefen til Dagbladet, Sven Ove Bakke, og det samme var leder av Kritikerlaget, Anne Schäffer og Bokmerker.org-damene Kristin Storrusten og Julie Brannfjell. Kvelden ble i veldig stor grad preget av drøfting av bloggernes rolle innen litteraturkritikk, men som teaterkritiker fikk jeg likevel mange interessante ideer og et par aha-opplevelser.
En ting som fascinerte meg var at bloggosfæren er så veldig sosial. Derav sosiale medier. Opplagt, men likevel noe jeg egentlig ikke hengt meg så veldig opp i. Jeg begynte ikke å blogge teateranmeldelser for å blogge dem, men fordi bloggen var et fint sted å poste anmeldelser jeg uansett skrev. Men i bloggosfæren er det i langt større grad enn jeg egentlig har tenkt over meningen at en konstant skal medvirke på andre blogger, poste svar og kommentarer, diskutere det en har skrevet og slik utvide sin egen horisont, kvesse sine egne argumenter. Det høres bra ut – jeg har bare ikke prioritert i det hele tatt. En annen ting Storrusten sa, som jeg ikke har tenkt så nøye på, er at en blogg som ikke er oppdatert på 30 dager er død. Jeg har endt opp med å blogge om teater, og noen ganger om mat. Det er ikke så ofte jeg går på teater, og det er ikke en gang hver gang jeg går på teater at jeg skriver om det etterpå. Det betyr at bloggen min er litt.. søvnig. Men jeg mener det er bedre at de som følger bloggen kan lese det jeg skriver når jeg har noe å si, heller enn at jeg må stresse for å finne på noe å skrive når jeg egentlig er opptatt med andre ting. Samtidig som bloggerne er opptatt av at det ikke skal settes grenser for blogging, lager de en masse normer en forventes å følge.
Et tredje poeng jeg merket meg, var innspillet om at kritikk kan formuleres annerledes på en blogg enn i dagspressen. Det burde finnes mye mer rom for lek, andre former, formater og lengder. Dette tror jeg at jeg skal ta med meg.
Anne Schäffer oppfordret oss til å søke medlemskap i Kritikerlaget. Det synes jeg er prisverdig. Hun foreslo dette for meg da vi begge var på et kurs i februar, men jeg hadde ikke futt nok til å gjøre det. Schäffer fortalte at de hadde diskutert sine egne medlemskapskriterier, og kommet til at blogging borger for medlemskap. Dette er en overrakende anerkjennelse av blogging som seriøs kritikk. Selv har jeg ingen formell teatervitenskapelig kompetanse, men med stadige oppdrag for Scenekunst.no og noen ganger Klassekampen føler jeg at realkompetansen min er slått fast eller anerkjent. Likevel er jeg stadig opptatt av å understreke hvem jeg er og på hva slags grunnlag jeg skriver.
Bakke fra Dagbladet mente bloggingen har ført til en anbefalingseksplosjon med røtter tilbake til jeger- og samlersamfunnet, sett bort fra at det her handler om smak og stil. Det gjelder jo til en viss grad å posisjonere seg med sin stemme. Det slo meg at jeg ikke har funnet min anbefalingsblogg når det gjelder litteratur. Hva skjer dersom jeg sier at jeg liker forfattere som Jhumpa Lahiri, Siri Hustvedt, Alice Munro, Doris Lessing, Knut Hamsun og Mikhail Bulgakov? Finnes den perfekte bloggen for meg å følge?
Jeg oppdaget videre at det ligger en forventing om at det skal være opprør i bloggingen. Jeg har aldri følt meg særlig opprørsk i det jeg skriver. Men så slo det meg at redaktøren min i Scenekunst, Chris Eriksen, muligens forsøker å vekke et slikt opprør i meg, den gamle rockeren J. Det er jaggu en fin redaktør.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar