Uskyld: Kitch eller alvor

Anmeldelse av Uskyld
av Dea Loher på Nationaltheatrets Amfiscene. Regi: Victoria Meirik.


Med Uskyld settes for første gang den tyske dramatikeren Dea Loher opp i Norge. Lohers stykker kjennetegnes av tungsinn og alvor, eksistensielle og moralske dilemmaer samt absurd komikk.Uskyld gjør alt riktig, men ender likevel opp med å gi et livløst og veikt inntrykk. Som publikummer blir jeg  forvirret på grensen til det uinteresserte; er det kitsch eller alvor, dette her?

Foto: Sigurd Fandango

I et absurd univers av pappkasser og vakre farger trer en rekke skjønne karakterer fram, litt og litt, elleve i tallet. Vi blir kjent med dem i omganger, da vi stadig kommer tilbake til dem. Fru Harfåttnok (mimisk brilliant presentert av Liv Bernhoft Osa), som etter å ha mistet sitt eget barn tildeler seg selv det morbide oppdrag å spille at hun er mor til ulike voldtektsmenn, drapsmenn og andre kriminelle, fru Sukker,

Over Evne III på nytt

Jeg registrerer at Pia Maria Roll og Marius Kolbenstvedt  nok en gang setter opp stykket sitt "Over Evne III". Dette var et av teaterstykkene som gjorde sterkest inntrykk på meg i fjor, og jeg vil varmt anbefale samfunnsengasjerte teatergjengere å få med seg dette på Black Box i mai. Her er anmeldelsen min fra januar 2010, som ble publisert på Scenekunst.no:

Inderlig budskap i ei kritisk tid

Roll og Kolbenstvedt river hjertet ut av den stivnede norske nasjonaltryggheten og gransker det frådende, skriver en begeistret Anna Helene Valberg om Over evne III på Black Box.

Anmeldelse

av Anna Helene Valberg
Foto: Catherine Haanes

Bjørnson blir stadig kritisert for å være lite aktuell for vår tid. Han er utdatert og hans kamper er ferdig kjempet. Men selv om Bjørnson sloss mer for nuet enn for evigheten, beviser Pia Maria Roll og crewet hennes i Over Evne III at det finnes påfallende paralleller fra Bjørnsons 1895 til vårt 2010. Her kreves intet mindre enn revolusjon – såvel for organiseringen av teater-Norge som for samfunnets egentlige makthavere. Makt og penger er fremdeles goder som tross sosialdemokratiets utjevningspolitikk er samlet på færre hender enn vi liker å tenke på. I Over Evne III avkles makteliten, og et grelt bilde av en kodeks helt uten moralsk ryggrad tegnes. Roll og Kolbenstvedt river hjertet ut av den stivnede norske nasjonaltryggheten og gransker det frådende.

For å lese videre, trykk Les mer-knappen under. 

Ujålete aksjonistteater på Hamar

- Anmeldelse på trykk på Scenekunst.no -

Ambassadøren med Turnéteatret, Hamar

Med et manus proppende fullt av humor og selvironi, men også vrede og alvorlig ambivalens, fanger de oss, og holder oss i ave gjennom hele stykket, trass i det enkle, udramatiske uttrykket.

I 2009 ble skuespiller og teaterlærer Anders Kippersund overbevist av en av sine teaterelever om å bli med i en sitt-ned-aksjon i forbindelse med utbyggingen av firefelts E6 gjennom Stange kommune. Sammen med Natur & Ungdom dro han ut for å demonstrere, en opplevelse som endte i skuffelse og en følelse av å være litt teit. Turnéteatret, en bastion i Hamars teaterliv, presenterer historien om hvordan det hele gikk til.

Kickboksere med dundrende hjerter

Anmeldselse av 

Your Brother. Remember? av og med Zachary Oberzan. På Black Box Teater, 22/01/11.

Zachary Oberzan har lagd en forestilling som for meg var som en artisjokk. Den skreller av lag for lag, og står til slutt igjen med et sprengende, bankende hjerte.

Hormongutter lager film

Jeg innrømmer det med en gang; jeg har ikke noe forhold til Jean-Claude van Damme. Derfor trodde jeg i begynnelsen at ikke denne forestillinga var noe for meg. Da Zach og broren hans Gator var 14-15 år gamle, stod familien deres midt oppi en smertefull skilsmisse. Guttene elsket van Damme, og avreagerte ved å spille ut filmene hans, som Kickboxer. Da de fikk tak i et filmkamera,

Babelsk lykke

Løp og se! Babel med dansekompaniet Eastman er den suverent beste danseforestillingen jeg har sett.

Babel dreier seg logisk nok om språk, om hvordan mennesker kommuniserer med hverandre og stenger hverandre ute. Det er en babelsk apokalyptisk ferd fra samspill til kaos, der robotkvinnen møtes hulemannen uten at det blir kleint. For et etnisk bredt sammensatt kompani er ikke dette noen ueffen problemstilling.

Gromme fortellinger fra havet

Anmeldelse av

HAV av Sjón og NIE. Spilles på Dramatikkens Hus. 

I den knøttlille aulaen på Dramatikkens Hus klemter et bittersøtt trekkspill, og ei rusten, men smilende fele akkompagnerer. De østerlandske taktene vugger oss inn i salen, hvor vi møtes av strålende smil på vinterkledde skuespillere og musikere. Stemninga er satt. Den er preget av røde kinn, oljehyre og ullundertøy. 

Selvaen utenfor Manaus i Brasil. Foto: Anna Valberg

Jeg har fått publisere innlegg på Masterbloggen basert på masteroppgaven min. Det er veldig kort og kjapt, og selvsagt bare en knøttknøttliten del av oppgaven, men les og bli klok :) 

Motivasjonen bak regnskogavtalen med Brasil

  Når Norge gir Brasil én milliard dollar for å bidra til å stoppe den store avskogingen i Amazonas, er det ikke bare for å være grei. Norge har en rekke interesser knyttet til regnskogavtalen inngått i 2008. For Brasil sin del er det ingen ulempe å samarbeide med et lite, vennlig land, samt å få en hånd på rattet i videre internasjonale klimaforhandlinger. Hva var motivasjonen som lå til grunn da Norge og Brasil i 2008 inngikk en avtale om å redde regnskog?

Star Sushi slår til i julestrida

Nå har Star Sushi i Frognerveien et helt latterlig bra tilbud: 10 biter for 70 kr. Maten er i tillegg skikkelig god. Hva gir du meg.

Risen henger godt sammen uten å grøte. De er generøse med gori og har en god soyasaus. Fisken er pent skåret og har god smak. Selv smørfisken deler seg pent om en prøver seg på denslags. Makiene er trad med avocado og laks, og ellers er det laks, tunfisk og smørfisk. Veldig klassisk, ingen store overraskelser, men overraskende høy standard. Dessuten er de som jobber der hyggelige. 


Tar bilde neste gang.

Det eviga Leendet: Livet vil bare seg selv

Pär Lagerkvist ser ut til å legge etikk til side, og mener at vi må akseptere livet slik det er; at vi må tåle at tyver kan være lykkelige. Verk holder fast på det underliggende ubehaget i Lagerkvists tekst, men løfter også fram humoren. De bryter opp det veldige for oss og mater oss med små biter av aparte fortellinger. Med intense fortellerstemmer og hevede øyebryn viser de oss hvor umulig Lagerkvists spørsmål er. Den egne formen deres kler teksten, og åpner forhåpentligvis noen flere øyne for denne anerkjente, men i liten grad leste nobelprisvinneren i litteratur.

Det eviga leendet
Verk produksjoner
På scenen: Saila Hyttinen, Anders Mossling, Håkon Mathias Vassvik og Solveig Laland Mohn m.fl.
Regi: Fredrik Hannestad.
Tekst: Pär Lagerkvist. 

Les resten av teateranmeldelsen på Scenekunst.no eller under bildet. 

Foto: Verk Produksjoner

Blå drøm

Restaurant Fjord er mørk og maskulin, med sine dypblå vegger og enorme lysekroner lagd av horn og glass. Putene i sofaene langs veggene glitrer av paljetter, og selv tallerkenene er glass kantet med gull. Lokalet er fullt av utenlandske mennesker, mange i følge med en nordmann. Det bobler av ulike språk slik champagnen vi valgte som aperitiff bobler i glasset. Rund og rik skummer den over tunga, mens vi får kveldens første asjett. Der ligger en hilsen fra kjøkkenet; en liten salat niçoise der tunfisken er byttet ut med to tynne skiver lettrøkt kveite. Noen velvalgte korn med maldonsalt hjelper oljedressingen med å løfte salatbladene fra det ordinære til noe som ligner en liten opplevelse.

Restaurant Fjord

Schizofren klassikar i Lara Croft-drakt

Foto: L-P Lorentz

I Det norske teatret si oppføring av klassikaren Den hemmelege hagen greier ikkje teateret å bestemme seg for kva som er viktigast. 
 
Teatret vil så gjerne ha i pose og sekk. Dei vil ha fram den djuptliggande bodskapen om håp og meistring av sorgbearbeiding, samtidig som dei vil appellere til ungdom ved å sette fortellinga inn i ei fresh dataspelsetting. Begge mål mislukkast. Dersom dei skulle nådd fram med bodskapen, måtte dei ha gitt oss moglegheit til å bli ordentlig kjente med karakterane i stykket, slik at vi fekk sympati med prosjekta deira. For å appellere til ungdommen måtte dei i større grad tatt på alvor den kompleksiteten og rikdomen som faktisk ligg i musikken og dataspela til ungdommen.

Restaurantanmelderne og meg

Tidligere i høst diskuterte avisene om de skulle ha anonyme eller navngitte restaurantanmeldere. Grunnen til at de begynte å snakke om det, er at VG har begynt med navngitte. Og jeg har, for første gang på mange år, begynt å frekventere VGs nettsider. Ikke alle, men restaurantguiden deres leses nå jevnlig. Interessant nok mener jeg å se at restaurantanmeldelsene i alle aviser har tatt seg opp i etterkant av den nevnte debatten. Denne delen av matstoffet har ligget nede for telling en stund. Etter en brutal runde med kokker og restauratører virker det som om avisene har begynt å redigere disse spaltene igjen. Ingenting gleder meg mer. Jeg elsker en god restaurantanmeldelse.

Kritikersalong: Kritikere på blogg

Mandag var jeg på Kritikersalong, der det ble diskutert hva rollen til bloggkritikere er sammenlignet med kritikere i aviser. Der var litteratursjefen til Dagbladet, Sven Ove Bakke, og det samme var leder av Kritikerlaget, Anne Schäffer og Bokmerker.org-damene Kristin Storrusten og Julie Brannfjell. Kvelden ble i veldig stor grad preget av drøfting av bloggernes rolle innen litteraturkritikk, men som teaterkritiker fikk jeg likevel mange interessante ideer og et par aha-opplevelser. 

Personlig, varm og modig Werther

Foto: Chris Erlbeck

Anmeldelse av Unge Werthers Lidingar av J.W von Goethe på Det norske teatrets Scene 2. 

Jonas Corell Petersen er en mann med betydelig og løfterikt regitalent. I sin diplomoppgave ved regilinja på KHiO velger han den tungsindige 1700-tallstragedien Unge Werthers Lidingar, og setter den opp som en bittersøt norsk, rosenrød fjell&vidde-fantasi. Den danske regissøren lar den enkle og effektive scenografien og rekvisittene være en konstant mobbing av appelsin- og kvikklunsjnordmenn; vi som er så mette, spreke og vellykkede at vi ikke lenger har noe å strekke oss etter, noe å leve for.

Apparater på teater

Foto: Verdensteatret/ Asle Nilsen

Anmeldelse av And all the questionmarks started to sing av Verdensteatret på Black Box Teater i Oslo.

Verdensteatret viser oss en sepiagrå verden av sakte og store lyder og bevegelser. De snur vår opplevelse av det organiske og det mekaniske på hodet og lar mennesket trekke seg vekk fra spotlighten til fordel for lyspærebakterier på havets bunn.

En liten mann står på scenen og plystrer. Rundt ham ruver tre vegger hvite av TV-snø, og gulvet er fylt med underlige maskiner og sveisverk. Plystringen er fin, som en fugl eller en fløyte. Lyden lages i rommet mellom underleppa og nedtennene. Men så kapres tonen hans av en støyete maskinlyd. Hver gang mannen plystrer, fanges klangen opp av støylyden og kastes rundt i hele rommet, så høyt at vi må holde oss for ørene. 

Resten av anmeldelsen finner du på Scenekunst.no, her. 

Ibsenmaskinen føder døde barn

Ibsenmaskin

Nationaltheatrets hovedscene

Anmeldt for Scenekunst.no

I den tyske regissøren Sebastian Hartmanns stykke Ibsenmaskin møter vi en overveldende mengde løsrevne puslespillbiter som ikke passer sammen. Det er som om alle Ibsens stykker blåses i fillebiter, og vi får plukke opp restene. I dette kaoset gjør imidlertid noen temaer sterkere inntrykk enn andre. Hartmanns utforsking av Ibsens døde barn er en meningsfull tolkning av hvorfor vi ofte opplever funksjonshemming som ekkelt.

Resten av anmeldelsen finner du her. 

 FOTO: L-P Lorentz.

Råraffe, raffinerte rockedelikatesser

Anmeldelse av Palace Grill, besøkt 1. juni 2010

Palace Grill, Solligata 2

Mat: 6

Meny: 6

Miljø: 5

Service: 6

Pris: 5

Hjemmeside: Palace Grill

E-post: jonna@palacegrill.no

Telefonnummer: 23 13 11 40

Det er en av de første, virkelig deilige sommerdagene. Den ene samboeren vår skal på picnic i parken, og den andre er litt solbrent. Vi har 8-årsdag og det er en perfekt kveld å tilbringe i friluft. Eller - en perfekt dag å få bord på den bittelille, vulgærfine gourmetrestauranten Palace Grill.
- Har du et ledig bord til to?
- Ja, dersom dere er klar for fire timer og tolv retter, spytter hovmesteren tilbake, og tar oss i mistrosk betraktning. Han er vant til at folk kommer uten å vite hva de kommer til.
- Kjempeklare! roper vi jublende.

Ekteskap som rakner

Gjenkjennelse er som regel et effektivt middel i komedien, og parforholdets utfordringer burde ikke være fremmed for meg. Likevel treffer ikke klisjeer og morsomheter vi får servert særlig godt. Når fortellingen blir for forutsigbar, har en lett for å miste interessen. 

Foto: Gisle Bjørneby

Regissør: Piotr Cholodzinski

Skuespillere:
Reidar Sørensen
Anne Krigsvoll

Scenografi: Stein Elvestad

To ting

To stykker som går på Nationaltheatret nå handler om hvordan sivilisasjonen bare er et ferniss over vår dyriske natur. Jeg anbefaler virkelig ikke noen av dem:

- Fluenes Herre: slett dramaturgi og flat presentasjon av en utrolig kul historie.

- Blodig Alvor: Flau humor for voksne som vil betale 400 kr for en uendelig og ropete Carl & Co-episode. Misbruk av dyktige skuespillere, spør du meg.

Foto: Sigurd Fandango

Vakker, overpedagogisk Sporvogn

Nasjonalballetten hadde lørdag 17. april premiere på John Neumeiers ballettversjon av Tennesee Williams skuespill En sporvogn til begjær fra 1947.

Jeg har mange ganger fortvilt over at jeg med mine teaterbriller ”ikke skjønner noen ting” når jeg ser dans. Med en så klar historie som En sporvogn til begjær er det rakt ut ironisk at det ikke gis mye mer rom for abstraksjon i den dansede versjonen. Det hadde publikum tålt helt fint. Med enkel, elegant scenografi, effektiv lyssetting, vidunderlige kostymer og til dels glimrende musikkvalg har Neumeier med sitt sterke dansekompani mulighet for å gi oss langt flere åpninger for tolkning. Isteden overlater han ingenting til publikums fantasi, og dansens styrke – det å kunne uttrykke følelser gjennom bevegelse og kroppslig energi, utnytter ikke sitt subtile potensial.

Mer på Scenekunst.no.

Bilder: Operaen.