Brødre for livet

Anmeldelse publisert på Scenekunst.no 03.10.13

Black Box Teater
: Jake & Pete’s big reconciliation attempt for the disputes from the past
. Av og med: Jakob & Pieter Ampe.

Jakob og Pieter Ampes forestilling om å være brødre er en språkløs og fysisk duett som presist setter fingeren på den usminkede intimiteten som preger søskenskap. 

Foto: PhileDeprez

Da den belgiske danseren og koreografen Pieter Ampe besøkte Norge for to år siden, gransket han det mannlige vennskapets kriker og kroker i en heidundrende fysisk forestilling, sammen med sin kollega Guillerme Gerrido. Nå er han tilbake med sin bror, Jakob, for å finne ut av hva det vil si å være søsken.

Bloggen har pause

Bloggen har pause mens jeg driver med andre ting. Den kvikner nok til igjen etterhvert. 

Kjedsomhet og isolasjon

Anmeldelse av Zoo av Jonas Corell Petersen m.fl. På Det Norske Teatret. Publisert i Norsk Shakespeare- og Teatertidsskrift 4/12. 

Granskingen av kjedsomheten blir dessverre kjedelig.

Foto: Chris Erlbeck

I sin diplomoppgave ved KHiO, Unge Werthers Lidingar, forsket regissør Jonas Corell Petersen i hvordan vi nordmenn er blitt så velferda og vellykka at vi ikke lenger har noe å strekke oss etter, og heller ikke noe å leve for. Siden sist har han kommet til at det likevel oppstår et fornyet behov hos oss konsumnordmenn: behovet for menneskelig kontakt.

For når alt, inkludert studier, fritidsaktiviteter og hobbyer på en måte dreier seg om konsum, forblir fokus gjerne rettet innover; mot selvrealiseringen. Samtidig oppstår savnet etter den gode samtalen, klemmen og intimiteten gode vennskap rommer

Flyttedag som utvider fantasien

Anmeldelse av Trevi gods & transport av Claire de Wangen. Publisert på Scenekunst.no.

På et hjørne ved Sofienbergsparken i Oslo lå det en gang et apotek. Mye har skjedd her siden den gang. I teaterforestillingen Trevi gods & transport får Claire de Wangen oss til å undre oss på hva folk som tidligere har levd i byen gjorde, hva de tenkte og hvorfor de flyttet.

Regissør Claire de Wangen skaper stedsspesifikt teater der publikums helhetlige sanselige opplevelse er vel så betydningsfull som innholdet i tekst og handling. Med den fortryllende forestillingen Osperheimkomplekset greide hun å skape stort engasjement for trær og økologi. I Legemsarkivene tok hun oss med på en reise gjennom Kulturhistorisk museum i Oslo, der budskapet kunne knyttes til overvåknings- og arkiveringskritikk. Denne gangen er det minner og sykdom som

Faust som halloweengrøsser

Faust for kids på Black Box Teaters lille scene. Anmeldt på Scenekunst.no. 

Den monumentale klassikeren strippes ned til en liten times spennende og detaljrik grøsser for tweens.

Faust for kids er første forestilling ut i en serie på tre
stykker som serverer klassikere for et ungt publikum.

Da Johann Wolfgang von Goethe var gutt, så han på dukketeater en forestilling om magikeren og vitenskapsmannen Faust. Faust tilhører den tyske legendeverdenen, og lille Johann syntes fortellingen var fascinerende. Han tok med seg Faust videre, og fra han begynte å skrive sitt eget storslåtte verk om Faust til han ble ferdig, tok det hele 60 år. Slik sett kan en si at historien på en måte ble hans egen: verken Goethe eller Faust ble noen gang riktig tilfreds.

Grådige Faust

I et rom med hvite, rene møbler, sirlige bunker av hvite håndklær og rekker med hvite bøker møter vi den gamle, sorgtyngede mannen Faust (Anders Høgli). Han ånder og lever for kunnskap, og får aldri nok. Han drikker bokstavlig talt bøker, men ingenting kan slukke

Et forsvar for Lollike

Folk som tar avstand fra et teaterstykke de ikke har sett må ha et temmelig snevert syn på hva teater er. 

Det er vanskelig å forsvare demonstrasjoner mot ei bok du ikke har lest. Det er vanskelig å forsvare et teaterstykke du ikke har sett. Men det burde være vel så problematisk på generelt grunnlag å avvise det samme stykket, slik nestleder i støttegruppa etter 22. juli John Hestnes gjør i møte med Christian Lollikes teaterstykke som tar utgangspunkt i ABBs manifest. I Kulturnytt i går gikk han hardt ut mot Manifest 2083, som settes opp på Dramatikkens Hus i Oslo i høst.

Kravet om mer demokrati og åpenhet var også en oppfordring til drøfting, til offentlig ordskifte. Hvor er åpenheten om en avviser kunst en ikke kjenner?

Dramatikkens Hus er ikke Dizzyteatret

Lollike sier rolig at han skjønner at en hollywoodisering ikke er ønskelig. Det er også milevis fra hans prosjekt. Dramatikkens Hus er ikke Dizzyteatret. Teater er ikke bare underholdning. Kunst som vil mer enn å underholde har en evne til å hjelpe oss med å bearbeide det vonde, å komme inn til pss selv. Dette er nettopp noe av kunstens kjerne.

Glemme eller forske

Hestnes sier han vil at vi skal glemme ABB. Men om vi glemmer, setter vi oss i en situasjon der vi er ute av stand til å se andre som er som ham. Vi avskjærer oss selv fra muligheten til å få kunnskap og erkjennelse som vi trenger i det videre arbeidet mot rasisme, fascisme og nynazisme.

Er Hestnes i mot at det forskes på høyreekstremisme og terror? At vi starter nye studier for å lære mer og forstå?

Tidspress og pengepress

Kunsten er studiet av sjelen, og gir rom for kritikk som baserer seg på andre teorier og modeller enn de statsvitenskapelige og biologiske. Dagspressen har behandlet og brettet ut tragedien siden den dagen den inntraff. Selv om mange redaksjoner har gjort godt arbeid, kan det påpekes at norske aviser lever med et ekstremt tids- og produksjonspress. I motsetning til norske medier har Lollike jobbet med sin forestilling i lang, lang tid. Hans stykker er resultat av dype dykk og refleksjoner. På hvilken måte er et slikt nøye gjennomtenkt prosjekt verre enn en grunn avisartikkel?

Avisene er også drevet av et kommersielt press. Klikk og salgstall har en viktig plass. Så ikke i den delen av kunsten hvor Lollike beveger seg. Her er det kommersielle presset lavt.

Et hus som gjør sine egne ting

Hvor mange forestillinger har Hestnes sett ved Dramatikkens Hus? Vet han noe om hva de driver med der? Dramatikkens Hus får ikke så ofte store medieoppslag. Nå er det Hestnes selv som bidrar til å lede oppmerksomheten i deres retning, men på sviktende grunnlag. Jeg håper du tar turen til Grønland i slutten av måneden, Hestnes. 

Penga eller livet

Det er økonomi det står på når teaterstykker ikke blir anmeldt. Det er ikke sensur. Teaterkritikk er viktig, så sleng penga på bordet!

Foto: Kaja Bruskeland.

Det siste døgnet har det pågått debatt rundt kulturredaktørenes rolle og retten til å få anmeldt sitt stykke scenekunst. Jeg håper ikke debatten er et blaff.

Opphavet til diskusjonen er en kronikk trykket i Aftenposten i går. Sensurert av massemediene, kaller forfatterne den. Det er synd, for da er jeg skeptisk allerede i utgangspunktet.

Å kalle redigering for sensur er patetisk, og gjør at jeg fnyser av hele kronikken til Berg og Øglænd. En slik formulering gjør at folk som i grunn er enig med dem vender dem ryggen fordi vi tror de ikke har skjønt hva det her handler om. Har de skjønt hva det handler om?

Det dreier seg ikke om sensur, men om prioriteringer, og i bunn og grunn om penger.

Savnet etter kritikk

Det er et velkjent problem at «små» forestillinger som bare spilles noen få ganger på «små» scener blir nedprioritert i mediene. Avispublikummet har begrenset interesse for dette kulturstoffet, og spalteplass er dyrebar. 

For produksjonene gjelder det imidlertid liv eller død. Å kunne gule ut noen positive setninger fra en aviskritikk, kan avføde nye prosjektmidler i neste omgang, og kan bidra til at scenekunstnerne får leve lenge i landet. Oppmerksomhet er verdifull, enda responsen fra kritikerstanden kan være til dels lunken.

Retter baker for smed

Senere på ettermiddagen sendes et innslag på Dagsnytt Atten, der kronikkforfatter Øyvind Berg debatterer med Dagbladets anmelder Inger Merete Hobbelstad. 

Litt tidligere i sendingen hadde programleder Sigrid Sollund besøk av Hilde Haugsgjerd, sjefsredaktør i Aftenposten. Hvorfor i alle dager lar redaksjonen Haugsgjerd gå før innslaget om kunstkritikk kommer? Hvorfor er det en anmelder, og ikke en redaktør, som stilles til ansvar? De fleste anmeldere vil jo anmelde mer. Dette er en drøy feilvurdering av Dax18-redakjonen.

Sidespor på Dax18

Hobbelstad har imidlertid snakketøyet i orden. Hun er ikke redd for å forsvare Dagbladets redaksjonelle linje, men argumentasjonen hennes kommer helt på sidelinjen av det som er kjernen i problemet.

Ingen kommer inn på kjernen i problemet; nemlig at mediene ikke bruker penger og plass på scenekunstkritikk. At det ikke finnes ordentlige ordninger for anmeldere. At nesten ingen kan leve av å være anmelder. I neste instans handler det selvsagt også om avisenes pressede økonomiske situasjon; alle vil ha nyheter, men ingen vil betale. Det er en mye større og mer omfattende debatt, men det knyttes overhodet ikke an til den. Det er skuffende.

Konspiratorisk skrålebøtte

På den andre siden av bordet sitter forfatteren Øyvind Berg og gjør seg selv mer og mer ufyselig. Berg roper at mediene ikke prioriterer. Det er en ganske tullete påstand.

Berg gir seg ikke med å kalle de redaksjonelle prioriteringene for sensur. Det blir nesten noe konspiratorisk over det hele. Og ikke minst komisk.

Du slipper til med kronikk i Aftenposten (hvem gjør det i disse dager?) og sitter og skriker på Norges mest sette radioprogram at du ikke kommer til orde. Det blir for dumt.

Ultimafestivalen kom i tid like etter Ibsenfestivalen, og like etter et stort slipp av premierer på alle landets scener. Kan det ha noe med saken å gjøre, kanskje?

Scenekunst.nos viktige mandat

For noen få år siden var Scenekunst.no et medium som var svært opptatt av å anmelde nettopp disse forestillingene, som vi så ville bli nedprioritert i de store mediene. Dette var i de dager da Chris Erichsen var redaktør. Siden har det blitt mindre anmeldelser på de viktige nettsidene, tross sterke stemmer og viktig oppmerksomhet rundt det presumptivt smale. 

Det var først etter at Chris' åremål utgikk at jeg skjønte at han hadde tatt av sin egen stillingsprosent, og dermed sin egen lønn for å prioritere anmeldelsene. Dette er usedvanlig edelt og idealistisk, og ikke noe en kan regne med at alle redaktører vil gjøre.

Det burde heller ikke være behov for det. Anmeldelsene er svært viktige, og det er viktig at flere stemmer kommer til orde, for vi anmeldere er sjelden enig i noe som helst. 

Heddaprisvinner om igjen

Heddaprisen for årets beste forestilling gikk i fjor til Verk Produksjoners Det Eviga Leendet. Nå settes stykket opp igjen på Black Box. Dette mente jeg om forestillingen:

Nobelprisvinneren Pär Lagerkvist ser ut til å legge etikk til side. Han mener vi må akseptere livet slik det er. Vi må tåle at tyver kan være lykkelige. 


Verk produksjoner holder fast på det underliggende ubehaget i Lagerkvists tekst, men løfter også fram humoren. De bryter opp det veldige for oss og mater oss med små biter av aparte fortellinger. 


Med intense fortellerstemmer og hevede øyebryn viser de oss hvor umulig Lagerkvists spørsmål er. Den egne formen deres kler teksten, og åpner forhåpentligvis noen flere øyne for denne anerkjente, men i liten grad leste nobelprisvinneren i litteratur.

Les hele anmeldelsen min her. 

En smertefull tsunami vi trenger

Jeg skriver om DV8 Physical Theatres forestilling Can we talk about this i Norsk Shakespeare- og Teatertidsskrift nr. 2/2012. Her er en smakebit.

Det britiske dansekompaniet DV8 Physical Theatre har laget en er en forestilling handler om ytringsfrihet og voldelig islamisme. 

Can we talk about this er et utmattende og sterkt bidrag til en debatt som altfor ofte tvinges i kne av politisk korrekthet på den ene siden og overspente rop om rasisme og islamofobi på den andre siden. Det er en massiv kaskade av argumenter for hvorfor vi er nødt til å snakke om voldelig islamisme og som som synliggjør paradoksene i den liberale kulturs åpenhet.

I sin nye forestilling Can we talk about this tar det berømte og beryktede britiske dansekompaniet DV8 et oppgjør med den utøvelsen av islam som går over grensen for liberal toleranse.

- Føler du deg moralsk overlegen Taliban? Det er inngangsspørsmålet vi får.

Vi politisk korrekte nordmenn ønsker ikke å føle oss moralsk overlegne noen som helst. Dessuten vet vi at det var USA som bygde opp Taliban militært. Hvem er vi til å klandre, til å hevde oss? Taliban kan anses som moralsk høyaktelige i den forstand at de kjemper og dør for en sak de tror på. Alle mennesker er like mye verdt. Det er ikke så mange som sjanser på å rekke opp handa.

- Vet du hva Taliban har gjort, eller?, fortsetter danseren mens han tripper rolig, nett og utstudert. - Da Taliban tok deler av Afghanistan, reverserte de hele helsevesenet – de stoppet all undervisning for jenter. De stengte jenter og kvinner inne – de skulle ikke lenger være en synlig del av samfunnet. De herjet og brente, og straffet alle som opponerte mot dem. De massakrerte fiendene sine så vel som sivile; sine egne landsmenn. Synes du det er greit? Neida, jeg synes ikke det er greit. Føler du deg moralsk overlegen Taliban? Jeg vet ikke. Jeg synes ikke det er greit. 

...

Røsker løs snillismen

Angående
CAN WE TALK ABOUT THIS?

på Dansens Hus 11.05.12

Can we talk about this er et utmattende og sterkt danset bidrag til en debatt som altfor ofte tvinges i kne av politisk korrekthet på den ene siden og overspente rop om rasisme og islamofobi på den andre siden.

Dette er slik jeg opplevde/husker det, men jeg vil fortelle det likevel. Da småsøsknene mine gikk på barneskolen, kom det en stor somalisk familie til bygda. Vi hadde noen afghanere fra før, og dem gikk det veldig fint med – de var fjellfolk som syntes det var fint å jobbe som avløser i fjøsene til bøndene, og som var vant til kalde vintre. Alle likte

Uten minnene er vi ingenting

Life & Times episode I er et teaterprosjekt om identitet, hukommelse og fokus på relasjoner.

Anmeldelse av
Life & Times episode I av og med Nature Theatre of Oklahoma. På Black Box Teater, storsalen, 26.04.12.

Forestillingen Life & Times episode I går ut på å fortelle livshistorien til en av teatergruppas medlemmer. Etter et 3,5 times maraton har vi kommet til tredje klasse på barneskolen. Amerikanske Nature Theatre of Oklahoma har lagt opp en plan om ni forestillinger basert på minnene til én eneste kvinne. Jeg gleder meg til fortsettelsen.

Knausgårdsk detaljert

Fra stellebordet, via hjemmets trygge havn, ut til nabolag, barnehage og skole loser hun oss, denne kvinnen vi ikke sikkert får vite navnet på fordi

Ufokusert politikk

Jeg anmelder Mia Habib: Head(s) i Norsk Shakespeare- og Teatertidsskrift nr. 2/2012.

Her er en smakebit.

Mia Habib er en norsk dansekunstner med base i Tel Aviv. Hun er opptatt av å lage stykker som er politiske. Hva tenker du nå? Midtøsten-konflikten. Det er nesten umulig å la være. Det er noe med kunstnere som eksplisitt sier at arbeidet deres er politisk: de står i fare for å presentere noe platt.

Head(s) er en forestilling som er delt i to. I første del beveger Mia Habib seg sakte i det tomme scenerommet. I andre del fyller publikum rommet med ting og kaos. Ingen av delene gir meg noe jeg ikke visste fra før. Men underveis flyr tankene til Gazas utsatte innbyggere og til israelske soldater, til ”sikkerhetsmuren”; til menneskers hang til å følge ordre og til deltagelsen publikum kan føle og bidra med overfor kunstneren.

...

Utforsker Reve-enkas erotiske potensial

Melankolien og sødmen fra Caprinos film er byttet ut med burlesk glupskhet og dyrisk vellyst

Foto: Markus Li Stensrud

Min anmeldelse av Lykkelig til mine dagers ende av Ine Wilmann & Sara Li Stensrud kommer på trykk Shakespearetidsskriftet 2/2012. Her er en smakebit. 

”En vakker reve-enke bodde langt inne i skogen med hushjelpen sin, katten Korse. En tid etter at mannen hennes døde, tok det til å komme friere til henne.” Slik starter folkeeventyret om Reve-enka, som forestillingen Lykkelig til mine dagers ende løst baserer seg på. Det vil si – karakterene er de samme, og Reve-enka er i Ine Wilmanns skikkelse like smellvakker som tispa i Ivo Caprinos sjarmerende dukkefilm fra 1962. Men der Caprino nøyer seg med et underholdende skjemteeventyr, utforsker den friske og ferske dramatikeren Sara Li Stensrud fortellingens erotiske potensial.

Samlet uttrykk

Undertittelen lyder: et orgastisk lærestykke fra den markedslibidøse skogen. Tross disse høytflygende og overdrevent elokvente vendingene er ikke heldigvis ikke stykket særlig pretensiøst. Willmanns solospill framstår så samlet i uttrykket at det ved å bombardere oss med assosiativ tekst og desperat lyst makter å si noe om kjønnsroller i folkeeventyr, makt mellom kvinner, filosofien bak The Secret, så vel som skjønnhetstyranniet.

...

Lykkelig til mine dagers ende ble spilt i Oslo, på Black Box Teaters Lille scene 16.-19. mars. Konsept og realisering: Ine Wilmann; Sara Li Stensrud. Tekst og skumgummi: Sara Li Stensrud. Skuespill: Ine Wilmann. Lys: Evelina Dembacke. Sufflør: Hege Hermansen. Foto: Markus Li Stensrud. Støttet av: Norsk kulturråd og Dramatikkens hus. Co-produksjon: Dramatikkens hus.

Annas bittelille Heddapris

Jeg har endelig tatt meg sammen og lagd en Best Of 2011-liste! Jeg har ikke scenekort og er ikke student, så jeg får langt fra sett all scenekunst jeg gjerne skulle sett. Det er ikke selvsagt å få anmelderbilletter for å anmelde på blogg, dessverre. Men jeg har nå fått med meg ganske mange forestillinger i året som gikk. Her er de ti beste! 

1. plass: Baby Universe: A Puppet Odyssey 
med Wakka Wakka (N/US) på Trikkestallen/Oslo Nye teater.
Vidunderlig, mørkt babyunivers

Kjærligheten mellom mor og barn står sentralt, og offeret det er å gi opp seg selv for å redde andre blir troverdig i møte med undergangen. Jeg sitter ytterst på stolen og hopper som en liten unge gjennom hele forestillingen. Den dystre

Frøken Julie: Solid skuespillerkunst

Foto:L-P Lorentz

Det gnistrer is av Kjersti Holmen og Hermann Sabados samspill i Strindsbergs mest berømte teatertstykke.

Publikum må riktignok bære over med en del elementer fra den opprinnelige historien som ikke passer inn i regissør Victoria Meiriks forestilling. Likevel suges jeg inn i maktspillet, og aksepterer den litt tidløse tilnærmingen. Både Holmen og Sabado har sunket dypt inn i sine roller, og framstiller overklassekvinnen og den ambisiøse tjeneren med intens konsentrasjon. Ingen av dem framstår som spesielt sympatiske, og det er ikke medfølelse en føler - i høyden medynk. Men det psykologiske spillet mellom de to sterke viljene skildres solid, og selv om en kan se at de har kjempet med stoffet, har de fått det skikkelig under huden.

Foto:L-P Lorentz

Men når det gjelder motivasjon, sliter jeg med å godta regissørens premisser. Meirik er opptatt av at stykket skal være et spill om makt. For meg holder det ikke at Frøken Julie herjer med sine undersåtter - det gir henne ikke makt over sinnene deres. Tjeneren Jean er den i dette stykket som vet hvor han vil. Det eneste han har å tape, er en trygg attest. Julie framstår derimot som en kaotisk, ødelagt sjel, og hvor hennes motivasjon ligger, er helt uforståelig.

Meirik har tidligere med suksess brukt operasangere på scenen. Nå gjør hun det igjen. Andreas Elvenes preger stykket med sine dystre sanger. Elgitaren blir mest i veien for meg, men de enkle, fine videoprojeksjonene som spiller på bakveggen forsterkes av sangen. Det samme gjør den opprivende konflikten i Frøken Julie.

Tobias Leira må berømmes for sitt vakre arbeid med lyset. Sammen med scenograf Ingrid Tønder bringer han fram assosiasjonene til Eirik Stubøs stringente forestillinger. Her er det mer detaljer og lort, men uttrykket forblir åpent - her er det gjort klart for at forestillingen i all hovedsak oppleves inne i publikummerens hode. Dette er noe som kanskje glemmes i prosessens hete.


For meg ble Nationaltheatrets Frøken Julie er overraskende sterkt og kaldt møte.

Foto:L-P Lorentz

Om stykket her.

Svikter Kaizers kruseduller

En kjempeidé, en potensiell kunstnerisk triumf mishandles og kastes i grøfta av Rogaland teater.

Noen ganger når jeg hører om teaterprosjekter som skal komme, tenker jeg bare: Herregud, for en genial superidé! Jeg er ingen stor fan av Kaizers Orchestra, men det var faktisk noe sånt jeg ropte da jeg fikk vite at Kaizers skrudde univers, morbide

Avslappet og stilig

St. Lars er høytidelig og hverdagslig, akkurat som navnet tilsier.

FOTO: JON-ARE BERG-JACOBSEN

Andreas Viestad og vennene hans åpnet for et par år siden en grillrestaurant på Bislett. Jeg har vært mye på Bislett, men aldri lagt merke til St. Lars, selv om jeg har visst at den var der. Ikke så rart - stedet har ikke engang et skilt. Innenfor den svært diskret fasade blir vi møtt av en servitør i franskstripete bomullsgenser. Hun er

Frydefull pine fra Nielsen

Entropi er en strålende opptur, fra den seige gjørma der gruppeterapien fungerer nogenlunde greit; til hele dynamikken går fullstendig av sporet og åt skogen, helvetes hunder er løse, det gale vanvidd herjer og futten til slutt går ut av forestillingen med et smell.

Christopher Nielsen har revet av seg et manus nesten på høyde med det legendariske Verdiløse Menn, en tekst som syder og renner over av de vidunderlige vendinger og gullkorn. Anders T. Andersen følger opp  med glimrende personregi, og ensemblet spiller helt på høyden tross et usikkert publikum.

Skranglete forsamling

Skuespillerne er usedvanlig opplagte, og spiller med fynd og klem. Olec Ertvaag gjør den beste rollen jeg har sett ham i, en usedvanlig vellykket katolsk, suicidal krystallraver med

Sjefen jobber ikke her

Presenterer nytt innlegg på Masterbloggen! Denne gangen har jeg redigert tøffe Nina Skranefjells masterbloggpost om hvordan tjenesteutsetting oppleves, og hva det har å si for den viktige norske modellen.

Les her!

Tilslører diskusjonen

En hvilken som helst Dagsnytt 18-sending er mer givende og nyansert enn de pompøse og humørløse moralistene i Womoon.

Anmeldelse av "Womoon - fra bunad til burka" av Jensen/Heltoft. 
Spilles på Black box' lille scene

Publisert på Scenekunst.no den 10.02.12

Det starter bra, men ender i fadese. Temaet i Womoon er kjønnssegregering, og hvordan klær bidrar til å kontrollere kvinnekroppen, enten den kles av eller på. Timingen kunne ikke vært