Vidunderlig, mørkt babyunivers

-Anmeldelse- 
Baby Universe: A Puppet Odyssey
med Wakka Wakka (N/US)
På Trikkestallen/Oslo Nye teater

Jorda er gått til grunne, grå og dyster trekker den sine siste åndedrag. Menneskene som har overlevd, har forskanset seg i høye skyskraperbunkerser, hvor de desperat arbeider for å dyrke fram et nytt univers. Det er et vanskelig forskningsprosjekt, men Baby Univers nummer 7001 virker svært lovende. Han er en skjønn liten krabat, svart med hvitfiolette stjerner. Han utvikler seg raskt, og er sterkt knyttet til moren sin, en mild dukke med trekk fra engelen og den klassiske sykepleieren. Det er forholdet mellom de to som står sentralt i en forestilling så utsøkt vakker, og samtidig lo-fi og enkel at jeg tror jeg kan si at dette er noe av det beste jeg har sett.

Kjærligheten mellom mor og barn står sentralt, og offeret det er å gi opp seg selv for å redde andre blir troverdig i møte med undergangen. Fortellingen er vakkert bygd opp, og vi må gi oss litt tid før vi forstår eller greier å gi slipp på logiske
størrelsesforhold og relasjoner. Alt må abstraheres i noen grad, selv om dukkene og det de representerer er høyst konkrete. Forestillingen zoomer lekkert filmatisk inn og ut, slik at vi får oversiktsbilder så vel som nære detaljer.

Lydene er dempede, svevende og tunge på en gang. Med analoge lyder, som stemmer som sier ding-ding-ding når heisen går opp, dandert oppå den elektronika-bløte duren som ligger under, oppstår elegante kontraster som søtt mot salt.

Dukkene føres av dukkeførere kledd i grågrønne drakter og heldekkende gassmaske; et genialt trekk. Menneskene gjøres med dette robotaktige maskingrå, mens dukkene lever. De er usedvanlig uttrykksfulle og gripende, magisk skjelvende og med ømme stemmer.

Konflikten i stykket dreier seg ikke bare om den kommende og endelige undergang. Her er også en ond skurk; nemlig solen. Han er lederen for en bande bestående av planetene, og kidnapper vår helt, Babyunivers nr. 7001. Solen nekter å godta at menneskene kan lykkes i å dyrke fram et nytt univers, en kopi av det de allerede befinner seg i. Han er den alle i solsystemet har betinget sine liv ved, og om han skal dø, skal alle dø. Han er en beinhard og bitter despot, og helt fantastisk. Han er enorm og lysende, og han vokser stadig. Skoene hans er sprengte, og bare det knøttlille hodet avslører hvordan han kan ha vært før. Når han snakker, brøler han som en diger fabrikkovn. Månen er hans lakei, en blå langskanka fyr med oransje knappøyne. Merkur og de andre planetene utgjør hoffet, og dialogen mellom dem er ubetalelig, som Muppet show og Pixar på fylla.

Menneskene som fortsatt er igjen, lever i mørke bunkerser. Med jevne mellomrom kommer den galgenglade Apocalys Radio inn, og intervjuer noen av de siste overlevende. Radioverten er komplett lykkelig, og fryder seg over å høre om de fæle skjebnene deres. Han er også kledd i gassmaske og drakt, og bruker en rød, lysende ball som mikrofon. Fargene er i det hele tatt svært velkomponerte. Lilla og dusblått, beige og kalkhvitt, svart og grått, men også strålende rødt og oransje som hos solen.

Jeg sitter ytterst på stolen og hopper som en liten unge gjennom hele forestillingen. Den dystre spenningen balanseres perfekt mot det myke menneskelige.  Baby Universe: a puppet odyssey bringer fram den barnlige begeistring og entusiasmen som gjør at det seriøst bobler i magen. Jeg er euforisk i flere timer etterpå. Hva kan jeg si? Ikke vær redd for dukketeater – løp og se!