Det eviga Leendet: Livet vil bare seg selv

Pär Lagerkvist ser ut til å legge etikk til side, og mener at vi må akseptere livet slik det er; at vi må tåle at tyver kan være lykkelige. Verk holder fast på det underliggende ubehaget i Lagerkvists tekst, men løfter også fram humoren. De bryter opp det veldige for oss og mater oss med små biter av aparte fortellinger. Med intense fortellerstemmer og hevede øyebryn viser de oss hvor umulig Lagerkvists spørsmål er. Den egne formen deres kler teksten, og åpner forhåpentligvis noen flere øyne for denne anerkjente, men i liten grad leste nobelprisvinneren i litteratur.

Det eviga leendet
Verk produksjoner
På scenen: Saila Hyttinen, Anders Mossling, Håkon Mathias Vassvik og Solveig Laland Mohn m.fl.
Regi: Fredrik Hannestad.
Tekst: Pär Lagerkvist. 

Les resten av teateranmeldelsen på Scenekunst.no eller under bildet. 

Foto: Verk Produksjoner

Spilles på Black Box Teater fram til 28. november
På Black Box Teaters store scene står en mindre scene. Det er et klassisk, lite titteskap, med gylne dusker og tunge, dyprøde gardiner. Stykket starter med at scenen ligger tom, men badet i lys, og med snåle, forvridde detaljer. Så hører vi røykmaskinen, og ut gjennom sceneteppet driver tåkedotter fram. Illusjonsbruddet når den tykke røyken velter ut også på begge sider av den lille scenen får hele salen til å kroe seg i latter. Så kommer de fire snåle figurene som gestalter stykkets mange karakterer fram, og setter seg forventningsfullt på teppene som ligger foran scenen. De sitter helt stille og smiler spent. Lenge. Så lenge at jeg tenker; ”tenk om hele stykket var slik, som om det var slik evigheten var”. Folk fniser. Men komikken sluker seg selv for de stive smilene og de keitete kroppene der oppe. Endelig så stiger en mann (Anders Mossling) opp på scenen, og griper mikrofonen.

Rosverdig dramatisering av strålende tekst

I 1920 skrev den unge, svenske forfatteren Pär Lagerkvist en tekst han kalte Det eviga leendet (Det evige smilet). Et eller annet sted i mørket sitter noen døde og snakker. Hvor de er, vet de ikke. De beretter om sine liv for å få evigheten til å gå. Teksten til Lagerkvist er så god at det er en skandale at den ikke er oversatt til norsk, og en stor overraskelse at den aldri har blitt satt opp på en scene før. Derfor er det særs prisverdig når Verk produksjoner spiller Det eviga leendet på Black box teater. De formidler stykket med varhet for de nyanser av følelser som teksten maner fram i oss. Verk følger historiene fra Lagerkvists prosa, og veksler mellom fortellerteater og sekvenser der absurde tablåer gir brudd og viser oss menneskelivets angstfylte forhold til en verden som har mistet sin Gud.

Livets vilje

Det sentrale spørsmålet i stykket er “hvorfor lever vi?”, et problem Lagerkvist selv tumlet med i alle år. Han spør om vi kan akseptere livet under enhver forutsetning.  Når han forsøker å svare, finner han at livet ikke følger noen etikk. Livet er som det er, og det er lite vi kan gjøre med det. I en svært vakker passasje som (dessverre) ikke har fått plass i forestillingen, sier en mann som mister sin kone; Livet vil bare seg selv. Det vil trær og mennesker og blomster, men ikke én av dem. Når han og barnet hans ved en ulykke dør, begynner mannen å tvile også på dette; Vil livet noe som helst? spør han seg da. Kanskje vil det like gjerne være en tom ørken.

Menneskenes ulike lynner og skjebner

Verk Produksjoner er et skuespillerbasert ensemble som arbeider med tekstteater, og som ser på teatret som et politisk sted. I sin tolkning vektlegger Verk de mange menneskeskjebnene, og hvordan de er tilfredse eller ulykkelige helt uavhengig av deres posisjon i livet. Likevel er det de med en ureflektert innstilling til livet som ser ut til å finne mening, mens fyrstene som trodde på noe mer enn selve livet er skuffet når de kommer over på den andre siden og innser at det ikke var noe mer enn en tom evighet og gamle minner som ventet dem når livet nådde sin høyeste potens og tippet over i død.

En meningsløs jobb?

Vi får høre historier fra en lykkelig mann som jobbet på t-banestasjonens toalett, der han solgte ut dopapir til 10 øre.  Med rørende innlevelse forklarer mannen at han ikke hadde tenkt å bli der lenge, men at han etter hvert innså at dette også var en jobb som måtte gjøres, og at han fikk et kall: aldri å se dagslys, men all sin dag å selge dopapir var hans livsoppgave. Vi blir grepet av det vakre i at denne mannen finner lykke og glede i å utføre en enkel, i første omgang meningsløs jobb. Vi forstår vi at det ikke er selve jobben det kommer an på, men innstillingen til den; evnen til å se menneskene som fascinerende medvesener blir skildret som om dopasseren var en poet.

Etikk til side

Skuespillerne bytter på å fortelle livshistorier, og veksler mellom å spille ulike karakterer ettersom fortellingene skrider fram. Vi møter stadig nye skjebner. Anders Mossling har en slags fortellerrolle, når han med et åpent og lyst ansikt resiterer Lagerkvists tekst. Det fungerer fint at ikke de ulike karakterenes livserfaringer spilles ut, men bare fortelles om. Det skaper engasjement, og vi blir trukket med inn i historiene. Spillet er ikke naturalistisk, men stilisert og med en sterk, følelsessterk estetikk. Skuespillerne er i sine egne kropper, bruker sine egne ansikter til å signalisere små hemmeligheter til oss, som Lagerkvist skriver.

Pär Lagerkvist forteller om ulike sider ved livet og om de ulike mennesketypene. Dette gjør han diskuterende, men uten å dømme; selv ikke han som levde av å stjele andres lykke dømmes. Pär Lagerkvist ser ut til å legge etikk til side og mener at vi må akseptere livet slik det er, og vi må tåle at tyver kan være lykkelige. Dette er tankevekkende og utfordrende ideer, selv 90 år etter at teksten er skrevet.

Bisarr barokk

Når vi får pusterom for talestrømmene er det i sekvenser med scenebilder og musikk. Disse urolige passasjene gir oss skrekksiden av menneskelivet, der forvirring og fortvilelse herjer med menneskene. Til øredøvende, malmfull støy trekkes sceneteppene til side. Bak den lille, firkantede scenen fortsetter rommet, og her er stilt opp en rekke utstillingsdukker pyntet med laser, parykker og skrap. En femte skuespiller står i lakserosa ballkjole og gedigne englevinger i glinsende tyll - sakte løfter hun vingene, og når hun snur seg mot oss, ser vi at hodet hennes er en grinende hodeskalle som gliser forvirret.

Scenografien er overdådig burlesk og humoristisk. Kostymene er ladde; på overkroppen er alle skuespillerne pyntet. Men stasen har et komisk skjær, og med 80-tallsdressjakker, barneslips, en gulltopp for magadans, rødt baskerskjerf og hvit blondebluse blir det noe forstemmende skrudd over uttrykket. På bena har de to mennene gulltights, som ligner nakne ben, mens kvinnene som i Play Alter Native har skjellettbukser. På underkroppen er de døde, på overkroppen lever de overstadig, eller de forsøker i det minste å leve.

Bryr du deg egentlig?

I en slik inntrykkssterk og høylytt skrekksekvens innføres nok en tekst. Etter at en operasyngende hodeskallemann blir skutt av en fingerpistol, faller han om og brøler i smerte, mens blodet i form av et rødt silketørkle velter ut av magen hans. En kvinne tvinger den sårede kroppen til et portrettintervju i det som viser seg å være dramatikerens Max Frisch’s tekst Spørreskjemaer. Frisch anvender en sokratisk metode der han på finurlig vis får folk til å bli enig med seg. "Er du sikker på at du virkelig er interessert i å bevare den menneskelige rase når du og alle de du kjenner ikke lenger i live?", spør Frisch, og peker med ett framover, mot hvordan vi forvalter jorda vår. Er det slik vi lever i dag - uten tanke på framtidige generasjoner, med kun kortsiktige perspektiver til grunn for våre valg? Parallellen til Lagerkvists ikke-konkluderende undring er slående.

Mangler forbilder

I Lagerkvists fortelling finnes ingen forbilder. De som er lykkelige, har ellers ikke egenskaper vi tradisjonelt trakter etter. De er enkle og til dels materialistiske, og setter pris på å observere andre mennesker. En slik mangel på idealer virker distraherende hvis en er vant til å følge en helt i fortellingen - her finnes ingen, og minst av alle Gud. I en lang passasje mot slutten bryter de døde opp fra sine seter og gjør opprør. De vil ha svar, og etter revolusjonsmanende å ha snudd opp ned på scenerommet, ligger deres verden i kaos, og de marsjerer mot Gud for å få svar. Det er en lang og slitsom marsj, og når de langt om lenge finner Gud, er han en liten, unnselig tass som sager ved, hamrer med saga mot huggestabben, sager og sager. Når menneskene spør Gud hva som var poenget med alt sammen svarer: jeg gjorde bare så godt jeg kunne.

Fundamentale spørsmål uten svar

Verk holder fast på det underliggende ubehaget i Lagerkvists tekst, men løfter også fram humoren. De bryter opp det veldige for oss og mater oss med små biter av aparte fortellinger. Med intense fortellerstemmer og hevede øyebryn viser de oss hvor umulig Lagerkvists spørsmål er. Den egne formen deres kler teksten, og åpner forhåpentligvis noen flere øyne for denne anerkjente, men i liten grad leste nobelprisvinneren i litteratur.