Det er fascinerende hvor ulikt jeg og mine venner tenker og snakker om teater fra disse, stort sett, gamle menneskene. Vi reagerer på totalt ulike ting, og det slår meg at jeg så å si aldri snakker med gamle mennesker om teater.
Disse folka reagerte veldig på bruken av video, mikrofon, kutting i teksten og uvant musikk. Og at (noen få) kvinner ble plassert i mannsroller (presten Lorenzo og to av koret/tjenerne). Dette var ting jeg må si jeg ikke tenkte noe særlig over i det hele tatt. Derimot reagerte ingen av selskapet nevneverdig på at de to hovedpersonene er langt eldre enn de originalt er. Jeg hadde trøbbel med å akseptere det, og tror grunnen er at det er så vill en historie. Det er på en måte troverdig at et par 17-åringer plutselig elsker hverandre så høyt at de først gifter seg i løpet av et døgn og så går i døden for hverandre. Det står liksom ikke helt til troende at en 40-åring ville gjøre det samme, om han ble aldri så stormforelska.
Heller ingen utfordret den underlige valget det var å avslutte hele ballet med en av Shakespeares vakreste sonetter ”Shall I compare thee to a summers day”. Dette valget ble utelukkende bejublet. Jeg fatter det ikke. Det er jo KJEMPERART! Skal det liksom fungere som en slags analyse av hvordan den eldre generasjonen tenkte? At ”ok, nå ofrer jeg min sønn for å opprettholde systemet, for dette hierarkiet er så vakkert og viktig”? Jeg hadde forferdelig lyst til å spørre, men hadde jo ingenting med det å gjøre. Pussig at ikke Therese Bjørneboe spurte, men hun visste kanskje svaret allerede.
 |
| Foto: L-P Lorentz |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar