Orangutania

Etter frokost klokka seks, og etter å ha latt kakkerlakken på badet leve, snek vi oss av gårde fra Selingan. På brygga ventet Eddi på oss. Det er han som har vært guiden vår i dag. Han tok oss med til det store orangutangreservatet i Sepilok. Det er ironisk nok en NGO fra den tidligere koloniherren England som koordinerer parken. De virker ganske flinke. Det hender ofte at orangutangbabyer stjeles av mennesker fra mammaene – en mamma ville aldri forlate ungen sin frivillig i særlig

Skilpaddene på Selingan

Vi har fått være med på å se en stor, flott, grønn havskilpadde legge egg, og har sett nyfødte babyskilpadder legge i vei over stranda og ut i havet, med de bitte små propellene sine. Vi er på skilpaddeøya Selingan.

En times båttur utenfor Sandakan, midt ute i Suluhavet, der grensen går mellom Malaysia og Filippinene, ligger tre øyer som er del av nasjonalparkene i Sabah. Siden 70-tallet har det vært et sted der myndighetene har jobbet for å øke bestanden av overlevende havskilpadder. Tidligere var imidlertid ønsket om turisme så sterkt at parken ikke var særlig strenge overfor turister – de fikk vase rundt på egenhånd om kveldene, og fikk finne sin egen skilpadde. Dette medførte få egglegginger og få babyskilpadder. Nå er det heldigvis mye strengere, ingen blits, ingen vandring på egenhånd etter mørkets frambrudd. Da kjennes det også fint å være her.

Skilpaddene kan leve i hundre år, og blir ikke kjønnsmodne før de er 15-30 år gamle. Men prosentandelen som greier seg fra liten babyskilpadde til parringsklar voksen er på skarve 1-2 prosent. Det betyr at skilpaddemammaen legger om lag hundre egg på en gang, og det kan hun gjøre flere ganger med et par ukers mellomrom, før hun stikker ut på bøljan blå igjen. Da hviler hun et par år før hun setter i gang igjen. Det er vanlig at skilpaddene bor langt fra der de ble født, men at de vender tilbake til sin fødestrand for å legge egne egg. Når hunnen har kravlet seg på land en kveld, må hun finne et tørt, trygt, rent sted i sanda hvor hun kan grave en stor grop å ligge i, samt en mindre grop å legge eggene oppi. Det hele tar ganske stor plass, kanskje halvannen ganger halvannen meter.

Under eggleggingen går hun inn i en transe, og bryr seg lite om hva som skjer rundt. Det er derfor det er ok å kikke. Det store dyret tar seg god tid. Den skilpadden vi fikk se, hadde kommet på land kl. 19.30, og vi ble ikke hentet før ca 20.45. Da vi kom ned til stranda der vi tidligere på dagen hadde badet og kakket hull på friske kokosnøtter, var hun i gang med å ploppe ut egg, men vi fikk se på riktig lenge.

Når hun er ferdig, bruker hun bakbena til å dekke til reiret med sand, og så bruker hun jaggumeg en times tid til på å lage juksereir andre steder på stranda, slik at det ikke skal være så lett for rovdyr å finne rett grop om de leter. Siden det kommer så mange skilpadder for å legge egg her på Selingan, har det også vært fare for at skilpaddene skal grave opp hverandres reir, og på denne måten ødelegge for hverandre.

For å sørge for at så mange babyer som mulig overlever, lar ikke parken dette skje. De griper inn, henter eggene og dyrker dem fram i et klekkeri. Etter hvert som de myke, perfekt runde eggene faller ned i gropa, henter vakten dem opp igjen. Han samler dem i en bøtte, og tar dem med til klekkeriområdet. Hver ladning får sin egen grop i et fint bed av begravde egg, der babyene ligger og utvikler seg i 50-60 dager. Det er temperaturen som avgjør om det blir gutter eller jenter, så for å få til en passelig deling, dekker parken en god del av barnegrindene med en svart teltduk for å få skygge som gir så lav temperatur at det blir en skokk med gutteskilpadder også på den varme øya. 

Etter at de to månedene er gått, bruker de klekkede babyene tre døgn på å klatre opp de 75 cm gjennom sanda, men stikker ikke hodet opp dersom det er lyst. Instinktet deres har fortalt dem at de skal grave mot lyset, men tenk, så venter de til det blir mørkt før de kommer opp av bakken. Det er ganske fantastisk. Det er for ikke å bli brent av sol eller spist av rovdyr og -fugler at de venter. På mindre øde strender er det et problem om ungene klekkes et sted hvor det er lys. Da har de en tendens til å gå mot lyset heller enn ut mot havet. De er innstilt på å svømme i sju dager, og om de begynner å flapse i feil retning, kan de bruke opp alle kreftene sine. Derfor er det at skilpaddeparken henter dem opp fra babygrinda den kvelden de klekkes, samler dem i en kurv og tar dem med ned til vannet, der de kravler og kryper og haster nedover stranda og ut i de skummende, mørke bølgene. God, god tur, og lykke på reisa!

Korall Korall!

De siste dagene har vært helt fantastiske. Vi har vært ganske late og gjort mye av det samme hver dag, men det kjennes som en nokså paradisisk ferie. Hver morgen etter frokost smører vi oss med solfaktor 30, pakker kjeks, vann og frukt, og legger i vei ned til båthavna. Der hopper vi om bord i den skranglete båten til Sunny Rainbow. To dager har vi vært på øya Mamutik, to på Sapi. I det øyeblikket vi er ute av havna, er byen borte, og det er bare sol, bølgesprut og grønne, små øyer.

Ettersom vi uansett snorkler i hver vår retning og nesten ikke snakker sammen mens vi er ute – bare peker og jubler noen ganger, har vi kommet til at vi egentlig klarer oss med en maske og et par svømmeføtter. Vi bytter på å hvile/lese/titte mens den andre er ute i det grunne vannet med den utrolige havbunnen.

Først ser en bare hvitt. Inne ved land er det asiatiske barnefamilier som har på seg redningsvest og titter desperat ned i vannet som er fullt av sand. Men når sanda har lagt seg litt lenger ut, er det et eventyrrike som bretter seg ut. Koraller i fantastiske formasjoner og en masse ulike farger og varianter klatrer på hverandre og på sandbunnen. Og hele vannet er fullt av de rareste og fineste tropiske fisker.

Noen er sky, andre henger etter oss hele tida. Det er skilt som sier at en ikke skal mate fiskene fordi det forstyrrer den balansen i økosystemet, men dessverre er det veldig mange som mater dem med brødbiter for at de skal komme nærmere. Men det er bare tull – man ser fiskene like godt uten. 

Gale, deilige KL

Kuala Lumpur - sceneskifte. Vi flytter fra luksushotell med badekarutsikt til et vennlig lite hostell i en bakgate - men helt i nærheten av KLs beste matgate Jalan Alor. Vi eter og eter...

Eventyrdag

Jonas sin bursdag, 1. juledag, startet med en rolig frokost på hotellet, da vi egentlig var ganske mette etter gårsdagens kalas.

Så gikk vi på taket og svømte, badet og solte oss med bok et par timer, før vi gjorde oss klare for den store eventyrdagen vi hadde foran oss.

Selskapet Shajasa Travel Camp Tours sendte oss den blide og entusiastiske sjåføren Mr. Faliq, som tok oss med ut på tur. På litt flere ting enn vi egentlig hadde lyst til, men la gå. Først besøkte vi en sjokoladefabrikk, hvor vi så kakaofrukt, en gammeldags sjokolademaskin og en million japanske turister. Vi fikk med oss malaysisk overpriset chilisjokolade og grønn te-sjokolade (som faktisk var veldig god).

Neste stopp var en batikkfabrikk, hvor vi fikk se hvordan batikkleder ble malt med voks på duker.

Etterpå dro vi til Royal Selangor, et stort, gammelt tinnselskap som lager flotte ting i tinn. Vi fikk personlig (men kjapp) omvisning, og fikk se hvordan tinn ble brukt som penger før i tida.

Så kjørte vi ut av byen, mot Batu Caves. Undeveis svarte Mr. Faliq vennlig og skravlete på alle spørsmålene våre, som det var ganske mange av. Batu Caves er noen digre dryppsteinshuler hvor hinduene bygde en enorm forgylt gud rundt 1860, og hvor det fremdeles foregår mange hinduseremonier og ritualer. Det er 273 trappetrinn opp til hulen, og på veien opp, samt inne i hulen, kan man møte brunaper. De er ”bad monkeys” sier mr. Faliq. Røkelse brenner og ofringer av blomster og frukt skjer overalt.

Veien videre gikk til Kuala Selangor, som er en fiskelandsby ut mot kysten. Der mistet vi akkurat det lille toget som kunne ta oss opp på toppen av det gamle, nederlandske fortet med fyrhus, et utsiktspunkt mange drar til, ikke minst for å hilse på Silver Leaf monkeys – ”good monkeys”, sier Mr. Faliq. Siden vi mistet det lille toget som kjører opp til toppen, insisterte vi på å spasere opp, noe Mr. Faliq syntes var fryktelig slitsomt, enda han innså at han nok hadde veldig godt av det.

Ved solnedgang fikk vi bord på en kjempepopulær kinesisk sjømatrestaurant. Det var støyete, gøy og stemningsfullt. Vi ble voldsomt fascinert av hvordan de ryddet av bordet – de knippet ganske enkelt sammen dukens fire ender og tok hele lasset med seg ut på kjøkkenet. Greit å bruke plastservise, gitt.

Endelig kom vi til ildflueturen. Dessverre må jeg si at skammen ved å bli sneket først i køen (som egentlig var en time lang fordi det var helligdag og mange lokale hadde tatt turen) for min del nesten overgikk den fantastiske opplevelsen det var å sitte i en liten robåt med plass til fire, og bli rodd langs berembang-busken hvor de gærne små ildfluene blinker lykkelig og synkront i natten – bare til ære for hverandre. De er som små juletrær, gule, vakre små lykter i natten. 

Men alt i alt var det en skjønn dag, full av eventyr. 

Juleaften på hodet

Vi er på hønnimuun i Malaysia, og ettersom vi uansett skriver ned en del av det vi opplever, kan vi egentlig like godt dele det her, så det holdes litt liv i den stakkars bloggen mens vi er borte. 

Det er fugleaften, vi har vært i verdens største free-flight walk-in aviary, en fuglepark hvor noen fugler får mye plass og andre altfor lite. Utrolig gøy å se fugler i alle regnbuens farger, men samtidig gjør det vondt i hjertet med ville dyr som ikke får være ville.

Siden tenkte vi oss på smuleaften – men de ble en feast av dimensjoner – det beste restaurantbesøket på lenge – og til en helt sykt billig penge.

Hver morgen får vi avisa New Strait Times – en usedvanlig morsom avis med fiffige formuleringer og litt overraskende vinklinger på nyhetene. De diskuterer rotter, korrupsjon, skattenivåer og – heldigvis for oss – guider til KL-hotellene julemenyer. Vi falt pladask for den aller første vi leste; den på Brasserie Maya på Maya Hotel. Hotellet er nok et av byens beste, og restauranten ligger innenfor en åpen og delikat lobby. Her er det smakfullt og god bruk av speil, med mørke steinheller og lyst tre.

I avisen stod det at Mayas Christmas Eve Dinner Menu kostet 99 ringgit (200 kr), men da vi kom fram, stod det 169 på døra, og vi syntes ikke det var noen skam å forsyne seg mange ganger av den bugnende menyen ettersom de hadde lurt oss dit med tøyselav pris.

En haug med kokker tilberedte maten mens vi så på, i de mest delikate omgivelser.Vi komponerte en velfylt 6-retter. Det er en underdrivelse. Maten var dessuten overveldende god.

1. Vi startet med forrettfavoritten champagne og østers med sitron. I tillegg tok vi litt grillet scampi og en sjømatminirett – akkar, reke, blåskjell med dill og fransk charlottløk. Gravlaks og gravtorsk. Jonas koste seg også med å nauete kalkun-stuffing. Vi kom for øvrig aldri til kalkunen.
2. så fulgte en litt snål sushitallerken med sashimi av laks, tunfisk og hvit fisk. Maki med sardin, spinat, tunfisk. Handrolls med deilig nori. Her forsynte Jonas oss også med et par stykker kyllingleverpaté – ikke like himmelsk som gåselever, men fortsatt ganske så godt.
3. Vi fortsatte sjømatgaloren med små kamskjell med blomkålpure og deilig saus. Tunfiskbiff med bønner med deilig motstand. Bakte grønnsaker som gresskar, fennikel og gulrot. En litt skuffende vannete og smulete kreps. Store, deilige muslinger kokt i en spicy saus; mye motstand. Fantastisk små asparges – hvite og gønne, ikke mer enn et par millimeter tykke, noen få cm lange.
4. Satayspyd med kylling og biffkjøtt med lekker, hjemmelagd peanøttsaus. Noen kokos/ris-aktige, parfymerte boller fulgte også med. Til dette var det små, milde charlottløk og delikat skåret agurk. Her fikk Jonas også en helt sinnsykt god, nygrillet lammepølse.
5. Vi gikk for alvor over til kjøtt, og fikk oss noen vidunderlige små lammecarrér med friskt tranebærsyltetøy, badet i saftige sopp. Det fantes både (litt tam) risotto, og veldig god og flott potetstappe til. Det var også saftige skiver av andebryst med lettkokt selleriskav.
6. Til dessert ble det Haagen daz-is. Og mini-ostekake. Og minipistasj-og appelisinmarmeladebrownie med marsipanbunn. Marengs- og sjokoladekake, lekker vaniljemousse, solbær og blåbær-mousse, dødsgod, mørk sjokolade på sjokoladefontene med kandiserte kiwi+druer. Og frisk frukt.

Fra dette gildet rullet vi så hjemover under Petronas’ høye tårn, men ikke før vi også hadde opplevd at et kinesisk-malayisk happyhappy julekor entret hotellobbyen, så brasseriet, og sang og sang og sang amerikanske julesanger, så morsomme og søte. De hadde også med seg en klin kokos indisk-malayisk jullenisse som løp opp og ned mellom bordene og ho-ho-hoet og delte ut kjærlighet på pinne. Pynten som prydet restauranten var litt på snei – det var nemlig det vi kanskje ville sett på som nyttårspynt – morsomme papirhatter, konfetti og tutefløyter. Jula ble for oss litt opp ned i år, men du verden så deilig det smakte.

Da vi fikk regninga, viste det seg at hele herligheten bare kostet 99 ringit for hele menyen. Inkludert velkomstchampagne og kaffe til desserten. Da traff uttrykket ”et til du skjems” littegrann; men shit au – det er juleaften.

Dekadanse i Europas natt

Anmeldelse av
Verk Produksjoner: Build me a mountain!
på Black Box Teaters store sal
Publisert på Scenekunst.no 25.11.11

Da Bertolt Brecht måtte flykte fra Tyskland i 1940, gikk ferden innom Finland. Sammen med sin familie og sine elskerinner ankret han for noen måneder opp hos Hella Wuolijoki, en estiskfødt, finsk salongkommunist, forfatter og forretningskvinne som levde på sitt storgods, Marlebäck. Sammen rømte de fra krigens skremmende realiteter, inn i en drømmeaktig mummidalharmoni.

Foto: Verk produksjoner/BBT

Fra toppen av fjellet
De flyktende bygger seg et fjell, og på toppen av fjellet sitter Hella og Brecht og ser utover Europa – de ser helt til Deutsches Theater. Men mellom fjellet og det tradisjonsrike teaterhuset ligger en slagmark i røyk og

Sjarmerende, skremmende arkiv

Anmeldelse av Legemsarkivene

Av Claire de Wangen

Spilles på Kulturhistorisk museum

Claire de Wangen er en usedvanlig dyktig og fantasifull dame. Hun lager involverende forestillinger for et begrenset publikum, og setter i sving en rekke assosiasjoner som knytter seg til stedet hvor forestillingen spilles. Forrige gang var det oppe i en fantastisk hytte-i-treet. Denne gangen har hun slått seg på lag med

Fremmede som snakker sammen

Fotograf: Erik Aavatsmark

I dag har jeg gjort noe jeg  aldri har gjort før. Jeg har gått på teater sammen med en fremmed. Det fristet til gjentagelse. 

Etter jobb var jeg innom resepsjonen, og hørte tilfeldigvis på callingen at det var en halvtime til forestillingen Minus 2 startet på Amfi. Jeg var fullstendig klar over at stykket er så godt som utsolgt (Sverre Anker Ousdal-effekten), og at jeg hadde latt sjansen til å se det gå fra meg da jeg gav bort mine internbilletter til svigerforeldrene mine, men likevel bestemte jeg meg for å gå inn i luka og høre.

Det var mange gråhårete mennesker i pent tøy utenfor, og jeg holdt døra åpen for en søt, eldre dame. Etter å ha ventet litt ved luka, kom den samme, lille damen bort til meg. ”Unnskyld, skal De på Amfiscenen?” spurte hun meg. ”Ja, det spørs litt, det”, svarte jeg. ”Har De ikke billett?” spurte hun. ”Nei, jeg har ikke det”, sa jeg. ”Jammen – da kan De få en av meg! Mannen min er blitt syk, skjønner du, og det ville jo være synd om setet ble stående tomt!”

For en skjønn dame. Liv-Eli, heter hun. Hun hadde gamle hender, men et ansikt som virket så ungt, og som lyste av glede og morsomheter. Hun fortalte så mye rart! Om hvordan mannen hennes var blitt helt guuuul, og hvordan legen hadde konkludert med at det nok ikke var noe i kostholdet ettersom hun jo ikke var gul. Hvordan hun og mannen hver ettermiddag bedrev tung, kriminell virksomhet. Hver dag kl. 17 ser de på Derrick. Vi utvekslet erfaringen med å jobbe på gølvet i tysktalende land, og om når en kunne bli dus før, og hvor sjelden det er å bruke De-form nå.

Ikke minst var det snålt da Per Jansen fem minutt ut i forestillingen sier: ”Det er vel ikke noe rart i at fremmede snakker med hverandre!”. Og det var ikke noe rart. Jeg tror knapt jeg kunne hatt bedre følge til Minus 2. Jeg tror muligens også at jeg likte forestillingen enda bedre fordi jeg var sammen med Liv-Eli.

Stykket handler om to gamlinger med kort tid igjen, som stikker av fra sykehuset for å ordne opp i noe av rusket de har etterlatt seg på veien. Da jeg tidligere på høsten leste manuset, tenkte jeg at det kanskje skulle mye til å gjøre en bra forestilling. Men Sverre Anker Ousdal og Per Jansen greier med sin erfaring og dyktighet å løfte teksten fram mot oss. De er vittige, og har en fantastisk timing. Nils Ole Oftebros storkjefta og barduse regi skinner gjennom stykket – det er en god stemning på denne scenen. Moralen i stykket er at en aldri vet når livets største øyeblikk inntreffer.

Da vi gikk ut, lurte Liv-Eli på om hun kunne bli med bort for å se om sykkelen min hadde blitt befridd fra henne som hadde lenket sin egen sykkel til min, slik at jeg ikke kom meg hjem fra jobb denne dagen. Det hadde den. På Sykkelen hang en lapp hvor en som het Joanna sa at hun var skikkelig lei seg for at hun hadde brukt sykkelen min som lyktestolpe. Hun trodde sykkelen var en annen sin. Men akkurat nå er jeg ganske glad for at hun gjorde det. Ellers hadde jeg jo ikke fått gå på teater med Liv-Eli. Hun er så fin en teatervenn at jeg skulle ønske jeg kunne gå på teater med henne en annen gang også.

Fotograf: Erik Aavatsmark

Indisk dal

Jeg ble inspirert av linsesuppelunsjen til Stine på jobb i dag, og gikk hjem og lagde dal. Men jeg gadd ikke bake nanbrød, da. Det gjorde ingenting - vi ble kjempemette og glade likevel.

Oppskriften er lånt fra en matblogg, og tilpasset littegrann.

2 kopper røde linser (jeg liker å blande 2-3 sorter linser, både røde, grønne og gule. Fint blir det óg)

Videokunst som forfører

Kunsten å bli tam

med De Utvalgte

på Black Box Teater

De Utvalgtes forestillinger preges kanskje mer enn noe annet av Boya Bøckmans underskjønne videoprojeksjoner. Det er de som setter stemningene, og det er de som deler opp Kunsten å bli tam i ulike episoder. Atmosfæren i bildene leder skuespillernes uttrykk – de spiller ofte med varsomme, forsiktige i bevegelser – enten de er urolige eller om de har funnet fred.

Foto: De Utvalgte

Jeg hadde ikke lest

Mumu – langdrygt og vakkert

Russiske Kompani Komediantry gjestespilte på Nationaltheatret 21. oktober. 

I en smellvakker forestilling som blir noe langdryg viser russerne seg fra sin lidenskapelige side.

Mumu er en novelle av Ivan Turgenev – satt i 1840-årene på en storgård drevet av en enke. Hun savner mannen sin fryktelig, men driver et terrorregime på gården – hvor tjenerne og de livegne kan straffes beinhardt for den minste filleting.

Det St.Petersburgbaserte teaterkompaniet Komedianty framstiller det skrekkfylte

Maken til musikal!

Jeg liker ikke musikaler. Jeg opplever at de bare vil underholde, og om de prøver på noe annet, synes jeg sjelden de får til det heller. Men denne Next to Normal, som har gått lenge på Det Norske Teatret, det er noe annet. Musikalformen er rett og slett helt riktig format å formidle historien i. Det er en musikal om psykisk sykdom, om en familie som

Refser staffasjen

Anmeldelse av 

HEAVENS WHAT HAVE I DONE av og med Miguel Gutierrez,

Black Box’ lillesal 

Anmeldelse vil bli publisert i Shakespearetidsskriftet- her er en smakebit. 

Foto: Ian W. Douglas

Vi streber etter det vi tror vi skal strekke oss mot, uten egentlig å vurdere hva som skjer om vi stopper opp eller gjør noe helt annet. Når Miguel Guiterrez på et punkt i sin forestilling HEAVENS WHAT HAVE I DONE snakker om hvordan kunstnere gir hverandre komplimenter for ”good choices”, handler det ikke bare om