Anmeldelse av And all the questionmarks started to sing av Verdensteatret på Black Box Teater i Oslo.
Verdensteatret viser oss en sepiagrå verden av sakte og store lyder og bevegelser. De snur vår opplevelse av det organiske og det mekaniske på hodet og lar mennesket trekke seg vekk fra spotlighten til fordel for lyspærebakterier på havets bunn.
En liten mann står på scenen og plystrer. Rundt ham ruver tre vegger hvite av TV-snø, og gulvet er fylt med underlige maskiner og sveisverk. Plystringen er fin, som en fugl eller en fløyte. Lyden lages i rommet mellom underleppa og nedtennene. Men så kapres tonen hans av en støyete maskinlyd. Hver gang mannen plystrer, fanges klangen opp av støylyden og kastes rundt i hele rommet, så høyt at vi må holde oss for ørene.
I den tyske regissøren Sebastian Hartmanns stykke Ibsenmaskin møter vi en overveldende mengde løsrevne puslespillbiter som ikke passer sammen. Det er som om alle Ibsens stykker blåses i fillebiter, og vi får plukke opp restene. I dette kaoset gjør imidlertid noen temaer sterkere inntrykk enn andre. Hartmanns utforsking av Ibsens døde barn er en meningsfull tolkning av hvorfor vi ofte opplever funksjonshemming som ekkelt.
Det er en av de første, virkelig deilige sommerdagene. Den ene samboeren vår skal på picnic i parken, og den andre er litt solbrent. Vi har 8-årsdag og det er en perfekt kveld å tilbringe i friluft. Eller - en perfekt dag å få bord på den bittelille, vulgærfine gourmetrestauranten Palace Grill. - Har du et ledig bord til to? - Ja, dersom dere er klar for fire timer og tolv retter, spytter hovmesteren tilbake, og tar oss i mistrosk betraktning. Han er vant til at folk kommer uten å vite hva de kommer til. - Kjempeklare! roper vi jublende.
Gjenkjennelse er som regel et effektivt middel i komedien, og parforholdets utfordringer burde ikke være fremmed for meg. Likevel treffer ikke klisjeer og morsomheter vi får servert særlig godt. Når fortellingen blir for forutsigbar, har en lett for å miste interessen.
To stykker som går på Nationaltheatret nå handler om hvordan sivilisasjonen bare er et ferniss over vår dyriske natur. Jeg anbefaler virkelig ikke noen av dem:
- Fluenes Herre: slett dramaturgi og flat presentasjon av en utrolig kul historie.
- Blodig Alvor: Flau humor for voksne som vil betale 400 kr for en uendelig og ropete Carl & Co-episode. Misbruk av dyktige skuespillere, spør du meg.
Nasjonalballetten hadde lørdag 17. april premiere på John Neumeiers ballettversjon av Tennesee Williams skuespill En sporvogn til begjær fra 1947.
Jeg har mange ganger fortvilt over at jeg med mine teaterbriller ”ikke skjønner noen ting” når jeg ser dans. Med en så klar historie som En sporvogn til begjær er det rakt ut ironisk at det ikke gis mye mer rom for abstraksjon i den dansede versjonen. Det hadde publikum tålt helt fint. Med enkel, elegant scenografi, effektiv lyssetting, vidunderlige kostymer og til dels glimrende musikkvalg har Neumeier med sitt sterke dansekompani mulighet for å gi oss langt flere åpninger for tolkning. Isteden overlater han ingenting til publikums fantasi, og dansens styrke – det å kunne uttrykke følelser gjennom bevegelse og kroppslig energi, utnytter ikke sitt subtile potensial.
Hvordan kan man ha skyhøye forventninger til noe så enkelt som dette: en teatergruppe ringer 50 mennesker og ber dem fortelle historien om Romeo og Julie. To skuespillere spiller ut det respondentene sier. En tredje skuespiller byr på en liten overraskelse som bidrar til lettende brudd i intensiteten samt at den frembringer i en den dumhetsfølselsen og usikkerheten respondentene opplever når de innser hvor lite de husker.
I kveld overvar jeg tilfeldigvis en samtale mellom regissør Visctoria Meirik og noen som heter Shakespeare-selskapet. De snakket om Romeo & Julie-forestillinga til Meirik (som jeg har anmeldt her). Selskapet stilte spørsmål og Meirik svarte og tok i mot kritikk og kommentarer. Meirik er en ganske ung instruktør, og har laget en mørk og bråkete forestilling som mange gamle mennesker ikke helt ser ut til å like. De okker og stønner over all seksualiteten og all volden.
Det er fascinerende hvor ulikt jeg og mine venner tenker og snakker om teater fra disse, stort sett, gamle menneskene. Vi reagerer på totalt ulike ting, og det slår meg at jeg så å si aldri snakker med gamle mennesker om teater.
Isenkramteatret presenterer Ikaros faller/ Learning to fly Sted: Black Box Teater Regi: Isenkramteatret og Kjell Moberg. Etter en idé av Nils Petter Mørland. Skuespillere: Mats Eldøen, Marte Mørland og Nils Petter Mørland.
Isenkramteatret tar et oppgjør med coachingkulturen, som forteller oss hvordan vi kan forbedre oss selv, fylle våre dager med fart og sveve gjennom livet.
Er drømmen fiksjon eller virkelighet? Fantasi og sannhet veves sammen av skuespillere og figurer på Black Box. De Utvalgte lykkes med sitt foruroligende stykke om drømmen om det man skal oppnå, og om kunstnerens rolle iblant oss.
Tre menn i kule briller og blå kjeledresser leker med hver sin gamle Tandberg-radio. En skulle ikke tro at så vakre apparater kan lage så mye støy. Bakveggen viser Tynset FMs hjemmeside. Direktesending, står det.
Radio Propagandhi! Er et livesendt radioshow der trioen Tynset FM fire kvelder på rad intervjuer mennesker som kjemper for saker ikke så mange tror på. Regissør og skuespiller Morten Traavik er kveldens programleder. Nordkoreamannen er hans intervjuobjekt.
Romeo og Julie på Nationaltheatrets hovedscene Regi: Victoria Meirik.
Historien om Romeo og Julie er kanskje verdens mest kjente skuespill, og den mest klassiske kjærlighetstragedien i teaterhistorien. Hun elsker ham, han elsker henne, de kan ikke få hverandre fordi de kommer fra familier som ligger i krig med hverandre. De forsøker å lure alle, til og med døden, men ender opp med å gå i døden for hverandre. Så vakkert, så trist.
I utgangspunktet liker jeg Shakespeare best når han spilles slik han ble spilt i sin samtid: skittent, sleivete, rått, folkelig og klart henvendt til publikum. Meiriks forestilling er slik. Men det erlikevel ikke full klaff mellom den svulmende, poetiske, strålende teksten til Shakespeare og spillestilen til ensemblet på Nationaltheatrets hovedscene.
Åpningen er glitrende. Koret, spilt av Røise, Egeland og Wiggen, danser en begjærende og berusende chaplinsk koreografi, det hele akkompagnert av pianisten Revholt. Så går sceneteppet opp, og på beste Brecht-vis står alle aktørene på rekke, hver med en plakat i hendene der rollefiguren deres presenteres. Jeg tenker: Halleluja, dette blir moro! Men så åpner Capulet (Frisch) munnen, og det hele faller pladask til marken. Oppblåst og med overdreven dramatikk maser han i vei om at krigen mellom Montaguene og Capuletene må ta slutt.
Visuelt sett er Romeo og Julie en herlig nytelse . Scenografi, kostymer, lys og sminke er alt harmonisk holdt i svart-hvitt, det er disko, slum, dystert og bøllete. To kameraer filmer hele forestillingen live, som en evig bytryne-paparazzi-parade. Filmen blåses opp på en gedigen bakvegg full av toalettskriblerier om kjærlighet og savn. Med storskjermen gis skuespillerne mulighet til å bruke mimikk som ellers kun er mindre og mer intime scener forunt. Men noen ganger ”tvinges” man til å se på det som foregår på skjermen framfor å se på scenen, fordi det er på skjermen man ser ansiktsuttrykkene: fortvilelse, tvil, skyld og forelskelse.
Teksten lyder litt for stiv tatt i betraktning at det er tydelig at den her ønskes formidlet løssluppen og sleivete. Flyten er ikke god nok.
Mariann Hole er en av teatersjef Tømtas favoritter, og er en yndig frøken. Selv om hun er god, har hun vanskelig for å bli noe annet enn søt. Som Julie får hun lov til å være rocka, leken og cool, men det kalvbeinte uttrykket hennes forråder henne: hun er og blir søt. Jon Øigarden som Romeo har det motsatte problemet: han er ikke søt. Han er ingen poetisk kunstnersjel hvor kun blomster renne ut av munnen hans. Han er en Joker, en snik, en slesk og deilig silkehanskebølle. De få scenene der han får spille ut dette uttykket, er han riktig god. Men når han forsøker å se ut som en hundevalp, vemmes jeg. Han fungerer ikke helt som emosjonell og lettrørt Romeo.
Kanskje er tanken at den som er søt skal få spille tøff, og den som er tøff skal få spille søt. Det fungerer dessverre bare delvis, da vi ikke makter helt å tro på de to elskende.
Å la to såpass voksne skuespillere spille hovedrollene er kanskje et bevisst grep, for også andre karakterer spilles av overraskende skuespillere. Mercutio, Romeos bestevenn, spilles av den over 60 år gamle Remlov, og skal her kanskje i større grad fungere som en mentor for Romeo. Mange av de opprinnelige mannsrollene spilles av kvinner, deriblant presten Lorenzo, spilt av Anne Marit Jacobsen.
Ganske konsekvent driver folk gjennom hele forestillingen og jokker på hverandre. Det er som om Meirik ønsker å manifestere at alle hele tiden går rundt og tenker på sex.Grepet fungerer levendegjørende, og som et godt supplement til poesien på storskjermen.
Den dystre tonen går igjen også i musikken, som er sentral i stykket. I tillegg til Ulver og Nick Cave, gjør operasangerinnen Ingrid Vetlesen en fantastisk jobb: hun løfter hele forestillingen. Hennes ulike arier av Romeo og Julie-operaer er så vakker og slående at vi lurer på om vi er veldig gamle om vi egentlig har mer lyst til å se operaen. Det som preger denne oppsetningen er at vi liker den best når skuespillerne holder kjeft. Og når det er Shakespeare som spilles, er det rett og slett litt synd.
Begge foto: L-P Lorentz
PS. Vi så generalprøven. Det kan hende ting var litt mer på halv åtte enn de vil være når forestillingen har fått spilt seg litt inn.
På Scenekunst.no anmelder jeg Over Evne III som spilles på
Black Box teater. Jeg anbefaler alle som synes det spilles for lite
viktig og inspirerende teater med ordentlig budskap å se det.
Slik kan Anton Tsjekhovs store, vide, dype stykke Måken oppsummeres. Ensemblet på Nationaltheatrets Amfiscene klarer ikke helt å løfte Tsjekhovs bør fram til oss.
Den falmende skuespillerstjernen Arkadina har tatt med seg sin elsker, den berømte forfatteren Trigorin, til sin familie på landet. Her bor hennes gamle bror Petrusjka og hennes sønn, forfatterspiren Konstantin. Konstantins kjæreste heter Nina og vil gjerne blir skuespillerinne. I tillegg er den ulykkelige Masja forelsket i Konstantin, læreren Medveneko forelsket i Masja, Masjas mor er forelsket i legen og… tja. Det var vel det hele. Nina og Trigorin innleder en affære. Alt går til hælvete. Over to år. Tsjekhov kaller stykket sitt en komedie.
Tsjekhov er en mester i å skildre ulykkelige mennesker i håpløse relasjoner. De søker etter kjærlighet, bekreftelse og lykke, men ingen av dem har noe de riktig kan leve for. De gamle skuer tilbake på den suksess som for lengst er historie. Når de unge ser for seg framtida ser de bare tåke og svart. De er utrolig dårlige til å leve. Den eneste som virkelig har livslyst er gamle Petrusjka, men heller ikke han er glad over livet han har hatt. Han ønsker seg en ny sjanse der han 1) kan bli gift og 2) kan bli forfatter. Men prøvde han noen gang å nå de målene han satte seg?
Det er tredje gang vi ser Måken. Før har vi sett det på nynorsk og på tysk. Denne gangen trenger vi ikke bekymre oss over de innviklede relasjonene, men kan konse på spillet og teksten. Vi sitter svært tett på scenen, og det har fordeler og ulemper. Blikkene folk sender hverandre er ubetalelige – de beundrer, forakter, hater, elsker, håper, lengter – kun med blikk. Sterkt. Men nærheten tydeliggjør også svake prestasjoner og det er vanskelig ikke å gi for mye fokus til detaljene. Noen ganger er det sjarmerende, andre ganger irriterende. Ensemblet klarer ikke løfte stykket.
Høydepunktet er definitivt Trigorins monolog overfor Nina hvor han skildrer livet sitt – slett ikke så glamourøst som Nina insitsterer på. Eindride Eidsvold gjør en overraskende god jobb. Han svever liksom over scenen, distansert og arrogant. Nina, i Marian Holes skikkelse, ståler ham i måte, blendet av hans nærvær.
Etter Sofia Jupithers regi på Glassmenasjeriet for en tid tilbake har jeg alltid vært veldig positivt innstilt til henne. Men hun klarer ikke å få Måken til å stråle. Kanskje er det bevisst å trekke alle de høye tankene og ordene ned og snu stemningen på hodet – det blir jo temmelig meta når man noen ganger får inntrykk av at karakterene i stykket snakker om skuespillerne som ytrer ordene. Enkelte virker i virkeligheten omtrent like arrogante som de spiller. Er de også like ulykkelige, kan man jo spørre seg.
I år var et av nyttårsforsettene mine å få publisert en teateranmeldelse på et ordentlig sted. I siste liten kan jeg si meg happy med å ha klart det!
Jeg er plutselig teateranmelder på ordentlig. Dvs, med den pågående anmelderdebatten bør jeg vel akte meg vel for faktisk å KALLE meg denslags,,, men jeg fikk i hvert fall anmelde dette:
Jonoe i Ringensenteret på Grünerløkka har ikke akkurat de beste forutsetninger for å lykkes. De ligger i et SENTER, og ikke nok med det – de ligger i et senter med inngang fra den mørke sidegata. Lokalet er egentlig nitrist og industrihvitt. Men Jonoe gjør det beste ut av et middelmådig utgangspunkt.
Når vi endelig finner fram, møter vi et vennlig vertskap og et usedvanlig ungt klientell i forhold til det relativt høye prisnivået. Belysningen er dempet, og vi får et lite bord i et hjørne, trass i at det er nesten fullt og vi ikke har bestilt bord. Vi kommer mer eller mindre direkte fra en fantastisk opplevelse: DeLillos framfører hele ”Hjernen er Alene” i Operaen. Vi er yre og glade og klare for god mat og god samtale. I løpet av kvelden skal vi få servert følgende kommentar fra den elskverdige, svenske servitøren: ”Det er like før jeg kommer bort med en liten stol og setter meg ned med dere, så hyggelig ser det ut som dere har det”.
Vi dozer på med en flaske Chablis vi kjenner fra før.. Den deler vi gjennom hele det eminente måltidet som venter oss. Det starter kjapt med en skål neongrønt sjøgress med sesamfrø og sitrusdressing. Delikat, herlig konsistens, fin smakssammensetning. Så kommer sashimi av laks, tunfisk og en enestående frekk kveite – alt sammen i husets smakfulle ponzu-saus, og med asparges og hvitkålstrimler og rogn. En strålende frisk start. Kveite er ikke vanlig å få servert som sushifisk i Norge. Vi er svært nysgjerrige på hvorfor ikke. Den vi fikk servert, var noe av den beste sushien vi har fått.
Like etter følger et langt, smalt fat med tre ulike, men like delikate retter. Her er det seriøst vanskelig å si at noe er bedre enn det andre. På hver sin måte er her hver rett like god. Først tester vi kald, rosastekt indrefilet av okse, dandert på marinerte kålstrimler, med en fantastisk deilig saus omkring. Kjøttet er kanskje en smule for kaldt – det holder omtrent samme temperatur som den rå fisken.
Ved siden av, oppå en generøs haug dødsgod avocado (hvor FINNER de sånt?!) ligger en skalldyrsalat som selv jeg som ikke liker majones får vann i munnen av. Den inneholder nemlig den mest apetittvekkende kamskjell, hoppende spreke reker og lune biter av annen fisk. Kamskjellene er orgasmisk bløte; helt rå. Rekene har bare så vidt blitt kastet et par ganger rundt i en kjele – de spriker i alle retninger og ser oppriktig glade ut!
I den andre enden av fatet frister to små rispannekaker med Jonoeand – en krisp klassiker i særs god gjennomføring. Anda ligger og koser seg i rislappen sammen med agurk, vårløk samt en søt, tykk saus. Vi fikk servert noe lignende på Dinner en gang, også der utrolig, utrolig godt.
Heldigvis har servitøren vår bedre vett enn oss, og lar det gå en god stund før hun gir oss mer mat. Kollegaen hennes, også han en overstrømmende og forståelsesfull svenske, varter oss opp med vann, vin og vennlige kommentarer.
Så kommer et digert fat med nigiri og maki – vi undrer oss på om vi klarer dette her – vi begynner tross alt å bli bittelitt mette. Det viser seg at frykten var ubegrunnet: hver eneste bit går ned. Den lange raden med californiaruller inneholder pent skjært laks (ikke noe avskjær her i gården), tempurascampi (knakkige – ikke det spor seige), agurk, chilimajones, og den digge avocadoen. All nigirien er like vakkert skjært; meget godt håndverk. Den dyprøde tunfisken, kveita, laksen, scampien og et nytt bekjentskap: kongefisken. Han er fetteren til tunfisken, forklarer servitøren. Sånn en fetter burde alle ha. Vi besøker ham gjerne igjen. Regninga for hele herligheten kom på drøyt 1 300 kroner. Jonoe gjør det verdt hver eneste krone. Vi var riktignok i strålende humør etter vår drømmedag; men dette gav mersmak. ”Nu har ni varit duktiga”, roser servitøren vår etterpå. ”Jag går langsamt och hemtar rechningen”.
The Writer er en nydelig dukketeaterforestilling lagd av Jo Strømgren og tyske Ulrike Quarke. Den dreier seg om en student som skal skrive oppgave om Knut Hamsun, men hun får ikke riktig tak i ham. Så dukker han opp; den stolte, litt pompøse mannen som ble dømt som landssviker. Han er knøttliten og har pipete stemme – han er rett og slett litt søt og latterlig.
Allerede her dukker stykkets store spørsmål opp – kan vi skille forfatteren fra den politiske Hamsun? Dette temaet har behørig blitt plukket fra hverandre i løpet av Hamsun-året, men heller ikke Strømgren og Quarke gir oss egentlig noen fasit.
Teksten er blitt hentet fra bøker, tekster, brev og forsvarstale. ”Det er ikke noe nazisme å spore i Hamsuns litteratur”, har det blitt fastslått. ”Men det er vel grundig blitt slått fast at Markens Grøde er reaksjonær landbruksromantikk."
- Jeg er ikke enig, sier Strømgren etter stykket.
- Jeg synes Markens Grøde er den kjedeligste boka til Hamsun. Jeg har selv brutt stein hver sommer i mange år, og jeg synes Hamsun gjør det ganske lett for Isak. Det tar jaggu ikke lange tida fra Isak pløyer opp den første åkeren til de har et staselig trehus, sier Strømgren. Jeg kan ikke akkurat si meg enig. Jeg synes de lever i en fattig koje aldri så lenge.
Scenografien er berg og vegger av blanke ark; veggene er noen ganger blader, noen ganger nordlandsstorm med hvite skumtopper på opprørt hav, og noen ganger rosa skyer av romantikk og begjær. Scenen befolkes av studinen og den lille Hamsun. Senere kommer hovedpersonen fra Sult, en langskanka skrikhals og kløne som har det for seg at han er et geni. Han liker ikke Hamsun, men mener selv å være den største dikteren som har levd.
Med de store og forseggjorte dukkene presenteres vi for et utvida univers: dukkene kan tillate seg å gjøre hva de vil uten at vi tar det ille opp. Dukka flørter med jenta, danser med henne og skjeller henne ut. Dette kan vel kanskje også sies å karakterisere Hamsun selv sitt kvinnesyn; han foretrekker drømmen framfor virkeligheten. Den lille mannen piper: jeg trenger ingen Nobelpris. Et geni er et geni – han trenger ingen medalje for det.
Nederlands Dans Theater 1 Forrige gang vi så Lightfoot og León var jeg helt blåst av banen – at moderne ballett kunne gi teater-meg sånn en opplevelse! Jeg hadde gledet meg enormt til dette, og klarte å riste av meg feber og spysjuka akkurat i tide til forestillinga.
Jiří Kylián: Vanishing Twin – om alt som ikke er ferdig. Etter en halvtimes forsinking er det ikke rart vi tror operaen holder på å ramle ned. Lyset er på, og det lyder flere dramatiske brak bak scenen. Men det er bare begynnelsen av Jiří Kylián verk Vanishing Twin.
Tre par dansere titter inn og plumper ut på den store scenen. Duettvis slåss de om plassen. To høye sprekker og en dempet bløtgrå vegg med sigende prikker forteller oss at vi befinner oss inni livmora. Her er det liv. Energiske dansere med stor teknisk presisjon og treffsikker pasjon driver fram i intervaller av ro og tempo.
Cellemenneskene spretter rundt, og hver gang de treffer veggen høres et brak. Prøver de å feste seg? Prøver de å kladde seg sammen med andre celler? Dansebevegelsene er underlige, overraskende og vakre. Lyset er dust, og kostymene går i de samme fargene som veggene – svartfiolett og mild grålilla. Tre kvinner og tre menn befolker scenen som potensielle fostre. Musikken er moras tunge og fjerne hjerteslag, metallaktige morterstøt, cembalo og elektrisk tikking. Tiden går, livet er forgjengelig.
Balletten heter Vanishing Twin; et medisinsk fenomen som er mer vanlig enn man skulle tro; opptil hvert 8. svangeskap starter med tvillinger, men i løpet av de første 12-14 ukene forsvinner den ene tvillingen, og bare hvert 1 av 70 fødsler er tvillingfødsel. Hvor blir tvillingen av? Den dør, og blir absorbert av mora eller av den andre tvillingen.
Lightfoot León: Silent Screen Alle Lightfoot og León sine balletter begynner på S. det gjør også datteren deres, Saura. Silent Screen er en dans om den største sorgen noen kan oppleve; den handler om å miste et barn.
I et metta lydbilde laget av intenst flygelspill står tre skikkelser og ser utover havet. Det er mannen, kvinnen og Gud. Kvinnen rykker seg løs fra en fastfrosset posisjon, men vrir seg umiddelbart inn i en ny. I en myk spotlighet griper hun fortvilet etter et barn som ikke lenger er der. Mannen omfavner henne hjelpeløst, og kaster et anklagende blikk på Gud. Gud går utover moloen og forsvinner i disen. Foreldreparet er alene i sin bunnløse sorg. Den gir seg ulike utslag for de to. De forsøker å bære og støtte hverandre, men de finner ikke trøst. De forsvinner i pliktløpets skrekkelige aktiviteter; papirer må sendes, hus må stelles. Mora trekkes inn et galskapens savn, faren er en maskin, og hverdagen sluker dem.
De tre store skjermene endres, og paret står på en kjerrevei i en vinterkledd skog. Mot dem kommer det elskede barnet, men hun stopper før hun når dem. Jeg griner en skvett. En gråsvart spiral suger henne inn, foreldrene vil handle, men ingenting fungerer. Tunge skyer ruller over dem; huset er så tomt, de har bare hverandre. Datteras silhuett forbi vinduet. Er hun der likevel? Dansen er presis og sterk, rørende og ærlig. Det treffer meg midt i hjertet.
Så overtas scenen av andre dansere, andre følelser, andre måter å bearbeide sorgen på. Vi møter et sort- og hvitunivers av lys, musikk og dansere, vi møter en far som følger en mørkkledd brud med et uendelig slep til alters, før vi kommer tilbake til foreldrene. De står og bølger foran universet. Dattera går baklengs forbi vinduet. Skogen. Havet. Kontakt. The End.
Jeg mistet tråden i midtpartiet, og synes 45 minutter ble i overkant mye. Jeg liker NDT veldig, veldig godt, men jeg hadde ikke like heftig bakoversveis denne gangen som sist.
