Anmeldelse av
Still Standing You
av og med Pieter Ampe og Guilherme Garrido på Black Box Teater
Anmeldelsen ble publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 3-4/2011.
Svette og snørr utover
gulvet, brøl og hyl fyller rommet. Pieter Ampe og Guilherme Garrido gir en gedigen, fysisk opplevelse. Uten et eneste hjelpemiddel utover
sine egne kropper framkaller de uendelige lattersalver, beveger til tårer og
får publikum til å vri seg i smerte.
 |
| Foto: Phile Deprez |
Danseforestillingen de to har lagd,
Still Standing You utforsker forhold menn imellom. Det er mennenes
lek med sitt kjønn, sin egen maschisme, men også sin sårbarhet som belgiske
Piete Ampe og portugisiske Giulherme Garrido dissekerer gjennom sin svært
fysiske forestilling. De skader hverandre og leker i en dramaturgisk utstudert,
men tilsynelatende spontan koreografi. Humoren deres kan også fungere som en
døråpner for salens mange kvinner – all denne mannligheten kunne ellers blitt
ubegripelig eller alt for mye.
Med øyensynlig helt ordinær fysikk blir det snart klart at
disse karene er utrolig sterke. De spaserer på hverandre, klatrer og hopper brutalt
på hverandre, trekker hverandre etter beina og brøler. Overtaket de to imellom
er konstant vekslende. De leker med roller og uttrykk. Sammen er de et
firarmet, tungt monster som piper som mus. De er langskankede dinosaurer som løper
rundt og brøler med korte armer. Med raut og snøft dundrer de som to massive
okser mot hverandre. Hhandikappede og benløse velter og jager de over det
svarte gulvflaten. Den kuede vil hjelpe den sterke. De nissegode, sympatiske
ansiktene dere skinner av glede, mens vi i publikum henrykt ler og ler.
Sadomasochistisk
gladvold
Leken er slett ikke alltid seksuell, men det er med en sterk
spenning og energi at klærne etter hvert rives i fillebiter – sokkebomber
eksploderer som håndgranater, som soldater i usynlige snøborger kjemper de som
Zorro og Supermann mens de legger på sine egne lydspor av tegneserielyder.
Så lenge de har klærne på seg, tenker jeg at det er deilig
fordi det er så lite som kan forstyrre alle de rare og fantastiske fysiske
møtene mellom Ampe og Garrido. Men når klærne plagg for plagg røskes av, så er
det også helt riktig, fordi det nå i enda større grad enn før er kroppens
snurrepiperier og mysterier som skal utforskes.
Smerten jager gjennom også min kropp når mennene pisker
hverandre drithardt med sine egne belter. ”Dette kan de bare ikke gjøre hver
kveld i uka. De ødelegger seg jo”, tenker vi. De presser seg selv og den andre
så langt, så langt, og det er hele tida like før strikken kan ryke. I voldsomme
støt klasker de sammen midt i lufta, som villgeiter og titaner. Ved å holde
fast i tuppen av tissen på hverandre, lager Ampe og Garrido de underligste
knutemorfigurer. Den snåle dansen må smerte, men den er også barnlig lek.
 |
| Foto: Phile Deprez |
Kjenner etter
Ampe og Garrido har en fantastisk dynamikk i hvordan de har
bygd opp publikums reaksjonsbølger. Fra euforisk fryd bærer det til
maktdemonstrasjoner, så til grusom smerte som ikke ser ut til å ende, til dypt
bevegende scener som rører meg til tårer. I en scene hvor jeg ser en
koalabjørnung holde rundt mamman sin blir en vakker, lang klem. I alle ting tar
karene seg tid. De utnytter pauser, frykter ikke gjentagelser, kjenner
ordentlig etter, både i seg selv og i publikum. I en pieta-scene bærer Garrido
den langskjeggete Ampa i armene, naken og død. Han holder ham fram framfor oss.
Det er assosiasjonene til de fryktskakede, halvnakne overlevende ungdommene på
Utøya som bygger opp den store klumpen i halsen. Når forestillingen er slutt,
har jeg åndenød og mageknip, og kan ikke tenke meg å gjøre noe mer denne
kvelden. Jeg er overveldet av følelser, fra disse høyst fysiske karene.
Det sterke varme lyset endrer seg ikke før forestillinga er
slutt. Med flat lyssetting, uten rekvisitter og uten annen musikk enn den
kroppene deres lager ved tramping, dasking og stemmebruk, er forestillingen
likevel enormt medrivende. Den fantasien som stimuleres i oss, er den som
skapes i våre egne hoder. Ikke noe av det som skjer på scenen er dulgt – alt er
åpent. Den eneste manipulasjoner som finner sted er dansernes suggererende
kraft på publikum, og hvordan de får oss til oppslukt å henge med på berg-og-dal-baneferden.
Menn i et nytt lys
På vei hjem fra Still
Standing You ser jeg menn med nye øyne. Det er som om forestillingen ikke
tar slutt når jeg går ut av salen. En guttegjeng jeg passerer hoier og skråler
og prøver nokså vellykket å få til en slag flerstemt supermannsang. I et vindu
ser jeg to menn slåss – de lekeslåss – hiver seg over hverandre og velter i
gulvet. Det er ikke til å tro. En ung gutt stiller seg ved siden av meg på
busstoppen. Diskret bling i øret, jakka over skuldra, poserer, har en genser
der det står ”I don’t care”.
Det er fantastisk. Han bryr seg jo nesten for mye.
Når jeg kommer inn på bussen sitter nok er gjeng med gutter i russealder. Én
holder en sigg i den ene handa, en lighter i den andre. Leker med muligheten
for å tenne røyken inne på bussen. Alle guttene jeg møter tøffer seg. De tøffer
seg for hverandre, for seg selv, for alle andre. Og for meg er det som om alt
som skjer er en forlengelse av den kraftfulle danseopplevelsen jeg nettopp har
vært med på. Idet jeg går av bussen, hører jeg guttegjengen diskutere. De
snakker om verbbøyning i nynorsk. Kanskje var de ikke så tøffe likevel.
