Vokser penger på trær?

Sammen er de onde

Drapene i Aalst

Nationaltheatrets Amfiscene

Regi: Per-Olav Sørensen

Ane Dahl Torp og Aksel Hennie spiller foreldreparet som drepte de to små barna sine i Aalst i Belgia. Aline var tre måneder og Mathias nesten 8 år. Aline ble kvalt med en pute, sønnen stakk de i hjel med ei saks etter å ha prøvd å kvele ham i et teppe dagen før. Familien på fire befant seg på et hotell hvor i hvert fall Kurt hadde planlagt at hele familien skulle tas av dage. Katti påstår i rettsaken at det aldri var hennes hensikt å ta livet av seg. Både Kurt og Katti har selv vokst opp med alvorlig misbruk og svik, og begge har kriminell bakgrunn. Men i følge psykiateren har de ingen betydelige psykiske problemer, de har normal intelligens og er i ganske stor grad helt vanlige folk. Hvordan kunne de da drepe barna sine?

Scenen kunne ikke vært enklere og mer kraftfull. To stoler, to mikrofoner, to personer på et lite, svart podium med forhørslys retta mot seg. Enkle, korte brak som effektivt avslutter sekvenser i rettsaken og setter i gang nye. Stemmen til aktor.

Fra første åndedrett er intensiteten i forestillinga enorm. Fra de to kaster første blikk ut i rommet, gisper jeg og tenker ”HVA ER DETTE!?”. Det er – to helt ubegripelige mennesker, som vi ikke kan få lov til å komme inn på. Hele stykket er en kamp der jeg prøver å finne en inngang til å forstå dem – men jeg stanger konstant hodet i veggen. De slipper en ikke inn, ikke en flik er åpen.

Hvorfor-spørsmålet står ikke så sentralt i forestillinga som jeg hadde forventet. Svaret vi får av Kurt, er at det var den beste løsninga, det måtte ta slutt. Men det var ikke barna som plaget dem, selv om de plaget barna. Mathias ble slått for den minste ting, han hadde ingen leker, knapt nok mat og fikk beskjed om at julenissen ikke kommer til slemme barn.

Jeg føler det enormt berikende å få møte skikkelser som er så ufattelig langt fra noe jeg kjenner. Og likevel er de så menneskelige. Ondskapen inkarnert, men menneskelig. For dette skjer hele tida, igjen og igjen. I krig voldtas og slaktes gravide mødre og spedbarn hives i veggen. Det er nesten normalt. Men disse folka setter seg helt på siden av samfunnet. De tar imot penger av systemet som de synes er forkastelig, de er overhodet ikke innstilt på å gi noe tilbake til samfunnet som bekoster dem, de har ingen samvittighet og gjør aldri opp for seg. De spiller høy musikk, har det helt mørkt i huset, krangler høylytt og kaster i ny og ne en av de tre tv’ene sine ut av vinduet. Kurt banker og voldtar Katti, hun hater ham, men hun elsker ham. Påstår hun. De har vært sammen i mange, mange år, og hun har aldri prøvd å rømme.

Hvordan er det mulig? Man får inntrykk av at de to forsterker hverandre. Sammen er de onde. De vet hva som er normalt, hva som er godt og riktig, men de har ingen som helst planer om å følge det opp. De er ikke en del av verden. De har valgt selv å leve isolert og fjernt. Men hvorfor har de valgt så dårlige liv, og hvordan kan de leve sånn? Kurt hadde bestemt at det ikke skulle vare lenger. De skulle dø. Men da det kommer til stykket, var han for feig til å stikke saksa i seg selv, den samme saksa han drepte sin sønn med.

Forhørsdommeren, stemmen til Dennis Storhøi, stiller en rekke spørsmål, og gjentar nesten hvert eneste svar. 60 prosent av manuset er avskrift av rettsaken. De SA virkelig disse tingene. Dette gjør forestillingen spesielt sterk. Når de sier ting som er så dumme, ulogiske, onde eller fjollete at du ikke ville tatt det alvorlig ellers, det blir ekstra kraftfullt.

Jeg vet at det er en idiotisk sammenligning, men jeg tenker på FrP-velgere. Det er så mange av dem, det er et vanlig valg. Men det er noe ved dem – jeg klarer ikke å tenke at de ikke er dumme. Jeg er overbevist om at det må være en rekke kortsluttede resonnementer i hodene deres – at de ikke skjønner hva de får i samfunnet vårt. At de ikke ser lenger enn bensin, alkohol, skatt og folk de er redde for. Og at disse kortslutningene blåses opp i hodene til foreldreparet i Aalst. De velger lettvinte løsninger, gjentar seg selv, finner på nye svar – det er ingen fornuft i det de sier. Man ønsker å tilgi dem fordi de selv har hatt det så jævlig som barn, men de spytter på oss for det og synes vi er idioter.

Jeg synes både Hennie og Dahl Torp er usedvanlig pene og karismatiske mennesker, og jeg bekymrer meg for at det vil kunne bli vanskelig å ikke synes det selv i denne forestillinga. Men de klarer det. De er overbevisende små, udugelige, brautende – men likevel normale. De har en imponerende potens i formidlingen, og mangelen på kommunikasjon er lysende og total. De sperrer seg inne i sine skall, de angriper oss og setter oss til veggs. Begge begår strålende prestasjoner. Storhøi er det vi tenker, men vi skulle ønske han hadde kjørt dem hardere, spurt ”hvorfor” og ikke avbrutt det han begynte på når vi tror at de kanskje er på gli til å fortelle oss noe mer, til å gi oss svar.

Stykket til Pol Heyvaert og Dimitri Verhulstgir like mange spørsmål som det gir svar, men er et viktig og brutal samtidsdramatikk.

Kruttønna Balkan

Das Pulverfass

Av Dejan Dukowski. Regi: Dimiter Gotscheff. Gjestespill fra Deutsches Theater Berlin på besøk hos Nationaltheatret.

Deutsches Theater har sin egen stil. Den er knapp, korrekt ekstremt profesjonell og en smule forutsigbar. DT elsker små tablåer, grupperinger av mennesker, vakre bilder, enkel scenografi, god diksjon og tydelige skuespillere. Det overrasket meg stort og positivt at de klarer å holde på alle disse egenskapene i et stykke av vanvittig karakter, ville balkanrytmer, karikerte rollefigurer, roping, skriking og vold.

Alt i alt 23 mennesker, spilt av to kvinner og fem menn, møtes to og to eller i små grupper gjennom elleve små historier. Det ender med konflikt hver gang, og i nesten hver eneste scene er den noen som dør. Med få ytre virkemidler framstiller besetningen helt ulike typer. Venner svikter hverandre, kvinner er ingenting verdt, fyll og sex er svært present. Et karikert bilde av Balkan tegnes av dramatikeren fra Makedonia.

Status snus på hodet - en som er helt i den ene scenen, er hund i de neste. Det er fantastisk at det går an å skrive og spille så hylende morsomt om ting som er så uhyggelige. Den svarte humoren gjør at man vrir seg i ubehag samtidig som man brekker sammen i latter.

Stykket tar for seg den ulmende ondskapen som finnes i oss alle. Bildene er fullkomment vakre, enda så stygge de er. Regien er tett, og det er bandet også. I tablåene gnistrer energien mellom skuespillerne, de gir alt, selv når de ikke gir noe som helst. Det er sprengende levende og vilt og likevel er løpet så stramt så stramt. Drøye to timer uten pause flyr av sted og vi kjeder oss ikke et sekund. Samtidig som man absolutt ikke får lyst til å reise til Balkan, gjør man det likevel.

Bandet gjør en ypperlig jobb med å binde det hele sammen, samt at de presenterer hver scene. En knapp beskrivelse, sceneanvisninger som setter stemninga og gir oss bilder i hodet av hva som er rundt.

Begynnelsen og slutten er det en gammel, krokete kjerring som står for. Hun vaser fram og tilbake i vanndammen foran på scenen, hvor hun plukker epler opp i skjørtet sitt. Etter en stund mister hun alle sammen, og må som en Sisofys stadig begynne på nytt. For hver gang prøver hun å samler flere epler i forkleet, mer og mer rasende. Så paralyseres hun av uvisse grunner – og mister alt. Som Balkan – en kjærlig mor som prøver å gjøre det beste for barna sine, men som glipper taket med ujevne mellomrom – alt rakner. Det er aldri fred å få. Det tar aldri slutt.

1. En fyr har ydmyka en annen foran ei dame. Dermed rundjules han så 29 bein i kroppen hans knekker. Han husker ikke sin illgjerningsmann,

2. En fyr blir drept for å ha bidratt til at en annens bil er blitt ødelagt. Bilen var min sjel, fortviler eieren.

3. Zufallssystem (Tilfeldighetssystem)

4. En buss full av mennesker venter på sjåføren. En av passasjerene begynner å ydmyke de andre, plager dem, fornærmer dem på det groveste. Etter å ha bygd seg opp en status der ingen tør å si ham imot, forlanger han å få alle pengene deres, hvorpå han kaster dem, samt sine egne penger, i elva. Kvinnen blir befølt mens kjæresten ser på, hun tvinges til å sitte og sprike med beina. En fyr må slikke gulvet.

5. Et par sitter på en benk i en park. Noen bøller begynne å plage dem, og tvinger mannen til å synge makedonske folkeviser. Han synger ikke bra.

6. Balkanblues i et fengsel. Her er statusleken ekstrem. Sjefen blir tørka i ræva etter at han har gjort fra seg på bøtta. Han får sigaretter, og han får en hundset jævel til å suge ham. Han blir overmodig og begynner å true en annen fyr. Men denne viser seg å ha knerta en fyr som alle frykter, og dermed er det han som kan overta sjefsrollen, og den tidligere bølla gjør alt for ham.

7. Bis ans Ende der Welt? Et par sitter i en togkupé. Han sover. En annen fyr kommer inn. Her fungerer det fantastisk godt at fire skuespillere spiller en mann samtidig. De snakker i kor, de bytter på å snakke. De er truende overfor henne, og det er tydelig hvor han vil hen. Til slutt våkner kjæresten og kaster ut inntrengeren. Så tar han seg til rette overfor dama, i en scene hvor alle fem mennene rir hele kroppen hennes, armer og bein til forrykende musikk.

8. Zimmer mit Aussicht. Så reiser to av karakterene plutselig til Amerika. Han ene har arva ei gammel tante, og er lykkelig med det amerikanske livet. Kameraten begynner fort å lengte hjem til Balkan, til han som går og raper i gata, til det å sitte utenfor huset sitt og se på solnedgangen, til det å fikle med trusa til kjæresten sin. Han hater neonlysene, de svarte og det stusslige livet hvor han ikke skjønner noen ting. Så mister plutselig arvingen livet, og kameraten går til grunne i pengene han overtar.

9. Noen andre flykter til Argentina. De sitter i en livbåt og venter på å kunne snike seg i land. Selv om det bare er to flyktninger, er alle skuespillerne delaktige i scenen. De bytter på replikkene og poenget er vel at det kunne vært hvem som helst av dem.

„Ein Sommernachtstraum“

„Ein Sommernachtstraum“ på Schaubühne am Leniner platz, Berlin
Regi: Thomas Ostermaier
Koreografi: Constanza Macras

I Thomas Ostermeiers hender er det ikke stort mer enn brokker igjen av Shakespeares manuskript og rollene spilles delvis på skift. Identitetstapet og begjæret står i sentrum for en fargesprakende og våt forestilling fra bøllene ved fasjonable Ku-damm i Vest-Berlin. Et maksimalistisk zappeuttrykk der det er umulig å få med seg alt, lar dansen få fortelle historien.

Idet vi går inn i salen, er det full fest. Vi kommer vi opp på scenen, blir dratt med i en svingom og får servert velkomstbowle. Scenen er pyntet med ballonger og store girlandere. Den går over to etasjer, der den ene etasjen er et dansegulv, mens den andre er bygd med en rekke dører som i en forviklingskomedie, slik også Midtsommernattsdrøm jo også er.

Den svært tilstedeværende men likevel svevende Lars Eidinger trekker kvinner fra salen opp på scenen og får dem til å være med på en strippedans der det er skuespilleren selv som stripper, men på temmelig humoristisk vis. En Freud-tekst om drømmen og barnet spiller i bakgrunnen.

11 dansere og skuespillere spinner over komplisert, leken og fet koreografi. Det fungerer svært godt å bruke en del profesjonelle dansere ved siden av husets skuespillere. Kostymene er tidvis fraværende, men vi møter en lang rekke fantastiske habitter og uttrykk. Særlig den minste av skuespillerne lyser opp scenen som blant annet tyrefekter, humle, og rosa alv.

Skillet mellom scene og publikum oppløses, og man føler virkelig at man kan hoppe opp på scenen og forandre handlingen. Noen går underveis, og ja, det er mye nakenhet og sexlek. Lysander kler av Hermia mens hun sover, alle får plutselig dyrehode, ikke bare eselet. Mot slutten våkner alle opp og er marionetter som fordeler skyld og forsøker å forklare det som har skjedd.

Thomas Ostermeier er en av Tysklands mest profilerte regissører. Men denne forestillingen hadde ikke blitt noe tess uten den fabelaktige argentineren Constanza Macras, samt skuespillere og dansere som med sin dyktighet og sitt engasjement lar tilfredsheten sin smitte over på publikum.

Berlin 090322

Winterreise

Av Schubert og Müller

Regi: Michael Thalheimer

Deutsches Theaters Kammerspiellavdeling.

Michael Thalheimer ble jeg kjent med da han og DT gjestet National med Vildanden i fjor høst. Det gjorde sterkt inntrykk, og jeg vil vel si at det er noe av det beste jeg har sett. Schubert har jeg brukt en del som pensummusikk, og har særlig fått sans for klaverstykkene hans.

Både dikter og komponist døde tidlig i 30-årene sine, og begge var del av begynnelsen på den tyske romantikken. Stykket Winterreise er 24 sanger satt sammen til to sykluser. Det dreier seg stort sett om død og bedervelse, eksistensiell bedrøvelse og frustrasjon og smerte over livet og kjærligheten. Det er ikke noe happy ending, og tonen er helt drøyt sørgelig, men så vakker så vakker.

Én sanger, et nakent og dypt rom, en pianist og tre instrumenter. Hvorfor skulle en musikalsk sekvens som dette ha behov for regi, kan man spørre seg. Men Thalheimer setter et lett, men bestemt preg på forestillingen. Det viktigste han gjør, er å utnytte dybden i det svarte scenerommet. For musikken berører en på ulike måter ettersom hvor nært eller fjern den er, og hva slags klang som skapes.

Daniel Kirch gestalter den vandrende sangeren. Han får ikke enormt mye regi, men detaljene i presentasjonen hans er elegante og gripende. Hans såre og intense tenor er så sterk at jeg må tilstå at den rant et par tårer. Og han selv hadde seriøst øynene fulle av tårer.

Mannen er kledt i hvit lindress og brune lærsko. Vesten er litt for trang, og han har ingen skjorte under. Men så vrenger han av seg jakka, og over hele skuldra har han en diger tribal/blomstertatovering. Ellers er det mest dramatsiske som fysisk skjer at det snør masse og at han ligger naken og død (?) i snøen.

Samspillet mellom pianist og sanger er distansert, men godt. De ser på hverandre bare et par ganger i løpet av stykket.

Å høre på en fyr som synger i en drøy time skulle ikke egentlig være noe stress når man er bergtatt og digger det, men jeg satt nå og duppa litt. Men det skyldes nok at jeg var lenge ute i går. Jeg kom i siste liten, men siden jeg var alene fikk jeg en veldig bra plass, og dét bare til 8 euro. Det går MASSE ting på DT som jeg har lyst til å se. Førsteinntrykket har ikke gjort lysten mindre.

Berlin 090309

Første og siste dag i Vest-Berlin

Turen til Berlin gikk så knirkefritt at jeg nesten ikke merka at jeg dro. Selv om det var "endelig" ble det veldig "plutselig". Vet ikke hva jeg har glømt enda, men jeg har ikke merka noe enda. Bor på et hostell i helt feil bydel, men det gjør ikke noe. Som Hana sa: likegreit at du får besøk Vest-Berlin med en gang, for det er ikke sikkert du kommer tilbake dit.

Gårsdagen gikk med til veldig lite likevel. Men jeg fikk pløyd gjennom sikkert 56-60 aktuelle boligannonser. Og idag gikk jeg på besøk. Det var den fineste plassen jeg kunne tenke meg, og helt klart finest av de annonsene jeg så på.

Midt i Prenzlauer Berg, ikke noe hurra-kollektiv, men Sandra og 2-åringen hennes Lennart. Og pappan Till, men han bor i Hamburg. Men naboene under er vennene deres, og de er visstnok veldig trivelige. Ikke røyker de, og internett har de og. Fabelaktig. Det eneste aberet er at det er langt unna universitetet. Men blås i det - skal man først bo i Berlin, må man da bo i BERLIN!
Dessuten tar selve transporten fra hjemme til t-banestoppen på skola bare 40 minutter.

Ellers har jeg vært og tittet på språkskolen og på universitetet. Og kjørt masse tog og bane. Uni-området er kjempedigert. Tror jeg fant der jeg skal være, men er usikker.

Liker meg.

Det Karamasovske problem

På Nationalteatrets hovedscene. Regi: Oleg Kulikov. Med: Per Jansen, Fridtjof Såheim, Mariann Hole, Mads Ousdal. m.fl.



Brødrene Karamasov er et slags krimdrama der de svært ulike Karamasovene forsøker å finne ut hvem (av dem) som har dreper faren, Fjodor. De undrer ikke et øyeblikk på hvorfor noen har drept ham ,for han var et svin.

Stykket handler, som mange av Dostojevskijs bøker, om tro og tvil, skyld og samvittighet. Men det er bare Mads Ousdal som virkelig behandler temaet, som drøfter sin skepsis og sitt verdensbilde. Oleg Kulinov skal være en stjerneregissør, men jeg synes han blir altfor… vanlig. Skuespillerne er ikke så verst. Det er regien som er platt, rett og slett. Jeg kjeder meg helt til Ivan, Ousdal, kommer på banen. Mads Ousdal gjør en fremragende jobb. Han kunne nesten ha spilt Karamasov alene. Han er den av brødrene som ikke tror på Gud. Han er velutdannet, en vitenskapsmann. Han holder seg ofte litt i bakgrunnen, men stykkets største scener er hans monologer. Han kjemper med seg selv, troen og galskapen.

Dostojevskij var selv dypt religiøs, og helten hans i boka er Aljosja, den gode og rene yngstebroren som vil gå i kloster og som alle elsker. Aljosja er Dostojevskijs ideal. Han har en slik figur i mange av sine romaner, for eksempel i Forbrytelse og Straff. Jeg tror kanskje Ivans kamp med seg selv er ment å bunne ut i en erkjennelse av at Gud og Satan finnes. Men jeg leser Ousdals spill som uten konklusjon. Man får selv velge hva Ivan til slutt finner ut. Eller ikke finner ut.

Brødrene Karamasov er en svær og tjukk roman. Når man skal forsøke å bearbeide den for scenen, må man selvsagt velge ut noen få historier. Men stykket må stå på egne ben. Dette er problemet i forestillingen på National. Man har valgt ut fortellingene, men relasjonene presenteres ikke tilstrekkelig godt. Man skjønner rett og slett ikke hva far Fjodor har gjort som skulle føre til at alle hans sønner hater og avskyr ham. Kanskje bunner dette i en russisk inneforståtthet. Setter man opp Peer Gynt i Norge, er det mange ting man ikke behøver å si. Setter man som russer opp Dostojevskij i Norge, er det en del ting man ikke kan forutsette at publikum vet. Man skal ikke trenge å ha lest boka. Forestillingen skal kunne tale for seg selv. Det gjør den dessverre ikke.

Estetisk sett er Brødrene Karamasov en perle. Musikken er veldig russisk, men likevel ikke typisk. Lyset er en vikig og fager del av et himmelsk vakkert scenebilde. Scongrafien er ved Simon Pastukh, russisk som regissøren. Fargene hans går i skitten pastell og mørke gråtoner. Scenen er lag på lag med halvgjennomsiktige plastduker der skuespillerne kan komme og gå. I Karamasovgården står et gammelt epletre, og gårdsplassen er full av aprilgrønne epler og hvite høner. Det snør, alle er godt kledte i tykt, russisk vintertøy. Bildene fra forestillingen er absolutt det vakreste ved den.

Pinlig morsomt og absurd om overklassen

Jeg har billettene, er sent ut. Marit svarer meg ikke, og jeg beiner over det skitne gulvet i Torshovteatrets lille kafé. Døra opp til scenen står åpen, men langs den står en rekke folk, og ganske mange av dem jobber på Nationalteatret. De glor på meg. Jeg skjønner ingenting, er 100% overbevist om at Marit har kommet seg inn og holder av plass til meg. Jeg smiler og gir fra meg begge billettene ved inngangen. Tar to trinn i hvert steg opp trappa, og ved toppen av den står Tim, en av de triveligste skuespillerne teatret huser. Han gliser og sier velkommen, bare kom inn, dette går fint. Jeg sier takk, jeg håper det, og så finner jeg ikke Marit. Når jeg ringer, viser det seg at hun også er sein, og at hun står nede og ikke kommer inn fordi det er fullt og de er strenge i dag. Herregud, tenker jeg, Herregud. De er da aldri strenge her. Jeg karrer til meg et par stoler oppe på galleriet. Du må jo bare si at jeg trodde du var inne og at jeg gav fra meg begge billettene. Folk tror på en når en sier det som det er. Klokka er ett minutt på, de fleste setene rundt den lille manesjen som er Torshovscenen er tatt. Lyset er på og folk sitter og kose seg og ler og følger med på alle de som ankommer i siste liten. Først nå oppdager jeg at Tim, som åpenbart spiller mannen i huset, sier hei til flere enn meg, og at Ågot Sendstad renner rundt og hjelper folk å finne et sted å sitte. Hun sludrer ivei. Er det for kaldt her, spør hun. Jeg har luftet, altså. Ja, det er så hyggelig at dere kunne komme. Vi er jo litt skuffet over at vi ikke har kunnet flytte inn i det nye huset enda. Folkk renner på, men det affiserer ikke vertskapet det minste. Du verden, tenker jeg. De er jo alltid så strenger på tiden. Å begynne presis og alt dette. Marit kommer durende opp trappen og ut på scenen. Jeg roper lavt: Marit. Hun stråler opp mot meg, vinker og roper Hei! Alle ler. Jeg ler. For en festlig start på en forestilling. Ja, nå venter vi vel egentlig bare på én – min far, sier Ågot Sendstad.

I de finere og mer møblerte hjem på vestkanten forekommer hyppig et for meg inntil nylig ukjent fenomen. Salong. Det vellykkede par hyrer en eller noen få klassiske musikere,catering, inviterer venner og familie, og holder en konsert i sin egen stue. Vi er på salong. Hjelpes meg. Musikeren er Ingeborg Christoffersen, og hun spiller seg selv. Hun studerer ved tre forskjellige konservatorier og spiller blokkfløyter i alle farger og størrelser. Rundt seg har hun Helene, Helenes bror den vinglade jusstudenten, sønnen, den skravlesyke venninnen,den takknemlig og triste kokken, den selvopptatte far og den støttende mannen. Og oss.

Den hvite dobbeltdøren vi kommer inn gjennom og ut på scenen, er rammet inn av et lite stykke hvit vegg med stukkatur oppunder ”taket”. Vi er på Frogner, tenker jeg, for akkurat sånn ser det ut hos oss og. Bortsett fra denne biten av vegg, er det vi, publikum, som utgjør scenografien. Vi er, viser det seg raskt, del av er større regi, Vertinnen Helenes regi.

Dette er hennes forestilling. Hun introduserer, presenterer, dirigerer. Hun bestemmer hvem som skal få komme til orde, hvem de skal få snakke med, om hva. Hun bestemmer hvorden fløytistens verker skal analyseres, og hvordan alt liv i leiligheten defineres. Hun er falsk som fy, med et kjempedigert påklistret smil. Hvorfor gjør
de dette mot seg selv, spør meg meg mens jeg skadefro kroer meg på galleriet. Det er herlig.

Goksøyr & Martens har et prosjekt. De forteller om Oslo. Deres forrige forestilling, Ønskekonsert, handlet om fattigsom i Oslo. En prisverdig tematikk å sette fokus på, men de klarte slett ikke å formidle noe til meg, og jeg likte ikke stykket i det hele tatt. Jeg må tilstå at jeg kom til Salong med svært lave forventninger. Men denne gangen lykkes de med sin dokumentasjon, hovedsakelig gjennom bruk av humor og å sette navlebeskuenheten på spissen.

Det de to regissørene har gjort, er å invitere seg selv hjem til disse finere hjemmene. De har overvært en rekke salonger. De har observert, og gjort det godt. De har rett og slett plukket med seg replikker og historier og lagd et helhetlig manus ut av det. Menneskene i denne fiffen beskrives gjnneom et ekstremt fokus på fasade, og en ”the show must go on”-innstilling. De er hyggelige mot alle, men mener det ikke nødvendigvis like dypfølt hele tiden. De er ikke redde for å subtilt å sparke nedover. Men gjennom masken gir familen og gjestene oss gløtt av deres privatliv og følelser.

Blokkfløytisten har ikke valgt et klassisk renessanse- eller barokkreportoar slik en kansksje kunne ha forventet. Hun har gått for det absurde, det en i noen grad må være en kjenner for å få noe ut av. Dette gir seg herlige utslag i kulturkræsj som skal glattes over. Utsøkt festlige er vertinne Helenes kommentarer av typen: det der kunne jo nesten tippet over i det vulgære, men med din begavelse evner du å kombinere det emosjonelle med det intellektuelle. Christophersen er realisten i stykket. Hun er ikke skuespiller, men har spilt på mange huskonserter. Lurer på hva hun synes om denne utleveringen av hennes arbeidsgivere. Lurer på om Goksøyr og Martens har de samme etiske kvalene som sosantere på feltarbeid. Lurer veldig på hva de som har gitt inspirasjon til produksjonen av stykket, de rike familene, synes når de kommer. Lurer på om noen spør dem.

Det er ikke stort teater, men det er en herlig kveld som igjen sier meg noe om hvilke settinger jeg i virkelighetens verden føler meg ekstremt distansert i. Goksøyr og Martens fremhever besteborgerligheten og gjennom humor kritiseres det egosentriske verdenssynet innenfor de vakre, lukkede dørene.