Annas bittelille Heddapris

Jeg har endelig tatt meg sammen og lagd en Best Of 2011-liste! Jeg har ikke scenekort og er ikke student, så jeg får langt fra sett all scenekunst jeg gjerne skulle sett. Det er ikke selvsagt å få anmelderbilletter for å anmelde på blogg, dessverre. Men jeg har nå fått med meg ganske mange forestillinger i året som gikk. Her er de ti beste! 

1. plass: Baby Universe: A Puppet Odyssey 
med Wakka Wakka (N/US) på Trikkestallen/Oslo Nye teater.
Vidunderlig, mørkt babyunivers

Kjærligheten mellom mor og barn står sentralt, og offeret det er å gi opp seg selv for å redde andre blir troverdig i møte med undergangen. Jeg sitter ytterst på stolen og hopper som en liten unge gjennom hele forestillingen. Den dystre

Frøken Julie: Solid skuespillerkunst

Foto:L-P Lorentz

Det gnistrer is av Kjersti Holmen og Hermann Sabados samspill i Strindsbergs mest berømte teatertstykke.

Publikum må riktignok bære over med en del elementer fra den opprinnelige historien som ikke passer inn i regissør Victoria Meiriks forestilling. Likevel suges jeg inn i maktspillet, og aksepterer den litt tidløse tilnærmingen. Både Holmen og Sabado har sunket dypt inn i sine roller, og framstiller overklassekvinnen og den ambisiøse tjeneren med intens konsentrasjon. Ingen av dem framstår som spesielt sympatiske, og det er ikke medfølelse en føler - i høyden medynk. Men det psykologiske spillet mellom de to sterke viljene skildres solid, og selv om en kan se at de har kjempet med stoffet, har de fått det skikkelig under huden.

Foto:L-P Lorentz

Men når det gjelder motivasjon, sliter jeg med å godta regissørens premisser. Meirik er opptatt av at stykket skal være et spill om makt. For meg holder det ikke at Frøken Julie herjer med sine undersåtter - det gir henne ikke makt over sinnene deres. Tjeneren Jean er den i dette stykket som vet hvor han vil. Det eneste han har å tape, er en trygg attest. Julie framstår derimot som en kaotisk, ødelagt sjel, og hvor hennes motivasjon ligger, er helt uforståelig.

Meirik har tidligere med suksess brukt operasangere på scenen. Nå gjør hun det igjen. Andreas Elvenes preger stykket med sine dystre sanger. Elgitaren blir mest i veien for meg, men de enkle, fine videoprojeksjonene som spiller på bakveggen forsterkes av sangen. Det samme gjør den opprivende konflikten i Frøken Julie.

Tobias Leira må berømmes for sitt vakre arbeid med lyset. Sammen med scenograf Ingrid Tønder bringer han fram assosiasjonene til Eirik Stubøs stringente forestillinger. Her er det mer detaljer og lort, men uttrykket forblir åpent - her er det gjort klart for at forestillingen i all hovedsak oppleves inne i publikummerens hode. Dette er noe som kanskje glemmes i prosessens hete.


For meg ble Nationaltheatrets Frøken Julie er overraskende sterkt og kaldt møte.

Foto:L-P Lorentz

Om stykket her.

Svikter Kaizers kruseduller

En kjempeidé, en potensiell kunstnerisk triumf mishandles og kastes i grøfta av Rogaland teater.

Noen ganger når jeg hører om teaterprosjekter som skal komme, tenker jeg bare: Herregud, for en genial superidé! Jeg er ingen stor fan av Kaizers Orchestra, men det var faktisk noe sånt jeg ropte da jeg fikk vite at Kaizers skrudde univers, morbide

Avslappet og stilig

St. Lars er høytidelig og hverdagslig, akkurat som navnet tilsier.

FOTO: JON-ARE BERG-JACOBSEN

Andreas Viestad og vennene hans åpnet for et par år siden en grillrestaurant på Bislett. Jeg har vært mye på Bislett, men aldri lagt merke til St. Lars, selv om jeg har visst at den var der. Ikke så rart - stedet har ikke engang et skilt. Innenfor den svært diskret fasade blir vi møtt av en servitør i franskstripete bomullsgenser. Hun er

Frydefull pine fra Nielsen

Entropi er en strålende opptur, fra den seige gjørma der gruppeterapien fungerer nogenlunde greit; til hele dynamikken går fullstendig av sporet og åt skogen, helvetes hunder er løse, det gale vanvidd herjer og futten til slutt går ut av forestillingen med et smell.

Christopher Nielsen har revet av seg et manus nesten på høyde med det legendariske Verdiløse Menn, en tekst som syder og renner over av de vidunderlige vendinger og gullkorn. Anders T. Andersen følger opp  med glimrende personregi, og ensemblet spiller helt på høyden tross et usikkert publikum.

Skranglete forsamling

Skuespillerne er usedvanlig opplagte, og spiller med fynd og klem. Olec Ertvaag gjør den beste rollen jeg har sett ham i, en usedvanlig vellykket katolsk, suicidal krystallraver med

Sjefen jobber ikke her

Presenterer nytt innlegg på Masterbloggen! Denne gangen har jeg redigert tøffe Nina Skranefjells masterbloggpost om hvordan tjenesteutsetting oppleves, og hva det har å si for den viktige norske modellen.

Les her!

Tilslører diskusjonen

En hvilken som helst Dagsnytt 18-sending er mer givende og nyansert enn de pompøse og humørløse moralistene i Womoon.

Anmeldelse av "Womoon - fra bunad til burka" av Jensen/Heltoft. 
Spilles på Black box' lille scene

Publisert på Scenekunst.no den 10.02.12

Det starter bra, men ender i fadese. Temaet i Womoon er kjønnssegregering, og hvordan klær bidrar til å kontrollere kvinnekroppen, enten den kles av eller på. Timingen kunne ikke vært

På toppen av Sørøst-Asia

Dette er det siste innlegget i en serie av skriblerier fra bryllupsreisen vår til Malaysia og Borneo i desember 2011-januar 2012. For å lese i riktig rekkefølge må du skrolle helt ned og trykke på "eldre innlegg". I dette innlegget bestiger vi Sørøst-Asias høyeste fjell på over 4000 moh. Stas!

Mount Kinabalu fra 1500 m.o.h.

Jeg er så støl i lårene som jeg ikke kan minnes å ha vært før. Det er siste kvelden i Malaysia, og sola er i ferd med å synke rød i havet vest for Kota Kinabalu. Vi skal ut igjen – spise et siste måltid nede på nattmarkedet hvor skjell og fisk, reker og krabber nær sagt spreller, mens pak choi, ris, te og kraft syder rundt en. Stekeosen siver innover mot byen heller enn utover mot havet, der fiskebåtene nå ligger og vipper. Men vi er så stive i beina at vi bare må ligge her bittelitt til.

De to siste dagene har vi kjørt oss selv ganske kraftig til oss å være. Vi har vært på topptur til Sørøst-Asias høyeste fjell, Mount Kinabalu. Toppen ligger på 4095 moh, og det kreves
en overnatting på vei opp. Samtidig gjelder det å få med seg soloppgangen i 6-tida om morran.

Torsdag satte vi igjen all bagasjen vår i KK, tok med oss en snippsekk hver, busset ut av byen og opp på fjellet, til vi kom til Park Kinabalu, ved foten av den gamle, omnipotente bestefaren Mount Kinabalu. Over hele Sabah-regionen har han fulgt oss – vi har sett ham fra snorklestranda og fra gatebodene, fra palmeoljeplantasjene og fra hotellrommet. Vi kjørte fryktsomme forbi ham da vi tok bussen til Sandakan for en stund siden, og tenkte – der skal vi opp! Den dagen var hele toppen innhyllet i drivende tjukk tåke. Denne dagen var himmelen så klar som tindrende glass, og hver eneste lille topp der oppe glinset.

I Kinabalu Prak: Malaysias minste orkidé, orangutanpalmen, lokal orkidé,
Sabahs minste pitcherplante  (50-øringstor mynt ved siden av), og kaninorkideen.

Torsdagen ville vi altså tilbringe i den vakre nasjonalparken og UNESCO-verdensarven Park Kinabalu. Parken er stor og vill, og har et nett av turstier hvor en kan traske omkring. Vi var også så heldige å få en omvisning i den store, botaniske hagen parken også har. Guiden var ung og godt skolert, og greide å relatere plantekunnskapen sin til sin lokale hverdag. Han viste oss bær vi kunne spise, fortalte om medisinplanter som tradisjonelle preventiver. Han fikk oss til å huske planter fordi de lokalt har lette navn, som Mikke Mus-blomsten, spøkelsesblomsten, kaninorkideen og orangutan-palmen. Sabahregionen er særlig kjent for å ha mange typer pitcher plants og over 1200 ulike slag orkideer. Vi fikk se orkideer som bare var så stor som et knappenålshode, og fant ulike pitchere. Turen gav oss et fint grunnlag til selv å titte etter blomsten dagen etter, da vi begynte å kravle oss oppover den steinete stien opp Mount Kinabalu.

Jonas på høyde med Galdhøpiggen (2469moh). En smule grønnere omgivelser her - fortsatt tett jungel langs stien 

Etter å ha betalt blodpris for å ligge på 6-mannsrom uten do og dusj, fikk vi en
god frokost, og labbe i vei. Stien ser noen ganger ut som en jordtrapp fra et fantasyeventyr, andre ganger som en uttørket bekk. Bortsett fra de første hundre meterne går det bare én vei – oppover. Mount Kinabalu er bare 9-10 millioner år gammelt. Stort sett bestående av granitt er det et ungt fjell som fortsatt vokser med 5 milllimeter i året. Briten som fikk (den offisielle) æren av å bestige fjellet først het Low, og dermed heter ironisk nok det høye toppunktet Low’s Peak.

Vi startet på 1800 meter, og skulle i første omgang opp til base campen Laban Rata på 3200 meter over havet. De seks kilometerne tok oss 4,5 time, botanikk og lunsj inkludert. De første to kilometerne gikk lekende lett gjennom dampende het jungel. Været var like rørende godt som dagen før.

Så ender vegetasjonen seg til det lavere og lysere. 

De neste to begynte jeg (men egentlig ikke Jonas) å kjenne det i kroppen, og etter lunsj tiltok både brattheten og trettheten. Vegetasjonen endret seg i retning av mer sand og mer krokete trær, men det var her pitcherplantene trivdes best. Det mest inspirerende var kanskje de sterke bærerne som fraktet opp alt som trengtes oppe på basecampen. De passerte oss smilende mens de på sine sterke rygger bar opp mot 50 kg, festet med tau på en enkel treplate, og gjerne med det enkleste fottøy.

De hardbarkede bærerne som bar opp forsyninger til kantina på Laban Rata

Den siste kilometeren var de vanligvis sterke (svømme)armene mine gelé, og den fine bambusvandringsstaven jeg hadde lagd meg var ikke til like stor hjelp. Hver eneste del av kroppen kjentes bare – svak. Jonas hadde derimot krefter igjen, og spurtet de siste 500 meterne.

Vel framme på hostellet på Laban Rata, var vi heldigvis bare fire på seksmannsrommet – rommet var bare 1/3 så stort som det forrige (og enda mer overpriset). Vi var nødt til å hvile – selv om vi visste at vi måtte legge oss til å sove på ordentlig like etter middag. Etter et fyrverkeri av en solnedgang, med de mest hinsides fine skyformasjoner, køyet vi, men fikk selvsagt ikke sove noe særlig. Nattmatfrokosten var likevel kl.2, og for å rekke soloppgangen med god margin, begynte vi å gå de siste 2,7, temmelig steile, kilometerne allerede kl. 2.45. 

En uforglemmelig solnedgang på Laban Rata (3272 moh)

Bekmørkt med hodelykter var det lenge å gå i en sakteflytende kø oppover fjellet – mye mer folksomt enn på dagen, da de vel 60 som skulle opp hadde god spredning. Det var fint med en myk start, men sakte tynnet folket seg ut. Da vi kom til den delen der vi skulle bruke tau til å komme oss oppover, var det ikke lenger så mange foran oss. Snart var vegetasjonen under oss – bare noen utholdende små nåltrær – sayat-sayat – holdt til helt der oppe.

Vi begynte å gå i sikk-sakk over de bare, fuktige steinhellene for å gjøre stigningen mindre bratt. Lufta ble enda tynnere, og snart kunne vi skru av hodelyktene. Over oss blinket den klareste stjernehimmel, månen var som en kjempelykt, og Karlsvogna, her tippet på hodet, ledet oss oppover mot den høye fjelltoppen. Vinden var ikke særlig hard mot oss, men varmen fra dagen før var vekk. Her oppe på barfjellet var det ordentlig kaldt.

Siden vi lå godt an tidsmessig, tenkte vi at det var lurt å holde seg i bevegelse så lenge som mulig. Vi var bestemte på ikke å haste, men plutselig skjønte vi at vi var aller først. Jonas stresset fortsatt ikke, men sa; ”om du hører de der svenskene bak oss, så må du si fra. Da løper jeg. Ikke om de svenskene (et par lystige yrkesdykkerbrødre fra Norrland) skal få slå meg!” Ikke før hadde han sagt det, dukket den ene av dem, Patrik, opp ved siden av oss. Wosj! Sa dét, så jog Jonas av gårde. Ikke egentlig særlig velbegrunnet, for svensken hadde begynt siste etappe langt seinere på morrakvisten enn oss. Men – Jonas hadde spart på kreftene ved sikksakkingen, og raste forbi de utslitte klatrerne som den seneste halvtimen hadde sprintet forbi oss. ”JOHO!” hørte vi ikke lenge etter. Det var Jonas som hadde kommet først av alle til toppen. 

På toppen kl. litt over 5 om morran!

Klokka var 5, og alle varme klær kunne ikke holde den kjølige nattevinden av kroppen. En drøy time ventet vi, mens de svenske brødrene buldret og gratulerte alle som kom til toppen. Vi byttet til tørt undertøy, kikket på et par utholdende fjellrotter som levde på 4095 moh, og fikk ettersom det ble lysere se stadig mer av det majestetiske fjellmassivet rundt oss.

I øst, akkurat der det begynte å lysne, lå de eneste skyene som var på himmelen. Så skulle vi altså ikke få den spektakulære soloppgangen; men vi hadde fått alt annet. Tilfredsstillelsen var total, og årets første og største tindebestigning var fullendt.

Snart var den varmende sola over den tynne skydotten, og da vi begynte å bevege oss igjen, fikk vi raskt varmen i oss. Foran oss lå et boblende tåkehav over dalen. Bratte skrenter skulle forseres den andre veien. Å klatre ned er minst like tøft som å klatre opp. Derfor ligger jeg fortsatt i hotellsenga og skriver. Det er mørkt ute, og vi veit at byen som har vært så stekende varm hele dagen nå begynner å komme til liv. Ned til kaia med oss; en siste gang. I morra venter en reise som vil ta ganske nøyaktig 24 timer.  

Posen med tørket guava var på grensen til å eksplodere i den tynne lufta.

Det lysner sakte, men Anna fryser tross fin finlandshette

Vi kan se helt til Kota Kinabalu. (Kan du?)

Tatt fra Low's Peak

Det går bratt nedover

Her er toppen - Low's Peak. Vi er på vei ned igjen.

Et fint tåketeppe ligger over dalen. Sola har enda ikke begynt å varme.

Jonas foran Eseløre-toppen (Donkey's ear peak)

Vi skimter Laban Rata Base Camp der nede på 3200 m

Den største ville pitcheren vi fant (koppen kan holde ca 2 dl vann)

Jonas' sine ankler holdt opp, men ikke ned. Men det var det verdt. 

De motbydelige Gomantong Caves

Dagen etter fikk vi se red leaf monkies ved de ekle, fascinerende Gomantong Caves. Red leaf-apene er i slekt med silver leaf-apene, og blir av lokalbefolkningen sett på som ”good monkies” (i motsetning til f.eks makakene; som er ”bad monkies”). De gjorde noen imponerende sprang da de slapp seg fra de høye trærne til de lave buskene hvor det var fine, ferske skudd å knaske på.

I hulene var det bittesmå, søte fugler kalt swiftlets. Dette er fuglene som lager de spiselige og svært eksklusive redene til fugleredesuppen som har nytt stort popularitet blant velstående kinesere (Malaysia har en stor og velstående gruppe kinesiske innvandrere). Redene lages på to måter. Svarte reder lages av fuglenes spytt, samt litt kvist og fjær. Hvite reder lages kun av fuglenes spytt. Ganske frastøtende i seg selv, men de enorme limestone-hulene har mer guggis å by på.

I midten er det nemlig en hel haug (et lite fjell, nesten) av guano. I tillegg til fugl, er hulen full av flaggermus. Gangveiene og veggene overstrødd av kakkerlakker som kravler og kryper. Ikke særlig fristende å holde seg fast i gelenderet tross den sleipe plattingstien. Delikate saker, altså. Hele hulen stinker av ammoniakk og jævelskap.

Fordi swiftletsene er blitt truet fordi folk henter ned redene før fugleungene er flygeklare, er arten nå truet. Det er imidlertid innført reguleringer som skal bidra til å øke fuglebestanden, men i følge Eddie, guiden vår, er det fullt av pirater og korrupsjon også her.

Hvitt rede til venstre, "svart" rede til høyre. Forsiktig - disse
er verdt tusenvis av kroner, og kan bli fugleredesuppe.

Happy Chinese New Year!

Tilbake i Sandakan tok han oss med til et stort, dyrt, kinesisk buddhisttempel, og til den delen av byen som bor ute på vannet – vannlandsbyen. På stolper og bundet sammen av rette gangbroer ligger rad på rad med hus. I følge Eddie er det sjøsigøynerne (sea gypsies) som holder til her. De har særs dårlige sanitære forhold, selv om husene er herlig fargerike, og varierer i standard fra rønne til villaaktig.

Stolpebyen huser hundrevis av familier, og utgjør en egen bydel i Sandakan.

Eddie forlater oss etter at vi sammen har vandret rundt i Sentralmarkedet. Der selges tørrfisk og tørr sjømat i alle dunstende varianter, flotte frukter i alle former og farger, krydder, pastaer og friske urter. I en egen hall er det fiskemarked, hvor sprengrunde, fristende tunfisker ligger side om side med sprellende ferske reker. På fiskerbenkene som ikke er i bruk, ligger unge menn og tar seg en blund. Et selsomt syn. Folk her er vennlige, hilser og prøver seg på et par fraser på engelsk, men snakker for øvrig mest lokale språk.

Deilig marked

Stort sett finner vi ut det vi skal, men det er vanskelig å få forklaringer på våre mange nysgjerrige hva- og hvorfor-spørsmål. Folk her har påfallende dårligere engelsk enn i Kuala Lumpur.

Nå sitter vi på flyplassen i Sandakan. Hadde Fauske hatt en flyplass, hadde den vært sånn her. Sandakan minner om Fauske. Bortsett fra at det regner verre enn i Bergen. Det er virkelig seriøst monsunregn, knallhardt og tett, tett. 

Fugleelskerne

På ettermiddagen var vi blitt fortalt at vi ville være de eneste gjestene. Men heldigvis kom det et par kjørende – de underholdende Gloria og Mark fra Oxford. De greide seg greit gjennom den økonomiske resesjonen i England fordi gulvleggerarbeidet til Mark – seagrass, er veldig poppis i England nå. Vi skravlet med dem fra slutten av lunsj til vi skulle ut på båttur igjen.

Gloria og Mark satte av penger gjennom året og tok seg hvert år en månedlig reise til akkurat der de hadde lyst. De gjorde det slik at de leste seg grundig opp, men så lot de det stå til med leiebil, nokså lite strikte reiseruter og få bookinger. De bor både på dyre hoteller og billige backpacker-steder, akkurat slik vi også liker. Det var deilig å møte et middelaldrende par som tenker så likt som oss – det betyr kanskje at vi kan fortsette som vi gjør.

De bedyret likevel at de hadde dårlig karma, og ganske riktig begynte det å regne en time før vi skulle ut på elvetur. Det stoppet ikke, og de første femten minuttene av ettermiddagens elvesafari så vi ikke noe som helst. Vi ble bare ganske kalde.

Men så klarnet det opp, regnet gav seg, og eventyret kunne begynne. Mark elsker fugler, og kunne nevnene på alle. Vi så flotte ørner og hauker, sjeldne stormstorker, darters, king fishers, en buffy fish owl, dollarbirds, bee-eaters, colorful pigeons og flere. Og så, mest fantastisk – den ene arten hornbill (nesehornfugl) etter den andre. Det finnes åtte arter i Malaysia, og seks i Sabah-regionen.  Først så vi den samme som tidligere på dagen - oriental pied hornbill. Så kom vi forbi flere black hornbills. Så svevde jaggu et par sjeldnere, enorme, sky white crown hornbills over elva og inn i skogen. De har brusete, hvite, fluffy dusker på hodet.

Den utrolige nesehornfuglen sitter og fikser på sveisen i treet rett over oss.
Han spiser fiken, og når han synes vi har gispet nok over ham, begynner
han å slippe råtten frukt på oss. 

Den aller mest utrolige av disse nesehornfuglene, er selve rhinoceros hornbill. Den digre, helt spesielle og majestetiske fuglen er et utrolig syn. Over den brede, gule stjerten strekker det seg et tykt, svart bånd. Kroppen er svart, mage hvit, og den høres ut som en svane når den
flakser over hodet ditt. Nebbet er langt, krumt og hvitt, og over nebbet svinger seg et stort rød-gult horn. Vi var så heldige. Vi traff tre stykker. Like inntil der plantasjene tok til igjen stod en liten treklynge med røttene i elva. Jacob navigerte seg elegant inn under trærne, til vi satt like under to flotte rhino hornbills og kunne titte opp på hvordan de stelte seg og knasket fiken. Men selvsagt var de oppmerksomme på oss, og plutselig begynte det å regne frukt ned på oss. Hehe. Vi koste oss fælt, ikke minst den fugleglade Mark.

Anna, Jonas, Mark, Gloria, Jacob og Eddie under Munchsk måne.

Jacob la merke til noe stort som beveget seg i elva. En svømmende elefant! Bare toppen av hodet og øvre del av ryggen vistes, mens snabelen noen ganger kom opp for å sprute vann. Det var litt av et syn. Ikke minst da det kom én til. Samtidig er det deprimerende å vite at plantasjeeierne stenger av sine områder med elektriske gjerder. De gamle elefantrutene og -tråkkene ødelegges av plantasjene, og siden elefantene er fredet, stenger eierne dem ute med gjerder. De får bare mindre og mindre plass – de på Myne mente det var pga at villsvinene konkurrerer om maten med elefantene at de noen ganger kom til resortet når det var elefantflokker i nærheten.

Vi fant en hel flokk med fantastiske neseaper - både mammaer, pappaer og babyer.

På turen så vi også to store, glade flokker av aktive neseaper - proboscis monkies. Disse store, rødlige, rare apene blir også kalt Dutch monkeys. Ikke rart, i grunn. Hannene har store, virkelig hengende, neser, oppblåste mager, og er konstant erigerte nedentil. De ikke like storsnutete hunnene hadde babyer på magen, og vi kom ganske nære dem. Herlig å se ville dyr i villmarka, og ikke ved et fôringsfat.

Trekking i jungelen

Mens vi var i det vakre resortområdet i Kinabatangan, ville vi helst ikke nøye oss med elvesafeari – vi ville også så gjerne på trekking i skogen. Heldigvis sa han ja, den fine guiden vår Jacob. 

Superguiden Jacob

Vi fikk endelig bruk for de spesialinnkjøpte iglesokkene våre, de som ser ut som noen store, mørkegrønne julestrømper. Vi fulgte en tråkket sti gjennom den vakre, tette skogen i utallige grønn-nyanser. Vi så kjempestore edderkopper, knallgrønne pinnedyr, men ingen igler. Heldigvis.

Kinabatangan-elva og jungelen

I det grønne

Jacob er en fantastisk speider, og finner alt som er av dyr. Han både er og går stille, og hører hva slags dyr vi har rundt oss. Han mente det var noen gibbon-aper i noen fjerne trær, noe vi syntes var ganske spennende. Så, mens vi gikk i et gjørmete elefanttråkk, stoppet Jacob. I et tre ikke så høyt over oss hang en kjempevakker, spretten orangutang.

En orangutang i treet rett over oss

Hun gomlet i seg blader, og idet den hoppet fra et tre til et annet, stoppet hun på halvveien, hang etter en arm og en fot, stirrende ned på oss. Så vakkert et dyr, som vi har så lett for å identifisere oss med på noe vis. Så ble hun visst lei av oss, for hun begynte å ruske i treet og kastet greiner etter oss. Men dette var en virkelig stor opplevelse – å stå like ved treet der det hang en vill orangutang.

Det hjelpsomme Merbau-treet

På vei tilbake viste Eddie og Jacob oss det spesielle, enorme Merbau-treet i skogen like ved Myne. Det er et kjempehøyt og kjempedigert tre som er helt hult inni. En åpning nede ved foten er akkurat stor nok til at en kan krype inn i treet. Når du er inne, ser du at det er plass til i hvert fall fem mennesker der inni treet. Under andre verdenskrig herjet japanerne i dette området. De stjal avlingene og voldtok de unge kvinnene. Dette treet var redningen for mange. Her ble mat og jenter stablet inn og gjemt når et angrep nærmet seg byen. I Merbau-treet var det ingen japanere som lette.

Jonas i treet

Kjøkkenet på Myne Resort er virkelig bra, selv om det kanskje heller en tanke for mye mot det vestlige/britiske kjøkkenet. Til middag ble det servert en forrett, en suppe, tre fat med mat (fisk/kylling/grønnsaker/tofu), samt frisk frukt til dessert. Nydelige overraskelser som en fantastisk god velkomstsmoothie og plutselige friterte jackfruits løftet det hele enda mer. Smakfulld krafter og lette sauser gjorde dette til deilige matopplevelser. Kelneren var så korrekt som en kan tenke seg, og å sitte alene i den luftige, åpne restauranten å nyte synet av elva som renner forbi, den duftende regnskogen, samt å lytte til de milde, konstante lydene fra skogen, var skjellsettende.

I hagen gresset en liten flokk fantastisk rare villsvin – skjeggsvin (bearded pigs) – en art som finnes i Sabah, og som har greid seg kanskje pga de mange muslimene i befolkningen, som ikke har jaktet på gris.

Deilig, deilig mat. Fusion er ofte ikke et honnørord, men her funker det. 

Vi spiser rambutan hele dagen. Yummy!