Michael Thalheimer ble jeg kjent med da han og DT gjestet National med Vildanden i fjor høst. Det gjorde sterkt inntrykk, og jeg vil vel si at det er noe av det beste jeg har sett. Schubert har jeg brukt en del som pensummusikk, og har særlig fått sans for klaverstykkene hans.
Både dikter og komponist døde tidlig i 30-årene sine, og begge var del av begynnelsen på den tyske romantikken. Stykket Winterreise er 24 sanger satt sammen til to sykluser. Det dreier seg stort sett om død og bedervelse, eksistensiell bedrøvelse og frustrasjon og smerte over livet og kjærligheten. Det er ikke noe happy ending, og tonen er helt drøyt sørgelig, men så vakker så vakker.
Én sanger, et nakent og dypt rom, en pianist og tre instrumenter. Hvorfor skulle en musikalsk sekvens som dette ha behov for regi, kan man spørre seg. Men Thalheimer setter et lett, men bestemt preg på forestillingen. Det viktigste han gjør, er å utnytte dybden i det svarte scenerommet. For musikken berører en på ulike måter ettersom hvor nært eller fjern den er, og hva slags klang som skapes.
Daniel Kirch gestalter den vandrende sangeren. Han får ikke enormt mye regi, men detaljene i presentasjonen hans er elegante og gripende. Hans såre og intense tenor er så sterk at jeg må tilstå at den rant et par tårer. Og han selv hadde seriøst øynene fulle av tårer.
Mannen er kledt i hvit lindress og brune lærsko. Vesten er litt for trang, og han har ingen skjorte under. Men så vrenger han av seg jakka, og over hele skuldra har han en diger tribal/blomstertatovering. Ellers er det mest dramatsiske som fysisk skjer at det snør masse og at han ligger naken og død (?) i snøen.
Samspillet mellom pianist og sanger er distansert, men godt. De ser på hverandre bare et par ganger i løpet av stykket.
Å høre på en fyr som synger i en drøy time skulle ikke egentlig være noe stress når man er bergtatt og digger det, men jeg satt nå og duppa litt. Men det skyldes nok at jeg var lenge ute i går. Jeg kom i siste liten, men siden jeg var alene fikk jeg en veldig bra plass, og dét bare til 8 euro. Det går MASSE ting på DT som jeg har lyst til å se. Førsteinntrykket har ikke gjort lysten mindre.
Turen til Berlin gikk så knirkefritt at jeg nesten ikke merka at jeg dro. Selv om det var "endelig" ble det veldig "plutselig". Vet ikke hva jeg har glømt enda, men jeg har ikke merka noe enda. Bor på et hostell i helt feil bydel, men det gjør ikke noe. Som Hana sa: likegreit at du får besøk Vest-Berlin med en gang, for det er ikke sikkert du kommer tilbake dit.
Gårsdagen gikk med til veldig lite likevel. Men jeg fikk pløyd gjennom sikkert 56-60 aktuelle boligannonser. Og idag gikk jeg på besøk. Det var den fineste plassen jeg kunne tenke meg, og helt klart finest av de annonsene jeg så på.
Midt i Prenzlauer Berg, ikke noe hurra-kollektiv, men Sandra og 2-åringen hennes Lennart. Og pappan Till, men han bor i Hamburg. Men naboene under er vennene deres, og de er visstnok veldig trivelige. Ikke røyker de, og internett har de og. Fabelaktig. Det eneste aberet er at det er langt unna universitetet. Men blås i det - skal man først bo i Berlin, må man da bo i BERLIN! Dessuten tar selve transporten fra hjemme til t-banestoppen på skola bare 40 minutter.
Ellers har jeg vært og tittet på språkskolen og på universitetet. Og kjørt masse tog og bane. Uni-området er kjempedigert. Tror jeg fant der jeg skal være, men er usikker.
På Nationalteatrets hovedscene. Regi: Oleg Kulikov. Med: Per Jansen, Fridtjof Såheim, Mariann Hole, Mads Ousdal. m.fl.
Brødrene Karamasov er et slags krimdrama der de svært ulike Karamasovene forsøker å finne ut hvem (av dem) som har dreper faren, Fjodor. De undrer ikke et øyeblikk på hvorfor noen har drept ham ,for han var et svin.
Stykket handler, som mange av Dostojevskijs bøker, om tro og tvil, skyld og samvittighet. Men det er bare Mads Ousdal som virkelig behandler temaet, som drøfter sin skepsis og sitt verdensbilde. Oleg Kulinov skal være en stjerneregissør, men jeg synes han blir altfor… vanlig. Skuespillerne er ikke så verst. Det er regien som er platt, rett og slett. Jeg kjeder meg helt til Ivan, Ousdal, kommer på banen. Mads Ousdal gjør en fremragende jobb. Han kunne nesten ha spilt Karamasov alene. Han er den av brødrene som ikke tror på Gud. Han er velutdannet, en vitenskapsmann. Han holder seg ofte litt i bakgrunnen, men stykkets største scener er hans monologer. Han kjemper med seg selv, troen og galskapen.
Dostojevskij var selv dypt religiøs, og helten hans i boka er Aljosja, den gode og rene yngstebroren som vil gå i kloster og som alle elsker. Aljosja er Dostojevskijs ideal. Han har en slik figur i mange av sine romaner, for eksempel i Forbrytelse og Straff. Jeg tror kanskje Ivans kamp med seg selv er ment å bunne ut i en erkjennelse av at Gud og Satan finnes. Men jeg leser Ousdals spill som uten konklusjon. Man får selv velge hva Ivan til slutt finner ut. Eller ikke finner ut.
Brødrene Karamasov er en svær og tjukk roman. Når man skal forsøke å bearbeide den for scenen, må man selvsagt velge ut noen få historier. Men stykket må stå på egne ben. Dette er problemet i forestillingen på National. Man har valgt ut fortellingene, men relasjonene presenteres ikke tilstrekkelig godt. Man skjønner rett og slett ikke hva far Fjodor har gjort som skulle føre til at alle hans sønner hater og avskyr ham. Kanskje bunner dette i en russisk inneforståtthet. Setter man opp Peer Gynt i Norge, er det mange ting man ikke behøver å si. Setter man som russer opp Dostojevskij i Norge, er det en del ting man ikke kan forutsette at publikum vet. Man skal ikke trenge å ha lest boka. Forestillingen skal kunne tale for seg selv. Det gjør den dessverre ikke.
Estetisk sett er Brødrene Karamasov en perle. Musikken er veldig russisk, men likevel ikke typisk. Lyset er en vikig og fager del av et himmelsk vakkert scenebilde. Scongrafien er ved Simon Pastukh, russisk som regissøren. Fargene hans går i skitten pastell og mørke gråtoner. Scenen er lag på lag med halvgjennomsiktige plastduker der skuespillerne kan komme og gå. I Karamasovgården står et gammelt epletre, og gårdsplassen er full av aprilgrønne epler og hvite høner. Det snør, alle er godt kledte i tykt, russisk vintertøy. Bildene fra forestillingen er absolutt det vakreste ved den.
Jeg har billettene, er sent ut. Marit svarer meg ikke, og jeg beiner over det skitne gulvet i Torshovteatrets lille kafé. Døra opp til scenen står åpen, men langs den står en rekke folk, og ganske mange av dem jobber på Nationalteatret. De glor på meg. Jeg skjønner ingenting, er 100% overbevist om at Marit har kommet seg inn og holder av plass til meg. Jeg smiler og gir fra meg begge billettene ved inngangen. Tar to trinn i hvert steg opp trappa, og ved toppen av den står Tim, en av de triveligste skuespillerne teatret huser. Han gliser og sier velkommen, bare kom inn, dette går fint. Jeg sier takk, jeg håper det, og så finner jeg ikke Marit. Når jeg ringer, viser det seg at hun også er sein, og at hun står nede og ikke kommer inn fordi det er fullt og de er strenge i dag. Herregud, tenker jeg, Herregud. De er da aldri strenge her. Jeg karrer til meg et par stoler oppe på galleriet. Du må jo bare si at jeg trodde du var inne og at jeg gav fra meg begge billettene. Folk tror på en når en sier det som det er. Klokka er ett minutt på, de fleste setene rundt den lille manesjen som er Torshovscenen er tatt. Lyset er på og folk sitter og kose seg og ler og følger med på alle de som ankommer i siste liten. Først nå oppdager jeg at Tim, som åpenbart spiller mannen i huset, sier hei til flere enn meg, og at Ågot Sendstad renner rundt og hjelper folk å finne et sted å sitte. Hun sludrer ivei. Er det for kaldt her, spør hun. Jeg har luftet, altså. Ja, det er så hyggelig at dere kunne komme. Vi er jo litt skuffet over at vi ikke har kunnet flytte inn i det nye huset enda. Folkk renner på, men det affiserer ikke vertskapet det minste. Du verden, tenker jeg. De er jo alltid så strenger på tiden. Å begynne presis og alt dette. Marit kommer durende opp trappen og ut på scenen. Jeg roper lavt: Marit. Hun stråler opp mot meg, vinker og roper Hei! Alle ler. Jeg ler. For en festlig start på en forestilling. Ja, nå venter vi vel egentlig bare på én – min far, sier Ågot Sendstad.
I de finere og mer møblerte hjem på vestkanten forekommer hyppig et for meg inntil nylig ukjent fenomen. Salong. Det vellykkede par hyrer en eller noen få klassiske musikere,catering, inviterer venner og familie, og holder en konsert i sin egen stue. Vi er på salong. Hjelpes meg. Musikeren er Ingeborg Christoffersen, og hun spiller seg selv. Hun studerer ved tre forskjellige konservatorier og spiller blokkfløyter i alle farger og størrelser. Rundt seg har hun Helene, Helenes bror den vinglade jusstudenten, sønnen, den skravlesyke venninnen,den takknemlig og triste kokken, den selvopptatte far og den støttende mannen. Og oss.
Den hvite dobbeltdøren vi kommer inn gjennom og ut på scenen, er rammet inn av et lite stykke hvit vegg med stukkatur oppunder ”taket”. Vi er på Frogner, tenker jeg, for akkurat sånn ser det ut hos oss og. Bortsett fra denne biten av vegg, er det vi, publikum, som utgjør scenografien. Vi er, viser det seg raskt, del av er større regi, Vertinnen Helenes regi.
Dette er hennes forestilling. Hun introduserer, presenterer, dirigerer. Hun bestemmer hvem som skal få komme til orde, hvem de skal få snakke med, om hva. Hun bestemmer hvorden fløytistens verker skal analyseres, og hvordan alt liv i leiligheten defineres. Hun er falsk som fy, med et kjempedigert påklistret smil. Hvorfor gjør de dette mot seg selv, spør meg meg mens jeg skadefro kroer meg på galleriet. Det er herlig.
Goksøyr & Martens har et prosjekt. De forteller om Oslo. Deres forrige forestilling, Ønskekonsert, handlet om fattigsom i Oslo. En prisverdig tematikk å sette fokus på, men de klarte slett ikke å formidle noe til meg, og jeg likte ikke stykket i det hele tatt. Jeg må tilstå at jeg kom til Salong med svært lave forventninger. Men denne gangen lykkes de med sin dokumentasjon, hovedsakelig gjennom bruk av humor og å sette navlebeskuenheten på spissen.
Det de to regissørene har gjort, er å invitere seg selv hjem til disse finere hjemmene. De har overvært en rekke salonger. De har observert, og gjort det godt. De har rett og slett plukket med seg replikker og historier og lagd et helhetlig manus ut av det. Menneskene i denne fiffen beskrives gjnneom et ekstremt fokus på fasade, og en ”the show must go on”-innstilling. De er hyggelige mot alle, men mener det ikke nødvendigvis like dypfølt hele tiden. De er ikke redde for å subtilt å sparke nedover. Men gjennom masken gir familen og gjestene oss gløtt av deres privatliv og følelser.
Blokkfløytisten har ikke valgt et klassisk renessanse- eller barokkreportoar slik en kansksje kunne ha forventet. Hun har gått for det absurde, det en i noen grad må være en kjenner for å få noe ut av. Dette gir seg herlige utslag i kulturkræsj som skal glattes over. Utsøkt festlige er vertinne Helenes kommentarer av typen: det der kunne jo nesten tippet over i det vulgære, men med din begavelse evner du å kombinere det emosjonelle med det intellektuelle. Christophersen er realisten i stykket. Hun er ikke skuespiller, men har spilt på mange huskonserter. Lurer på hva hun synes om denne utleveringen av hennes arbeidsgivere. Lurer på om Goksøyr og Martens har de samme etiske kvalene som sosantere på feltarbeid. Lurer veldig på hva de som har gitt inspirasjon til produksjonen av stykket, de rike familene, synes når de kommer. Lurer på om noen spør dem.
Det er ikke stort teater, men det er en herlig kveld som igjen sier meg noe om hvilke settinger jeg i virkelighetens verden føler meg ekstremt distansert i. Goksøyr og Martens fremhever besteborgerligheten og gjennom humor kritiseres det egosentriske verdenssynet innenfor de vakre, lukkede dørene.
Hipp hurra! Første gang i den nye Operaen. Masse kjentfolk fra alle steder, deilig lukt av ferskt treverk, hele salen minner litt om en 70-tallsbuss. Vi sitter i orkesteret og er sjeleglade for den fantastiske studentrabatten. Det er fullt, og vi har de beste plassene.
Først ut: dansere begrenset av bokser og kasser. De hopper og dytter seg ut og inn av dem, de dulter og gnur. Det er fart og moro som brytes av av stille og vuggende partier. Det mest karakteristiske ved L&Ls uttrykk er lekenheten. I det ene øyeblikket er danseren elegant og kjølig, i det neste henger geipen ute og hun har knekk i knærne. L&L utfordrer det vi tror vi skal få se, hva moderne ballett er. Jeg har ikke sett mye dans, og jeg har aldri likt noe som helst, med unntak av Jo Strømgren, som bruker mye teaterelementer i koreografiene sine.
Dans nummer to er et fabelaktig morsomt lite stykke som minner meg om eurytmi – Gertrude Stein leser et eget dikt. Hvert ord har en tilhørende bevegelse, noe som blir festlig når enkelte uttrykk stadig repeteres på overraskende og eiendommelig vis. To dansere er alene på scenen og jobber med hverandre, men mest mot diktet som durer over dem.
På tross av min mistro til dansen, tross min manglende rutine: balletten ”Subject of Change” er en av mine absolutt største kulturopplevelser noensinne. Musikkstykket er ”Death and the Maiden” av Schubert, og dansen handler riktig nok om en jente som skal dø, og som danser med døden. Det høres klisjéaktig ut, men det er det siste man kan kalle denne åpenbaringen av et dansenummer. Jeg var himmelfallen, lamslått, satt med hjertet i halsen og klamme hender gjennom hele stykket. Det var helt, helt fantastisk. Døden og hans følgesmenn i rødt og svart og jenta i en hvit nattkjole. De danser i mørke, men på et blodrødt teppe som tidvis fanger jenta. Det vakreste øyeblikket i hele forestillingen er når dødens medhjelpere snurrer henne rundt og rundt på teppet; det røde foret i de svarte dressene flagrer, og de er døde mens hun er levende.
Den siste dansen er kalt SH-boom, og er et tøysenummer med en flørtende tryllekunstner, fire nonner, og fire gutter i undertøyet. Samt en dans i bare messingen, hvor lyssettingen utelukkende kommer fra damenes lommelykter. Lysmesteren gjør gjennom hele forestillingen en glimrende jobb. Det er nemlig mørket og skyggene som får definere scenebildet. Det lyset som gis oss er dust og begrenset, perfekt avmålt. Det gir spill i skygger og muskler, det gir silhuetter og lurer oss til å tro på trylleri.
Kostymene er enkle og meget delikate – selv underbuksene er ikke underbuksete. Letthet preger stoffene, og kroppene presenteres nydelig – de kommer til sin rett i dansen. Scenerommet er stort og mørkt, men danserne er kjentmenn som viser oss vei. Dette var en åpenbaring av en forestilling for meg. Jeg lover å tro på dansen fra nå av.
Teateranmeldelse: Tilbaketoget fra Moskva - Om hvordan livet i hvert fall ikke skal bli
Et middelaldrende par vet ikke lenger hvordan de skal holde ut med hverandre. Mannen vil gå, men får ikke lov av sin kone. Den voksne sønnen blir budbringer mellom de to, og stuekrigen mellom dem river også i ham. Under Napoleons tilbaketog fra Moskva var spørsmålet om man skulle la andre dø for å redde seg selv. Mannen innser at han ofrer andres lykke for å redde sin egen overlevelse, men han skjønner ikke at han også ødelegger familiens liv. Når han overfor kona innrømmer at han gjennom tretti år har ”latet som”, synes hun at han tar fra henne hele hennes idé om det livet hun har hatt.
Ibsens skygge hviler over dette stykket. Det handler om livsløgnen, om hvordan vi er avhengige av hverandre, og hvordan vi slett ikke forstår hverandre. Og det ender med at sønnen ser for seg å leve med den samme pinen som foreldrene hans har gjort. Forfedrenes synder går igjen i barna.
Monna Tandberg spiller med dette sin siste rolle på Nationaltheatret. Trond Brænne spiller mannen. Jeg har ikke egentlig sansen for noen av dem. Tandberg er usedvanlig proklamerende i stilen, samtidig som hun alltid ser ut til å ville forføre publikum, mens Brænne har problemer med å komme seg ut av barne-TV-onkel-rollen jeg tilla ham for 20 år siden. Men i denne forestillingen fremstår de begge som meget troverdige. Kanskje er det fordi gjenkjennelsen mellom tekst og eget liv for mange middelaldrede er svært stor. Men når man vet at forfatteren av stykket, William Nicholson, har basert manuset på sine egne foreldres opprivende skillsmisse, er også skillsmissebarnets rolle oppi det hele meget sentral. Sønnen spilles av den ofte energiske Kim Sørensen, som imponerte voldsomt i Verdiløse Menn. Her blir han overraskende flat og tam, og hans indre krig kommer ikke godt nok til uttrykk. Han forblir dessverre en bifigur.
En annen forferdelig irriterende ting ved stykket er musikken som spilles mellom noen av aktene. Piano og saxofon i en gresselig såpeoperamelodi. Man får inderlig håpe at de som har valgt musikken tenker det samme som meg: den eneste grunnen til at man skulle velge et såpeoperatema måtte være om man ville si at våre liv er klisjéfylte som såpeoperaer, men de er fremdeles våre liv, og verdt å beskrive og betrakte.
Scenografien beskriver et hjem med kræsjende elementer som uttrykker noe om livene som leves her. Veggene har forfalne, men vakre tapeter, stolene paret sitter i er rutete hverdagslige, og kjøkkenet er moderne. Her har ekteparet laget te til hverandre hver eneste dag i alle de år. Teen står ved lag. Eller kanskje står den nettopp nå for fall. Alle tre skuespillere er på scenen gjennom nesten hele stykket, men lyssettingen veksler på å gi dem vår oppmerksomhet. Distanse beskriver relasjonene mellom dem. De kommer sjelden nær hverandre.
Best liker jeg de første aktene. Her bruker mannen en rekke metaforer til å beskrive livet til paret ved å si en hel del andre ting. Om Napoleon og om krig.
Heldig er den som ikke lever i et slikt dødt forhold. Det er rart hvordan man, når man ser film og teater, søker å relatere historien til sitt eget liv. Dette er kanskje noe av selve poenget med kulturopplevelsene. Men noen ganger kan det være fint å se andres liv beskrevet også. Og så kan man sukke lettet og prise seg lykkelig for at det ikke er en selv. Eller, dersom en kjenner seg igjen, kan man føle seg lettet over at man ikke er alene i møkka.
Stemninga er søvning og dunkel allerede idet publikum kommer inn i salen. Lyset er svakt og med rødskjær. Skuespillerne ligger strødd utover den runde, burgunderrøde scenen. De sover. Eller våker de? Det viser seg i alle fall at de har svært god etterretning om alt som skjer med den stakkars hovedpersonen, Landmålaren.
Han har blitt innkalt til Slottet, og kommer til landsbyen ved Slottsfjellets fot. Gjennom halvannen time forsøker Landmålaren fortvilt å få kontakt med Slottet. Det lykkes ham ikke.
Bevegelsen står i sentrum i denne forestillingen, ved siden av den uggne følelsen av å ikke helt vite om man er våken eller drømmer. Men tross lekent språk og koreografi, er forestillingen ikke så energisk som man kanskje kunne vente og håpe. De går og går og kommer aldri til døra. Dette er Kafka, men mangelen på klimaks i stykket, denne helt flate dramaturgien, gjør at vi likevel ikke begeistres. Jan Grønli gjør en hederlig innsats i siste akt, og denne monologen er også noe av det beste i stykket.
Stykket har et vakkert sceneuttrykk, og er nesten rensket for rekvisitter. Der det behøves, kommer et sjablongaktig skilt dalende ned fra taket. En telefon, et dokument, en øks. Mer behøves i og for seg ikke. Selv lyset er det til dels skuespillerne selv som styrer. Med lommelykter lyssetter de hverandre for oss og for seg selv.
Noen ganger plages man ikke av nynorsken på Det Norske. Andre ganger er den påtrengende og påklistret. Her utfolder skuespillerne seg med alle mulige merkelige og virkelige vestlandsdialekter. Ikke alle er like knirkefrie. Kanskje er det komisk for meg bare fordi jeg har fulgt flere av skuespillerne gjennom teaterhøgskolen og synes det er uvant. Imidlertid er det godt å se at de ”er seg selv” fremdeles – at de er like lekne og spilleglade som de var på skolen sin.
Det er alltid fint når man får lyst til å lese forfatteren bak stykket, men det tyder kanskje også på at man ikke er helt tilfreds med det man har fått servert.
