Det Karamasovske problem

På Nationalteatrets hovedscene. Regi: Oleg Kulikov. Med: Per Jansen, Fridtjof Såheim, Mariann Hole, Mads Ousdal. m.fl.



Brødrene Karamasov er et slags krimdrama der de svært ulike Karamasovene forsøker å finne ut hvem (av dem) som har dreper faren, Fjodor. De undrer ikke et øyeblikk på hvorfor noen har drept ham ,for han var et svin.

Stykket handler, som mange av Dostojevskijs bøker, om tro og tvil, skyld og samvittighet. Men det er bare Mads Ousdal som virkelig behandler temaet, som drøfter sin skepsis og sitt verdensbilde. Oleg Kulinov skal være en stjerneregissør, men jeg synes han blir altfor… vanlig. Skuespillerne er ikke så verst. Det er regien som er platt, rett og slett. Jeg kjeder meg helt til Ivan, Ousdal, kommer på banen. Mads Ousdal gjør en fremragende jobb. Han kunne nesten ha spilt Karamasov alene. Han er den av brødrene som ikke tror på Gud. Han er velutdannet, en vitenskapsmann. Han holder seg ofte litt i bakgrunnen, men stykkets største scener er hans monologer. Han kjemper med seg selv, troen og galskapen.

Dostojevskij var selv dypt religiøs, og helten hans i boka er Aljosja, den gode og rene yngstebroren som vil gå i kloster og som alle elsker. Aljosja er Dostojevskijs ideal. Han har en slik figur i mange av sine romaner, for eksempel i Forbrytelse og Straff. Jeg tror kanskje Ivans kamp med seg selv er ment å bunne ut i en erkjennelse av at Gud og Satan finnes. Men jeg leser Ousdals spill som uten konklusjon. Man får selv velge hva Ivan til slutt finner ut. Eller ikke finner ut.

Brødrene Karamasov er en svær og tjukk roman. Når man skal forsøke å bearbeide den for scenen, må man selvsagt velge ut noen få historier. Men stykket må stå på egne ben. Dette er problemet i forestillingen på National. Man har valgt ut fortellingene, men relasjonene presenteres ikke tilstrekkelig godt. Man skjønner rett og slett ikke hva far Fjodor har gjort som skulle føre til at alle hans sønner hater og avskyr ham. Kanskje bunner dette i en russisk inneforståtthet. Setter man opp Peer Gynt i Norge, er det mange ting man ikke behøver å si. Setter man som russer opp Dostojevskij i Norge, er det en del ting man ikke kan forutsette at publikum vet. Man skal ikke trenge å ha lest boka. Forestillingen skal kunne tale for seg selv. Det gjør den dessverre ikke.

Estetisk sett er Brødrene Karamasov en perle. Musikken er veldig russisk, men likevel ikke typisk. Lyset er en vikig og fager del av et himmelsk vakkert scenebilde. Scongrafien er ved Simon Pastukh, russisk som regissøren. Fargene hans går i skitten pastell og mørke gråtoner. Scenen er lag på lag med halvgjennomsiktige plastduker der skuespillerne kan komme og gå. I Karamasovgården står et gammelt epletre, og gårdsplassen er full av aprilgrønne epler og hvite høner. Det snør, alle er godt kledte i tykt, russisk vintertøy. Bildene fra forestillingen er absolutt det vakreste ved den.

Pinlig morsomt og absurd om overklassen

Jeg har billettene, er sent ut. Marit svarer meg ikke, og jeg beiner over det skitne gulvet i Torshovteatrets lille kafé. Døra opp til scenen står åpen, men langs den står en rekke folk, og ganske mange av dem jobber på Nationalteatret. De glor på meg. Jeg skjønner ingenting, er 100% overbevist om at Marit har kommet seg inn og holder av plass til meg. Jeg smiler og gir fra meg begge billettene ved inngangen. Tar to trinn i hvert steg opp trappa, og ved toppen av den står Tim, en av de triveligste skuespillerne teatret huser. Han gliser og sier velkommen, bare kom inn, dette går fint. Jeg sier takk, jeg håper det, og så finner jeg ikke Marit. Når jeg ringer, viser det seg at hun også er sein, og at hun står nede og ikke kommer inn fordi det er fullt og de er strenge i dag. Herregud, tenker jeg, Herregud. De er da aldri strenge her. Jeg karrer til meg et par stoler oppe på galleriet. Du må jo bare si at jeg trodde du var inne og at jeg gav fra meg begge billettene. Folk tror på en når en sier det som det er. Klokka er ett minutt på, de fleste setene rundt den lille manesjen som er Torshovscenen er tatt. Lyset er på og folk sitter og kose seg og ler og følger med på alle de som ankommer i siste liten. Først nå oppdager jeg at Tim, som åpenbart spiller mannen i huset, sier hei til flere enn meg, og at Ågot Sendstad renner rundt og hjelper folk å finne et sted å sitte. Hun sludrer ivei. Er det for kaldt her, spør hun. Jeg har luftet, altså. Ja, det er så hyggelig at dere kunne komme. Vi er jo litt skuffet over at vi ikke har kunnet flytte inn i det nye huset enda. Folkk renner på, men det affiserer ikke vertskapet det minste. Du verden, tenker jeg. De er jo alltid så strenger på tiden. Å begynne presis og alt dette. Marit kommer durende opp trappen og ut på scenen. Jeg roper lavt: Marit. Hun stråler opp mot meg, vinker og roper Hei! Alle ler. Jeg ler. For en festlig start på en forestilling. Ja, nå venter vi vel egentlig bare på én – min far, sier Ågot Sendstad.

I de finere og mer møblerte hjem på vestkanten forekommer hyppig et for meg inntil nylig ukjent fenomen. Salong. Det vellykkede par hyrer en eller noen få klassiske musikere,catering, inviterer venner og familie, og holder en konsert i sin egen stue. Vi er på salong. Hjelpes meg. Musikeren er Ingeborg Christoffersen, og hun spiller seg selv. Hun studerer ved tre forskjellige konservatorier og spiller blokkfløyter i alle farger og størrelser. Rundt seg har hun Helene, Helenes bror den vinglade jusstudenten, sønnen, den skravlesyke venninnen,den takknemlig og triste kokken, den selvopptatte far og den støttende mannen. Og oss.

Den hvite dobbeltdøren vi kommer inn gjennom og ut på scenen, er rammet inn av et lite stykke hvit vegg med stukkatur oppunder ”taket”. Vi er på Frogner, tenker jeg, for akkurat sånn ser det ut hos oss og. Bortsett fra denne biten av vegg, er det vi, publikum, som utgjør scenografien. Vi er, viser det seg raskt, del av er større regi, Vertinnen Helenes regi.

Dette er hennes forestilling. Hun introduserer, presenterer, dirigerer. Hun bestemmer hvem som skal få komme til orde, hvem de skal få snakke med, om hva. Hun bestemmer hvorden fløytistens verker skal analyseres, og hvordan alt liv i leiligheten defineres. Hun er falsk som fy, med et kjempedigert påklistret smil. Hvorfor gjør
de dette mot seg selv, spør meg meg mens jeg skadefro kroer meg på galleriet. Det er herlig.

Goksøyr & Martens har et prosjekt. De forteller om Oslo. Deres forrige forestilling, Ønskekonsert, handlet om fattigsom i Oslo. En prisverdig tematikk å sette fokus på, men de klarte slett ikke å formidle noe til meg, og jeg likte ikke stykket i det hele tatt. Jeg må tilstå at jeg kom til Salong med svært lave forventninger. Men denne gangen lykkes de med sin dokumentasjon, hovedsakelig gjennom bruk av humor og å sette navlebeskuenheten på spissen.

Det de to regissørene har gjort, er å invitere seg selv hjem til disse finere hjemmene. De har overvært en rekke salonger. De har observert, og gjort det godt. De har rett og slett plukket med seg replikker og historier og lagd et helhetlig manus ut av det. Menneskene i denne fiffen beskrives gjnneom et ekstremt fokus på fasade, og en ”the show must go on”-innstilling. De er hyggelige mot alle, men mener det ikke nødvendigvis like dypfølt hele tiden. De er ikke redde for å subtilt å sparke nedover. Men gjennom masken gir familen og gjestene oss gløtt av deres privatliv og følelser.

Blokkfløytisten har ikke valgt et klassisk renessanse- eller barokkreportoar slik en kansksje kunne ha forventet. Hun har gått for det absurde, det en i noen grad må være en kjenner for å få noe ut av. Dette gir seg herlige utslag i kulturkræsj som skal glattes over. Utsøkt festlige er vertinne Helenes kommentarer av typen: det der kunne jo nesten tippet over i det vulgære, men med din begavelse evner du å kombinere det emosjonelle med det intellektuelle. Christophersen er realisten i stykket. Hun er ikke skuespiller, men har spilt på mange huskonserter. Lurer på hva hun synes om denne utleveringen av hennes arbeidsgivere. Lurer på om Goksøyr og Martens har de samme etiske kvalene som sosantere på feltarbeid. Lurer veldig på hva de som har gitt inspirasjon til produksjonen av stykket, de rike familene, synes når de kommer. Lurer på om noen spør dem.

Det er ikke stort teater, men det er en herlig kveld som igjen sier meg noe om hvilke settinger jeg i virkelighetens verden føler meg ekstremt distansert i. Goksøyr og Martens fremhever besteborgerligheten og gjennom humor kritiseres det egosentriske verdenssynet innenfor de vakre, lukkede dørene.

4X Lightfoot & León – delikat lekestund og fyrverkeri i Nasjonalballette

Hipp hurra! Første gang i den nye Operaen. Masse kjentfolk fra alle steder, deilig lukt av ferskt treverk, hele salen minner litt om en 70-tallsbuss. Vi sitter i orkesteret og er sjeleglade for den fantastiske studentrabatten. Det er fullt, og vi har de beste plassene.

Først ut: dansere begrenset av bokser og kasser. De hopper og dytter seg ut og inn av dem, de dulter og gnur. Det er fart og moro som brytes av av stille og vuggende partier. Det mest karakteristiske ved L&Ls uttrykk er lekenheten. I det ene øyeblikket er danseren elegant og kjølig, i det neste henger geipen ute og hun har knekk i knærne. L&L utfordrer det vi tror vi skal få se, hva moderne ballett er. Jeg har ikke sett mye dans, og jeg har aldri likt noe som helst, med unntak av Jo Strømgren, som bruker mye teaterelementer i koreografiene sine.

Dans nummer to er et fabelaktig morsomt lite stykke som minner meg om eurytmi – Gertrude Stein leser et eget dikt. Hvert ord har en tilhørende bevegelse, noe som blir festlig når enkelte uttrykk stadig repeteres på overraskende og eiendommelig vis. To dansere er alene på scenen og jobber med hverandre, men mest mot diktet som durer over dem.

På tross av min mistro til dansen, tross min manglende rutine: balletten ”Subject of Change” er en av mine absolutt største kulturopplevelser noensinne. Musikkstykket er ”Death and the Maiden” av Schubert, og dansen handler riktig nok om en jente som skal dø, og som danser med døden. Det høres klisjéaktig ut, men det er det siste man kan kalle denne åpenbaringen av et dansenummer. Jeg var himmelfallen, lamslått, satt med hjertet i halsen og klamme hender gjennom hele stykket. Det var helt, helt fantastisk. Døden og hans følgesmenn i rødt og svart og jenta i en hvit nattkjole. De danser i mørke, men på et blodrødt teppe som tidvis fanger jenta. Det vakreste øyeblikket i hele forestillingen er når dødens medhjelpere snurrer henne rundt og rundt på teppet; det røde foret i de svarte dressene flagrer, og de er døde mens hun er levende.

Den siste dansen er kalt SH-boom, og er et tøysenummer med en flørtende tryllekunstner, fire nonner, og fire gutter i undertøyet. Samt en dans i bare messingen, hvor lyssettingen utelukkende kommer fra damenes lommelykter. Lysmesteren gjør gjennom hele forestillingen en glimrende jobb. Det er nemlig mørket og skyggene som får definere scenebildet. Det lyset som gis oss er dust og begrenset, perfekt avmålt. Det gir spill i skygger og muskler, det gir silhuetter og lurer oss til å tro på trylleri.

Kostymene er enkle og meget delikate – selv underbuksene er ikke underbuksete. Letthet preger stoffene, og kroppene presenteres nydelig – de kommer til sin rett i dansen. Scenerommet er stort og mørkt, men danserne er kjentmenn som viser oss vei. Dette var en åpenbaring av en forestilling for meg. Jeg lover å tro på dansen fra nå av.

Traust om traumer

Teateranmeldelse: Tilbaketoget fra Moskva - Om hvordan livet i hvert fall ikke skal bli


Et middelaldrende par vet ikke lenger hvordan de skal holde ut med hverandre. Mannen vil gå, men får ikke lov av sin kone. Den voksne sønnen blir budbringer mellom de to, og stuekrigen mellom dem river også i ham. Under Napoleons tilbaketog fra Moskva var spørsmålet om man skulle la andre dø for å redde seg selv. Mannen innser at han ofrer andres lykke for å redde sin egen overlevelse, men han skjønner ikke at han også ødelegger familiens liv. Når han overfor kona innrømmer at han gjennom tretti år har ”latet som”, synes hun at han tar fra henne hele hennes idé om det livet hun har hatt.

Ibsens skygge hviler over dette stykket. Det handler om livsløgnen, om hvordan vi er avhengige av hverandre, og hvordan vi slett ikke forstår hverandre. Og det ender med at sønnen ser for seg å leve med den samme pinen som foreldrene hans har gjort. Forfedrenes synder går igjen i barna.

Monna Tandberg spiller med dette sin siste rolle på Nationaltheatret. Trond Brænne spiller mannen. Jeg har ikke egentlig sansen for noen av dem. Tandberg er usedvanlig proklamerende i stilen, samtidig som hun alltid ser ut til å ville forføre publikum, mens Brænne har problemer med å komme seg ut av barne-TV-onkel-rollen jeg tilla ham for 20 år siden. Men i denne forestillingen fremstår de begge som meget troverdige. Kanskje er det fordi gjenkjennelsen mellom tekst og eget liv for mange middelaldrede er svært stor. Men når man vet at forfatteren av stykket, William Nicholson, har basert manuset på sine egne foreldres opprivende skillsmisse, er også skillsmissebarnets rolle oppi det hele meget sentral. Sønnen spilles av den ofte energiske Kim Sørensen, som imponerte voldsomt i Verdiløse Menn. Her blir han overraskende flat og tam, og hans indre krig kommer ikke godt nok til uttrykk. Han forblir dessverre en bifigur.

En annen forferdelig irriterende ting ved stykket er musikken som spilles mellom noen av aktene. Piano og saxofon i en gresselig såpeoperamelodi. Man får inderlig håpe at de som har valgt musikken tenker det samme som meg: den eneste grunnen til at man skulle velge et såpeoperatema måtte være om man ville si at våre liv er klisjéfylte som såpeoperaer, men de er fremdeles våre liv, og verdt å beskrive og betrakte.

Scenografien beskriver et hjem med kræsjende elementer som uttrykker noe om livene som leves her. Veggene har forfalne, men vakre tapeter, stolene paret sitter i er rutete hverdagslige, og kjøkkenet er moderne. Her har ekteparet laget te til hverandre hver eneste dag i alle de år. Teen står ved lag. Eller kanskje står den nettopp nå for fall. Alle tre skuespillere er på scenen gjennom nesten hele stykket, men lyssettingen veksler på å gi dem vår oppmerksomhet. Distanse beskriver relasjonene mellom dem. De kommer sjelden nær hverandre.

Best liker jeg de første aktene. Her bruker mannen en rekke metaforer til å beskrive livet til paret ved å si en hel del andre ting. Om Napoleon og om krig.

Heldig er den som ikke lever i et slikt dødt forhold. Det er rart hvordan man, når man ser film og teater, søker å relatere historien til sitt eget liv. Dette er kanskje noe av selve poenget med kulturopplevelsene. Men noen ganger kan det være fint å se andres liv beskrevet også. Og så kan man sukke lettet og prise seg lykkelig for at det ikke er en selv. Eller, dersom en kjenner seg igjen, kan man føle seg lettet over at man ikke er alene i møkka.

Slottet

Stemninga er søvning og dunkel allerede idet publikum kommer inn i salen. Lyset er svakt og med rødskjær. Skuespillerne ligger strødd utover den runde, burgunderrøde scenen. De sover. Eller våker de? Det viser seg i alle fall at de har svært god etterretning om alt som skjer med den stakkars hovedpersonen, Landmålaren.

Han har blitt innkalt til Slottet, og kommer til landsbyen ved Slottsfjellets fot. Gjennom halvannen time forsøker Landmålaren fortvilt å få kontakt med Slottet. Det lykkes ham ikke.

Bevegelsen står i sentrum i denne forestillingen, ved siden av den uggne følelsen av å ikke helt vite om man er våken eller drømmer. Men tross lekent språk og koreografi, er forestillingen ikke så energisk som man kanskje kunne vente og håpe. De går og går og kommer aldri til døra. Dette er Kafka, men mangelen på klimaks i stykket, denne helt flate dramaturgien, gjør at vi likevel ikke begeistres. Jan Grønli gjør en hederlig innsats i siste akt, og denne monologen er også noe av det beste i stykket.

Stykket har et vakkert sceneuttrykk, og er nesten rensket for rekvisitter. Der det behøves, kommer et sjablongaktig skilt dalende ned fra taket. En telefon, et dokument, en øks. Mer behøves i og for seg ikke. Selv lyset er det til dels skuespillerne selv som styrer. Med lommelykter lyssetter de hverandre for oss og for seg selv.

Noen ganger plages man ikke av nynorsken på Det Norske. Andre ganger er den påtrengende og påklistret. Her utfolder skuespillerne seg med alle mulige merkelige og virkelige vestlandsdialekter. Ikke alle er like knirkefrie. Kanskje er det komisk for meg bare fordi jeg har fulgt flere av skuespillerne gjennom teaterhøgskolen og synes det er uvant. Imidlertid er det godt å se at de ”er seg selv” fremdeles – at de er like lekne og spilleglade som de var på skolen sin.

Det er alltid fint når man får lyst til å lese forfatteren bak stykket, men det tyder kanskje også på at man ikke er helt tilfreds med det man har fått servert.

Kan det komme noe godt fra Torshov…

Det eneste gode stykket Torshovteatret har levert oss tidligere i år, er ”Verdiløse Menn”. Det begynner å bli en stund siden. ”Sult” stiller vår teaterhunger. Dette er høstens beste premierestykke.

Jeg elsker teater som er fysisk, energisk, rent og tydelig. ”Sult” er alt det. I tillegg er Hamsuns litteratur stor, og med særs enkle virkemidler overlates det meste til de tre skuespillerne som sammen befolker scenen. Glitrende lyssetting er den viktigste hjelpen de får.

Protagonisten i Hamsuns ”Sult” har i denne forestillingen tre ansikter, tre stemmer. Det gir muligheter. Ensemblet på Torshov har laget en rivende god teaterforestilling. Der Ulven-oppsetningen på Nationaltheatrets amfiscene er mer deklamering av dikt i et scenerom med kulisser og flere på scenen av gangen, er ”Sult” teater.

Den runde scenen er rammet inn av en høy og svart vegg, og på toppen av den står pantelåneren og andre høytstående samfunnsmedlemmer. Nede på gulvet ligger Mannen i en sammenkrøllet, skjelvende ball. ”Det var på den tiden jeg gikk omkring og sultet i Christiania”. Veggen er en tavle, og Mannen kritter opp sitt liv, på den. Tall, streker og bokstaver risses opp, og strykes ut.
Hele forestillingen foregår i svart-hvitt. Tavleveggen og strekene, mannens tre kritthvite ansikter med briller på, samt den loslitte og fillete dressen. Mer er det ikke. Med et unntak – når han drømmer, eksploderer forelskelsen i Ylajali fra St. Olavsplass 2 i blodrødt konfettifyrverkeri. Og når han forestiller seg at han er på dødens rand, tyter all den røde konfettien ut av munn og nese.



Mannen viser oss sin ensomhet og nød, han sulter og lider all kunstneriske pine foran oss. Endre Hellestveit, Anders T. Andersen og Birgitte Larsen bytter på alle rollene. Det at de noen ganger alle tre forestiller hovedpersonen samtidig, gjør at han blottlegger sine tanker og følelser, som slett ikke alltid er i tråd med hans handlinger. Det gir nyanser og menneskelighet, trass i at mannen slett ikke framstår som sympatisk. Han er uforbederlig. Han drømmer om et bedre liv, men hver gang han kommer til penger, fråtser han dem raskt bort.

Hellestveit har vi fulgt siden teaterhøgskolen, og likte ham da, og under Robert Wilsons legendariske Peer Gynt, men siden har han skuffet oss. Han har ikke kommet til sin rett. Men i ”Sult” får han vise sin skjørhet. Hans milde sinn blir dog utfordret av både hardhet og ryggesløshet. Birgitte Larsen gjør seg best når hun får gjøre rare ting. Her er hun gjennomført, yndig og rå. Andersen har nesten alltid piggene ut, han er salt og ram, men deilig.

Når vi kommer ut i bykulda, føler jeg meg møkkete. Ikke rart, krittskyen fra scenen fylte hele salen på Torshov. Jeg har frosset, og var heldigvis kjempesulten gjennom hele stykket. Slett ikke verst da, å komme hjem til vidunderlig grillet kylling, hvitløksbaguetter, tzatziki og gresk salat. Fråtseri-fråtsera. Studenter i hovedstaden lærer aldri.



Foto: Gisle Bjørneby

En vanlig dag i helvete

En forestilling over Tor Ulvens forfatterskap

Stein, hav, skjell, skjelett, rynker, sex. I en vinterstille skog surrer sju skuespillere rundt i snøen. I to og en halv time fortelles små, løsrevne historier fra Tor Ulven. Teksten kunne egnet seg vel så godt, og ikke bedre, som hørespill eller rett og slett i bokform.
Ulven er opptatt av meningsløsheten. Når det endelig går opp for oss at det ikke er noe poeng med livet, er det altfor sent å trekke det tilbake. Vi går fra prenatal tilstand, til barnets seksuelle oppvåkning, til forelskelsen, til rynkene, til det endelig tar slutt. Ikke i noen spesiell rekkefølge, og med mange turer annenstedshen. Men hele tiden med distanse til omgivelsene og nærhet i relasjonene.
Ulven trekker ut poesien i det hverdagslige språket. Hjerteslaget ytterst i fingertuppen. Denne forestillingen gir meg mest av alt lyst til å lese Ulven.

En glitrende vakker og kraftfull scenografi. Et kor som nesten konstant er til stede og ser Brand i all hans gjerning. Sex og blod fra første scene. Calixto Bieto er ikke en regissør som holder igjen – han lesser på med drama, mettede farger og mer tekst enn vi klarer å ta inn i en omgang. Og Maria Bonnevie er Norges desidert beste skuespiller. Brand er mer enn en fundamentalist som streber mot sine umulige idealer. Dette er tvilerens kamp.

Nå har jeg sett Brand om igjen. Og min venninne Kristin som jeg så det sammen med var så begeistret at jeg i farten har glemt alle tingene som irriterte meg da jeg så stykket i september. Den gang satt jeg en meter fra intim gnukking mellom Thorbjørn Harr og Maria Bonnevie, fikk tunga til Brand i fanget når Sven Nordin skjærer den av i siste scene og så generelt ikke en dritt av det som skjedde til venstre på scenen etter pause.

Calixto Bieito er maksimalist til de grader, men det medfører ikke alltid publikumsvennlighet. Nesten uansett hvor man sitter går man glipp av noe. Og slik er det jo i livet, så kanskje det privilegerte Nationaltheaterpublikummet egentlig bare har godt av ikke å få med seg riktig alt.

De blir i hvert fall sjokkert et par ganger underveis. Åpningsscenen, som i Ibsens tekst foregår oppå et fjell hvor presten Brand møter en gammel bekjent, kunstneren Einar, og hans forlovede, Agnes på sin vei forbi sin barndoms bygd. De får han med ned i bygden, og stykket er i gang. I Bieitos versjon treffer Brand fremdeles Einar og Agnes, men de er på en crazy og ekstremt fargesprakende kunstnerfest der isbjørner og dykkere har seg med alle, en fyr løper rundt i blå paljettruse og cowboyhatt, og bak ligger en diger purke med pattene ut i en bar. Bare å forsyne seg med gratis drinker.

Scenografien er like svingende kaleidoskopisk som de ubekymrede hedonistlivene til dem som befolker scenen. Finnes det for dem en Gud, har han ikke noen annen plass enn som purka med drinkene.

Brand river det ned, river med seg Agnes, og redder en mann og barnefar fra å dø. I boka er han ute på sjøen og Brand får med seg Agnes på å redde ham når ingen annen tør, mens i denne versjonen er det en galning som skyter seg selv som reddes. Jo, her var det noe jeg ikke likte. I boka er det lett å svelge at Agnes går fra den glade Einar for å leve sammen med den store helten og karismatiske predikanten Brand. Det er det ikke her. Kanskje fordi det er så mange mennesker på scenen at vi ikke oppdager at Agnes faller for Brand og bestemmer seg for å gå fra lys til mørke, fra glede til sorg, fra hele livet sitt for å følge ham inn i den trange dalen der han bestemmer seg for å bo. Det kommer som en overraskelse at hun ganske plutselig faller ham i armene, noe som er irriterende. Hun hadde jo nettopp Einar mellom beina og ropte og gaulte om lyset i sitt bryst.



Men så går hun likevel med ham, godtar hans totale kompromissløshet; ”Hvis alt du gav foruten livet, så husk at du har intet givet”, ”Det du er, vær fullt og helt og ikke stykkevis og delt” og alle de kjente sitatene. Brand treffer i vrimmelen sin gamle mor. Hun som giftet seg med en rikere mann enn ham hun egentlig elsket, han som ble faren til taterungen Gerd. Gerd, glitrende spilt av en gal og stein Kjerst Holmen, er en som Brand etter hvert får stor omsorg for, og som han føler et sjelelig slektskap med. Eller er de til og med ekte halvsøsken? Det ville jo være typisk Ibsen.

Brand nekter å gi sin syke mor sakramentet før hun dør. Hun vil nemlig ikke gi opp sitt gods. Så har hun altså intet givet. ”Gud er ikke hårdhent som min sønn” sier hun idet hun dør.

Men før dette forandres stemningen i stykket. Den store, lyse hvelvingen som hevet seg over den glade festen faller ned, og blir en snødekt og tåkefull dal. Lyset går fra rosa og lyseblått til grått, kaldt og gufsent. Her inne har Brand og Agnes slått seg ned, i hvert sitt telt. Det provisoriske og meget fattigslige livet speiler forgjengeligheten og at Brand nekter å ha det vakkert og rikt rundt seg, enda så mange penger han arver.

Så sliter og hoster og fryser de seg gjennom sine liv, bare med Guds lys over seg. De får sønnen Alf, som er sykelig. Legen sier de må flytte om de ikke vil at Alf skal dø. Brand farer opp og bestemmer at de skal reise samme kveld. Agnes blir lykkelig over at Brand endelig vil høre. Men idet de skal reise, kommer en herlig monolog fra legen – om hvor ubønnhørlig han er overfor andre, men overfor sine egne er han lett medgjørlig. Legen sier han får større respekt for Brand når han ser han knekket. Men Brand skjønner at han er i ferd med å bryte sitt inget eller alt-prinsipp, og nekter dermed å reise fra dalen. Alf dør. Agnes blir ulykkelig og kan ikke forsone seg med at guttens sjel skal ha reist til himmelen. Det er hun som fremmer ideen om å bygge den stygge, lille kirken stor. Men når Brand tvinger henne til å gi Alfs dåpsklær til et fantefølge, brister det for henne. Hun gir alt. Helt ned til undertøyet. Og så er hun fri. Hun kan tenke på Alf og på kirkegården uten å knekke. Men så vil hun heller ikke leve mer. Hun ber og ber om ikke Brand kan ta livet av henne, noe han også gjør.

Maria Bonnevie er en stor kunstner. Hun er flere hakk hevet over alle andre norske skuespillere. Hun har en kraft, en tilstedeværelse, en stemme som er helt til å få gåsehud av. Hun glipper ikke ett sekund, men bærer Brand på sin rygg. Maria Bonnevie glitrer.

Brand går i gang med å bygge den store kirken. Bygden, som har fulgt med all hans gjerning og som har lyttet til ham og opphøyd ham, mister respekten for ham. Nå kommer Brands fall. Og han skjønner at om han bygger Herrens hus aldri så stort, så har det ingenting å si for troen. Han angrer at han har latt Alf og Agnes dø. Han lar seg håne og banke. I boken ender det hele med at Gerd og Brand blir tatt av et snøras i Gerds isbrekirke. På scenen sitter Brand i stillaset og er helt ødelagt. Livet hans er slutt selv om vi ikke ser ham dø. Han har mistet sin Gud.

Brasserie France

Vi har for lengst avgjort hvor vi skulle ta veien denne kvelden, og vi har allerede gledet oss lenge. Jeg har lest alle anmeldelser, mens Jonas ikke har lest en eneste og møter Brasserie France med et lyst og åpent sinn. Det se fancy ut, og vi stopper andektig opp og venter på hovmesteren. ”Håper de ikke er altfor formeller her”, hvisker Jonas. Vi tar et skritt til side da en tilsynelatende morsk, eldre servitør kommer farende mot oss. Han bråstopper og glefser med et blidt glimt i øyet; ”Jeg biter ikke”. Vi ser på hverandre og smiler – vi har kommet hjem

Brasserie France ser nesten akkurat ut som kafeen til Amelie fra Montmartre – blekgul og mørkerød med digre speil som gjør at den smale lokalet blir dobbelt så stort. Man kan se like inn på kjøkkenet, og alle servitørene er like fornøyde med livet som den første vi traff. Det ser ut som om de virkelig koser seg på jobb.

Vi starter med en deilig og frisk kir royal selv om det er kaldt ute og Jonas fryser litt, mens vi lurer på om vi skal gå for Dagens 4-retter. Men så kommer jeg på at en venn av meg sa man burde holde seg til få retter fordi porsjonene her er så svære, så vi bestemmer oss for å komponere hver vår 3-retter selv. Jonas elsker Anna, så han bestemte seg for å kjøre på med and både til forrett og til hovedrett. Anna ville endelig prøve snegler, og går for Dagens fisk, en slags havabbor, til hovedrett. Sneglene er gode de, selv om den digre sjampinjongen og all hvitløken gjør at de drukner bittelitt. Men Jonas får anbefalt en dessertvin – son verre til sin lekre andeleverterrin med grillet brioche og Sauternesgele. Å Madonna. Det var helt utrolig. Himmelsk. Foie grasen var så RIK – så ufattelig smakfull og vidunderlig, og med en liten slurk vin til eksploderte det hele i munnen – totalt orgasmisk.



Dagens middelhavsfisk ble servert hel, med følge av deilig kalvekraft, mandelpotet og langstekte grønnsaker, hvor auberginen hadde tatt opp i seg søtsmaken fra tomatene, og jeg vet ikke hva de egentlig hadde gjort, for det var utrolig digg. Jeg antar at de mest bare hadde gitt grønnsakene masse tid. Fisken var god, men igjen var det Jonas som hadde mest hell med sitt valg. And à l’orange med jordskokkpuré og spinat var et usannsynlig mørt bryst som smeltet perfekt på tunga. I tillegg var det en slags kjøttkake av and, oksehale og charlottløk som Jonas seriøst holdt på å dåne av. Og det gjør han jo sjelden, sindig som han er. Nå ble vi begge så mette at vi måtte vente en god halvtime før vi var klare for å så mye som ta i dessertkartet.

Egentlig er det ikke mer enn rett og rimelig at det var Jonas som hadde trukket vinnerloddet denne kvelden, for det er som regel jeg som ender opp med den beste maten. Men jeg fikk til de grader kompensasjon ved å gå for Brasserie France sin forgjette dessertvogn. Man får en tallerken med ”litt av hvert”, eller i mitt tilfelle – litt av alt. Det innebar blant annet en utmerket, ja helt særdeles god crème brûlée, en himmelsk kokossorbé og noen syltede kirsebær som jeg glatt kunne ha forspist meg på. Meu Deus no Ceu.



Jonas hadde det heller ikke så verst på oppløpssiden. Han hadde diskutert med seg selv og vår yndige servitørlærling om hvorvidt han skulle våge seg på husets egen Saint Marcellin. Servitøren mente den kunne være i tøffeste laget, og Jonas kom ned på at han heller ville gå for ostetallerkenen med fire oster. ”Men jeg kan jo spørre kjøkkenet om du kan få Saint Marcellinen som den fjerde osten”, sa gutten imøtekommende. Jonas var strålende fornøyd med denne ypperlige servicen, og det viste seg straks at Marcellin er en fyr vi gjerne kommer tilbake til.

Vi to matelskere hadde en fortreffelig kveld med deilig stemning, ypperlig mat og elskverdige servitører. Vi har aldri kjøpt så dyr vin før, men burgunderen Hautes-Côtes de Nuits til 640 kr var en slags hyllest til sparegrisen, som denne gangen gav oss en hel tusing å kose oss for (halve regninga). Sparegris til restaurantbesøk er en stor suksess i Niels Juels gate, og anbefales til alle som er fattige med glad i dyre spisesteder. Er man flink til å lage god mat sjøl, er det ingen vits i å spise ute med mindre det en spiser er uhyre digg og inspirerende – en opplevelse i seg selv.