Mowgli-Anna

Juli tok brigadeprosjektet pause, og alle ble spredt utover. Vi var fem som dro til Amazonas. Vi fløy fra Brasìlia til Manaus, en kjempestor by midt i regnskogen. Flyreisen var temmelig interessant – først var det enorme åkre som lagde et slags kjempesjakkmønster i landskapet under oss – ingenting lå ubrukt, og åkerarealene var på størrelse med norske byer. Det fantes ikke natur. Skogene vi så var alle plantasjer der det ikke finnes biodiversitet, og der trærne som plantes er hurtigvoksende og bruker store mengder vann for å vokse. Så kom vi til en klar og tydelig grense der regnskogen begynte. Og så var det bare grønt og grønt. Noen ganger var det røyk å se fra folk som brenner skog. Andre ganger kunne man se flystriper. Vi kjørte over mange svære elver, men ikke noe tydelig industri eller sivilisasjon før vi kom til Manaus. Dvs, nå i ettertid har vi sett at langs elvebreddene bor det ALLTID noen. Det er bare ikke så greit å få øye på dem fra et fly.

Manaus er ikke min favorittby. Den oppstod i forbindelse med jakt på mineraler som gull og diamanter, men vokste seg stor under gummiboomen på slutten av 1800-tallet. Man kan i dag se hva slags vakker by det må ha vært, men størsteparten av de gamle kolonihusene ligger i ruiner. Litt som man ser for seg i Havanna, kanskje, men her er husene fraflytta og lianer vokser ut av de gapende tomme vinduene. Vi bodde i et litt shabby strøk, men folk var vennlige og hjelpsomme.

Planen var hele tiden at vi skulle på skogstur, og etter å ha besøkt ymse operatører, bestemte vi oss for å bli med vennlige eco-planet tre dager. Den blide gutten fra kontoret kom og hentet oss fem i bilen og kjørte oss av gårde til en havn litt utenfor byen. Stemninga var tipp topp, men så plutselig ble vi vinket inn til siden av et par gretne poliser. Plutselig var det altså ikke greit å kjøre 6 personer i en bil, noe vi sikkert hadde vært enige i om vi hadde vært i Norge, men som er så vanlig her at man ikke engang tenker over det. Så fulgte en lang diskusjon mellom den stakkars Marcelino og betjentene. Det endte med at politimennene gav oss skyss det siste stykket (i to omganger) og at Marcelino mistet lappen. Håper han ikke mister jobben og, for det var mye kjøring han drev med.

Det var det første eventyret, og derpå fulgte ganske mange. Vi kjørte tøfftøffbåt oppover elva i en time, så kom vi til et enkelt losji der vi skulle være den første natta. Etter lunsj dro vi ut for å fiske piraja. Forsiktig kanoet vi inn mellom den oversvømmede skogen, der bare trær på over fem meter var over oss. Det var kjempespennende og mystisk, og det var disse hissige små fiskene også. Jonas hadde virkelig talent, og halte inn fem nydelige sinnatagger. Jeg fikk to stykker, men de var tilgjengjeld de giftigste av alle. Gaiden vår, Vincente, var kjempeentusiastisk og fortalte masse. Etterpå dro vi for å lete etter dovendyr. Vi fikk se hele fem stykker, men de som var sånn passe nært elva satt i trær som enten var for skjøre til å klatre i, eller som det viste seg å bo mangder av sinte maur i. Vincente klødde og hoppet og hadde åpenbart kjempelyst til å hente ned et dyr for å hilse på, men de fikk være i fred for oss alle fem. Da det begynte å skumre, satte vi kursen for noe som så ut som en hvit kladd midt i alt det gråsvarte. Da vi kom helt nærme så vi at det var tre trær fulle av hvite fugler kalt gasa. De samler seg der om kvelden og kakler og lager så mye spetakkel at de skremmer bort de dyra som kunne tenkt seg å angripe en ensom gasa. Da det var blitt helt mørkt, begynte vi å lete etter alligatorer. Vincente stod helt foran i båten og lyste langs elvebredden med lommelykt. En gang så vi et skikkelig digert øye, og jeg tenkte –gufs! Er det han der vi skal plukke på nesen? Heldigvis var ikke Vincente så gal, og vi lette videre. Plutselig la Vincente seg ned foran i båten, og Paulista, hjelperen hans, styrte båten rett mot sivet. Med lommelykta i kjeften strakk Vincente plutselig armene ned i sivet, og før vi kunne si krokodille hadde han fisket opp en liten alligatortass. Han forklarte masse om dyret, som var paralysert av lommelykta (be Jonas om imitasjon – hysterisk morsom). Alle fikk holde ham, og så slapp vi ham ned i vannet igjen. Uff, det må ha vært hans livs sjokk. Håper han kommer over det. Han var mye mykere enn jeg hadde forestilt meg. Dagen etter var vi på jungeltur med en lokal fyr som hadde machete, men som ikke sa så mye. Vi så masse spennende trær, og siden vi spurte og grov sånn hele tida, lærte vi ganske mye. Om kvelden pakket vi snippsekken for å dra på overnattingstur uti skauen. Lokalmannen og Paulista var med. Paulista slet noe aldeles fryktelig med å få futt i bålet, men snart var det deilig grilla kylling med ris og kaffe. Og sardiner til Mari som er veggis. Imens hadde lokalmannen i et rasende tempo hugget en haug rette små trær som vi (han) bygde en gapahuk av. Eller noe lignende. Vi rigga oss til med hengekøyer og myggnett, og fikk etterpå høre om da lokalmannen jobbet med å lete etter olje for Petrobras. Etter en liten cachassa for å få sove, klatret vi inn i det første og eneste myggnettet vi har brukt på hele Brasiloppholdet. Det hadde kanskje ikke blitt så verst hadde det ikke vært for at Jonas fikk et plutselig og voldsomt anfall av mange ting på en gang. Klaus og mygg og drink og en uutholdelig varme. Så han tassa rundt og gjorde sitt beste for at vi andre heller ikke skulle få sove.


Da vi kom tilbake til sivilisasjonen, var det egentlig rett om bord på elvebåten MS 11.mai som vi skulle ta til Belém over fire dager. Den blide Marcelino hadde vært om bord og hengt opp hengekøyene vi hadde kjøpt på forhånd om morran, så det var bare å gå om bord. Etter min første virkelige krangel på portugisisk. Noen lossemenn som jobbet på brygga hadde raska med seg bagasjen vår og lagt i vei uten å avtale noe som helst, og da de så krevde den ublu pris av 30 kr per kolli, altså 150 kr til sammen. Jeg klarte å prute oss ned på 60 kr til sammen og var ganske fornøyd. Så hadde også alle som var rundt, altså alle som skulle på samme båt som oss, hørt at vi snakket portugisisk, og det var lett som en plett å få venner på båten.

Belém har vi ikke stort å berette fra, for vi ble bare en natt. Men om kvelden før vi dro tok en rastamann vi hadde truffet på båten oss med til et sted der vi fikk den beste maten og den beste caipirinhaen vi har fått så langt i Brasil. Det var helt ute ved havkanten og kjempehyggelig og diskret.


Etter enda 35 timer på buss var vi så i Recife, hvor vi straks tok oss ut til Olinda, en kunstnerby som ligger litt nord for storbyen. Her er vi nå, og her blir vi noen dager. Det er kjempegod stemning, og etter å ha oppdaget at alle hosteller og pousadaer er spinndyre grunnet en ukeslang kunstmesse, fant vi en dame som leier ut et rom til en billig penge. Vi lander alltid på beina og siden vi får bruke kjøkkenet hennes fråtser vi endelig i deilig frukt og grønnsaker. Siden vi bor ved havet har det plutselig blitt mulig å få tak i rimelige reker og fisk, så nå er vi helt i himmelen, og sitter man på lokalbussen et stykke, kommer man til de deiligste strender. Dette må være Brasils Montmartre, nå med strand! Dama vi bor oss virker å være litt upper class, men etter å ha prata og diskutert litt, viser det seg at hun har MST-kalender og en mann som er deputado (parlamentsmedlem) for kommunistpartiet. Hun er litt redd for favelaen like ved, men er opptatt av å leie inn lokal hjelp til det hun trenger å få gjort. Artig. I dag har det regna hele dagen, så vi har bare gått tur og ellers lagd deilig lunsj og skravla med dama. Men i kveld skal vi på trommeshowet til en venn av Kristin, som vi dumpet borti på det første herberget.