Sider

29 november 2009

Vakkert om barn som blir borte

 
Operaens bilde


Nederlands Dans Theater 1
Forrige gang vi så Lightfoot og León var jeg helt blåst av banen – at moderne ballett kunne gi teater-meg sånn en opplevelse! Jeg hadde gledet meg enormt til dette, og klarte å riste av meg feber og spysjuka akkurat i tide til forestillinga.


Jiří Kylián: Vanishing Twin – om alt som ikke er ferdig.
 Etter en halvtimes forsinking er det ikke rart vi tror operaen holder på å ramle ned. Lyset er på, og det lyder flere dramatiske brak bak scenen. Men det er bare begynnelsen av Jiří Kylián verk Vanishing Twin.


Tre par dansere titter inn og plumper ut på den store scenen. Duettvis slåss de om plassen. To høye sprekker og en dempet bløtgrå vegg med sigende prikker forteller oss at vi befinner oss inni livmora. Her er det liv. Energiske dansere med stor teknisk presisjon og treffsikker pasjon driver fram i intervaller av ro og tempo.


Cellemenneskene spretter rundt, og hver gang de treffer veggen høres et brak. Prøver de å feste seg? Prøver de å kladde seg sammen med andre celler? Dansebevegelsene er underlige, overraskende og vakre. Lyset er dust, og kostymene går i de samme fargene som veggene – svartfiolett og mild grålilla. Tre kvinner og tre menn befolker scenen som potensielle fostre. Musikken er moras tunge og fjerne hjerteslag, metallaktige morterstøt, cembalo og elektrisk tikking. Tiden går, livet er forgjengelig.


Balletten heter Vanishing Twin; et medisinsk fenomen som er mer vanlig enn man skulle tro; opptil hvert 8. svangeskap starter med tvillinger, men i løpet av de første 12-14 ukene forsvinner den ene tvillingen, og bare hvert 1 av 70 fødsler er tvillingfødsel. Hvor blir tvillingen av? Den dør, og blir absorbert av mora eller av den andre tvillingen.




Lightfoot León: Silent Screen
Alle Lightfoot og León sine balletter begynner på S. det gjør også datteren deres, Saura. Silent Screen er en dans om den største sorgen noen kan oppleve; den handler om å miste et barn. 

I et metta lydbilde laget av intenst flygelspill står tre skikkelser og ser utover havet. Det er mannen, kvinnen og Gud. Kvinnen rykker seg løs fra en fastfrosset posisjon, men vrir seg umiddelbart inn i en ny. I en myk spotlighet griper hun fortvilet etter et barn som ikke lenger er der. Mannen omfavner henne hjelpeløst, og kaster et anklagende blikk på Gud. Gud går utover moloen og forsvinner i disen. Foreldreparet er alene i sin bunnløse sorg. Den gir seg ulike utslag for de to. De forsøker å bære og støtte hverandre, men de finner ikke trøst. De forsvinner i pliktløpets skrekkelige aktiviteter; papirer må sendes, hus må stelles. Mora trekkes inn et galskapens savn, faren er en maskin, og hverdagen sluker dem.


De tre store skjermene endres, og paret står på en kjerrevei i en vinterkledd skog. Mot dem kommer det elskede barnet, men hun stopper før hun når dem. Jeg griner en skvett. En gråsvart spiral suger henne inn, foreldrene vil handle, men ingenting fungerer. Tunge skyer ruller over dem; huset er så tomt, de har bare hverandre. Datteras silhuett forbi vinduet. Er hun der likevel? Dansen er presis og sterk, rørende og ærlig. Det treffer meg midt i hjertet.


Så overtas scenen av andre dansere, andre følelser, andre måter å bearbeide sorgen på. Vi møter et sort- og hvitunivers av lys, musikk og dansere, vi møter en far som følger en mørkkledd brud med et uendelig slep til alters, før vi kommer tilbake til foreldrene. De står og bølger foran universet. Dattera går baklengs forbi vinduet. Skogen. Havet. Kontakt. The End.


Jeg mistet tråden i midtpartiet, og synes 45 minutter ble i overkant mye. Jeg liker NDT veldig, veldig godt, men jeg hadde ikke like heftig bakoversveis denne gangen som sist.