Sider

28 desember 2011

Gale, deilige KL

Kuala Lumpur - sceneskifte. Vi flytter fra luksushotell med badekarutsikt til et vennlig lite hostell i en bakgate - men helt i nærheten av KLs beste matgate Jalan Alor. Vi eter og eter...





26 desember 2011

Eventyrdag

Jonas sin bursdag, 1. juledag, startet med en rolig frokost på hotellet, da vi egentlig var ganske mette etter gårsdagens kalas.

Så gikk vi på taket og svømte, badet og solte oss med bok et par timer, før vi gjorde oss klare for den store eventyrdagen vi hadde foran oss.


Selskapet Shajasa Travel Camp Tours sendte oss den blide og entusiastiske sjåføren Mr. Faliq, som tok oss med ut på tur. På litt flere ting enn vi egentlig hadde lyst til, men la gå. Først besøkte vi en sjokoladefabrikk, hvor vi så kakaofrukt, en gammeldags sjokolademaskin og en million japanske turister. Vi fikk med oss malaysisk overpriset chilisjokolade og grønn te-sjokolade (som faktisk var veldig god).

Neste stopp var en batikkfabrikk, hvor vi fikk se hvordan batikkleder ble malt med voks på duker.


Etterpå dro vi til Royal Selangor, et stort, gammelt tinnselskap som lager flotte ting i tinn. Vi fikk personlig (men kjapp) omvisning, og fikk se hvordan tinn ble brukt som penger før i tida.


Så kjørte vi ut av byen, mot Batu Caves. Undeveis svarte Mr. Faliq vennlig og skravlete på alle spørsmålene våre, som det var ganske mange av. Batu Caves er noen digre dryppsteinshuler hvor hinduene bygde en enorm forgylt gud rundt 1860, og hvor det fremdeles foregår mange hinduseremonier og ritualer. Det er 273 trappetrinn opp til hulen, og på veien opp, samt inne i hulen, kan man møte brunaper. De er ”bad monkeys” sier mr. Faliq. Røkelse brenner og ofringer av blomster og frukt skjer overalt.


Veien videre gikk til Kuala Selangor, som er en fiskelandsby ut mot kysten. Der mistet vi akkurat det lille toget som kunne ta oss opp på toppen av det gamle, nederlandske fortet med fyrhus, et utsiktspunkt mange drar til, ikke minst for å hilse på Silver Leaf monkeys – ”good monkeys”, sier Mr. Faliq. Siden vi mistet det lille toget som kjører opp til toppen, insisterte vi på å spasere opp, noe Mr. Faliq syntes var fryktelig slitsomt, enda han innså at han nok hadde veldig godt av det.


Ved solnedgang fikk vi bord på en kjempepopulær kinesisk sjømatrestaurant. Det var støyete, gøy og stemningsfullt. Vi ble voldsomt fascinert av hvordan de ryddet av bordet – de knippet ganske enkelt sammen dukens fire ender og tok hele lasset med seg ut på kjøkkenet. Greit å bruke plastservise, gitt.



Endelig kom vi til ildflueturen. Dessverre må jeg si at skammen ved å bli sneket først i køen (som egentlig var en time lang fordi det var helligdag og mange lokale hadde tatt turen) for min del nesten overgikk den fantastiske opplevelsen det var å sitte i en liten robåt med plass til fire, og bli rodd langs berembang-busken hvor de gærne små ildfluene blinker lykkelig og synkront i natten – bare til ære for hverandre. De er som små juletrær, gule, vakre små lykter i natten. 

Men alt i alt var det en skjønn dag, full av eventyr. 

25 desember 2011

Juleaften på hodet

Vi er på hønnimuun i Malaysia, og ettersom vi uansett skriver ned en del av det vi opplever, kan vi egentlig like godt dele det her, så det holdes litt liv i den stakkars bloggen mens vi er borte. 


Det er fugleaften, vi har vært i verdens største free-flight walk-in aviary, en fuglepark hvor noen fugler får mye plass og andre altfor lite. Utrolig gøy å se fugler i alle regnbuens farger, men samtidig gjør det vondt i hjertet med ville dyr som ikke får være ville.

Siden tenkte vi oss på smuleaften – men de ble en feast av dimensjoner – det beste restaurantbesøket på lenge – og til en helt sykt billig penge.

Hver morgen får vi avisa New Strait Times – en usedvanlig morsom avis med fiffige formuleringer og litt overraskende vinklinger på nyhetene. De diskuterer rotter, korrupsjon, skattenivåer og – heldigvis for oss – guider til KL-hotellene julemenyer. Vi falt pladask for den aller første vi leste; den på Brasserie Maya på Maya Hotel. Hotellet er nok et av byens beste, og restauranten ligger innenfor en åpen og delikat lobby. Her er det smakfullt og god bruk av speil, med mørke steinheller og lyst tre.

I avisen stod det at Mayas Christmas Eve Dinner Menu kostet 99 ringgit (200 kr), men da vi kom fram, stod det 169 på døra, og vi syntes ikke det var noen skam å forsyne seg mange ganger av den bugnende menyen ettersom de hadde lurt oss dit med tøyselav pris.

En haug med kokker tilberedte maten mens vi så på, i de mest delikate omgivelser.Vi komponerte en velfylt 6-retter. Det er en underdrivelse. Maten var dessuten overveldende god.

  1. Vi startet med forrettfavoritten champagne og østers med sitron. I tillegg tok vi litt grillet scampi og en sjømatminirett – akkar, reke, blåskjell med dill og fransk charlottløk. Gravlaks og gravtorsk. Jonas koste seg også med å nauete kalkun-stuffing. Vi kom for øvrig aldri til kalkunen.
  2. så fulgte en litt snål sushitallerken med sashimi av laks, tunfisk og hvit fisk. Maki med sardin, spinat, tunfisk. Handrolls med deilig nori. Her forsynte Jonas oss også med et par stykker kyllingleverpaté – ikke like himmelsk som gåselever, men fortsatt ganske så godt.
  3. Vi fortsatte sjømatgaloren med små kamskjell med blomkålpure og deilig saus. Tunfiskbiff med bønner med deilig motstand. Bakte grønnsaker som gresskar, fennikel og gulrot. En litt skuffende vannete og smulete kreps. Store, deilige muslinger kokt i en spicy saus; mye motstand. Fantastisk små asparges – hvite og gønne, ikke mer enn et par millimeter tykke, noen få cm lange.
  4. Satayspyd med kylling og biffkjøtt med lekker, hjemmelagd peanøttsaus. Noen kokos/ris-aktige, parfymerte boller fulgte også med. Til dette var det små, milde charlottløk og delikat skåret agurk. Her fikk Jonas også en helt sinnsykt god, nygrillet lammepølse.
  5. Vi gikk for alvor over til kjøtt, og fikk oss noen vidunderlige små lammecarrér med friskt tranebærsyltetøy, badet i saftige sopp. Det fantes både (litt tam) risotto, og veldig god og flott potetstappe til. Det var også saftige skiver av andebryst med lettkokt selleriskav.
  6. Til dessert ble det Haagen daz-is. Og mini-ostekake. Og minipistasj-og appelisinmarmeladebrownie med marsipanbunn. Marengs- og sjokoladekake, lekker vaniljemousse, solbær og blåbær-mousse, dødsgod, mørk sjokolade på sjokoladefontene med kandiserte kiwi+druer. Og frisk frukt.

Fra dette gildet rullet vi så hjemover under Petronas’ høye tårn, men ikke før vi også hadde opplevd at et kinesisk-malayisk happyhappy julekor entret hotellobbyen, så brasseriet, og sang og sang og sang amerikanske julesanger, så morsomme og søte. De hadde også med seg en klin kokos indisk-malayisk jullenisse som løp opp og ned mellom bordene og ho-ho-hoet og delte ut kjærlighet på pinne. Pynten som prydet restauranten var litt på snei – det var nemlig det vi kanskje ville sett på som nyttårspynt – morsomme papirhatter, konfetti og tutefløyter. Jula ble for oss litt opp ned i år, men du verden så deilig det smakte.


Da vi fikk regninga, viste det seg at hele herligheten bare kostet 99 ringit for hele menyen. Inkludert velkomstchampagne og kaffe til desserten. Da traff uttrykket ”et til du skjems” littegrann; men shit au – det er juleaften.


26 november 2011

Dekadanse i Europas natt

Anmeldelse av
Verk Produksjoner: Build me a mountain!
på Black Box Teaters store sal
Publisert på Scenekunst.no 25.11.11

Da Bertolt Brecht måtte flykte fra Tyskland i 1940, gikk ferden innom Finland. Sammen med sin familie og sine elskerinner ankret han for noen måneder opp hos Hella Wuolijoki, en estiskfødt, finsk salongkommunist, forfatter og forretningskvinne som levde på sitt storgods, Marlebäck. Sammen rømte de fra krigens skremmende realiteter, inn i en drømmeaktig mummidalharmoni.

Foto: Verk produksjoner/BBT
Fra toppen av fjellet
De flyktende bygger seg et fjell, og på toppen av fjellet sitter Hella og Brecht og ser utover Europa – de ser helt til Deutsches Theater. Men mellom fjellet og det tradisjonsrike teaterhuset ligger en slagmark i røyk og

07 november 2011

Sjarmerende, skremmende arkiv

Anmeldelse av Legemsarkivene
Av Claire de Wangen
Spilles på Kulturhistorisk museum


Claire de Wangen er en usedvanlig dyktig og fantasifull dame. Hun lager involverende forestillinger for et begrenset publikum, og setter i sving en rekke assosiasjoner som knytter seg til stedet hvor forestillingen spilles. Forrige gang var det oppe i en fantastisk hytte-i-treet. Denne gangen har hun slått seg på lag med

01 november 2011

Fremmede som snakker sammen

Fotograf: Erik Aavatsmark
I dag har jeg gjort noe jeg  aldri har gjort før. Jeg har gått på teater sammen med en fremmed. Det fristet til gjentagelse. 

Etter jobb var jeg innom resepsjonen, og hørte tilfeldigvis på callingen at det var en halvtime til forestillingen Minus 2 startet på Amfi. Jeg var fullstendig klar over at stykket er så godt som utsolgt (Sverre Anker Ousdal-effekten), og at jeg hadde latt sjansen til å se det gå fra meg da jeg gav bort mine internbilletter til svigerforeldrene mine, men likevel bestemte jeg meg for å gå inn i luka og høre.

Det var mange gråhårete mennesker i pent tøy utenfor, og jeg holdt døra åpen for en søt, eldre dame. Etter å ha ventet litt ved luka, kom den samme, lille damen bort til meg. ”Unnskyld, skal De på Amfiscenen?” spurte hun meg. ”Ja, det spørs litt, det”, svarte jeg. ”Har De ikke billett?” spurte hun. ”Nei, jeg har ikke det”, sa jeg. ”Jammen – da kan De få en av meg! Mannen min er blitt syk, skjønner du, og det ville jo være synd om setet ble stående tomt!”

For en skjønn dame. Liv-Eli, heter hun. Hun hadde gamle hender, men et ansikt som virket så ungt, og som lyste av glede og morsomheter. Hun fortalte så mye rart! Om hvordan mannen hennes var blitt helt guuuul, og hvordan legen hadde konkludert med at det nok ikke var noe i kostholdet ettersom hun jo ikke var gul. Hvordan hun og mannen hver ettermiddag bedrev tung, kriminell virksomhet. Hver dag kl. 17 ser de på Derrick. Vi utvekslet erfaringen med å jobbe på gølvet i tysktalende land, og om når en kunne bli dus før, og hvor sjelden det er å bruke De-form nå.

Ikke minst var det snålt da Per Jansen fem minutt ut i forestillingen sier: ”Det er vel ikke noe rart i at fremmede snakker med hverandre!”. Og det var ikke noe rart. Jeg tror knapt jeg kunne hatt bedre følge til Minus 2. Jeg tror muligens også at jeg likte forestillingen enda bedre fordi jeg var sammen med Liv-Eli.

Stykket handler om to gamlinger med kort tid igjen, som stikker av fra sykehuset for å ordne opp i noe av rusket de har etterlatt seg på veien. Da jeg tidligere på høsten leste manuset, tenkte jeg at det kanskje skulle mye til å gjøre en bra forestilling. Men Sverre Anker Ousdal og Per Jansen greier med sin erfaring og dyktighet å løfte teksten fram mot oss. De er vittige, og har en fantastisk timing. Nils Ole Oftebros storkjefta og barduse regi skinner gjennom stykket – det er en god stemning på denne scenen. Moralen i stykket er at en aldri vet når livets største øyeblikk inntreffer.

Da vi gikk ut, lurte Liv-Eli på om hun kunne bli med bort for å se om sykkelen min hadde blitt befridd fra henne som hadde lenket sin egen sykkel til min, slik at jeg ikke kom meg hjem fra jobb denne dagen. Det hadde den. På Sykkelen hang en lapp hvor en som het Joanna sa at hun var skikkelig lei seg for at hun hadde brukt sykkelen min som lyktestolpe. Hun trodde sykkelen var en annen sin. Men akkurat nå er jeg ganske glad for at hun gjorde det. Ellers hadde jeg jo ikke fått gå på teater med Liv-Eli. Hun er så fin en teatervenn at jeg skulle ønske jeg kunne gå på teater med henne en annen gang også.

Fotograf: Erik Aavatsmark

25 oktober 2011

Indisk dal


Jeg ble inspirert av linsesuppelunsjen til Stine på jobb i dag, og gikk hjem og lagde dal. Men jeg gadd ikke bake nanbrød, da. Det gjorde ingenting - vi ble kjempemette og glade likevel.

Oppskriften er lånt fra en matblogg, og tilpasset littegrann.

2 kopper røde linser (jeg liker å blande 2-3 sorter linser, både røde, grønne og gule. Fint blir det óg)

23 oktober 2011

Videokunst som forfører

Kunsten å bli tam
med De Utvalgte
på Black Box Teater


De Utvalgtes forestillinger preges kanskje mer enn noe annet av Boya Bøckmans underskjønne videoprojeksjoner. Det er de som setter stemningene, og det er de som deler opp Kunsten å bli tam i ulike episoder. Atmosfæren i bildene leder skuespillernes uttrykk – de spiller ofte med varsomme, forsiktige i bevegelser – enten de er urolige eller om de har funnet fred.

Foto: De Utvalgte


Jeg hadde ikke lest

22 oktober 2011

Mumu – langdrygt og vakkert

Russiske Kompani Komediantry gjestespilte på Nationaltheatret 21. oktober. 

I en smellvakker forestilling som blir noe langdryg viser russerne seg fra sin lidenskapelige side.


Mumu er en novelle av Ivan Turgenev – satt i 1840-årene på en storgård drevet av en enke. Hun savner mannen sin fryktelig, men driver et terrorregime på gården – hvor tjenerne og de livegne kan straffes beinhardt for den minste filleting.

Det St.Petersburgbaserte teaterkompaniet Komedianty framstiller det skrekkfylte

16 oktober 2011

Maken til musikal!



Jeg liker ikke musikaler. Jeg opplever at de bare vil underholde, og om de prøver på noe annet, synes jeg sjelden de får til det heller. Men denne Next to Normal, som har gått lenge på Det Norske Teatret, det er noe annet. Musikalformen er rett og slett helt riktig format å formidle historien i. Det er en musikal om psykisk sykdom, om en familie som

01 oktober 2011

Refser staffasjen

Anmeldelse av 
HEAVENS WHAT HAVE I DONE av og med Miguel Gutierrez,
Black Box’ lillesal 

Anmeldelse vil bli publisert i Shakespearetidsskriftet- her er en smakebit. 

Foto: Ian W. Douglas

Vi streber etter det vi tror vi skal strekke oss mot, uten egentlig å vurdere hva som skjer om vi stopper opp eller gjør noe helt annet. Når Miguel Guiterrez på et punkt i sin forestilling HEAVENS WHAT HAVE I DONE snakker om hvordan kunstnere gir hverandre komplimenter for ”good choices”, handler det ikke bare om

28 september 2011

Sjeldent godt om menn og mus

Anmeldelse av
Still Standing You 
av og med Pieter Ampe og Guilherme Garrido på Black Box Teater

Anmeldelsen ble publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 3-4/2011.

Svette og snørr utover gulvet, brøl og hyl fyller rommet. Pieter Ampe og Guilherme Garrido gir en gedigen, fysisk opplevelse. Uten et eneste hjelpemiddel utover sine egne kropper framkaller de uendelige lattersalver, beveger til tårer og får publikum til å vri seg i smerte. 
Foto: Phile Deprez
Danseforestillingen de to har lagd, Still Standing You utforsker forhold menn imellom. Det er mennenes lek med sitt kjønn, sin egen maschisme, men også sin sårbarhet som belgiske Piete Ampe og portugisiske Giulherme Garrido dissekerer gjennom sin svært fysiske forestilling. De skader hverandre og leker i en dramaturgisk utstudert, men tilsynelatende spontan koreografi. Humoren deres kan også fungere som en døråpner for salens mange kvinner – all denne mannligheten kunne ellers blitt ubegripelig eller alt for mye.

Med øyensynlig helt ordinær fysikk blir det snart klart at disse karene er utrolig sterke. De spaserer på hverandre, klatrer og hopper brutalt på hverandre, trekker hverandre etter beina og brøler. Overtaket de to imellom er konstant vekslende. De leker med roller og uttrykk. Sammen er de et firarmet, tungt monster som piper som mus. De er langskankede dinosaurer som løper rundt og brøler med korte armer. Med raut og snøft dundrer de som to massive okser mot hverandre. Hhandikappede og benløse velter og jager de over det svarte gulvflaten. Den kuede vil hjelpe den sterke. De nissegode, sympatiske ansiktene dere skinner av glede, mens vi i publikum henrykt ler og ler. 

Sadomasochistisk gladvold
Leken er slett ikke alltid seksuell, men det er med en sterk spenning og energi at klærne etter hvert rives i fillebiter – sokkebomber eksploderer som håndgranater, som soldater i usynlige snøborger kjemper de som Zorro og Supermann mens de legger på sine egne lydspor av tegneserielyder.
Så lenge de har klærne på seg, tenker jeg at det er deilig fordi det er så lite som kan forstyrre alle de rare og fantastiske fysiske møtene mellom Ampe og Garrido. Men når klærne plagg for plagg røskes av, så er det også helt riktig, fordi det nå i enda større grad enn før er kroppens snurrepiperier og mysterier som skal utforskes. 

Smerten jager gjennom også min kropp når mennene pisker hverandre drithardt med sine egne belter. ”Dette kan de bare ikke gjøre hver kveld i uka. De ødelegger seg jo”, tenker vi. De presser seg selv og den andre så langt, så langt, og det er hele tida like før strikken kan ryke. I voldsomme støt klasker de sammen midt i lufta, som villgeiter og titaner. Ved å holde fast i tuppen av tissen på hverandre, lager Ampe og Garrido de underligste knutemorfigurer. Den snåle dansen må smerte, men den er også barnlig lek. 

Foto: Phile Deprez
Kjenner etter
Ampe og Garrido har en fantastisk dynamikk i hvordan de har bygd opp publikums reaksjonsbølger. Fra euforisk fryd bærer det til maktdemonstrasjoner, så til grusom smerte som ikke ser ut til å ende, til dypt bevegende scener som rører meg til tårer. I en scene hvor jeg ser en koalabjørnung holde rundt mamman sin blir en vakker, lang klem. I alle ting tar karene seg tid. De utnytter pauser, frykter ikke gjentagelser, kjenner ordentlig etter, både i seg selv og i publikum. I en pieta-scene bærer Garrido den langskjeggete Ampa i armene, naken og død. Han holder ham fram framfor oss. Det er assosiasjonene til de fryktskakede, halvnakne overlevende ungdommene på Utøya som bygger opp den store klumpen i halsen. Når forestillingen er slutt, har jeg åndenød og mageknip, og kan ikke tenke meg å gjøre noe mer denne kvelden. Jeg er overveldet av følelser, fra disse høyst fysiske karene. 

Det sterke varme lyset endrer seg ikke før forestillinga er slutt. Med flat lyssetting, uten rekvisitter og uten annen musikk enn den kroppene deres lager ved tramping, dasking og stemmebruk, er forestillingen likevel enormt medrivende. Den fantasien som stimuleres i oss, er den som skapes i våre egne hoder. Ikke noe av det som skjer på scenen er dulgt – alt er åpent. Den eneste manipulasjoner som finner sted er dansernes suggererende kraft på publikum, og hvordan de får oss til oppslukt å henge med på berg-og-dal-baneferden.

Menn i et nytt lys
På vei hjem fra Still Standing You ser jeg menn med nye øyne. Det er som om forestillingen ikke tar slutt når jeg går ut av salen. En guttegjeng jeg passerer hoier og skråler og prøver nokså vellykket å få til en slag flerstemt supermannsang. I et vindu ser jeg to menn slåss – de lekeslåss – hiver seg over hverandre og velter i gulvet. Det er ikke til å tro. En ung gutt stiller seg ved siden av meg på busstoppen. Diskret bling i øret, jakka over skuldra, poserer, har en genser der det står ”I don’t care”. 

Det er fantastisk. Han bryr seg jo nesten for mye. Når jeg kommer inn på bussen sitter nok er gjeng med gutter i russealder. Én holder en sigg i den ene handa, en lighter i den andre. Leker med muligheten for å tenne røyken inne på bussen. Alle guttene jeg møter tøffer seg. De tøffer seg for hverandre, for seg selv, for alle andre. Og for meg er det som om alt som skjer er en forlengelse av den kraftfulle danseopplevelsen jeg nettopp har vært med på. Idet jeg går av bussen, hører jeg guttegjengen diskutere. De snakker om verbbøyning i nynorsk. Kanskje var de ikke så tøffe likevel.

14 september 2011

Barn som dør

Jeg leser en bok nå som heter Idas dans. Den er skrevet av en mor som mister datteren sin i leukemi – blodkreft. Familien er en cafelattebeige, shabby chic Bærumsfamilie, og jeg hadde sikkert ikke kommet så godt overens med dem om jeg traff dem. Språket er noen ganger ubehjelpelig og klønete, selv om det om redigeringen er god. Men det er en hudløs og sterk historie. Jeg håper Jonas og alle de andre som jobber med døende har lyst til å lese den.


Jeg leser den fordi tanten min

11 september 2011

Sushi med bismak av thai

Anmeldelse av restauranten
Art of Sushi, Elisenbergveien 19

Mat: 4-5
Meny: 5
Miljø: 5
Service:4
Pris: 4
Totalt: 4+

Selv om vi ikke hadde reservasjon, fikk vi fliken av et firemannsbord midt i den nokså fulle restauranten på Frogner. Atmosfæren her er deilig – det er som å være pakket inn i varme håndklær på et spa. Lyset er dempet, mens store lamper, noen funkis, noen mer chic. Veggene går i lun brun og lilla, og bak den lange sushidisken står blide, unge kokker. Menyen er imidlertid omfattende, og

07 september 2011

Rammet av akutt inhabilitet


Gulp! Nå tok min anmelderkarriere en litt uventet (men svært gledelig!) retning. Jeg har fått et slags engasjement som programmedarbeider på Nationaltheatret. Programredaktør, kanskje til og med. Så nå bør jeg muligens vurdere å skifte bloggnavn, da, til Rosálie Inhabilia. Selv om jeg nok kommer til å ha akkurat de samme meningene som før. Men jeg kommer altså ikke til å anmelde National-ting på lenge. Så det. Men jeg vil altså ha desto mer å fortelle om de mange forestillingene som kommer opp der i høst! Det er jammen ikke få heller..

Som erstatning for de uteblivende anmeldelsene kan jeg kanskje friste med litt mer matblogging? La meg se..

02 september 2011

Mulighetsrommet for videre miljøsamarbeid mellom Norge og Brasil

Jeg har forresten publisert en forskningsrapport som Miljøverndepartementet virket ganske så fornøyde med. Den tar for seg en del områder som er i fokus for den brasilianske miljødebatten, og undersøker felter på miljøsiden hvor det er sannsynlig at Norge og Brasil kan finne rom for videre samarbeid. Den peker også på noen svakheter i Regjeringens (stort sett veldig gode) Brasil-strategi.

http://www.fni.no/doc&pdf/FNI-R0811.pdf

01 september 2011

Barneteater som ikke forenkler

Anmeldelse publisert på Scenekunst.no 31. august 2011
 "Istialia" av Fabula Rasa på Nationaltheatrets Amfiscene

Ny scenekunst for barn er blitt etterlyst og bejublet, og Nationaltheatret og Fabula Rasas ressurser må betraktes som vel anvendt i Dramatikkfestivalens oppsetning av "Istialia". 


Foto: Erik Aavatsmark

Nationaltheater-general Hanne Tømta har tatt friteatret inn i varmen når hun med Istialia lar frigruppa Fabula Rasa slå seg løs på Amfiscenen. Der har de sammen med 9-åringen Iben snekret sammen en

30 august 2011

Vårt felles ansvar

- Du er Knut - 
med Asklepios Hane på Black Box' Lillescene
Anmeldelse publisert på Scenekunst.no

Asklepios Hane imponerer med en elegant, humoristisk og sterk forestilling om ansvar, skyld og straff. ”Du er Knut” handler om ondskapen, godheten og feigheten som bor i oss alle. 



Gjennom en studie av rettssaken mot politiinspektør Knut Rød, mannen som koordinerte og gjennomførte jødeprosessene i Oslo under andre verdenskrig, konfronteres vi alle med spørsmålet; Hva er du for en? Er du Knut? Det handler om hva vårt svar skal være i møte med det onde.

I 1946 ble Knut Rød stilt for retten, tiltalt for landssvik

29 august 2011

På en armlengs avstand

Nationaltheatrets Jeanne d’Arc er blitt en kald og tannløs forestilling uten retning.


Historien om jomfruen fra Orléans blir her ikke formidlet som noen heltefortelling. Det er bra. Men hvorfor regissør Victoria Meirik har valgt å gi stykket det høytidelige preget Schillers (1801), Claudels (1939) og Bressons (1962) tekster svøper det i, er vanskelig å forstå. Den deklamerende spillestilen gjør at ensemblet framstår som ironisk distansert; de tar et skritt tilbake og betrakter Jeannes skjebne på avstand. Dette fører til

03 august 2011

Eventyrlig frelse

-Anmeldelse trykket i Klassekampen 1. august 2011-

Gösta Berlings Saga 
Västanå teater, Berättarladan i Sunne i Värmland. 

"Endelig sto presten i prekestolen". Slik åpner Selma Lagerlöfs fabelaktige beretning Gösta Berlings Saga, og slik åpner den mer enn fem timer lange kvelden i Berättarladan, Västanå teaters storslåtte, katedralaktige låve. Med talekor åpner de, og dette skal være pregende for hele forestillingen – et sterkt fokus på kollektivet og på helheten.

Foto: Jan Nordström

Den fordrukne presten holder et fyrverkeri av en tale, men for sine lasters skyld blir han likevel avsatt. En avsatts prest står ikke høyt i kurs, men

27 juli 2011

Opptakt til teateranmeldelse av Gösta Berlings Saga

Jeg jobber med anmeldelsen av Gösta Berlings Saga, men kommer ikke unna mine egne seneste dager. Derfor kommer de først. Anmeldelse kommer etterhvert. 

Gösta Berlings Saga. Foto: Jan Nordstrøm
Jeg har gledet meg hele sommeren til å reise til Sunne i Värmland for å se Västanå Teaters nye oppsetning av Selma Lagerløfs vidunderlige og eventyrlige roman Gösta Berlings Saga. Så kommer fredagen, og det er umulig å glede seg over noe som helst. Så kommer lørdag, tidlig tidlig morgen, og jeg bråvåkner som jeg aldri har bråvåknet før av radioens grufulle nyheter og av at selv himmelen brøler og gråter med heftig lyn og torden. Kan vi dra nå? Kan vi dra midt i dette?

22 juli 2011

Radio om navn og vårt manneglade språk

Det er helt umulig å høre på radio når dagene er annerledes enn vanlig. P2 er min kanal, og den er ikke helt seg selv nå om sommeren. Men det finnes lyspunkter, og det er lett å finne de fine programmene som podcast, så kan en høre dem når på bussen.

Å - jeg elsker denne episoden av Språkteigen. Helene Uri snakker om språklig likestilling, eller mangel på sådan, og om hvordan mannlige kroppsdeler og vedheng betegnes som symboler på mot. Jeg er ikke så glad i romanene til Uri, og har ikke lest den siste, Kjerringer, men jeg liker å høre på henne.


"Du har skikkelig baller", eller

20 juni 2011

Sår hyllest til dansebandkulturen

-Anmeldelse publisert i Klassekampen 11. juni 2011-
Rosa löften av Malin Hellkvist Sellén

En blondrosa, puslete figur står alene på den mørke scenen. Vedkommende har en høy, lyslugget hockeysveis med krøllete dårelokk, trailerbart, lyst kinnskjegg og rosa chinosbukser med pen press. En ekte dansebandentusiast. Men danseren har også lys øyenskygge, rosa leppestift, hjerteformede

11 juni 2011

Tragikomisk om byråkrater og asylsøkere

-Anmeldelse publisert på Scenekunst.no 9. juni 2011-
Sangen om Ali-ette med Blendwerk teater

”Sangen om Ali-ette” sier ikke så mye om asylsøkerne. Forestillingen peker på oss som synes asylpolitikken er altfor streng, og sier ”Vet du egentlig hva du snakker om?”. Den når uten å moralisere fram med et klart bilde av et altfor innviklet vegg av byråkrati som asylsøkere stanger hodet mot – om de ikke har dødd av stillstand innen den tid. 

Denne uka kom

10 juni 2011

En vidunderlig, grønn skatt

-Anmeldelse publisert i Klassekampen 7. juni 2011-
Osperheimkomplekset av Claire de Wangen


I Kristparken like ved Møllergata står verdens siste tre. Det er en stor, vakker lønn, som nettopp nå syder av sevje og liv. Men Irene (Oddrun Valestrand), som steller treet, er bekymret. Hver dag måler hun pulsen på lønna, og den er mer ustabil enn noen gang før. Menneskene har gjort lufta for sur for plantene, og de

08 juni 2011

Masterbloggen presenterer jeg idag Marte Hårvik Austgulens masterblogginnlegg Makta sitter hjemme.

Da klimaforhandlingene i København i 2009 ble en fiasko, var en viktig faktor USAs nasjonale lovgivning. Hvis en lov ikke går igjennom på hjemmebane, kan ikke Obama kjempe for en ambisiøs klimaavtale i internasjonale fora. Han er bundet av sine egne, og kan dermed svekke den endelige avtalens innhold. På Masterbloggen forklarer Marthe Hårvik Austgulen hvorfor.



06 juni 2011

Tortellini eventyrlico


Den beste pastaen jeg noen gang har smakt, lagde jeg faktisk selv; store tortellini med mozarella, nøtte- og skinkefyll. NAM!

Pastadeig:
4 dl mel (durum tipo 00)
1 ts salt
4 egg

03 juni 2011

Vårt indre seksuelle mørke

-Anmeldelse publisert i Klassekampen 31.mai 2011-
"Det stykke natt" av og med Kompani Camping

Regi: Katinka Rydin Berge
Med: Kaia Varjord,  Hege Aga Edelsteen, Øyvin Berven og Emil Johnsen.
Dramatiker: Toril Solvang,  
Komponist: Martin Horntveth, 
Scenografi/kostyme: Marcus Olson, lysdesign: Tobias Leira, 

Er du en hore? Henvendt til publikum blir spørsmålet hengende i lufta idet forestillingen Det stykke natt på Litteraturhuset ender. Stykket problematiserer sexkjøp, og spør om ikke all sex er knyttet til en eller annen form for transaksjon. På gata blant horene, i utelivets one-night-stand-marked, og ikke minst i ekteskapets institusjonaliserte tjenesteutveksling. – Hva er egentlig den store forskjellen? spør en av

02 juni 2011

Førsteklasses sushi

Etter mange år har vi bestemt oss for å vende tilbake til Alex Sushi. Forrige gang var vi yngre og mer urutinerte. Nå er vi fortsatt fattige, og har ingen tendenser til metthet i møte med luksusmat. Det skal til en viss grad endre seg i løpet av kvelden. Den som tar knekken på oss er en diger, saftig, guddommelig hummer.


Alex Sushi, Cort Adelers gate 2
Mat: 6
Meny: 6
Miljø: 5
Service: 4
Pris: 5
Totalt: 5




Vi har bestilt bord i god tid, og fikk i mailen vite at vi skulle få sitte i baren. Det får vi ikke, men geleides i stedet opp i andre etasje, hvor vi etter en del om og men får et bord hvor kelneren lager vind i håret til Anna hver gang hun går forbi, noe hun gjør ofte. Ikke optimalt

20 mai 2011

En levende legende i Oslo

- Artikkel publisert på Scenekunst.no 19. mai 2011- 


The Living Theatre har hatt og har enorm innflytelse på det ikke-institusjonelle teatret. De har jobbet i så å si alle europeiske land, men aldri har noen invitert dem til Norge, før Grusomhetens Teater kom på banen. Det ble to intense dager med grunnleggeren Judith Malina, en levende legende.

Denne uka hadde Oslo besøk av en levende teaterlegende. Judith Malina var med på å starte avantgarde-ensemblet The Living Theatre i 1947. 64 år senere arrangerer hun en workshop for skuespillere i Oslo i regi av Grusomhetens Teater. I mellomtida har Malina sammen med The Living Theatre skapt historie langt ut over

14 mai 2011

Byggrisotto med ost og sopp

Litt mer mat. Jeg har dilla på byggryn. Både J og jeg har masse kjipe minner fra da vi var små, men med riktig behandling blir bygg en fest. Denne risottoen var helt suveren.


08 mai 2011

Fandenivoldsk revolusjonsvilje på Teaterhøgskolen

- Anmeldelse publisert på Scenekunst.no 7. mai 2011 -

Gjøkeredet spilles på KHiO av Teaterhøgskolens påbygningsklasse. 

Kamuflert bak en animert humørbombe er Gjøkeredet i virkeligheten et frontalangrep på skuespillerstudentenes framtidige arbeidsgivere. Klassen vil vekke institusjonsteatrene fra galehusets zoombietilstand før de selv legges inn. 


Alle bilder: Stephen Hutton /KHiO

Når Teaterhøgskolens påbygningsklasse gjør Gjøkeredet som avslutningsprosjekt, er det ikke uten baktanker. Klassen har gjennom det siste året gjort seg bemerket i det offentlige ordskifte, der de tappert har grepet

En forhastet genierklæring

Jeg skal egentlig skrive en kommentar til Argument i anledning deres femårsjubilum, i egenskap av å være deres styreleder. Men jeg greier ikke slutte å tenke på Gjøkeredet.

Redaktøren min på Scenekunst.no og jeg var enige om at selv om vi vanligvis ikke anmelder (eh,,) skoleteater,

03 mai 2011

Kvinnfolk i bukser og kvinnfolk i skjørt

Jeg er stolt over å få presentere Ingrid D. Rogstads ypperlige Masterblogginnlegg om framstilling av kjønnsstereotypier i medienes valgkampdekning.

Foto: Kjetil Ree/WikiCommons

27 april 2011

Kloakkalligatorer og fet dame rullet i mel

- Anmeldelse trykket i Klassekampen 15. april -
Brødmannens Memoarer av Vassvik/Haugen/Harstad
I Black Box teaters lillesal

Med Brødmannens Memoarer slår Johan Harstad på den tekstlige stortromma. Der den teatrale presentasjonen er minimalistisk gjennom en sittende iscenesatt lesning, eser språket ut i en heslig og svulmende tekst så rik og overveldende at den gjennom fem timer truer med å slite oss helt ut. Det er ikke tungt å henge med, men det tar på å svelge alle avskylighetene som serveres oss.

Vassvik/Haugen/Harstad

Brødmannens memoarer er et teaterprosjekt som har vært forberedt i flere år. De som står bak er forfatter og dramatiker Johan Harstad, skuespiller og regissør Håkon Mathias Vassvik og lyd- og videokunstner Bjørn Erik Haugen.
Gjennom tre selvstendige stykker som til sammen utgjør trilogien Brødmannens memoarer fortelles historien til den østerrikske Hr. Barker og den milde ukrainske komponisten Rasputin Stoklitsky, som begge er immigranter i New York. De leier et værelse på kvisten hos Fru Martinez, en diger dundre

21 april 2011

Bøygen Slottsparken

Hjemmet mitt ligger på Frogner, på den andre siden av Slottsparken når jeg skal hjem fra byen. Det logistisk smarte ville være å gå tvers igjennom. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har gått rundt.
Lenge trodde jeg at Slottsparken var trygg fordi gardistene ville komme dersom jeg ropte på en skremt nok måte. Men det gjør de ikke. De er der for å passe på Kongen, og skal ikke la seg avspore av skremte

20 april 2011

Teater uten visjoner

- Kommentar trykket i Klassekampen 18. april 2011 -

Norsk teaterbransje mangler vilje til å være visjonær, og er samtidig ufri i møte med krav fra styrer og myndigheter. Debatten om visjoner for norsk teater gaper over for mye, men inneholder spor av oppmuntrende momenter.


- Jeg driver med teater for å kunne påvirke og forandre mennesker. Jeg har selv fått slike opplevelser et par ganger, og derfor fortsetter jeg, muligens noe naiv.
Det var skuespiller Geir Kvarme som med dette utsagnet oppsummerte norsk teaterbransjes motivasjon for å drive med teater. Men motivasjon er ikke det samme som visjon. Vyene uteble nemlig på

16 april 2011

En rumpe til besvær

Julie og jeg har funnet ut at å gå tur sammen er en utrolig smart måte å henge ut på. Videre har vi funnet ut at vi liker å få premie når vi er flinke til å gå tur, og at vi liker å få kultur (og kanskje et glass) som gevinst. I går gjorde vi det igjen, da vi gikk tur til Operaen, og var der en halvtime før den legendariske koreografen Kyliáns stykke Wild Flowers begynte på Hovedscenen. Vi hadde ikke store planer, men trasket glade og nesten uten forventninger til billettluka med spørsmålet; Har du noen kjempebillige billetter til oss? Det hadde den snillesnille damen i luka, og dermed ble det kulturkveld i går igjen.



Vi var sprudlende glade, men da vi så skulle forbi tre noenogsekstiåringer for å komme til plassene våre, oppstod trøbbelet. Anna kom seg trygt inn til de tildelte setene, men Julie ble stoppet på veien. Den aldrende kultursnobben med ring i øret og fargerik klut i halsen nektet rett og slett å slippe henne forbi.
 - Man skal takke når man blir sluppet forbi, utbrøt

14 april 2011

Masterblogging om Islands krise

I dag debuterer jeg som fagredaktør for statsvitenskap på Masterbloggen.no.

Søndag stemte islendingene nok en gang nei til Icesave, og blir nå trukket for retten av Storbritannia og Nederland. Håkon Dalby Trætteberg forklarer i sitt blogginnlegg hvorfor Island tok valgene som endte med den økonomiske kollapsen i 2008.

Bilde: Flickr (c) _molly_

08 april 2011

Lun broccolisalat



Ehh, kan jeg også blogge oppskrifter? Jeg er jo en pasjonert kokk. Om enn ikke alltid veldig komplisert. Dette her er for eksempel veldig, veldig lett. Raskt å lage, smaker fortreffelig i vårsola.


1 raus broccolikvast med frisk stilk
1 stor gulrot
1 nepe
1 boks brune kikerter (kjøpt på thai-butikk)
1 fedd hvitløk,
1 vårløk
God olivenolje, nykvernet pepper og salt
Evt litt timian


Skyll og skrell grønnsakene, del broccolien opp i små buketter, og skjær stilken i strimler. Skjær gulrot og nepe i små biter. Kok broccolien i et par minutt, ha så i gulrot og nepe. Kok et par minutter til, og trekk det hele av plata. Ta av vannet, og rør kjapt inn finhakket hvitløk, hakket vårløk og skylte kikerter. Ha over litt olivenolje, og rør om. Ferdig. Gi salaten et dryss med pepper, salt og timian, og server.


Dessuten gleder jeg meg enormt til å sitte på rad 2 under konserten til denne fantastiske mannen 30. april. Jippi!


07 april 2011

Vilter undergang

- Anmeldelse publisert i Klassekampen 4. april 2011-
Superheroes av Isenkramteatret
I Black Box Teaters Lillesal


Superheroes er en søt og vimsete apokalypsefortelling. Men selv om det ender med død og katastrofe, blir vi ikke så veldig bekymret.



Om bare fem dager kommer den Intergalaktiske Liga til å gå til angrep på jorda ved hjelp av sin grusomme Dvergmutant. De fire superheltene i Superheroes kommer i samråd fram til at det eneste som kan redde verden, er