Sider

30 november 2006

16 november 2006

It's all in the music

Juhu, det var Roots-konsert igår - mama, det var gøy! Jeg har aldri vært på et så smekkfullt Rockefeller ever, det gikk ikke an å flytte seg en meter, men vi hadde kanskje de beste plassene; i trappa. Fri ferdsel meg i ræva - litt knuffing var det, men generelt enormt god stemning. Jeg hadde vært flink og hørt masse på Game Theory, men konserten ble egentlig en slags vandring gjennom amerikansk musikkhistorie. Tror alle koste seg masse, det gjorde iaffall jeg. Jeg som er så blid fra før, hadde vondt i kjeven da jeg la meg etter all glisinga :)

14 november 2006

Er det noen som kunne tenke seg å bo på rommet vårt fra februar til juli!!!???!!!


Vi skal nemlig til Brasil!!!!! Jeg turde ikke tro på det før de ringte Jonas idag - han har stått på venteliste, men noen har heldigvis (for oss) ikke råd til å dra ;)
Så si fra hvis noen kunne tenke seg å bo i tingene våre fire måneders tid! Rommet koster egentlig 4400, så hvis man er to er det billig, men det er dyrt for én. Imidlertid kunne vi godt tenke oss å spleise, slik at det blir mulig for bare én å bo der - vi vil jo ikke flytte! Det er nemlig en helt fantastisk leilighet.

13 november 2006

Gengangere en gang til.


For fire-fem år siden så jeg Gengangere på Dramaten i Stockholm med Pernilla August som Fru Alving, og -hold deg fast- Ingmar Bergman i registolen. Det er noe av det mest energiske og harmoniske jeg har sett. Jeg tror aldri jeg får seg en sånn forestilling igjen. Den var nok tilnærmet perfekt. Den gav oss bakoversveis og rev oss fullstendig med og av stolen. Kritikerne den gang sa riktignok - er dette Ibsen eller Bergman, men jeg var iallefall helt forelsket.

Første gang jeg så Gengangere var da riksteateret kom til Leinesfjorden. De spilte i gymsalen på skola, og når jeg tenker tilbake på det, var det naturligvis ikke stort fordi det var stort teater, men fordi vi fikk se det der heime. På Romerike jobbet vi mye med en dekonstruksjon av stykket, og jeg har sett det på en liten scene i Berlin, og så var det jo TanGhost. Det fine med teater er at det ikke spiller noen rolle at man vet hvordan det går - man blir ikke lei av et stykke på samme måte som man kan bli lei av en film; i teateret får jo stykket vist fram nye nyanser, variasjoner og dybder hver gang.

Gengangere er kanskje det letteste, vanskeligste, gøyeste og kjedeligste Ibsenstykket å spille.
Den gang må det ha vært temmelig opprørende; det handler om syfilis, blodskam, moral og umoral, livsglede og arvesynd. Jeg var skeptisk til Nationalteaterets forestilling, men ble voldsomt og gledelig overrasket av en strålende Anne Marit Jacobsen - hun var helstøpt som den sterke, moralske, beinharde og morsmyke Fru Alving. Jeg liker jo ikke Bjørn Sundquist, men spillet mellom Pastor Manders og Fru Alving før pausen var fabelaktig. De gikk fra en isfront jeg ikke kunne begripe skulle kunne endre seg til ømhet, fordi de begge hadde så jævlig rett der de stod. Duellen deres var forestillingens høydepunkt.

Trond Brænne har et problem. Jeg klarer ikke å ta ham alvorlig, han er for alltid barne-TV-onkel. Jonas mener det gir ham en spennende dualitet fordi han aldri spiller snille roller, men han var altfor snill for meg som Engstrand. Engstrand er ikke bare ond, men han er en jævel overfor Regine, og det kommer ikke ordentlig fram. Man ser angsten hennes for at han skal dra henne med seg til byen for å selge henne, men han er jo så sjarmerende overfor alle andre. Like sjarmerende som Herr Alving var da han levde..? Jeg tror kanskje det er det Alexander Mørk-Eidem har tenkt. Jeg liker mange av tankene hans. Det er greit at Brænne noen ganger er forteller og at han drasse rundt på en ghettoblaster med Schubert og Beethoven, og det er fint når Andrea Brein Hovin synger uendelig forsiktig på tysk, og det er skjønt når hun leser replikkene fra 6. akt.

Min favorittgrep i forestillingen er av samme karakter. Fru Alving er ute, og Manders slår seg ned ved bordet hvor han oppdager det unevnelige skriftene dama leser på. Han begynner vilkårlig å lese høyt, og vi ser at det er Gengangere-manuset han leser. Når så de samme replikkene faller noen akter senere, denne gangen fra Fru Alvings munn, er min fornøyelse på topp; Manders slakter Ibsen. Og det er jo helt riktig; Ibsen, den radikale som kommer drassende på det skamfulle, rebelske og fryktelige. Orginalt er det vel marxistisk og temmelig alternativt tankegods Fru Alving har begynt å leske seg på, men dette er mye bedre. Genialt er også øyeblikket hvor Oswald og Regine flørter så heftig bak i kulissene at en vegg ramler ned, en metafor på hvordan veggene i familefasaden raser. Haha, de klarte å få oss til å tro at det ikke var med vilje ganske lenge. Og når den brautende pastoren griper mikrofonen blir han brått helt rolig, og jeg tror han tror han er Guds stemme når han bruker mikrofonen, og at han egentlig ikke tror på det han sier selv. Jeg må innrømme at det var en hel rekke regigrep jeg likte veldig godt, men helheten er ikke bra nok.

Regine er en fordømt vanskelig karakter, for hele poenget med henne er at andre bestemmer over henne og skysser henne hit og dit uten at hun blir spurt - helt til sannheten kommer for en dag og hun er fri. Da plutselig løsner alt, og Andrea BH eksploderer i et raseri som vi ikke så komme. Den dama har aldri imponert meg; hun er prikk lik alle de andre pene, blonde, små jentene de åpenbart digger på teaterhøgskolen. Det er i alle fall for mange av dem til at jeg klarer å holde styr på dem.

Ikke liker jeg Oswald heller. Ole Johan Skjelbred Knudsen har for det første en dialekt og en diksjon og framstilling av Oswald som gjør at jeg ikke klarer ikke å tenke Kaptein Sabeltann. Unnskyld, assa; Jeg vet jeg har sagt mange ganger at jeg vil ha dialekt på National, og nå fikk vi det, og så er jeg ikke fornøyd da heller. Men han funket bare ikke for meg. I det hele tatt synes jeg forestillingen tapte seg enormt etter pausen.

Kanskje har Jonas rett i at de holdt et intenst fokus på selve dramaet, at de unngikk fiksfakseri, klarte å virkelig få fram meningen i teksten og generelt var gnistrende inspirerte. Men jeg burde kanskje ha gått i pausen.

10 november 2006

Døde Ibsen


Hm, jeg har riktignok aldri sett Jan Grønli i så god form, og likte scenebildet veldig godt, men. Men. Når vi døde... på 40 minutter er litt i underkant av hva man kan ønske seg, tror jeg. Det var bare nok til at vi fikk et lite glimt av historien. Et blaff, som å sitte i toget og kjøre forbi. Blæ. Ibsen kan være latterlig pompøs. Det Gåtefulde, Det Uopprettelige, Mennesket som kunst og kunst som menneske. Æsj. Det rare var at vi fire jentene hadde så forskjellige reaksjoner. Anja var helt oppslukt og kjempebetatt, Ingvild utbrøt "Jeg kunne tenke meg å lese hele stykket, jeg!" og mottok det mest sjokkerte blikk fra Inger, hvis reaksjon var en geip. Kjedelig, sa Inger. Anna syntes det var en rar forestillling, men likte i og for seg formen. Dekonstruksjoner er bra, men her var det ikke så mye nytt, egentlig. Det morsomste var egentlig å sitte og titte på alle publikummerne som satt rett overfor meg - på den andre sida av scenen. Best var det når de lurte på om noen av skuespillerne skulle SE på nettopp DEM i det skarpe, harde lyset. Ansiktsuttrykkene deres var beregnede; vemodige, ironisk smilende, sorgfulle.

Artig psykologisk - hvordan man sitter i en sånn situasjon. Med armer og ben korslagte? Lett skrevende med hendene i fanget? Hva utstråler man. Den første er defensiv; ikke rede til å åpne seg for forestillingen, sant? Den andre er avslappet, lever seg kanskje litt mer inn? Bla bla, men en fascinerende del av stykket ble det likefullt.

08 november 2006

Fosse i skyggedalen




Anja har begynt å jobbe i billettskranken på Nationaltheateret, og flaks for meg har hun ikke så mange teaterelskende venner. Derfor ble det 8 billetter for 400 spenn. Am I lucky. Ikke bare til meg, da seff, men maratonet begynte idag, med Jon Fosse. Skuggar er klassisk Fosssk, uendelige gjentakelser av floskler og forvirring, lange pauser og sjalusi som ikke kommer til uttrykk. 6 menneske, derav to menn som digger en dame og to damer som digger en mann. Uff. Og de er i dette mørke rommet hvor de aldri har vært før, eller har de det? Bakken er dekt av myr? eller mose? Er den seig? Eller myk? Bakgrunnen er en enorm trestamme? Eller en uendelig vidde? Amfiscenen får som regel tvetydig scenografi. Skuespillerne beveger seg på en strime land, 2 X 20 meter, klaustrofobisk, lavt under taket, en mørk gardin og det lave lyset som rammer dem inn. De er dyktige! Kai Remlov, helt stiv og stille, eller varm og bråkete. Nicolai CB, en utolig levende og ektefølt fyr som klarer seg uansett hva han gir seg i kast med, Ine Jansen - som Jonas syntes var fantastisk - minnet om en ung Anne Krigsvoll, og idet man tenker tanken, kommer Anne Krigsvoll. Hvem er hvem? Hva slags rom er de i? Fysisk er det ikke. Rommet er en tanke, en følelse, en pinlig pause?

De første gangene jeg så Fosse, likte jeg ham ikke. Jeg var utålmodig, ble sint fordi de ikke kom noen vei, ble ikke berørt av hans evige påpekning av at liver er en runddans vi ikke kjenner vitsen med. Nå liker jeg ham. Lurer på om det er jeg eller han som har forandret seg. Kanskje er regien bedre. Spillet er veldig stilisert, men det kler stoffet så godt. Med alle repetisjonen av "Hvor er vi? Nå går vi! Er du også her!? Så hyggelig å se deg, går alt bare bra?", blir det faktisk enda mer uhyggelig ekte. Sikkert er det at lysmesteren har gjort en utmerket jobb. Sjelden har jeg sett lys og skygge vært brukt bedre. Og musikken/lyden er strålende. Blipp-blopp, regn, en tikkende klokke, en tung støy - alt så diskret at man straks ikke merker at lyden er der. Elegant.

Så hva er det vi sier til hverandre? Hvorfor bryr vi oss om andre? Er vi bare ute etter bekreftelse? Hvordan kommer vi videre? Hvordan havnet vi her? Alt er kjent, men likevel ukjent. Alt er nytt, men likevel gammelt. Man får en ekkel smak i munnen av Fosse, men det kiler i magen.