Sider

29 september 2006



A thing or two I hate about Aksel Hennie

Jeg hater Harley-Davidsonsykler.

Jeg elsker Aksel Hennie, det gjør jeg virkelig. Jeg elsket ham gjennom hele Hamlet-forestillingen, som han bar på sine skuldre, helt alene. Eller som Jonas sa - det BURDE vært en monolog. For det virket som om Centralteateret hadde blåst hele budsjettet sitt på Hennie (og Arne Nøst), og derfor måtte leie inn en skokk rimelige halvamatører til å ta seg av statistrollene. Uff. Men for å ta det første først, og jeg HATER å gjenta Elisabeth Rygg. En tredjedel av opprinnelig manus er kuttet, man har oversatt direkte fra 1623-manuset, og forsøkt å gjøre det ryddig og forståelig. Jonas mislikte sterkt at det var en del slang i språket, men det er jo helt sannsynlig. Enda verre synes han enkelte av gangsta-hilsemåtene som ble benyttet var. Jeg synes ikke det heller gjorde noe. Jeg likte generelt regien veldig godt. Den holdt seg til hovedsaken, nemlig hevntragedien. Den gjorde Ofelia til en mindre betydelig sidehistorie, men kongen, dronningen og Horatio gjorde seg selv til sideaffærer ved å være så utrolig tamme og bleke mot den lysende sterke Hamlet. Hamlet blir elegant, velspilt, vittig, intelligent og dyp. Han er humanisten, full av tvil om hva han skal foreta seg, med de andre og med seg selv. Jeg har aldri sett Hamlet før, og var takknemlig over å få en klassisk forestilling.

Det er først når man får GODE lyssettinger, scenografier og kostymer at man kommer på hvor rævva disse tingene altfor ofte er. Arne Nøst er min absolutte favorittscenograf. Denne moldenseren vet faenmeg ALLTID hva som er riktig. Han er kjølig, rusten, strømlinjeformet, grå, klassisk og detaljorientert. Det samme kan nesten sies om kostymedama. Hun er i tillegg tidløs. Jeg digger kostymene, jeg digger lyset. Jeg elsker det når scenografen og lysmesteren klikker så bra som de har gjort her - utfyller hverandre og virkelig bygger opp rundt forestillingen uten å komme i veien for den ved å rope for høyt. Her var det simpelthen vakkert.

Alt i alt vil jeg anbefale denne oppsetningen, særlig til dem som ikke har sett Hamlet før. Jeg har sett flere komedier enn tragedier av Shakespeare, og foretrekker det på orginalspråket fordi rimene enten forsvinner, ikke er gode nok eller ikke har riktig rytme på norsk. Men jeg likte språket her. Det eneste er at man noen ganger holder på å få lattis når stemmen til Hamlet plutselig tipper over i Terkels.

Jeg likte Hennie helt til etter forestillingen. Jeg tror jeg i bakhodet hadde hørt noe om en sykkel, men at det var den typen jeg ikke TÅLER, det visste jeg sant å si ikke. Ikke kler han den heller. Han kler den rare lille hjelmen. Rare lille mannen med rare lille hjelmen. På den kjempestore sykkelen. Som bråker noe helt latterlig. Særlig når han kjører forbi oss for andre gang, etter å ha stoppet for å telefonere. Lurer på om de andre i ensembelet er bitre på ham, for at han får alle pengene sånn at han kan kjøpe sykkel. Nå er jeg ikke så forelska lenger. Mer skal det ikke til - Svakhet: ditt navn er kvinne.

Tannpine

Anna rider igjen:

Igår kveld: Anna skal på korkonserten til en venninne, og kommer presis 5 minutter før forestillingen starter i Universitetets aula. Det har overhodet ikke slått meg at det kan være noe annet sted enn på UB. Men det er det jo. Det er bare det at jeg aldri har vært på dette andre stedet før. Det var den konserten.

I morres: Anna har stolt klart å få tannlegetime på den beryktede tannhelsetjenseten hvor det er nesten umulig å få time. Er på plass på Tannlegehøgskolen presis 5 minutter før timen 9.45, og skaper en masse forvirring over at hun ikke står oppført noe sted. Etter en liten stund gjøres det imidlertid klart at Tannhelsethenesten og Tannlegehøgskolen riktignok samarbeider, men de er IKKE en og samme ting. Anna innser at hun skulle vært i adm-bugningen ved Frederikke, og løper nesten hele veien. Klarer å være der kl 10, og møtes av en istapp av en sekretær som sier - Åneidu, du er altfor sein, se her er gebyret ditt på 200 kroner. Anna er nesten på gråten, men taster tappert koden og tenker, akkjasann, dette er bare et komma i ditt liv, Anna (takk nok en gang, Martine).

28 september 2006

 Posted by Picasa

Den fine gården

Her er på baksida av hovedhuset - ned mot grønnsakhagen. Posted by Picasa

The Road to Guantanamo

Etter at vi hadde sett Veien til Guantanamo på U1 igår, var vi så sinte og opprørte at det ikke gikk an å gå tilbake til bøkene. Dersom man går ut fra at historien til the Tipton Three er sann, og det tror jeg man kan, er det aller verste med amerikanerne at de er så jævlig DUMME! De er ikke interessert i å etterforske, finne sannheten, vise menneskelighet og respekt. De har i det hele tatt ikke noe annet mål enn å vise verden at de "gjør noe", og å opprettholde den uunnværlige FIENDEN overfor befolkningen sin. Grøss. Så hva da, om du er i en by der det plutselig begynner å falle masse bomber - hva gjør du da? Jo, hiver deg uten spørsmål opp i nærmeste lastebil som tilsynelatende kommer for å plukke opp flyktninger. Men det er ingen som kan si for sikkert hvem sjåføren er. Kanskje er HAN al-quaida-medlem, men ingen av passasjerene. Kanskje er disse de som skal ofres for at Al-quaida skal få være ifred. I alle fall dumpes de i svarte natta i et øde område der de øyeblikkelig blir angrepet av Nordalliansen. Og fanget. Og senere sent til først Kandahar og siden Guantanamo. Og selv om du snakker engelsk, er det ingen som vil snakke med deg eller høre på eller undersøke historien din.

USA definerer seg bort fra hva som er tortur. Dette kan de gjøre fordi artikkelen som omhandler tortur i Genevekonvensjonen er så kort og vag. Men fanger skal ikke utsettes for fysisk eller psykisk mishandling. Uansett om det er evig solsteik, at du fratas mulighet til å be eller sove, eller om det er den klassiske Bli bundet fast i gulvet i en ubekvem stilling og så bli utsatt for strobelys og dårlig hardrock i timesvis.

Og når forhørslederen sier "Men alle knekker til slutt, så bare gi opp", og så ikke skjønner at det svaret hun da får, når folk knekker, ikke er verdt noenting, da begynner man nesten å le, så tåpelig er det. Så primitive og korttenkte er disse folka at man nesten ikke tror det er mulig - HVA ER DET DE VIL!??!

Men jo, da vi hadde roet oss, fant vi ut at vi kunne gå hjem og drikke absinth, for det har vi planlagt ganske lenge. Det var trønderfest hjemme, men det gjorde ikkeno.

Ellers hadde jeg en finfin første session hos Blodbanken,
hvor de tok fantastisk godt imot meg. Alt er veldig åpent der, ikke kontorlandskap, men liggestollandskap. Man kan titte bort på de som ligger og blir tappet, men det ser ut som de har det ganske bra, så man blir ikke redd. Og så er de så søte og snakker med deg om alt mulig, som hva slags kriser det har vært i sommer og hvordan de har forsøkt å kjøpe blod fra andre banker og at dersom man er forkjøla om morran den dagen man skal gi blod, må man bare ringe og booke om. De har helt latterlig sikkerhetsrutiner. Men det er fint. Det er bare det at det er så utrolig mange som ikke får lov til å gi blod. Jeg har drevet en privat vervekampanje helt siden jeg var der, men alle vennene mine er enten født i utlandet, de har nettopp vært på et utsatt kontinent, de er homo eller de bytter sexpartner for ofte. Eller de har for lite eller for mye jern i blodet. Det var egentlig dette som gjorde at jeg bestemte meg for å gi. Fordi jeg faktisk synes at de som kan, de bør gi. Synes nesten det er en samfunnsplikt. Tenk om en av dine nærmeste trenger det imorra - så dum du var som ikke fikk ut fingern før. I sommer var det så ille at de måtte utsette masse operasjoner fordi de ikke hadde nok blod. Så jævlig unødvening.

Ikveld skal Julie og jeg se på korkonserten til Ingvild. Selv om jeg ikke helt husker hvor den er.

24 september 2006

Ida i Israel

Jeg må bare anbetale alle som er interessert i Israel-Palestina men som av og til synes Dagsrevyen er trist&treig å besøke min venninne Ida sin nye blogg. Hun jobber nemlig på ambassaden i Tel Aviv, og formidler med sedvanlig sjarme og klømsiness om sine opplevelser i diplomatiet.

20 september 2006

Dagens gnÅL

Igår ble det spontansushing! Og ål. Det er så deilig! Men uff, hvordan skal jeg klare å spare penger - vi er altfor glade i gode ting. Men Jonas har så mange penger. Nesten like mange som Anne. Anne lurer meg alltid til å bruke penger på digge ting jeg ikke har råd til, men det rare er at jeg alltid er veldig fornøyd etterpå. Kanskje jeg bare skal slå meg til ro med at jeg er ganske lykkelig. Det går jo visst alltid bra. Unntatt med spansken, som jeg forøvrig bruker altfor mye tid på uten å lære noe.

17 september 2006

Vi betal ikkje!

Okei folkens, jeg gir meg over. Har fått ny sjark. Vi betal ikkje. Vil kunne legge ut bilder. Og dessuten er det penere her.

Festen til Julie var kjempegøy, enda så mange jeg ikke kjente. Og det gikk til og med fint på jobb idag. Anniken er en utmerket kollega. Min første egentlige butikkjobb - helt uten å måtte bytte arbeidsgiver og alt det styret. Jonas er stressa fordi han synes jeg ikke prioriterer skolearbeidet, men jeg tror det går seg til. Unntatt i spansken. Dagene er for korte, men det er sånn jeg liker det. Kaffe en dag?

13 september 2006

Søstera mi står på vannski, hun er skikkelig god! Posted by Picasa
 Posted by Picasa